Er det ikke bare utrolig typisk? Forkjølelsen som har ligget og ulmet under overflaten i en evighet, fant det for godt å gi seg utslag i halsen min i går kveld. Selvsagt hadde det blitt verre da jeg sto opp i dag tidlig... Løp en bitteliten tur for å sjekke formen, og fikk bekreftelse på mine antakelser om at den er et godt stykke fra topp!
Vel, syte, syte, klage, klage - selvmedlidenhet kom til meg, her skal du overhodet ingen motstand finne....
Dette er jo ikke akkurat verdens undergang sånn rent rasjonelt sett, men siden jeg ikke skal løpe flere halvmaraton med persemuligheter før til høsten, var dette en strek i regningen. Lenge siden jeg har konkurrert også. Men sannsynligheten for at jeg stiller til start, uansett form, er veldig, veldig stor. Å gi opp helt er ikke helt min greie!
Prøver med badstue i morgen tidlig, ingenting skal være uprøvd. Trøstet meg selv har jeg også gjort, mer om det senere...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar