Tingenes tilstand i Nordre Aker

Det er nå veldig lenge siden forrige innlegg. Har vel aldri hatt en så lang pause fra bloggingen. Det er flere grunner til dette, noen positive og noen ikke så positive.

Kan starte med det positive. Har overtatt ny leilighet, pusset opp og flyttet inn. Bor nå rett ved inngangen til Maridalen, og har derfor fantastisk treningsterreng hele året rett utenfor døra. Føles nesten som jeg har flyttet på landet, men heldigvis er byen bare en rask sykkeltur unna fremdeles.

Det har vært noen veldig travle uker i forkant av det og underveis i oppussing- og flytteprosessen. Hadde knapt tid til å sove, så det ble det lite av. Hvilket skulle få følger for det som skjedde senere.

Mange, mange trær som dette i det nye nabolaget

De to siste ukene før overtakelsen av den nye leiligheten trente jeg ganske hardt. Jeg visste at jeg ikke kom til å få tid til å trene den uka jeg overtok, siden jeg med god hjelp skulle male hele leiligheten pluss litt annet og flytte i løpet av fem døgn. Puh! Så da tenkte jeg at den lange pausen fra trening skulle gi meg en superkompensasjon. Men for å få det må man hvile, og noe hvile av noe slag ble det ikke tid til.

Her må jeg bare skyte inn, siden det siste innlegget før dette handlet om SRM, at jeg løp SRM også uka før jeg tok pause. Tross at jeg var sliten i kroppen etter uvant mye hard trening, løp jeg nesten ett minutt raskere enn uka før. Og det på lavere puls enn de to foregående gangene jeg har løpt i år. Det var moro. Så de tre gangene jeg har løpt i år har det gått raskere og raskere - trening gir faktisk uttelling. Men det er fortsatt langt fram til tidligere bragder.

Uansett, jeg fikk malt, gjort det meste av det jeg hadde planlagt, brukt en grotesk mengde penger (det er dyrt å flytte) og flyttet. 17. mai ble i år feiret med en 15-16-timers malingsøkt. Men vin og tapas hadde vi også...

Å male er en rimelig uvant bevegelse for meg, og etter å ha malt omtrent døgnet rundt i fire dager, syntes jeg det gikk utrolig bra. Følte meg ikke sliten i noen malemuskler underveis eller kjente noen ømhet eller stølhet. Så jeg tror jeg både tenkte og kjekt sa det høyt at all styrketreningen jammen hadde gitt uttelling. Gjett om jeg skulle få bite i meg det...

Å flytte er kaotisk - det blir lenge til neste gang...

KAOS! Legg merke til at jeg er så glad i skogen at jeg har latt det prege stua.

Natten etter at flyttelasset var i hus, var det endelig mulighet til å kunne få sove så lenge jeg ville og ikke minst trengte. Men bare to timer etter at jeg hadde lagt meg våknet jeg opp med voldsomme smerter i høyre arm, og mere søvn den natten var det ikke mulig å få. Armen var nummen og svært hoven, hvilket ga en brennende/sprengende følelse fra fingrene og hånda til langt oppover armen. Smertene gikk over ut over neste dag, og jeg fikk tilbake bevegeligheten. Men om natten var det like ille. Så det ble bare to timer med søvn neste natt også. Begynte nå å bli ganske så frynsete i kantene. I tillegg merket jeg at problemet ikke bare satt i høyrearmen. Det var som om det var problem med sirkulasjonen i hele kroppen, numne armer og bein og flere andre symptomer. Nå begynte jeg å bli litt småredd. Hva var dette?
Jge greide heller ikke hvile særlig på dagtid, siden både bein og armer dovnet bort dersom jeg var i ro.

Kom meg heldigvis til legen neste dag, og kom ut med en resept på sterke smertestillende, sykemelding og henvisning til kiropraktor. Legen mente all ondskapen satt i en spenning i skulderen. En spenning jeg overhodet ikke kjente noe til selv
Jeg håpte inderlig at smertestillende skulle hjelpe, men merket ingen forskjell. Så da ble enda noen døgn med kun to timer søvn... Nå vet jeg hvor viktig søvn faktisk er for at man skal fungere - etter nesten to uker med svært lite søvn var jeg helt kjørt både fysisk og psykisk.

Kiropraktoren var svært optimistisk på mine vegne, og mente at jeg skulle sove godt igjen allerede påfølgende natt. Han trykte tilbake ribbein som hadde stilt seg feil, og løste opp spenninger både i skuldrene og begge armene - og mente at jeg ikke trengte flere behandlinger. Nå var det ingen tvil om at det hadde satt seg ting både her og der - VONDT!

Påfølgende natt kunne bedringen dessverre kun måles i minutter. Veldig frustrerende, så da var det rett tilbake til legen. Og der var det lite å hente annet enn nye resepter og ny sykemelding. Men i hvertfall har jeg blitt så bedøvd av den hestekuren jeg fikk denne gangen at jeg har sovet litt mer. Samtidig blir man sløv om dagen også av store doser smertestillende og sovemedisin. Så jeg kan ikke si at allmenntilstanden ble særlig bedre av det.

De siste dagene har det gått sakte framover, men jeg har på langt nær blitt bra. Trapper nå ned på medikamentene, og skal begynne å jobbe igjen på mandag. Nok får være nok - har vært borte fra jobb i nesten tre uker nå. Håper kiropraktoren greier å finne noe mer han kan løse opp i, ellers må jeg ta MR.

Har prøvd å gå noen turer i nabolaget de dagene jeg har vært sykemeldt, men ikke orket å gå særlig langt. For å understreke å sløv jeg har vært, så greide jeg på den første turen å miste solbrillene mine på bakken OG tråkke på dem etterpå. Elegant!

Idyllisk på markagrensa - Ankerveien ved Korsvoll

Også urbane innslag å finne på stien.

Har vært på stretching og yoga denne uka, siden jeg tenkte at det må være sirkulasjonsfremmende aktiviteter. Men all fysisk aktivitet er fryktelig slitsomt nå. Føles som om kondisen min for ca. seks-sju år siden plutselig har tatt bolig i meg igjen.

Uvisst når jeg orker å begynne og trene tilnærmet normalt igjen. Regner med at søvnmangelen har vært hard kost for immunforsvaret mitt også - så jeg bør vel være forsiktig. Etter oppturen på det siste SRM jeg løp, hadde jeg faktisk planer om å delta i Grefsenkollen opp kommende søndag. Det utgår nå med høye kneløft. Hvis jeg orker skal jeg kanskje se på, og det blir vel mer enn nok tror jeg.

Det jeg nå lurer på er hvorfor i all verden jeg har blitt så enormt skrøpelig, er jo bare skader og elendighet hele tiden? Er det alderen? Den yngste søsteren min ("Futt") har allerede begynt å bekymre seg for at det store 4-tallet begynner å blinke i det fjerne for min del (hun er ti år yngre enn meg). Jeg er egentlig ikke så bekymret for det selv, og jammen godt at noen tar seg av 40-årskrisen min for meg. For uansett hvordan vi nå enn vrir og vender på det, så har jeg faktisk aldri vært i bedre form og hold enn de siste årene.

SRM #320: 100% økning fra i fjor

For meg personlig altså...
I fjor løp jeg SRM kun én gang!... Triste greier. Med dagens start har jeg i år fordoblet dette, for hittil har jeg klokket meg inn to ganger. Og jeg har absolutt ikke tenkt å stoppe med det.

Sommertilstander på Sognsvann i kveld

Det var utrolig flott vær i dag. Jeg gledet meg derfor veldig til å løpe, og hodet ville mye - men kroppen ikke riktig så mye. Det var ikke så uventet egentlig. For de siste to ukene har jeg i grunnen ikke vært så nøye med å variere mellom rolig og intensiv trening. Har fulgt lysten og kjørt på, så det har blitt flere tøffe treninger på rad.

Og nå begynner jeg forståelig nok å merke at jeg har kjørt hardt ei hel uke i strekk. I tillegg er jeg jo ikke så vandt til hard trening lenger heller. Så det var noen skikkelige tømmerstokker av bein jeg stavret meg rundt vannet på i kveld. Gårsdagens lange sykkeltur har definitivt satt seg i beina.
Men det gikk da uansett litt raskere enn sist gang jeg deltok - og det er jo oppløftende.Men det er fortsatt mye å gå på og langt fram. Godt jeg ikke har det travelt - akkurat nå er gleden ved å kunne løpe igjen mer enn nok for å holde det gående.

Angående alle de tøffe treningsdagene på rad som jeg henviste til. Før noen begynner å heve pekefingeren - jeg har en plan! Jeg skal ta en hviledag denne uka. I tillegg er det sånn at jeg snart får så mye annet å henge fingrene i, at jeg trolig ikke rekker å trene på nesten ei uke. Planen er derfor å kjøre forholdsvis hardt opp mot det, bryte kroppen ned og håpe på at superkompensasjon inntreffer i løpet av de dagene jeg ikke får trent. Jeg krysser alle tilgjengelige lemmer for at planen virker.

Jeg fant, jeg fant...

• På sykkeltur i dag: gode barndomsminner. 

Dagens blåveisfunn - Hepatica nobilis

Der jeg vokste opp er blåveis vanligere enn hvitveis. Så når jeg husker tilbake på vårene i barndommen, er helt blå skråninger og blå tepper i skogen noe av det jeg husker best. At blåveisen betyr mye i vår familie illustreres ganske godt ved at min yngste søster (aka Futt) har tatovert ei blåveistue på hele den ene overarmen!...
Men etter at jeg flyttet hit til Oslo, har jeg skjønt at blåveisen kan være en ganske sjelden plante. Har lett og lettetter den, men ikke funnet spor av den i Nordmarka. Inntil i dag. Da kommer jeg over ei tue, men det var også alt. Sier ikke nøyaktig hvor det var, men det var ett sted på denne ruta.

Visstnok er blåveis fylkesplanten i Akershus, så det snevrer kanskje søket noe...

Hadde ellers en kjempefin sykkeltur i knallvær i dag. 62,5 rolige kilometer i marka. Den første lange sykkelturen for min del etter at veiene ble bare. Men det gikk bra å sykle så langt. Man får jo uttelling for å ha syklet omtrent hver eneste dag siden gipsen ble fjernet i høst. Eneste skår i gleden er at girene på sykkelen fusker, slik at det vanskelig å skifte gir og tråkke hardt på pedalene. Nok en ting på to do lista...

Det var veldig mange syklister ute i marka i dag, og mange av dem var av samme kjønn som meg. Den utviklingen liker jeg. Normalt møter jeg nesten bare menn på sykkel der ute.

• I helga som var: at flytting er godt for noe. 

Man tar det man har...

For plutselig skjønte jeg at jeg kunne lage mitt eget smørestativ av flyttekasser, og har fikk renset og glidet skiene før de gjemmes bort i boden i påvente av neste sesong. Veldig fornøyd med dette, for denne jobben satt langt inne.

• Da jeg kom hjem fra sykkelturen i dag: en svært, svært trist nyhet. 

En av de største idrettsmenn Norge har sett noensinne, er helt plutselig borte. Veldig rystende faktisk, selv om jeg overhodet ikke kjenner ham. Når noe sånt skjer med en vital person i sin beste alder, blir man også påminnet sin egen dødelighet. Vanskelig å ta innover seg at det går an.

Nordmenn flest tror jeg ikke forstår hvor enorme prestasjonene til Alexander Dale Oen var. Svømming er en av verdens aller største idretter, og å bli best er en fantastisk prestasjon.
For å bli god i svømming kreves enormt mye arbeid, både på teknikk og kondisjon. Man konkurrerer også med utøvere som har blitt plukket ut i svært tidlig alder, og har trent målrettet innenfor et profesjonelt system siden de var svært små. Et slikt system finnes ikke i Norge - og godt er kanskje det...

Både jeg, og trolig Oen selv, trodde nok at vi forsatt ikke hadde sett det beste av ham - men nå får vi aldri vite hva mer han kunne oppnådd. Men jeg kommer til å huske prestasjonen det var å vinne VM-gull midt oppe i den følelsesmessige kaotiske situasjonen alle nordmenn sto i dagene etter 22. juli 2011. Det var stor idrett det han gjorde da, samtidig som han framsto som et flott og sterkt menneske.

Sentrumsløpet - du løper, jeg heier!

Og sånn er det med det... Kanskje jeg ler litt i hemmlighet også, hvis du løper litt ekstra rart på oppløpet. Akkurat som jeg forventer at folk ler av meg når jeg selv har løpt inn til mål med melkesyre opp til ørene og mord i blikket.

Er du ekstra heldig, så kanskje jeg får tatt noen supersnasne løpebilder av folk jeg kjenner som jeg kan legge ut her i etterkant. Så smil når jeg roper til deg - om du greier. Jeg vet av erfaring at det ikke alltid er like lett...

Eksempel på supersnasent mord i blikket-bilde fra oppløpet i fjorårets Sentrumsløp

Så da gjenstår bare ett spørsmål - hvem skal jeg heie på? Skal du løpe?

Favorittdingsen

Da jeg var barn hadde vi en LP med soundtracket til musikalen Sound of Music, og på den er det en sang som heter My favorite things som jeg husker veldig godt.  Og favorittdingser har vi vel alle, ikke sant?
Jeg har særlig én som jeg virkelig er glad i,  må vel nesten kunne kalle det kjærlighet (om det nå er mulig å elske en ting). Dette er riktignok en treningsblogg, men dingsen det er snakk om har lite med trening å gjøre. Derimot er den vel mer et eksempel på latskap satt i system - det er nemlig min fantastiske elektriske Peugeot pepperkvern med lys og livstidsgaranti!

Helten i sentrum

Foruten trening er en annen stor lidenskap i mitt liv mat og matlaging. Elsker å lage mat, både til meg selv og andre. Det samme gjelder å spise den. Jeg liker det meste og prøver alt. Derfor har jeg også investert i mange kjøkkendingser, både nødvendige og unødvendige. Noen blir liggende i en skuff å støve ned, andre brukes hver eneste dag, som min Peugeot. Føler meg nesten handikappet dersom jeg må lage mat et sted hvor de tror det går an å leve uten elektrisk pepperkvern, for det gjør det nemlig ikke!

Grunnen til at jeg måtte skrive dette ode til pepperkvernens fortreffelighet nå, er at jeg er i flyttemodus for tiden, og er i ferd med å begynne og pakke. I forhold til alle jeg kjenner, eier jeg egentlig veldig lite. Men på de områdene som teller, nemlig løping og matlaging, er jeg forholdsvis velutstyrt. Hos meg er det viktigere å ha 10 par løpesko og elektrisk pepperkvern enn flatskjerm-TV (jeg er innehaver av en 14 tommer reise-TV med innebygd VHS-spiller, og er stolt av det).

Når man begynner å pakke ned før flytting, så må man tenke på hva man bruker ofte og hva man bruker lite. Det man bruker ofte, må pakkes helt til slutt. Ut fra det resonnementet så pakkes pepperkvernen ned på samme tid som tannbørsten.

Om det går mye pepper her i huset? Jepp! Men middag uten nykvernet pepper og hvitløk kan etter min mening ikke kategoriseres som mat, og sånn er det med det...

Noen andre som har merkelige favorittdingser som de tør å fortelle om?

Uventede virkninger av "sykle til jobben aksjonen"

Den 25. april starter årets Sykle til jobben-aksjon for resten av landet. Min egen aksjon startet allerede den 2. januar. Da gikk jeg hardt ut, og hadde som målsetning å greie å sykle til jobben hele 200 dager i løpet av 2012. Dessverre ser jeg at det målet kommer jeg ikke til å nå. Det har vært for mange tjenestereiser, skiturer rett etter jobb (ikke lett å sykle med ski på bagasjebrettet), sykkelen har vært inne til reparasjon samt at jeg skal ha ferie innimellom, så da går ikke regnskapet opp. Men jeg skal fortsatt prøve å komme så nærme 200 som jeg bare greier. I uka som kommer, vil jeg runde 50 dager hittil i år. Det er jo ikke så verst det heller.

Finn to feil...

Men det har oppstått noen uventede bivirkninger av all syklingen, og dette har sneket seg fram uten at jeg har tenkt over det.
For et par uker siden oppdaget jeg at det hadde oppstått et hull grunnet slitasje på et meget ubeleilig sted på mine yndlingsjeans. Dette skjedde selvsagt på jobb. Visstnok har vi en ganske slapp dresscode der jeg jobber, men ett sted går grensen. Buksene var ikke så slitte ellers, så jeg skjønte ikke helt hvorfor de var så enormt slitte i baken. En titt på resten av buksene mine i skapet, bekreftet mistanken. Det var nemlig klare merker etter sykkelseteslitasje på dem alle. Billedbeviset taler for seg selv...

Så om folk ikke tror at jeg har syklet hele høsten og vinteren gjennom, så har jeg buksene som beviser det. Dette var en bivirkning av forsettet som jeg ikke hadde tenkt på, men Sykle til jobben-aksjonen medfører altså høyere jeansutbyttingshastighet. Godt det stadig er salg på H&M. For med den slitehastigheten jeg er oppe i nå, har jeg ikke råd til å slite ut dyre Acne-, Dieselbukser og liknende svindyre merkejeans annenhver måned. Så det blir kun billigmerker på meg framover, derimot blir jeg ofte å se i nye bukser.

SRMsesongen i gang igjen

Sist onsdag var SRM-sesongen i gang igjen, endelig i følge mange.
For de som ikke har fått det med seg, Sognsvann rundt medsols er et treningsløp som går rundt Sognsvann kl. 18.00 hver onsdag i perioden april-oktober. Og innimellom er det undertegnede som tar tiden på de som løper.

Som arrangør får man egen brikke - kun brukt én gang før denne onsdagen.

I fjorårets ganske triste sesong deltok jeg kun én gang iført løpesko, og det var på årets første løp. Ganske så stusselig. I år har jeg også deltatt på årets første løp, men har ikke tenkt å stoppe der.

Før påsken fikk jeg lov av legen min å løpe opptil fire økter i uka, den lengste på maks 10 km. Dessverre ble jeg veldig forkjølet rett etter at påskeferien hadde startet, så det ble ingen trening i påsken. Jeg er fortsatt en voldsom effektiv slimfabrikk (host, hark, snyt), men stilte opp på onsdag likevel. Planen var å løpe én runde i et behagelig tempo, og sette en tid som det skal gå greit å slå utover sesongen. Og alle disse målene nådde jeg!

Løpeprat med Bengt og Marianne etter endt dyst (foto: Frode Klevstul)

Det hyggeligste med SRM er vel egentlig ikke løpingen, det kan jo være ganske så slitsomt dersom man gir på litt, men å møte alle kjentsfolkene. Og jeg, som stort sett har trent alene det siste året, hadde definitivt behov for å treffe andre løpere igjen. Så det var veldig hyggelig, og lokker meg helt sikkert tilbake.

Billedbevis på at jeg er ute og løper igjen, selv om det aldri ser ut som om jeg løper på bilder... Nedjogg med Silja i hvertfall. (Foto: Frode Klevstul)

Oppvarming og nedjogging ble utført sammen med Silja. Jeg startet bakerst i siste pulje, og det var egentlig ganske smart. Selv om jeg ikke løp fort, føltes det nemlig sånn, siden jeg kunne løpe forbi mange på runden min. Å ta igjen rygg etter rygg er jo ganske så mye mer motiverende enn å bli forbiløpt.
Pulsen var ekstremt høy, tross at farten var lav. Men det føltes ikke ubehagelig. Jeg skylder på forkjølelsen, men kondisen er vel heller ikke der den engang var. Er vel bare å innse det. Men jeg vet oppskriften på botemiddelet. Bare jeg får ristet av meg siste rest av forkjølelsen og kan puste fritt igjen, skal jeg begynne å gjøre noe med det.