I'm on a ride - fast - to where I don't care!

søndag 28. mars 2010

Ikke helt etter planen!

Denne uka ble det sånn som det ofte blir her i livet, lite gikk etter planen. Men trening har det da blitt likevel.
Startet uka i Bodø, og det var det vær - alt på en gang. Dessuten var det fortsatt skikkelig vinter, noe jeg personlig er skikkelig ferdig med nå. Men jeg unnet meg en hviledag, så jeg slapp å løpe ute i snøværet.

Jeg tok en rolig langøkt på sykkel og ellipsemaskin torsdag etter den ikke så rolige langturen på onsdag.  Fredag kjørte jeg en styrkeøkt og fikk massasje etter jobb. Ingen tvil om at jeg har muskulatur i beina som jobber en del. Idrettsmassasje på beina er ikke kos.
Lørdag ville jeg ta igjen intervalløkten jeg gikk glipp av på torsdag. Planen var å kjøre 12-14 énrundere på Bislett. Da jeg sto opp var det skikkelig grisevær ute, så jeg var i utgangspunktet ganske fornøyd med valget. Da jeg ankom Bislett (på sykkel) var jeg ganske så våt, men skulle jo bli våt av svette likevel, så det var ikke så mye å bry seg om.
Det er nå bare to uker igjen til årets første halvmaraton, så jeg hadde tatt konkurranseskoa ut av skapet igjen for å kjenne hvordan de kjentes. Løp alle fjorårets konkurranser, unntatt maraton i disse skoa, og har vært ganske fornøyd med dem. Det dreier seg om et par Mizuno Wave Idaten - og man ser jo av designen at de er ment å være raske.
 Jeg turte ikke løpe maraton med dem, til det er de for lite dempet og jeg for tung. Men opp til halvmaraton fungerer de kjempebra.
Merket med en gang jeg startet på oppvarmingen at jeg ville løpe fort, utrolig hvor mye sko har å si. I begynnelsen merket jeg ikke forskjell på sko i noen særlig grad. Nå begynner jeg tydeligvis å bli så dreven at jeg virkelig kan merke forskjell på løpsfølelsen.
Dessverre hjalp det ikke med raske sko. Har slitt med svake forkjølelsesymptomer som aldri helt slår ut siden før jeg dro til Portugal (altså lenge), og nå hindret det meg igjen. Fikk mer og mer slim i hals og nese og sårere og sårere hals for hver runde, og vel halveis ut i den planlagte økta tenkte jeg at jeg ikke skulle utfordre skjebnen ytterligere. Æsj altså! Jeg må nok skylde på meg selv, burde sikkert tatt det med ro over flere dager for å bli helt kvitt det, men føles så unødvendig når man ikke er skikkelig syk.
Var mye folk på Bislett, selv om påskeferien var i gang, og det var mange som trente hardt. Ut fra det jeg kunne se fikk Siri mer kvalitet ut av sin hurtige langkjøring enn jeg gjorde på min økt. Bra jobba!

Var kjempesliten da jeg kom hjem og la meg (lurt, kanskje?). Fikk mer og mer vondt i halsen ut over kvelden og forsøkte å kurere dette med en massiv dose kiwi og kanelte.

På morgenkvisten i dag lurer jeg faktisk på om jeg ikke lykkes med gårdsdagens halsvondtkur. Merket i hvertfall lite til det. Planen for dagen var å få på plass den andre av fem planlagte lange, langturer før Stockholm marathon. Og med det mener jeg turer på 30 km eller mer. Heller ikke på dette punktet lyktes jeg helt, men jeg godkjenner turen som én av de fem likevel, siden jeg kom så nære.
Startet med klassikeren Maridalen rundt, deretter løp jeg ned til Sogn og vestover et stykke på Ring 3, snudde og løp til Storo og ned mot Grünerløkka. Det var litt tåke i Maridalen da jeg startet, men den lettet. Fra Brekkekrysset og nedover mot byen igjen var det derimot helt tett - men da er det jo heller ikke så mye å se. Dessuten var jeg snørrete, så greit at folk ikke så meg også...

Pulsklokka og fotpoden var uvenner på hele turen, og til slutt ble det så ille at de helt sluttet å snakke sammen. De prøvde å skvære opp og finne sammen igjen en gang i blant, men det gikk fort tilbake til total silent treatment. Lukter service av dette gitt! Ergo vet jeg ikke hvor langt det ble uten å måtte plotte det inn på kart (og det gidder jeg ikke bruke tid på), men ut fra tiden det tok, skulle det bli rett oppunder 3 mil. Godt nok med tunge bein, og når formen ikke er helt der den kanskje burde.

Det er en mystisk ting som ofte skjer med meg på lengre turer, etter ca én time går ofte pulsen veldig ned og beina blir lettere. Det vil si at jeg kan løpe fortere på lavere puls. Dette arter seg ikke som en Runner's high, det føles annerledes (bedre). Begynner nesten å tro at jeg er forutbestemt for lange distanser, siden kroppen ser ut til å først komme i gang etter én times løping.

Påskeuka skal brukes til variert trening. I tillegg skal jeg også blant annet på skikkelig bygdefest lang inni skauen på Toten - håper jeg ikke blir lynsjet om noen oppdager at jeg drikker Munkholm. Oppladning til Fredrikstadløpet er viktigere enn fyll og fanteri, skjønn det den som vil...
Apropos sko; i uka som kommer skal jeg også en tur innom Löplabbet og plukke ut nye maratonsko. Må prøve en annen modell enn det jeg løp med forrige gang, forhåpentligvis blir det ikke skovalget som feller meg 5. juni (men skal nok greie å hoste opp en annen unnskyldning hvis det ikke går som jeg ønsker).

2 kommentarer:

  1. Hei,
    Det at du slapper av, finner rytmen og får lavere puls etter en times løping er et kjent fenomen for oss som løper langt. Jeg har det ofte sånn at jeg føler at jeg løper så rart og stivt at jeg tror folk nesten ler av meg når jeg starter (og så ler de sikkert også av meg når jeg kommer tilbake og virkelig løper rart). Jeg kjenner ofte at det slipper etter en time og det har (som du skriver) ingenting med Runners High å gjøre. Jeg blir ikke "high", snarere "down":-)

    Jeg prøvde også Idaten, men de ga meg for lite. Mizuno Ronin, derimot er steinbra og verdt et forsøk.

    SvarSlett
  2. Ut fra det du sier, ikke rart at jeg ikke får til milløp... Altfor kort til at jeg kommer skikkelig i gang :)
    Kikket på Ronin i butikken i dag, får teste dem når jeg skal bytte ut Idaten, men det er noen løp igjen i dem. Løper du alle løp i Ronin?
    Jeg tør ikke løpe med så lette sko på maraton en gang.

    SvarSlett

Related Posts with Thumbnails