Jeg står nå foran mitt andre maratonløp, og allerede begynner det å tegne seg et klart mønster:
Helga før Oslo maraton i fjor var jeg i bryllupet til en kusine. Denne gangen, før Stockholm, har jeg vært i utdrikningslag helga før, og skal i bryllupet til en venninne helga etter at maraton er overstått. Jeg har vært i svært, svært få bryllup tidligere, så dette er rart. Påmelding til begge maratonløpene skjedde også før bryllupsinvitasjonenen kom.
Så nå lurer jeg på hvem som skal gifte seg til høsten, for jeg har planer om å løpe en ny runde med 42,2 km en eller annen helg trolig i løpet av oktober. Dette blir spennende, for jeg regner nå med at dette blir en regel. Men ut fra dagens status, vet jeg ikke om noen opplagte kandidater som ikke allerede er gift (og hvor jeg er kandidat til å være gjest i bryllupet), kan noen opplyse meg? Eller er det noen jeg kjenner som går en spennede sommer i møte? ;o)
Uansett, en bønn fra meg: kan dere legge festen til etter at maratonløpet er overstått - for da kan jeg bli med på festen?
mandag 31. mai 2010
søndag 30. mai 2010
2-årsjubileum for Futt'n Fart Running Team - del 2, den første løpeturen!
29. mai 2008 tok jeg i bruk mine nye løpesko, og løp min første løpetur på mølle. Det ble 20 minutter på høy puls, men var likevel mye lettere enn jeg hadde trodd. Var skikkelig støl på de merkeligste steder etterpå, husker jeg. Så da var det i grunnen kjørt, og døren til et helt nytt liv så å si, var åpnet - selv om jeg ikke visste det da (og godt er kanskje det). Den neste måneden, etter et par 20-minuttersturer og en tur på 40 minutt, løp jeg en mil uten større problemer, og dermed ble det påmelding til halvmaraton under Oslo maraton, treningsprogrammet til Grete Waitz printet ut og resten er i grunnen historie.
Om bare noen få dager skal jeg løpe min andre maraton i Stockholm, og jeg håper det skal bli mange, mange flere av dem. Det er fortsatt en hel verden der ute som skal oppdages og løpes i.
Hvorfor jeg ble så hekta på løping så fort? Tror skiftet kom den gangen jeg merket at jeg bare kunne løpe og løpe og løpe; en mestringsfølelse som overgikk det meste av rus. Dette var noe som skjedde ganske raskt etter at jeg gjorde mitt første forsøk, sikkert fordi formen i utgangspunktet var så god, så jeg var veldig heldig med det. Var nok rett og slett litt forelsket i løpingen i starten – jeg var i hvertfall utrolig tålmodig; sting, vonde knær (kunne nesten ikke gå innimellom), stølhet, en haug med forkjølelser m.m. hadde ikke sjans til å ta fra meg motet. I tillegg løp jeg nesten bare på mølle, lenge, lenge. Skjønner ikke i dag hvordan jeg hadde tålmodighet.
Det har blitt noen konkurranser de siste to årene, dog ikke så mange som jeg har ønsket, og til dels også noen gode plasseringer. Jeg vant aldri noe som helst innen idrett da jeg var barn, nå har jeg allerede flere gode plasseringer og har toil og med vunnet et løp- det er veldig, veldig rart å tenke på.
I fjor feiret jeg dagen med VO2maks-test på Toppidrettsenteret. Hun som testet meg var veldig skeptisk, men resultatet overrasket både meg og henne. Det var veldig bra, tatt i betraktning hvor lite mengdetrening jeg hadde da og fortsatt har. Tviler på at jeg hadde fått et så godt resultat i år, vårsesongen har jo vært langt fra optimal. Men jeg skal teste igjen, forhåpentligvis til høsten etter en god treningssommer, og da håper jeg å kunne nærme meg testresultatene til eliteutøvere innen kondisjonsindretter enda mer.
Gårsdagen ble feiret med en kort løpetur i byen veldig tidlig om morgenen, hvor jeg la pulsklokka igjen hjemme og kun løp på følelsen. Et råd jeg har fått fra flere i det siste, siden jeg har vært så frustert over pulsverdiene mine, så det er verdt et forsøk nå de siste turene før avreise.
Deretter var jeg klar til utdrikningslag for en venninne, og det startet kl. 09.00 som entusiastisk dansende og syngende kordame på plateinnspilling, og deretter gikk det slag i slag ut over dagen. Jeg var kjip og drakk ikke alkohol, Stockholm har førsteprioritet, men det er mye godt i alkoholfritt øl for tiden, til og med weissbier (godt!).
På kvelden feiret jeg og Futt med middag på restaurant og MGP på TV. Var i seng godt etter kl. 24, altså slo jeg ut håret fullstendig...
Vi har lagt noen luftige planer for 5-årsjubileet, håper vi får til å gjennomføre dem. Kommer uansett til å fortsette å markere disse datoene.
Om bare noen få dager skal jeg løpe min andre maraton i Stockholm, og jeg håper det skal bli mange, mange flere av dem. Det er fortsatt en hel verden der ute som skal oppdages og løpes i.
Hvorfor jeg ble så hekta på løping så fort? Tror skiftet kom den gangen jeg merket at jeg bare kunne løpe og løpe og løpe; en mestringsfølelse som overgikk det meste av rus. Dette var noe som skjedde ganske raskt etter at jeg gjorde mitt første forsøk, sikkert fordi formen i utgangspunktet var så god, så jeg var veldig heldig med det. Var nok rett og slett litt forelsket i løpingen i starten – jeg var i hvertfall utrolig tålmodig; sting, vonde knær (kunne nesten ikke gå innimellom), stølhet, en haug med forkjølelser m.m. hadde ikke sjans til å ta fra meg motet. I tillegg løp jeg nesten bare på mølle, lenge, lenge. Skjønner ikke i dag hvordan jeg hadde tålmodighet.
Det har blitt noen konkurranser de siste to årene, dog ikke så mange som jeg har ønsket, og til dels også noen gode plasseringer. Jeg vant aldri noe som helst innen idrett da jeg var barn, nå har jeg allerede flere gode plasseringer og har toil og med vunnet et løp- det er veldig, veldig rart å tenke på.
I fjor feiret jeg dagen med VO2maks-test på Toppidrettsenteret. Hun som testet meg var veldig skeptisk, men resultatet overrasket både meg og henne. Det var veldig bra, tatt i betraktning hvor lite mengdetrening jeg hadde da og fortsatt har. Tviler på at jeg hadde fått et så godt resultat i år, vårsesongen har jo vært langt fra optimal. Men jeg skal teste igjen, forhåpentligvis til høsten etter en god treningssommer, og da håper jeg å kunne nærme meg testresultatene til eliteutøvere innen kondisjonsindretter enda mer.
Gårsdagen ble feiret med en kort løpetur i byen veldig tidlig om morgenen, hvor jeg la pulsklokka igjen hjemme og kun løp på følelsen. Et råd jeg har fått fra flere i det siste, siden jeg har vært så frustert over pulsverdiene mine, så det er verdt et forsøk nå de siste turene før avreise.
Deretter var jeg klar til utdrikningslag for en venninne, og det startet kl. 09.00 som entusiastisk dansende og syngende kordame på plateinnspilling, og deretter gikk det slag i slag ut over dagen. Jeg var kjip og drakk ikke alkohol, Stockholm har førsteprioritet, men det er mye godt i alkoholfritt øl for tiden, til og med weissbier (godt!).
På kvelden feiret jeg og Futt med middag på restaurant og MGP på TV. Var i seng godt etter kl. 24, altså slo jeg ut håret fullstendig...
Vi har lagt noen luftige planer for 5-årsjubileet, håper vi får til å gjennomføre dem. Kommer uansett til å fortsette å markere disse datoene.
fredag 28. mai 2010
2-årsjubileum for Futt'n Fart Running Team - del 1, det første skokjøpet!
27. mai for to år siden var jeg på Löplabbet og kjøpte mine første løpesko noensinne. Tror aldri jeg hadde kjøpt sko noen gang tidligere med dette ene formålet for øye. Sko til å ha gym i, ja - fotballsko, ja - løpesko, nei, nei, nei!... Jeg hadde jo alltid hatet dypt og intenst å løpe, og aldri skjønt hvordan noen kunne greie å gjøre akkurat det. Lange løp, helt hinsides totalt uforståelig....
Hvorfor var jeg da på Löplabbet denne dagen og kjøpte løpesko? Jo, greia var den at jeg hadde fullført en stor vektreduksjon, og hadde gjennom ca. ett år med økende doser styrke- og kondisjonstrening, først og fremst av typen spinning, kommet i god form. Underveis hadde vektreduksjonen vært motivasjon nok i seg selv, men nå skjønte jeg at jeg trengte å gjøre noe nytt for å holde motivasjonen oppe. Det jeg hadde mest lyst til var egentlig å begynne med sykkel og melde meg på ritt, men i sykkelsporten er inngangsporten ganske høy kostnadsmessig. Så når valget sto mellom sykkel til titalls tusen kroner og løpesko til rundt tusen, var valget ganske enkelt. Planen var å melde meg på mila i Oslo maraton samme høst og greie å fullføre det. Lite visste jeg... Men det føltes som en veldig høy målsetning der og da.
Før jeg kunne ta et eneste løpesteg trengte jeg altså sko, og jeg tenkte at Löplabbet må være rette stedet å anskaffe seg det. Og det var det! Jeg må le når jeg i dag tenker tilbake på den tiden jeg gikk forbi denne butikken og tenkte; "Er et virkelig noen som handler der; gærninger!" Nå er jeg helt klart en av gærningene.
Skoa jeg endte opp med den første gangen var et par Saucony Jazz; rimelige mengdetreningssko. Selgeren hadde kanskje ingen tro på at dette kom til å bli noe?.. Vel, siden har jeg dratt ni par sko i hus; mengde, terreng, konkurransesko og en haug med lettvektere.
Mine første Saucony Jazz, jeg har dem fortsatt, men de burde nok vært kastet for lengst (affeksjonsverdi):
Sånn ser det ut i gangen hos meg - og her bor det bare én:
En del av skoa på bildet er modne for å kastes, og en større bestilling på Runningwarehouse er planlagt når feriepengene kommer.
Mitt forhold til løpesko har også endret seg mye de to siste årene. I begynnelsen kjente jeg ikke forskjell på sko og syntes det var vanskelig å velge. Men nå har jeg begynt å skjønne det med "løpsfølelse" og har egentlig sluttet helt å bruke mengdetreningssko - det er bare så hat å løpe med. Det er lettvektere som gjelder, så får vi som jeg på sikt må betale for det. Men jeg tror jeg har blitt sterkere i leggene, og kommet mer fram på tærne av skobruken. Har også blitt veldig stabil når jeg løper, tendensene til overpronasjon har forsvunnet helt.
Jeg er overhodet ikke trofast mot merker når jeg kjøper sko, jeg vil bare ha de som passer meg best der og da - og jeg prøver gjerne noe nytt. Sånn er det i grunnen med alt.
Løpingen startet fordi jeg tenkte at sykkel for dyrt, men ettersom tiden har gått er jeg usikker på om løpingen har blitt så mye billigere. Løping som billig idrett? Nuvel - det har blitt brent av en god del tusenlapper de to siste årene.; pulsklokke, sko, løpeklær, deltakelse på løp både fjernt og nært, treningsleir m.m. Men det har vært så verdt det.
Synlige bevis på at jeg har blitt en konkurrerende løper (fortsatt ikke blasert):
Dagen ble feiret med en rolig løpetur på stier ved Sognsvann med en annen løpeblogger, nemlig Siri, veldig, veldig passende. Egentlig har jeg blitt pålagt treningsforbud inntil jeg er sykdomsfri, men det var ikke mulig å gjøre noe annet enn å feire med en koseløpetur på denne fantastiske jubileumsdag (skulle visst for to år siden at jeg i framtiden skulle bruke betegnelse om kos på løping). Vi har jo en del planlegging foran den store turen til Stockholm neste helg også å gjøre. Var en kjempefin tur, så takk til Siri og Ingebjørg for at dere ville være med på feiringen.
Før på dagen endte flere ukers intens planlegging for en eventuell streik i at det ikke ble noen streik. Heldigvis, men nå er jeg skikkelig, skikkelig sliten...
En kamerat kontaktet med på onsdag for å lokke med gratisbilletter til gårsdagens semifinale i MGP. Så etter løpeturen bar det rett ut til Fornebu. Det viste seg at vi hadde billetter til VIP-tribunen på toppen av det hele, og Alexander Rybak ble observert i gangen med en megababe på armen (skikkelig Se & Hør her i dag). Av alle kjendiser ble også Vegard Ulvang observert (for andre gang denne måneden...).
Jeg er ikke akkurat noen blodfan av dette arrangementet, men det var gøy å være der og få med seg stemningen, og ja, dette er fest. Dessuten fascinerende å se en så stor produksjon på nært holdt, utrolig imponerende, og publikum er jo morsommere å se på enn det som skjer på scenen.
Utsyn over publikum under Sveriges bidrag, men dessverre hjalp det ikke å bruke 150 000 kr på glowsticks for å komme til finalen:
Alt i alt en svært begivenhetsrik dag. I morgen står et nytt og kanskje enda viktige toårsjubileum for tur, som også skal feires behørig. Mer om det kommer når feiringen er vel overstått.
Hvorfor var jeg da på Löplabbet denne dagen og kjøpte løpesko? Jo, greia var den at jeg hadde fullført en stor vektreduksjon, og hadde gjennom ca. ett år med økende doser styrke- og kondisjonstrening, først og fremst av typen spinning, kommet i god form. Underveis hadde vektreduksjonen vært motivasjon nok i seg selv, men nå skjønte jeg at jeg trengte å gjøre noe nytt for å holde motivasjonen oppe. Det jeg hadde mest lyst til var egentlig å begynne med sykkel og melde meg på ritt, men i sykkelsporten er inngangsporten ganske høy kostnadsmessig. Så når valget sto mellom sykkel til titalls tusen kroner og løpesko til rundt tusen, var valget ganske enkelt. Planen var å melde meg på mila i Oslo maraton samme høst og greie å fullføre det. Lite visste jeg... Men det føltes som en veldig høy målsetning der og da.
Før jeg kunne ta et eneste løpesteg trengte jeg altså sko, og jeg tenkte at Löplabbet må være rette stedet å anskaffe seg det. Og det var det! Jeg må le når jeg i dag tenker tilbake på den tiden jeg gikk forbi denne butikken og tenkte; "Er et virkelig noen som handler der; gærninger!" Nå er jeg helt klart en av gærningene.
Skoa jeg endte opp med den første gangen var et par Saucony Jazz; rimelige mengdetreningssko. Selgeren hadde kanskje ingen tro på at dette kom til å bli noe?.. Vel, siden har jeg dratt ni par sko i hus; mengde, terreng, konkurransesko og en haug med lettvektere.
Mine første Saucony Jazz, jeg har dem fortsatt, men de burde nok vært kastet for lengst (affeksjonsverdi):
Mitt forhold til løpesko har også endret seg mye de to siste årene. I begynnelsen kjente jeg ikke forskjell på sko og syntes det var vanskelig å velge. Men nå har jeg begynt å skjønne det med "løpsfølelse" og har egentlig sluttet helt å bruke mengdetreningssko - det er bare så hat å løpe med. Det er lettvektere som gjelder, så får vi som jeg på sikt må betale for det. Men jeg tror jeg har blitt sterkere i leggene, og kommet mer fram på tærne av skobruken. Har også blitt veldig stabil når jeg løper, tendensene til overpronasjon har forsvunnet helt.
Jeg er overhodet ikke trofast mot merker når jeg kjøper sko, jeg vil bare ha de som passer meg best der og da - og jeg prøver gjerne noe nytt. Sånn er det i grunnen med alt.
Løpingen startet fordi jeg tenkte at sykkel for dyrt, men ettersom tiden har gått er jeg usikker på om løpingen har blitt så mye billigere. Løping som billig idrett? Nuvel - det har blitt brent av en god del tusenlapper de to siste årene.; pulsklokke, sko, løpeklær, deltakelse på løp både fjernt og nært, treningsleir m.m. Men det har vært så verdt det.
Synlige bevis på at jeg har blitt en konkurrerende løper (fortsatt ikke blasert):
Før på dagen endte flere ukers intens planlegging for en eventuell streik i at det ikke ble noen streik. Heldigvis, men nå er jeg skikkelig, skikkelig sliten...
En kamerat kontaktet med på onsdag for å lokke med gratisbilletter til gårsdagens semifinale i MGP. Så etter løpeturen bar det rett ut til Fornebu. Det viste seg at vi hadde billetter til VIP-tribunen på toppen av det hele, og Alexander Rybak ble observert i gangen med en megababe på armen (skikkelig Se & Hør her i dag). Av alle kjendiser ble også Vegard Ulvang observert (for andre gang denne måneden...).
Jeg er ikke akkurat noen blodfan av dette arrangementet, men det var gøy å være der og få med seg stemningen, og ja, dette er fest. Dessuten fascinerende å se en så stor produksjon på nært holdt, utrolig imponerende, og publikum er jo morsommere å se på enn det som skjer på scenen.
Utsyn over publikum under Sveriges bidrag, men dessverre hjalp det ikke å bruke 150 000 kr på glowsticks for å komme til finalen:
mandag 24. mai 2010
En liten maratontest
I går tok jeg meg helt fri, før rastløsheten tok meg og jeg stakk ut på en rolig sykkeltur rundt omkring på blant annet Bygdøy på kvelden. Lukten av syrin ligger nå over hele byen, trærne blomster i alle mulige farger og det er generelt bare helt fantastisk å være osloborger, så var det sagt.
Det var som nevnt en kjempefin kveld, og ute på Bygdøy fikk jeg tildelt en skikkelig kraftig serenade av denne karen:
I tillegg var det noe kjempesøte kalver ute og beitet, så idyllen må nesten kunne sies å være komplett:
I dag hadde jeg egentlig planlagt at jeg skulle løpe hele maratontraseen her i Oslo, teste på maratonfart og formen generelt. Men siden noe gruff har satt seg i halsen igjen, valgte jeg en litt snillere løsning. Likevel har jeg fortsatt fått tatt en liten test i dag.
Jeg varmet opp med å løpe rolig hjemmefra og vestover på ring 2 mot Majorstua. På Marienlyst måtte jeg ta en liten kvitte meg med morgenkaffen-rast på bensinstasjonen, men deretter bar det videre i fint driv. Ved Frognerparken begynte jeg å øke farten, og nedover Halvdan Svartes gate kom jeg opp i farten jeg hadde tenkt å holde. Ved enden av nevnte gate kom jeg inn i maratontraseen, og fulgte den videre over Sjølyst, Frognerstranda og Aker brygge/Rådhusplassen. Dro videre i traseen til Festningen, men droppet Sjursøya. Det var mye vind nede ved sjøen i dag, og jeg tror ikke motivasjonen hadde holdt utover den veien. På veien tilbake sto jeg også over svingen innom Karl Johan. Hadde ikke så lyst til å pese meg mellom turistene opp og ned der. Men ellers fulgte jeg traseen hele veien tilbake til der jeg startet. Deretter tok jeg opp Bygdøy allé ned til Solli plass, Parkveien og hjem via Bislett, Waldemar Thranes gate og Sannergata.
Det ble et par mil til sammen, og godt i overkant av én av dem ble løpt i maratonfart. Så da fikk jeg testet litt i dag likevel, selv om det ikke var helt etter planen.
Så til resultatet: selve farten føles fin i beina. Glimtvis føles det faktisk deilig å ligge og flyte på den farten, og innimellom måtte jeg holde litt igjen. Men pulsen går for altfor høyt synes jeg. Kjennes ikke så veldig hardt å ligge der, men er usikker på om jeg er i stand til å holde så høy intensitet så lenge. Visst kan jeg ligge på høy puls lenge, lenge , men et sted går grensen - og den regner jeg med å finne ut hvor går ganske snart. Pusten var ikke så ille i dag, tatt i betraktning at det er den jeg har slitt med tidligere i vår - men så var ikke intensiteten så veldig ekstrem heller. Vel, fortsatt noen dager igjen til avreise Stockholm, og håpet lever fortsatt om at sykdommen skal slippe taket og pulsen komme ned på mer levelige nivåer igjen.
Dette var siste lengre tur før Stockholm. I dagene som er igjen blir det bare litt kortere turer og restitusjonstrening - nå må overskuddet bygges opp.
Det var som nevnt en kjempefin kveld, og ute på Bygdøy fikk jeg tildelt en skikkelig kraftig serenade av denne karen:
I dag hadde jeg egentlig planlagt at jeg skulle løpe hele maratontraseen her i Oslo, teste på maratonfart og formen generelt. Men siden noe gruff har satt seg i halsen igjen, valgte jeg en litt snillere løsning. Likevel har jeg fortsatt fått tatt en liten test i dag.
Jeg varmet opp med å løpe rolig hjemmefra og vestover på ring 2 mot Majorstua. På Marienlyst måtte jeg ta en liten kvitte meg med morgenkaffen-rast på bensinstasjonen, men deretter bar det videre i fint driv. Ved Frognerparken begynte jeg å øke farten, og nedover Halvdan Svartes gate kom jeg opp i farten jeg hadde tenkt å holde. Ved enden av nevnte gate kom jeg inn i maratontraseen, og fulgte den videre over Sjølyst, Frognerstranda og Aker brygge/Rådhusplassen. Dro videre i traseen til Festningen, men droppet Sjursøya. Det var mye vind nede ved sjøen i dag, og jeg tror ikke motivasjonen hadde holdt utover den veien. På veien tilbake sto jeg også over svingen innom Karl Johan. Hadde ikke så lyst til å pese meg mellom turistene opp og ned der. Men ellers fulgte jeg traseen hele veien tilbake til der jeg startet. Deretter tok jeg opp Bygdøy allé ned til Solli plass, Parkveien og hjem via Bislett, Waldemar Thranes gate og Sannergata.
Det ble et par mil til sammen, og godt i overkant av én av dem ble løpt i maratonfart. Så da fikk jeg testet litt i dag likevel, selv om det ikke var helt etter planen.
Så til resultatet: selve farten føles fin i beina. Glimtvis føles det faktisk deilig å ligge og flyte på den farten, og innimellom måtte jeg holde litt igjen. Men pulsen går for altfor høyt synes jeg. Kjennes ikke så veldig hardt å ligge der, men er usikker på om jeg er i stand til å holde så høy intensitet så lenge. Visst kan jeg ligge på høy puls lenge, lenge , men et sted går grensen - og den regner jeg med å finne ut hvor går ganske snart. Pusten var ikke så ille i dag, tatt i betraktning at det er den jeg har slitt med tidligere i vår - men så var ikke intensiteten så veldig ekstrem heller. Vel, fortsatt noen dager igjen til avreise Stockholm, og håpet lever fortsatt om at sykdommen skal slippe taket og pulsen komme ned på mer levelige nivåer igjen.
Dette var siste lengre tur før Stockholm. I dagene som er igjen blir det bare litt kortere turer og restitusjonstrening - nå må overskuddet bygges opp.
lørdag 22. mai 2010
Uke 20: fridager og lange rolige turer
Mitt faste motiv over Maridalsvannet - denne gangen en flott forsommerkveld:
Denne uka har jeg løpt flere kilometer enn på veldig, veldig lenge. Oppunder åtte mil har det blitt, og det må kunne kalles akseptabelt. Dessverre har det kanskje hatt sin pris.
Har også hatt det ganske travelt på alle fronter og sovet litt dårlig i uka som har gått, så det kan sikkert også være med å forklare at jeg har fått tilbakefall på forkjølelsen i dag, æsj, æsj. æsj... Og det etter at jeg hadde en hvildag i går.
Langt og rolig har vært gjennomgående for min trening i det siste. Har ikke turt å bedrive høypulstrening i frykt for å gjøre ting verre. Erfaringen fra de siste ukene har vært at det har forverret tilstanden.
Denne uka kom jo også endelig sommeren på besøk, og det har jeg fått sugd til meg i fulle monn. Torsdag kveld var vi ute i timesvis, og det var helt fantastisk å kunne løpe ute på bare stier med lite klær og sola høyt på himmelen igjen. Med mitt faste utgangspunkt Kjelsås, prøvde jeg noen nye stier opp til Sinober og tilbake igjen via Movatn og skiløypa via Skillingsdalen, sammen med min snart tidligere trener Berg, veldig gøy. Han hadde helt nye og hvite Saucony Fastswitch da vi startet turen. Det var ikke tilfelle da turen var over. Jeg hadde heldigvis et par rimelige utløpte lettvektere, men her er strømpene mine da turen var over (likevel ikke i nærheten av så ille som forrige lørdag - de strømpene blir aldri hvite igjen):
Trener'n viser hvordan det skal gjøres:
Jeg var så heldig at jeg fikk hjelp til å sette opp en planmessig løpetreningsplan ikke så lenge etter at jeg startet med løpingen. Uten den, og den motivasjonen jeg har fått på kjøpet, hadde jeg nok ikke fått så rask framgang som jeg fikk over vinteren i fjor, eller gjort en så bra debut som jeg tross alt gjorde på maraton i fjor høst. Underveis og etterpå har det krøllet til seg med skader og sykdom, så videre fremgang har dessverre uteblitt. Jeg gir likevel ikke opp håpet om at jeg skal komme i framgangsmodus igjen, men den jobben må jeg greie selv - og det tror vi skal gå greit, vel? I sommer/høst skal jeg prøve meg litt fram angående treningsopplegg og følge noe av opplegget til OSI Friidrett (når jeg bare blir frisk igjen). Drømmen er å en dag bli så velbeslått at jeg kan hyre inn Ingrid Kristiansen som personlig trener - det hadde vært noe, det.
Selv om pulsen var litt over alt på torsdag, følte jeg meg i fin form. Litt harking var det, men pusten var slettes ikke ille.
Fredag tok jeg som nevnt en hviledag og bare nøt sommerkvelden etter jobb.
En ekte milepæl:
I dag, lørdag, var planen å ta den aller siste lange, langturen før Stockholm marathon. Det plager meg at jeg ikke har fått trent og løpt slik jeg hadde tenkt før dette løpet, og at formen slettes ikke er der jeg hadde tenkt den skulle være. Jeg har derfor en tendens til å gjennomføre det jeg har planlagt, koste hva det koste vil... I dag våknet jeg nemlig med mer symptomer på forkjølelse igjen. Det har satt seg noe øverst i halsen igjen, samt i nesa og i øynene. Likevel dro jeg ut som planlagt (godt innsmurt i solfaktor 30 til 50, men ble litt solbrent likevel!). Jeg gjorde samme turen som siste lange, langtur før Oslo maraton forrige høst, og da som nå testet jeg utstyr i samme slengen. Turen går (overraskende nok) fra Kjelsås til Movatn og videre til enden av Ørfiske på skogsveier og tilbake. Sist jeg var på Ørfiske gikk jeg på ski over isen. Nå var all snøen smeltet, og vannet slettes ikke så kaldt som jeg trodde (bading snart?).
Utsikt over Ørfiske - her sto jeg også siste tur før Oslo maraton:
Dagens tur skulle være i overkant av tre mil, men fikk ikke målt det skikkelig siden fotpoden både er underkalibrert og fusker.
Uansett, formen var slettes ikke så ille, men det ble en del host og hark pluss at pulsen var helt crazy, men det kan også være varmen som jeg ikke er spesielt vant med. Tok meg god tid på turen, gikk blant annet noen av bakkene (et ukjent fenomen når jeg er alene på tur) for å holde pulsen nede.Men motivasjonen var veldig høy, selv om jeg ble nervøs av forkjølelsessymptomene og pulsen, og jeg hadde overhodet ingen problemer med å gjennomføre, og rakk frisørtimen min senere i dag med god margin (puh!). Morgendagen vil vise om jeg var utrolig dum som gjorde dette, eller om det har gått bra. Men skal innrømme at jeg er bekymret...
Har sett masse sommerfugler i alle mulige fargevariasjoner i dag - og her fant jeg en liten posør som bare ville bli tatt bilde av. Først når jeg var ferdig fløy den:
Utstyrstesten gikk ganske bra, men jeg blir veldig varm på beina av CEP-strømper. Det kan bli et problem. I tillegg har jeg brukt en del ufornuftig skotøy i det siste, og blitt veldig sår under fotbladene av det. Fashion before comfort; ikke smart for en aspirerende langdistanseløper. Heldigvis plaget det meg lite i dag. Framover blir det bare fornuftige sko.
I morgen har jeg planlagt nok en hviledag, og hvis formen går rett vei skal jeg gjøre et lite testløp på mandag. Skal rapportere om det når det er gjort.
Neste uke ser ut til å bli travel og uvanlig begivenhetsrik. Blant annet er det to løpejubileer som skal markeres... Spørs om alt dette er kompatibelt med å bli frisk, komme i form og samle overskudd til Stockholm, men det får bare tiden vise.
Har også hatt det ganske travelt på alle fronter og sovet litt dårlig i uka som har gått, så det kan sikkert også være med å forklare at jeg har fått tilbakefall på forkjølelsen i dag, æsj, æsj. æsj... Og det etter at jeg hadde en hvildag i går.
Langt og rolig har vært gjennomgående for min trening i det siste. Har ikke turt å bedrive høypulstrening i frykt for å gjøre ting verre. Erfaringen fra de siste ukene har vært at det har forverret tilstanden.
Denne uka kom jo også endelig sommeren på besøk, og det har jeg fått sugd til meg i fulle monn. Torsdag kveld var vi ute i timesvis, og det var helt fantastisk å kunne løpe ute på bare stier med lite klær og sola høyt på himmelen igjen. Med mitt faste utgangspunkt Kjelsås, prøvde jeg noen nye stier opp til Sinober og tilbake igjen via Movatn og skiløypa via Skillingsdalen, sammen med min snart tidligere trener Berg, veldig gøy. Han hadde helt nye og hvite Saucony Fastswitch da vi startet turen. Det var ikke tilfelle da turen var over. Jeg hadde heldigvis et par rimelige utløpte lettvektere, men her er strømpene mine da turen var over (likevel ikke i nærheten av så ille som forrige lørdag - de strømpene blir aldri hvite igjen):
Selv om pulsen var litt over alt på torsdag, følte jeg meg i fin form. Litt harking var det, men pusten var slettes ikke ille.
Fredag tok jeg som nevnt en hviledag og bare nøt sommerkvelden etter jobb.
En ekte milepæl:
Utsikt over Ørfiske - her sto jeg også siste tur før Oslo maraton:
Uansett, formen var slettes ikke så ille, men det ble en del host og hark pluss at pulsen var helt crazy, men det kan også være varmen som jeg ikke er spesielt vant med. Tok meg god tid på turen, gikk blant annet noen av bakkene (et ukjent fenomen når jeg er alene på tur) for å holde pulsen nede.Men motivasjonen var veldig høy, selv om jeg ble nervøs av forkjølelsessymptomene og pulsen, og jeg hadde overhodet ingen problemer med å gjennomføre, og rakk frisørtimen min senere i dag med god margin (puh!). Morgendagen vil vise om jeg var utrolig dum som gjorde dette, eller om det har gått bra. Men skal innrømme at jeg er bekymret...
Har sett masse sommerfugler i alle mulige fargevariasjoner i dag - og her fant jeg en liten posør som bare ville bli tatt bilde av. Først når jeg var ferdig fløy den:
I morgen har jeg planlagt nok en hviledag, og hvis formen går rett vei skal jeg gjøre et lite testløp på mandag. Skal rapportere om det når det er gjort.
Neste uke ser ut til å bli travel og uvanlig begivenhetsrik. Blant annet er det to løpejubileer som skal markeres... Spørs om alt dette er kompatibelt med å bli frisk, komme i form og samle overskudd til Stockholm, men det får bare tiden vise.
tirsdag 18. mai 2010
17. mai: løping, baking og historien om en bunad...
...eller Totendrakt som det faktisk heter i mitt tilfelle.
Men først, jeg fikk veldig mye ut av 17. mai i år. Startet med en løpetur gjennom byen på morgenen, vel 14 km. Fikk sett masse forskjellige bunader, byen var i sin flotteste vårskrud og jeg fikk mange rare blikk (selv om jeg hadde pyntet meg med de fineste skoa mine...). Er visst litt ikke helt comme il faut å være på løpetur i Oslo sentrum på slike dager. Gøy! I tillegg observerte jeg at det tydeligvis er flere og flere menn som skaffer seg bunad, me like (topper jammen uniform, spør du meg)!... Ergo, fullt utbytte og mer til av denne turen.
Formen ellers er fortsatt ikke helt,helt på topp, men klart bedre enn for et par uker siden. Beina var også litt tunge etter både styrketrening og hardhent behandling i form av idrettsmassasje på søndag.
Etterpå rakk jeg å bake en kake (av typen fransk konfekt) som ville fått Grete Roede til å besvime av ren fortvilelse...
Mmmmm, yummi:
Deretter sto bunaden for tur, og her har jeg en liten solskinnshistorie å fortelle av typen du finner i de aller verste damebladene. Men her kommer den helt, totalt gratis:
Det begynner visst å bli en lei vane dette å ta bilde av meg selv i speilet på badet:
Totendrakten på bildet ble sydd til meg da jeg var en sju-åtte år. Da var det selvsagt lagt inn mye rom for å vokse i, men da jeg ble konfirmert var den sydd ut så mye det overhodet var mulig (da var jeg vel ganske normal). Tror jeg kom inn i den én gang på videregående, men det var en vår jeg tilfeldigvis gikk litt ned i vekt. Etter det slumpetreffet ble den sydd inn igjen, og gikk nedover i arverekkefølgen til min yngste søster (Futt).
Jeg hadde overhodet ingen illusjoner om at jeg noensinne skulle komme ned igjen til den størrelsen jeg brukte da jeg ble konfirmert, så jeg kjøpte meg en ny bunad i begynnelsen av 20-åra. Den har blitt sydd litt inn og ut gjennom åra, inntil for to år siden. Da hadde jeg i løpet av ni måneder gått ned 30 kg og kommet ca. ned i den størrelsen jeg har vært siden - og da var det kjørt for bunaden jeg hadde. Så mye var det bare ikke mulig å sy den inn. En merkelig problemstilling; jeg hadde vokst ut av bunaden motsatt vei...
Så da ble barndommens bunad tatt fram igjen, sømmene sprettet opp, og en sjekk tatt om det kunne være mulig at jeg faktisk kunne bruke den. Og det kunne jeg. Ikke bare passer den meg nå, jeg tror faktisk at den sitter løsere nå enn da jeg ble konfirmert. Ha!
Fikk forresten endelig startbevis fra Stockholm marathon i dag, og jeg er nr. K200. Strålende startnummer, egentlig.
Til neste år er mitt håp å stille på startstreken i en mye hardere konkurranse i Sverige enn maraton, og gårsdagen var i så måte også en meget fruktbar dag. Et lykketreff av tilfeldigheter brakte meg i går kveld et godt stykke nærmere dette målet. Om det har jeg ikke tenkt å fortelle mer, før jeg vet om det blir en realitet, er påmeldt og startkontingenten betalt...
Har løpt meg en tur i ettermiddag og smertelig følt på kroppen hva en dag i høye bunadsko kan gjøre med beina. Var utrolig sårbeint, hvilket brakte meg ubehagelige minner fra de to siste milene av Oslo maraton forrige høst. Jaja, da har jeg i hvertfall øvd meg litt på å takle den smerten til Stockholm.
Men først, jeg fikk veldig mye ut av 17. mai i år. Startet med en løpetur gjennom byen på morgenen, vel 14 km. Fikk sett masse forskjellige bunader, byen var i sin flotteste vårskrud og jeg fikk mange rare blikk (selv om jeg hadde pyntet meg med de fineste skoa mine...). Er visst litt ikke helt comme il faut å være på løpetur i Oslo sentrum på slike dager. Gøy! I tillegg observerte jeg at det tydeligvis er flere og flere menn som skaffer seg bunad, me like (topper jammen uniform, spør du meg)!... Ergo, fullt utbytte og mer til av denne turen.
Formen ellers er fortsatt ikke helt,helt på topp, men klart bedre enn for et par uker siden. Beina var også litt tunge etter både styrketrening og hardhent behandling i form av idrettsmassasje på søndag.
Etterpå rakk jeg å bake en kake (av typen fransk konfekt) som ville fått Grete Roede til å besvime av ren fortvilelse...
Mmmmm, yummi:
Det begynner visst å bli en lei vane dette å ta bilde av meg selv i speilet på badet:
Jeg hadde overhodet ingen illusjoner om at jeg noensinne skulle komme ned igjen til den størrelsen jeg brukte da jeg ble konfirmert, så jeg kjøpte meg en ny bunad i begynnelsen av 20-åra. Den har blitt sydd litt inn og ut gjennom åra, inntil for to år siden. Da hadde jeg i løpet av ni måneder gått ned 30 kg og kommet ca. ned i den størrelsen jeg har vært siden - og da var det kjørt for bunaden jeg hadde. Så mye var det bare ikke mulig å sy den inn. En merkelig problemstilling; jeg hadde vokst ut av bunaden motsatt vei...
Så da ble barndommens bunad tatt fram igjen, sømmene sprettet opp, og en sjekk tatt om det kunne være mulig at jeg faktisk kunne bruke den. Og det kunne jeg. Ikke bare passer den meg nå, jeg tror faktisk at den sitter løsere nå enn da jeg ble konfirmert. Ha!
Fikk forresten endelig startbevis fra Stockholm marathon i dag, og jeg er nr. K200. Strålende startnummer, egentlig.
Til neste år er mitt håp å stille på startstreken i en mye hardere konkurranse i Sverige enn maraton, og gårsdagen var i så måte også en meget fruktbar dag. Et lykketreff av tilfeldigheter brakte meg i går kveld et godt stykke nærmere dette målet. Om det har jeg ikke tenkt å fortelle mer, før jeg vet om det blir en realitet, er påmeldt og startkontingenten betalt...
Har løpt meg en tur i ettermiddag og smertelig følt på kroppen hva en dag i høye bunadsko kan gjøre med beina. Var utrolig sårbeint, hvilket brakte meg ubehagelige minner fra de to siste milene av Oslo maraton forrige høst. Jaja, da har jeg i hvertfall øvd meg litt på å takle den smerten til Stockholm.
søndag 16. mai 2010
Sosial langtur på kronglete stier i Fenstadmarka
Hadde en svært bra treningsdag i går med mye nytt. Blitt kjent med nye folk, løpt i et nytt område og fått nye lærdommer/innsikter.
For en stund siden har Olav, som jeg ble kjent med på nattmaratontreningsturen på Jessheim i november, sendt ut invitasjon til en sosial langtur i Fenstadmarka. Det hadde jeg selvsagt lyst til å være med på, og siden jeg både fikk tilbud om skyss, og formen var god nok til at jeg følte jeg kunne slenge meg på, slengte jeg meg med.
Mer om turen, med fakta og bilder, finnes på Olav sin blogg.
Når jeg ble plukket opp i Oslo viste det seg også at jeg hadde møtt sjåføren før, på påsketreniningsleiren til Treningscamp/SRM. Bra start! Tusen takk for turen, Gunnar.
Når vi vel hadde kommet frem til Nes skianlegg, hvor turen skulle starte, viste det seg at det var flere jeg kjente, nemlig Hilde som jeg snakket litt med etter Fredrikstadløpet nå i april.
Det ble en svært hyggelig tur, og det gjorde slettes ingenting at det regnet litt innimellom. Formen var ikke så verst, men jeg testet det ikke hardt heller. Bestemte meg for å kjøre rolig og ligge så lavt som mulig pulsmessig, og det greide jeg stort sett. Nå sliter jeg også med å løpe fort i marka uansett, men det skal jeg komme tilbake til. Var flink og skiftet raskt til tørre klær da vi kom i mål, for jeg var rimelig våt både på beina og ellers. Det ble en del myrvading ol underveis, så da jeg kom hjem måtte det en grundig skovask til. Skyllet mange, mange ganger før vannet som rant ut av skoa var noenlunde klart. Akkurat sånn det skal være når jeg har brukt Inov8'ene mine.
Utbyttet av turen er, foruten en treningsøkt på nesten fire timer, flere venner på Facebook, forhåpentligvis invitasjon til flere liknende turer i framtiden, og ikke minst en potensiell treningspartner til langturer i Lillomarka ol i sommer. Det gleder jeg meg til!
Dessuten tror jeg at formen er stigende, men tør nesten ikke si det høyt av frykt for å ødelegge det.
Samling og restitusjon etter endt økt:
Så til dagens lærdom: jeg er skikkelig, skikkelig dårlig på å løpe i ulent terreng/trange, kronglete stier. Er nok litt redd for å snuble og falle/forstue ankelen, og spenner meg derfor. Resultatet blir at det går sakte og ikke spesielt lett, pluss at jeg sikkert øker sjansen for å falle. Heldigvis er jeg skrudd sammen sånn at jeg bare blir mer motivert når jeg er skikkelig dårlig på noe/ikke får til. Har vært sånn siden jeg var bitteliten. Når det er noe jeg ikke mestrer, må jeg bare få det til; øve, øve, øve til det går. Ergo blir det sikkert en del stiløping i sommer. Det var egentlig en plan jeg hadde i fjor sommer også, men da endte det opp i en forstuet ankel ganske tidlig. Satser på at lykken står meg litt mer bi i år, og at jeg omtrent kan forveksles med en o-løper innen vinteren kommer (nuvel!).
Olav kjørte forresten sin vanlige vervekampanje for ultraløping, og ja; jeg er på glid... Var mye snakk om Rallarvegsløpet på bilturen både fram og tilbake - og én gang i framtiden blir det nok satt opp på løpskalenderen. Men foreløpig har jeg så mange andre mål som skal nås, at jeg ikke rekker med alt.
Var bedt på middag hos noen venner i går kveld, og de hadde blitt advart på forhånd om at jeg skulle på langtur, og at de derfor ville komme til å få besøk av The bottomless pitt. Jeg hadde tross alt forbrukt 3000 kcal på turen. Heldigvis hadde de tatt oppgaven meget alvorlig, og jeg var godt fylt opp da jeg dro hjem. Tusen takk, damer!
I dag står det studiotrening på programmet, litt sykling, styrketrening og til slutt skal det hele toppes med idrettsmassasje. Jeg våknet uten vondt i halsen i dag, for første gang på så lenge jeg nesten kan huske. I det siste har vel det riktige navnet på denne bloggen vært Syt'n Klag Illness Team, men nå øyner jeg nesten litt håp om at jeg snart skal være det egentlige bloggnavnet verdig igjen.
I morgen er det 17. mai, og det skal selvsagt feires på vanlig måte, med bunad og det hele. Men jeg lurer jammen litt på om jeg ikke skal snike inn en liten løpetur i marka også, før jeg setter i gang med feiringen... Var bare så gøy å være litt i gang igjen etter alt strevet og nedturene i det siste.
For en stund siden har Olav, som jeg ble kjent med på nattmaratontreningsturen på Jessheim i november, sendt ut invitasjon til en sosial langtur i Fenstadmarka. Det hadde jeg selvsagt lyst til å være med på, og siden jeg både fikk tilbud om skyss, og formen var god nok til at jeg følte jeg kunne slenge meg på, slengte jeg meg med.
Mer om turen, med fakta og bilder, finnes på Olav sin blogg.
Når jeg ble plukket opp i Oslo viste det seg også at jeg hadde møtt sjåføren før, på påsketreniningsleiren til Treningscamp/SRM. Bra start! Tusen takk for turen, Gunnar.
Når vi vel hadde kommet frem til Nes skianlegg, hvor turen skulle starte, viste det seg at det var flere jeg kjente, nemlig Hilde som jeg snakket litt med etter Fredrikstadløpet nå i april.
Utbyttet av turen er, foruten en treningsøkt på nesten fire timer, flere venner på Facebook, forhåpentligvis invitasjon til flere liknende turer i framtiden, og ikke minst en potensiell treningspartner til langturer i Lillomarka ol i sommer. Det gleder jeg meg til!
Dessuten tror jeg at formen er stigende, men tør nesten ikke si det høyt av frykt for å ødelegge det.
Samling og restitusjon etter endt økt:
Olav kjørte forresten sin vanlige vervekampanje for ultraløping, og ja; jeg er på glid... Var mye snakk om Rallarvegsløpet på bilturen både fram og tilbake - og én gang i framtiden blir det nok satt opp på løpskalenderen. Men foreløpig har jeg så mange andre mål som skal nås, at jeg ikke rekker med alt.
Var bedt på middag hos noen venner i går kveld, og de hadde blitt advart på forhånd om at jeg skulle på langtur, og at de derfor ville komme til å få besøk av The bottomless pitt. Jeg hadde tross alt forbrukt 3000 kcal på turen. Heldigvis hadde de tatt oppgaven meget alvorlig, og jeg var godt fylt opp da jeg dro hjem. Tusen takk, damer!
I dag står det studiotrening på programmet, litt sykling, styrketrening og til slutt skal det hele toppes med idrettsmassasje. Jeg våknet uten vondt i halsen i dag, for første gang på så lenge jeg nesten kan huske. I det siste har vel det riktige navnet på denne bloggen vært Syt'n Klag Illness Team, men nå øyner jeg nesten litt håp om at jeg snart skal være det egentlige bloggnavnet verdig igjen.
I morgen er det 17. mai, og det skal selvsagt feires på vanlig måte, med bunad og det hele. Men jeg lurer jammen litt på om jeg ikke skal snike inn en liten løpetur i marka også, før jeg setter i gang med feiringen... Var bare så gøy å være litt i gang igjen etter alt strevet og nedturene i det siste.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)
