Tredje ferieuke - oppoverbakker, joddelehihooooooo!

Denne uka kort oppsummert:

Antall km løpt/klatret: ca. 76
Antall kilometer på rulleski: ca. 30
Antall rulleskiulykker bevitnet: 1 (ambulanse og greier)
Antall høydemeter besteget: over 1600
Antall timer i kø på autobahn: noen, men det føltes sikkert som mange flere enn det var
Høyeste fart målt på autobahn til nå: 155 km/t (rekord fra 2001 er 185 km/t)
Antall Hefeweizen getrunken: ute av telling allerede, men minst 2 om dagen må til
Antall lederhosen og dirdnlkleids sett til nå: unendlich, og søndager er verst
Antall tirolerspezialitäten probiert und gegessen: vielen - står det noe som begynner med tiroler på menyen, tar jeg det
Antall kosekuer jeg har begrüsst: 2
Antall sinnakuer som har jaget meg: 3
Sinte kyr leder foran snille kyr så langt.

Som dere forhåpentligvis ser av bildene befinner jeg meg nå i Alpene. Nærmere bestemt Seefeld in Tirol. Seefeld ligger på et platå 1180 moh omringet av høye fjell (men hvilken by i Alpene er ikke det?).

For de som husker ski-VM i 1985

Jeg har vært oppe på toppen av fjellet som ligger rett bak hotellet (Seefelder Joch). Det var 815 høydemeter fordelt på litt over 6 km. Kjente det godt dagen etter. Forsøkte å løpe i starten, men det varte ikke lenge før det ble altfor bratt og kronglete for løping. Men jeg gikk opp så fort jeg kunne, og fikk utfordret høydeskrekken min ganske kraftig.

Fra fredagens fjellklatring:

Fin dag for topptur - men det så langt ut opp dit

Turen på kart

Seefeld i det fjerne

Litt enklere på vei enn på sti - og mindre skummelt

Stoppet her på vei ned igjen for å roe nervene med en Hefeweizen

Siste strekket til toppen var bratt

Men jeg kom opp

Måtte legge inn en liten sprint da jeg plutselig fikk to sinte kudamer etter meg.
Noen ganger vil de kose, andre ganger ikke, nemlig. Og hvem som vil hva merker man ikke før det er for sent...
Det var kanskje litt min feil også, for kua dyttet på meg da jeg kom helt innpå henne, men jeg tok bilder av henne likevel. Og da ble hun sint gitt, og venninna hennes var grinete også - så da var det bare å sprinte unna før jeg fikk smake på hornet.
Litt lenger opp møtte jeg den helt motsatte typen, og fikk et saftig slafs av en svær kutunge oppover armen. Herlig. Men kyr hører jo til den genuine tyroleropplevelsen.

Hils på die böse Kuh. Her hadde hun allerede gitt meg en dytt, men jeg skulle ha bilde. Og hun ser da ikke SÅ farlig ut?

Men så får venninna hennes øye på meg også... 5 sekunder etter at dette bildet er tatt er jeg på vill flukt oppover fjellet med disse to i hælene. Heldigvis fikk de ikke tak i meg.

Seefeld er mer kjent for langrenn enn alpint, så det er laget rulleskiløype her - og jeg har med skiene mine. Løypa viste seg å være ganske teknisk i noen partier, så nå har jeg også testet bratte utforbakker med sving. Det gikk greit for min del. Men banen ble stengt etter at ei dame gikk skikkelig på snørra ned en bakke og rett inn i et gjerde. Ambulanse und so weiter. Så den første turen ble litt kortere enn jeg hadde tenkt. Vel, jeg skal prøve meg der igjen.

Og dette er hva klokka fortalte meg etter at rulleskiøkta var over. Je!

I tillegg til svært gode treningsmuligheter er det masse, masse å se i området, og jeg har leiebil. Så det er ikke noe problem å få tida til å gå. Jeg var au pair i Innsbruck året etter videregående, og er derfor litt kjent i området. Men har ikke vært tilbake siden. Akkurat nå kan jeg ikke fatte det, for det er jo helt fantastisk her. Dette må jeg gjøre oftere.

På gamle tomter: Altstadt i Innsbruck. Goldenes Dachl med Nordkette tronende i bakgrunnen.

Kom litt skjevt ut på hotellet da jeg snakket engelsk ved ankomst, så de fortsatte å snakke engelsk til meg selv om jeg snakker tysk til dem. Men nå tror jeg det har snudd igjen. Jeg prøver meg på tysk så langt det går, men det er ikke alltid det går så bra (har knapt snakket eller hørt tysk på 18 år). Det er ikke like greit å skjønne dialekten her heller. I tillegg er mine språkkunnskaper proporsjonale med blodsukkernivået, hvilket har ført til noen litt rare situasjoner når jeg har hatt så lavt blodsukker at jeg knapt kan norsk en gang...
Jeg får virkelig utfordret meg på mange området nå: språklig, høydeskrekk og bilkjøring på autobahn og i fremmede byer. For øvrig har jeg ennå ikke hørt én eneste skandinav her. Rart.

Fra søndagens halvmaratonløpetur:

Ekstremt bra tilrettelagt her.

Det var veldig varmt og lummert, og jeg var sliten og tørst - og så var brønnen tørr... Men jeg fikk fram et smil likevel. Man er jo tross alt et ekte Råskinn.

Her kan de merking...

Har noen andre mål for turen også, i tillegg til trening og sightseeing. Én er å spise meg gjennom alle tyrolerspesialitetene jeg ikke har spist siden jeg bodde her. Det er skikkelig husmannskost, så jeg får fylt på lagrene. I tillegg drikke masse Weissbier av typen Hefeweizen. Det var via Hefeweizen jeg lærte å drikke øl i sin tid. Brygget inneholder ekstra mye B-vitaminer, som motvirker stress og virker beroligende. Ikke rart jeg er trøtt om dagen.

Hefeweizen på fjell - das smeckt am besten

Fyldig dekning av alt jeg har sett og opplevd med bilder kommer når jeg er tilbake i Oslo. Nettet på hotellet er ikke superkjapt, så bildeopplastning er tungt (bildeopplastingen til dette innlegget tok nærmere en time), men utenom det og sinte kyr har jeg ingenting å utsette på måten de ivaretar meg her.

It's my party and I'll run if I want to, run if I want to, run if I want to...

You would run too if it happened to you! Eller ville du? Jeg har i hvertfall ikke noe behov for å grine...

Det drar opp til storm på Ørfiske

38-årsmerket ble nemlig passert i går! Dette kunne jo ikke markeres med annet enn en lang løpetur for virkelig å motbevise at alderen har noen makt over kroppen min (eller prøve å løpe fra realitetene?). Men det har den nok. Samtidig er det jo slik at jeg er i bedre form nå enn da jeg fylte 37 år i fjor. Og jeg tipper at min biologiske alder da jeg var 28 var høyere enn den er nå ved fylte 38.

The Birthday Run

Christopher kalte meg hyggelig nok for smårips på banketten etter Røde huset på lørdag, da noen outet min snart forefallende bursdag. Men småripsperioden av mitt liv er nok for lengst passert, gitt. Og godt er det...

Går alt etter planen skal jeg være i mye bedre form når jeg fyller 39, enn jeg er nå.
Det har seg nemlig slik at jeg nok har gjort en avtale om å søke om plass i Ö till ö 2014. Som det står på nettsiden: Ranked as one of the toughest endurance races in the world by CNN.
Vi snakker 10 km svømming og 65 løping over og mellom øyer i Stockholms skjærgård. Man må løpe i tomannslag, og min partner er Jard Bringedal som tidligere har gjort flere Ironmankonkurranser, Norseman, 24-timersløp og ikke minst løpt Trondheim-Oslo (TO500). Får vi plass må jeg TRENE som jeg aldri har trent før. Skulle ha ønsket meg våtdrakt og sponsor i bursdagsgave i år ser jeg i ettertid. Hørte jeg midtlivskrise?

Da jeg skulle av gårde til Røde huset på lørdag møtte jeg på en nabo i gangen. Han spurte om jeg skulle ut på reise, mens jeg sa at oppakningen skyldtes at jeg skulle delta i et langt løp den dagen. Til det sa han: Du er ganske sprek du.
Ganske? GANSKE? Nei, jeg er ikke ganske sprek. Ganske sprek er du når du trener på Sats tre ganger i uka. Jeg er en supermosjonist! Det er noe helt annet, så det så. Og med det samme jeg er i gang med rantingen; ikke jogger jeg heller, jeg LØPER!
Men han mente det godt, og har bare ingen anelse om verden slik den ser ut fra mitt ståsted (og det hadde jo ikke jeg for noen år siden heller...).

Nybakt 38-åring ganger 3

Gårsdagen fikk følgende feirings:

1. Hakadal - Ørfiske - Movatn - Kjelsås på formiddagen.

4,5 km senere var jeg oppe på 415 moh *puh*

Tok toget fra Kjelsås 09.55. Kjente at jeg fortsatt hadde lørdagens bakker i beina. Men da jeg bare kom i gang gikk det bedre og bedre og fortere og fortere. Tror aldri jeg har løpt motbakker bedre enn for øyeblikket.
Fikk alt av vær på turen. Sola skinte samtidig som det regnet, lynet og tordnet. Må ha vært snill jente i året som gikk som ble feiret med 38 salutter på turen (minst). Torden er også mitt favorittvær, så takk for det - timevis fikk jeg faktisk. Rakk også å komme meg hjem før det tok av som verst.

Vannliljer på Movatn

2. Middag med gode venner 
Veldig hyggelig avslutning på dagen med god mat, godt drikke, godt selskap og mye latter.
 
Ennå er det to år igjen til 40. Jeg frykter ingenting - bring it on! For livet har vel egentlig aldri vært bedre enn nå?... Også så mye moro det er å se fram til.

Andre ferieuke - tante Grusom strikes again

To wannabe surfesdudes sjekker ut en av Oslos strender i sine kuleste matchende shorts. #fashionistas

Uka som gikk kort oppsummert:

Løping: 62 km (skulle vært 6,5 km til, men sånn ble det ikke)
Rulleski: 36 km - ny fartsrekord hver økt
Styrkeøkter: kun 1 (skjerpings)
Intervalløkter: ingen (enda mer skjerpings)
Starter i ultraløp: 1
Hviledager: 1 (flink!)
Tante Grusom: 3 dager
Megastore milkshakes: 2 (pluss enda flere brudd mot hvite karbo-forbudet denne uka)
Bading: 2 ganger
Ukas klart mest slitsomme aktivitet: to timer zombiefilm på kino - jeg var reddere enn nevøen min...

Mamma, mamma - se hva tante Grusom tvinger meg til å gjøre... #ublidtmøtemedkunst

Nevøen min har vært på et kort sommerbesøk hos tante Grusom, og fikk streng beskjed om å ta med seg sykkel. Tante skal trene, og DU må være med!... 
Tror nevø kom noenlunde uskadet fra det. Han måtte være med på en rulleskitur i Maridalen og en skikkelig våt løpetur på skogsbilvei. Heldigvis er det masse å se på i Maridalen - og tante kjørte fortere på rulleski i nedoverbakkene enn han gjorde på sykkel (he-he!)

Ut på tur - slettes ikke sur!

Neste uke blir det mer enn 70 km i løpesko - og uka deretter også, dersom alt går etter planen (men når gjør det vel det?).

Røde huset backyard ultra 2013

Start første runde.

Nå har jeg startet i to ultraløp - men har fortsatt til gode å løpe en ultradistanse (mer enn 50 km). Jeg hadde heller ingen plan om å gjøre det i går.
Røde huset backyard ultra er et løp som arrangeres av Sharon Broadwell, første gang var i fjor.
Utgangspunktet er et hus i Gaustadveien i Oslo. Start hver time hvor det løpes en kupert runde på 6,5 km (ca. 3 km på sti). Løpet er over når ingen lenger ønsker å starte på en ny runde.

Helt siden jeg meldte meg på har jeg vært skråsikker på at jeg skulle løpe fem runder i årets løp. I fjor løp jeg fire. Dessverre ble det med bare fire i år også...
Rundene gikk mye lettere i år enn i fjor - og jeg hadde god fart. Det var også etter planen. Jeg skulle jo ikke løpe ultra, så jeg kunne dra på littegranne mer enn de som skulle løpe veldig langt.

Jeg fikk det litt travelt om morgenen før løpet, og kom på ut døra at jeg hadde glemt å spise lunsj slik jeg hadde tenkt. Merket ikke det før fjerde runde. Før jeg løp ut på den, lurte jeg på om jeg burde spist litt og drukket litt mer. Men siden jeg hadde fått hold på høyre side av iskaffen jeg drakk mellom andre og tredje runde, valgte jeg å utsette matinntaket en runde til.
På vei opp alle bakkene på første halvdel av løypa kjente jeg at jeg var både skikkelig sulten OG tørst. Dessverre gikk det raskt over i voldsom kvalme og svimmelhet på vei ned igjen. Skikkelig urutinert! Siden jeg bare var ute etter en god langtur likevel, hoppet jeg av mens leken enda var god og startet på banketten.
Jeg tar det igjen til neste år...

Hadde desto mer stamina på banketten. Så det ble fire runder løping og fem og en halv runde bankett i år!

Veldig mange løp videre, og jeg så på at den ene etter den andre overgikk seg selv. Moro! Vinneren av dameklassen ga seg etter 9 runder og vinneren av herreklassen etter 13. Respekt! Da var jeg hjemme i min egen seng for lengst.

Resten fortelles i billedform nedenfor. Jeg tok en Frode og løp med kamera på første runden. Se for øvrig opp for sterke bilder - nå er dere advart, så ikke skyld eventuelle øyeskader på meg.

Takk alle fantastiske løpevenner for nok en hyggelig dag i deres selskap, og aller mest til Sharon som arrangerte dette for oss. I'll be back next year!

Hils på Doffen. Typisk hunderase som nok passer bedre som tilskuer enn som treningskamerat - også var han så glad i svette?!...

Sharon forklarer reglene.

Det blir snart verre...

Bengt var på plass.

Christopher og Trond likeså.

Synne og Marit var hjertelig til stede.

En svensk Borat (au!)...

Om noen lurer. Erik Sjøqvist skal gifte seg snart. Og når en storløper skal gifte seg, blir selvsagt utdrikningslaget avholdt på et ultraløp. Drikkebeltet fikk påfyll av rom og cola mellom hver runde. Jeg kan opplyse om at det mangler bilde på wikipediasiden hans... Erik løper alltid fort - også denne gangen. Så hva folk må ha tenkt som så en mann i trusevest suse forbi i Sognsvannområdet lørdag ettermiddag kan jeg bare tenke meg.

Siri var også med.

Andreas - MED løpeskjørt så klart (denne gangen en litt mer diskre variant).

Det er bratt de første kilometerne.

I en liten del av løypa minglet vi med Oslo triathlon. Vi løp sørover, de nordover. Heiet entusiastisk på alle - mange så ut til å trenge det...

I ryggen på Bengt

Pause

Espen har startet banketten - imponerende nok med medbragt ølglass.

Fint skar det vara...

Start på sjette runde. Marit og Siri er fortsatt med. Respekt!

Christopher, Bengt, Trond og Leila godt i gang med bankett.

Se en gammel hund gjøre nye triks...

Jeg har nemlig lært noen nye triks de siste årene, ganske mange faktisk - og noen av dem har jeg tenkt å vise fram her. Det er sikkert ikke alle som kommer til å bli like imponerte over det som kommer i det videre, men når utgangspunktet en gang var det det var, synes jeg selv at jeg har kommet veldig langt nå.

Jeg har alltid hatt dårlig balanse - alltid. Er født med hoftedysplasi, så hele barndommen besto i vingling, fall og skrubbsår. Å lære å sykle var en orgie i fall, blåmerker og blod. Men jeg er heldigvis sta, og jeg vil lære/vil få til. Glad for den egenskapen egentlig.
Tror ikke hoftedysplasien ble behandlet godt nok, så for å toppe det hele fikk jeg skoliose da jeg vokste opp, så ryggen er skeiv og det venstre beinet er merkbart kortere enn det andre. Men nok unnskyldninger - etter at jeg fikk tretthetsbruddet i foten i 2011 fikk jeg tid til å øve opp balansen min, og jammen har det ikke fungert.

Så følg med nå; se på meg, se på meg!

Jeg har lekt meg litt med selvutløseren på kameraet i multisportrommet på Athletica Nydalen - når det var ingen andre til stede, vel og merke. Var litt flaut om jeg skulle bli observert av andre når jeg tok bilder av meg selv. Dessverre har man dårlig tid når man bruker selvutløser, så jeg rakk ikke komme riktig så godt inn i øvelsene som jeg gjerne ville på bildene. Og jeg turte selvsagt ikke be noen om å hjelpe meg...

Vi starter litt enkelt med å stå oppreist på kne på en pilatesball. Greia er å bevege seg fra side til side og fram og tilbake og utfordre balansen skikkelig. Jeg jobber nå med å greie å stå på ett kne og strekke det andre beinet ut på siden. Fortsettelse følger (når jeg tør å be noen ta bilde av det)

Denne øvelsen ble jeg utfordret av Kristin Lie til å prøve. Det ser kanskje lett ut, men det er ustøtt å ta crunches når både bein og armer hviler på ustøtt underlag - og det tar ekstra på magemusklene.

Mellom hvert crunch skal man ned i en push up, men det greide jeg ikke å få timet et godt bilde av. Men takk Kristin, bra øvelse. Godkjent utførelse?

Så til den jeg er mest stolt av. Dette er en yogaøvelse som kan være vanskelig nok på gulvet, men nå får jeg det til på en bosuball.

Dessverre rekker jeg ikke komme inn i full fordypning innen kameraet utløser, men...

Sånn omtrent ser det faktisk ut når jeg kommer helt inn i øvelsen (med unntak av at jeg ikke greier å få beinet jeg står på så strakt når jeg står på bosu). Super øvelse for en som vil bli bedre på ski. Når jeg er ute og løper på sti, bruker jeg å øve på denne når det er lagt stokker over myrer og bekker (sann historie) - ekstra spenning i treningshverdagen.

Det er flere kunster også, men det får holde for i dag. Jeg jobber fortsatt med å komme skikkelig dypt ned i ettbeins knebøy på bosu. Men jeg er i dytten, og det er stadig nye små mål jeg jobber mot.

Dersom min første løpetrener skulle se dette. Husker du hvor dårlig stelt det var? Er du bittelitt stolt over meg nå?

Dagens lærdom: Øvelse gjør faktisk mester!... I hvertfall hjelper det å trene (om man kanskje ikke blir mester i noe).

I en alder av 37 år har jeg ganske sikkert nå den beste balansen jeg noensinne har hatt. Og jeg skal bli bedre. Nå gjenstår det bare å omsette balansekunstene til vinterens utforkjøringer på langrennski - det har jeg nemlig så langt ikke fått til. Men det skal jammen ikke stå på øvingen framover. Det samme gjelder terrengløping, hvordan få hjernen til å skjønne at jeg har balanse god nok til å kunne gutse litt mer i nedoverbakkene?

Første ferieuke oppsummert

Race faster - goddammit!

Eller skal vi ikke bare kalle en spade for en spade? Ja, det er ferie - men mer fritid betyr mer trening = det begynner å likne på en treningsleir det her. Det er fortsatt langt igjen til jeg slår sommerferien 2010 når det kommer til tilbakelagte kilometer (373 km), men det har jeg heller ingen ambisjoner om.

Jeg kan likevel legge kortene på bordet med én gang, og si at jeg har satt årsbeste på distanse denne uke. Rett i underkant av 70 km i joggesko ble det, pluss nesten 18 på rulleski, og beina holdt hele uka. Faktisk ble det mindre trening enn jeg hadde tenkt, siden griseværet kom tidligere enn antatt på lørdag. Men det skal jeg komme tilbake til.

Først en liten skavankoppsummering. Jeg hoster fortsatt en del, særlig i begynnelsen av og etter treningsøkter. Så det er litt plagsomt. I tillegg gjør det at ribbeinet ikke bedrer seg. Så jeg har en liten brist på venstre side som blir værende en stund. Men det plager meg mest når jeg hoster, drikker noe med sugerør og bruker medisiner som må inhaleres. Kunne vært verre, altså. Mye verre, dette er jo bare bitte, bitte små bagateller målt mot de plagene jeg har slitt med tidligere.

I tillegg greide jeg å pådra meg en gigantisk vannblemme under venstre fot da jeg løp med Astrid i arbeidstiden onsdagen i den siste uka før ferien. Vet ikke hvorfor, men det kan ha vært en uheldig kombinasjon av sko og sokker.
Dette greide jeg å gjøre enda verre på Gressholmen dagen etter, ved å løpe på ugreit underlag og dermed gnisse og irritere området enda mer, påfulgt av bading i saltvann og deretter tråkke masse små spisse steiner inn i såret.

Forrige lørdag la jeg en compeed over såret, og la ut på en lang tur på sti - kjente det ble verre og verre underveis. Men ikke verre enn at jeg kunne holde det ut. Da jeg kom hjem var både compeeden slitt vekk samt huden som dekket såret. Søndag stelte jeg pent med såret og trente bare styrke; første kettlebellstrening på lenge.  Selv om jeg ikke tok den helt ut har det preget uka etterpå; kunne verken sette meg, bøye meg eller komme meg ut av senga uten mye sukking og stønning før langt ut i uka.

Det har også blitt tid til å nyte sommerkvelden på plattingen

Så til ukas trening:

Mandag: Tilnærmet invalid etter søndagens kettlebellstrening. Men slengte på en compeed over såret under foten (det var jo sånn en suksess på lørdag) og løp ut på langtur; en lang runde rundt Maridalsvannet. Brutalt toskete gjort. Var vondt underveis og enda verre etterpå.

Tirsdag: Fortsatt invalid, og siden jeg knapt kunne stå på foten måtte de planlagte intervallene på morgenen utgå. Her gjaldt det å få leget såret. På ettermiddagen ble det en våt rulleskitur med Espen på sykkelveien ved rv4 ute ved Hakadal. Vi holdt omtrent jevn hastighet hele veien, og pushet hverandre. Så det ble raskeste gjennomsnittshastighet for min del til nå, tross tungt og vått føre. Men jeg har heller aldri gått så flatt før.

Onsdag: Var ingen god dag formmessig, selv om jeg ikke var så støl lenger. Likevel ble det årsbeste på 2-rundern på SRM, og klart bedre tid enn på noen 2-rundere i fjor. Tross at jeg ikke lå på særlig høy puls. Me like! Fortsatt 45 sekunder ned til pers, men det bør være innen rekkevidde. Persen er satt på en avbrutt 3-runder i 2009.

Jeg skjønner fortsatt ikke shoppinglogikken hvor man skal kunne spare ved å shoppe - hvor er de sparte pengene?...

Torsdag: Shopping på Norway Outlet (og det er dyrt å bruke penger for å spare penger skulle det vise seg). Var helt pumpa etterpå og ville egentlig bare sove. Men likevel ble det en strålende TRX-trening på kvelden.
Jeg ble så utrolig provosert av ei jente som lå rett ved siden av meg stønnet og akket seg og høylytt ga på opp på alle de tyngste øvelsene, og det ga meg masse adrenalin. Så jeg bestemte meg for at ikke bare skulle jeg fullføre alle øvelsene, jeg skulle slå alle og ta så mange rep som overhodet mulig innenfor tida. Ga derfor alt, og fikk skikkelig valuta for pengene. Støl både fredag og lørdag...

Fredag: Motbakkeintervaller i Lillomarka på støle bein. Greide derfor ikke komme så høyt i puls som jeg skulle ønske før beina stivnet. Likevel ganske fornøyd med økta.

Motbakker ser aldri så bratte ut på bilder som i virkeligheten

Lørdag: Det var spådd regn fra ettermiddagen, så jeg hadde planlagt å gå en tur på rulleski på morgenen. Men regnet startet rett etter kl. 10, og da hadde jeg ikke en gang stått opp (er jo ferie). Da ble det hviledag i stedet, og det var i grunnen påkrevd. Dro på Smart Club og IKEA i stedet. Blir sliten av det også...

Søndag: Lang, rolig langtur i Nordmarka. Jeg har fortsatt to motbakkeløp som jeg planlegger å løpe i år, så jeg må øve litt på det. Derfor la jeg inn godt med motbakker på dagens rute, blant annet løp jeg fra Hammern og helt opp til Skjennungstua. Ganske slitsomt, men "penger i banken" håper jeg. Turen ble til slutt på hele 26 km, og det må være distanserekord i år. Begynte å røyne på mot slutten, siden det var varmt og det eneste jeg hadde med meg var 7,5 dl med vann. Men jeg kom meg hjem.

Bare 4 km til Hammern, så godt som hjemme...

Planen var én økt til med rulleski og én til med styrketrening i løpet av uka, men jeg trengte den hviledagen i går.

Kommende uke skal jeg ha besøk av nevøen min, så da blir det naturlig nok litt mindre trening de dagene han er her. Men han kommer til å måtte bli med ut på treningstur. For tante Grusom skal løpe halvmaraton snart - og har ikke tid til å slakke for mye på strikken...