Fra nybegynner til på hodet ut av VM (bokstavelig talt): 16 måneder som syklist oppsummert!

2017-utgaven er litt mer aero enn 2016-utgaven (fra Øyern rundt) (foto: Ola Morken)

Tja, dette innlegget har ikke vært lett å skrive. Det er over ett år siden siste innlegg, og det er det mange grunner til. Mye har skjedd. Bloggen er egentlig ikke bevisst lagt ned, men det har vært viktigere å bruke ledig tid til å trene/konkurrere enn å skrive om det. Så det har stort sett blitt med oppdatering av Instagram. Jeg har blitt en dronning av #sykkelselfies denne sesongen.

Eksempel på #sykkelselfie ala 2017

Over ett år med sykling lar seg jo ikke oppsummere i ett blogginnlegg. Men jeg skal likevel gjøre et forsøk. Jeg har nå også god tid til å blogge, er nemlig delvis sykemeldt en god stund. Og grunnen er sykkelrelatert...

Jeg begynte å trene med Rye 2 i slutten av april i fjor, og etter det har det tatt litt av. Her er noen stikkord om hva jeg har vært med på i 2017-sesongen:

Mallorca med Rye 1

• 2 uker treningsleir på Mallorca med Rye 1
• Vært med å sette rekord for damelag på Lillehammer-Oslo under Styrkeprøven med Ladies Editon Raceteam
• Blitt norgesmester master på tempo i min klasse (K40-44)
• 3.plass på fellesstart master-NM i min klasse
• Deltatt i amatør-VM i Albi, Frankrike, og havnet i min første alvorlige velt
• Første gang på innsiden av en ambulanse med blålys
• Knust min første sykkel
• Vunnet mastercupen totalt i min klasse
• Oppslag i store medier som Oppland Arbeiderblad og Landevei (du veit du har lykkes når velten din blir omtalt i Landevei)
• Kjørt 43 ganger opp og ned og 5000 høydemeter i Grefsenkollen på ei natt (Hope Challenge)
• Kjørt mitt første etapperitt (Rojan Rundfart)
• Kjøpt hele 2 nye sykler og måttet skaffe meg bil for å kjøre dem rundt i

Begivenhetsrik sesong har det derfor definitivt vært, og flust av oppturer og nedturer.

Målgang Lillehammer-Oslo (foto: Helge Langen)

I og med at det gikk så bra med syklingen på så kort tid i fjor, satte jeg meg ganske høye mål for denne sesongen. Men det ble så mye ekstra jobbing i fjor høst og vinter at det til slutt gikk på helsa løs.
Da hadde jeg heller ikke tid og overskudd til trening. Så vintertreningen gikk overhodet ikke etter planen, og jeg fikk ikke den framgangen på O2-opptak og watt som vi hadde satt oss som mål (treneren og jeg). Men startet denne sesongen i bedre form enn i fjor, så det var da noe.

Jeg jobbet veldig, veldig mye overtid fram til jul i fjor. Det ble jo litt penger av. For å holde motivasjonen oppe, valgte jeg å bruke disse pengene på noe jeg overhodet ikke hadde kunnet unne meg ellers; en helt rå temposykkel (kjent som onkel Lyn-Gordon innad i familien). Jepp! Helt vilt. Jeg tråkker jo mye watt, så temposykling bør på papiret være noe for meg. Umulig å vite før man har prøvd, men jeg tok sjansen.

Norgesmester på vei. Fra NM i Saltstraumen. (foto: Kenneth Almås)

Våren gikk mest med til å trene til Styrkeprøven med Ladies Edition Race Team. Så det ikke mye tid til å prøve temposykkelen før etter Styrkeprøven. Dermed endte det til slutt med at jeg stilte til start på master-NM som mitt første egentlige temporitt (jeg teller ikke med Megamila 9. mai, hvor jeg kom for sent til start...). I ei svært kupert løype kom jeg i mål nesten 2,5 min før neste kvinne i min klasse. Kun uslåelige Trine Hansen hadde bedre tid enn meg av alle startende på kvinnesiden. Så ja, den temposykkelen var visst en god investering. Ingen stor overraskelse derfor kanskje at jeg tror det det blir min hovedsatsing for 2018?

Seiersbilde fra Styrkeprøven 2017 (foto: Helge Langen)

Jeg har nevnt at jeg har vært med å sette rekord i Styrkeprøven med LE Raceteam. Det var gøy! Med unntak av 5 minutter hvor jeg var nede på halen for å sluke et gullbrød, lå jeg og jobbet i rulla hele veien fra Lillehammer til Oslo. Vi var 19 som startet på Lillehammer, og 10 av oss rullet over målstreken i på Vallhall 4 timer 46 minutter og 49 sekunder senere. Vi slo gjeldende rekord for damelag med 22 minutter, og holdt en snittfart på rett i underkant av 40 km/t. Rulla var tidvis nede i bare 5 stykker, så vi fikk kjørt oss alle sammen (både de som var i rulla hele tiden og de som var ut og inn). For meg var det en god bekreftelse på at jeg er sterk, tross at jeg har vært utslitt og ikke kunnet trene så bra i vinter og i vår.

Sliten sykkelselfie etter målgang inne i Vallhall.

Gjennom trening med LE Raceteam og ritt i vår har jeg også fått ganske god selvtillit på motbakker. Noe jeg fysisk sett slettes ikke burde ha, siden jeg egentlig er altfor tung til å kunne kjøre bra i motbakker. Likevel holder jeg godt følge både på trening og ritt. Jeg er så klart ikke den råeste, skulle bare mangle, men lar meg ikke kjøre av så lett.

Motbakketempo (prolog) i Rojan Rundfart 2017 (foto: Stian Gregersen)

Denne motbakkeselvtilliten ble litt i overkant høy på fellesstarten i NM. Dagen før hadde jeg jo også vunnet et svært kupert temporitt med stor margin. Så jeg prøvde å kjøre av konkurrentene i motbakkene, i ei veldig, veldig kupert fellesstartløype. Og greide det ikke! Sprengte feltet, ja - men greide slettes ikke kvitte meg med alle. Kjørte derimot meg selv helt i senk, ble kjørt av helt på slutten i nest siste bakke. Kjørte meg inn igjen, men hadde ingenting å gi i siste bakkespurt. For første gang i mitt liv var jeg skikkelig, skikkelig, skikkelig sur da jeg tapte. Sur på meg selv! Veldig urutinert å dra feltet hele rittet store deler av rittet. Burde sikkert være fornøyd med bronse i NM, men nei… Samtidig litt bra å vite at jeg har konkurranseinstinktet på plass også.

Glad testing og posering i landslagsdrakt før avreise til VM. Lykkelig uvitende om framtiden. (Hadde 20 år gamle Adelheid visst at 42 år gamle Adelheid til stadighet viser seg ute i offentlighet og uten skam poserer på bilder i åletrange klær hadde hun IKKE trodd på det... #yolo)

Blir man norgesmester så er man kvalifisert til master-VM. Det var ikke akkurat på min sesongplan (ei heller på årets budsjett). Men man vet jo ikke når man får sjansen igjen. Det ble en legendarisk VM-deltakelse med negativt fortegn. Det startet utrolig dårlig med at syklene mine ble stående igjen i Brüssel i 3 dager og endte med hodet først i asfalten 10 km utenfor Albi. Jeg skal skrive et eget innlegg om VM. Det er litt av hvert å fortelle. Jeg har vært helt eller delvis sykemeldt siden, og er nå sykemeldt fram til slutten av oktober. Har fått et kraftig slag i hode og nakke, og har egentlig hatt utrolig flaks over at jeg ikke er mer skadet enn jeg er. Ingen brudd. Har definitivt ikke osteoporose, det har jeg grundig testet.

Ser mer ut som idretten bedrevet har vært MMA, ikke sykling.

Har hele 4 forskjellige forsikringssaker gående på grunn av den turen… Blant annet er min kjære sykkel knust (RIP Supersmurfen). Selv om jeg ikke har vært på en sykkel etter fallet 27. august, så tro ikke at jeg har gitt opp. Neste år er det VM i Varense i Italia. Dit skal jeg, med bil. Sånn at jeg vet at jeg får med meg syklene.

På vei ut på VM-tempoen på en lånt landeveissykkel (mer om det i et eget innlegg). (foto: Heidi Jørgensen Krokdal)

For jeg kan avsløre, at selv om jeg ikke har noen plasseringer å vise til fra i år, lærte jeg at jeg kan hevde meg blant de aller beste i min klasse, i verden. Og det gir motivasjon til å fortsette. Nå gjelder det bare å bli frisk og komme seg i trening igjen. 

Jeg fikk ikke med meg de siste rittene av denne sesongen grunnet velten i VM. Likevel hadde jeg greid å skrape sammen nok poeng til å vinne mastercupen i min klasse i år. Hadde vært kjipt om ledelsen hadde glippet nå helt på tampen også.

Ikke bare ender jeg sesongen skamslått. Dyrt har det også blitt. Sykling er ikke billig. Trener skaffet jeg meg jo i fjor sommer. Det koster å kjøre ritt. Klær må man ha; Rye-klær, LE Raceteamklær, landslagsklær, tempodrakt(er). Temposykkel er nevnt.  Skal man satse må man selvsagt også ha karbonhjul og sykkelcomputer - og bil. Ja, bil har jeg måttet skaffe meg. Ikke lett å komme seg rundt på ritt uten. Så bilen inngår i sykkelbudsjettet.
Kjørte faktisk helt opp til Bodø for å delta i NM i sommer. Slitedeler har jeg byttet i ett sett. VM var i utgangspunktet ikke en billig affære, og var overhodet ikke budsjettert. Enda dyrere ble det på grunn av alle uhellene.

Siste bilde av Supersmurfen mens han enda levde, slanket og pimpet til VM.

Under NM oppdaget jeg også at landeveissykkelen min veide nesten 8 kg. Nedre grense er 6,8 kg. Så da fikk jeg Tommek på Sportslageret til å gjøre en slankeoperasjon på den; nytt stem, styre og setepinne. Fikk en god pris, men likevel ikke billig for slik kortvarig lykke. Storcken endte jo sine dager i Frankrike. Uansett. Stor takk til Tommek for kjempegod hjelp i hele sommer. Jeg har hengt noen timer på verkstedet til Sportslageret mellom Styrkeprøven og VM, og lært har masse. Blir helt sikkert mer mas fra meg neste sesong også.

Futt har skjønt det. Poserer her i årets bursdagsgave fra henne.

Emil og Espen Unaas har også gjort god butikk på meg i år. Blitt noen timer i butikken deres også. Men jeg har også gjort noen veldig gode kjøp av dem. Temposykkel og hjulsett var planlagte kjøp. I tillegg har jeg fått gjort sykkeltilpasning, og etter det ble det en helt ny verden. Kan anbefales! Superfornøyd.
Begge hjulene fikk seg en skikkelig smell i velten i Frankrike, men de overlevde og er nå reparert og klare for nye utfordringer. Sykkelen overlevde som nevnt ikke. Men igjen har jeg fått gjort en god deal hos Unaas. De har kjøpt opp årets demosykler fra BMC-fabrikken i Sveits, og blant dem en toppmodell i min størrelse til overkommelig pris. Yay! Så nå kommer jeg til å kjøre rundt på samme ramme som proffene i BMC Racing Team; BMC Teammachine SLR01. Min sykkel har bare Ultegra Di2 da. Greg Van Avermaet kjører Dura-Ace på sin, og har nok litt dyrere hjul enn meg. Men ellers... Sykt fin sykkel. Var overhodet ikke på planen, men når det først gikk som det gikk var jeg veldig heldig med denne utgangen.

Litt fin...

Nå gjelder det bare å komme seg på beina igjen, slik at jeg får tatt den med ut og vist den fram i Maridalen. Men det har oppstått et problem. Jeg var nemlig helt fargekoordinert med min hvite og blå sykkel. Det blir dyrt å skulle synke meg med en ny fargekombinasjon (hjelm, sko, briller). Nye sko og hjelm må jeg uansett ha, siden de ble knust i Frankrike. Men nye Oakleys til 3000 spenn for å matche sykkelen, det er ikke helt innafor. Eller?...

Alt i alt, på tross av at jeg nå er blakk, forslått og med papirer på at jeg har både hjerneskade og nakkeskade må jeg være ganske fornøyd med sesongen. 2018, here I come: sterkere, raskere, lettere!

Mallis på sitt beste. (foto: Odd Jarle Østvik)

Fersket på sykkeltur i LE-drakt. (foto: Caroline Vamnes)

Da to gamle kjerringer (jeg og Kristin Falck) prøvde å herje med jentene i BOC kvinner elite under Rojan Rundfart. Greide det sånn passe. (foto: Stian Gregersen)

Før start på Hope Challenge. Caroline og Trine i bakgrunnen everestet Grefsenkollen den natten. Helt vilt imponerende.