UCI Gran Fondo World Championships, Albi 2017: Tidenes verste VM-debut? Del 1: Tempo.

Det var en gang en fersk syklist som kvalifiserte seg til VM, og det som skjedde deretter er rene eventyret. Om det blir en lykkelig utgang på eventyret må jeg dessverre vente lenge for å finne ut av.

Jeg har i forrige innlegg allerede skrevet litt om at turen til Albi kanskje ikke gikk helt på skinner (for å si det mildt), og her kommer hele historien.

Det var ganske klart at jeg måtte dra til VM når jeg først hadde kvalifisert meg. Kan jo ikke garantere at det skjer igjen. Jeg tror konkurransen i min aldersklasse blir en del hardere til neste år. Jeg vet at det er et par tøffinger på vei inn i klassen min.

Hvis du nå sitter og tenker: "VM? Hæ? Ja, særlig! Du var ikke i Bergen som jeg kunne se?!" Så stemmer det. Vi snakker UCI Gran Fondo World Championships; amatør-VM. Det blir også omtalt som master-VM. Men man kan delta fra man er 19 år, så lenge man har kvalifisert seg og ikke har tatt poeng i UCI-ritt samme sesong. Det utelukker proffene, som har sitt eget VM. Men det er mange proffer som har lagt opp (eller blitt tvunget til å legge opp grunnet dopingdom!!!) som stiller i amatør-VM.
Kvalifiseringen skjer enten via topplassering i ett av rittene i UCI Gran Fondo World Series, eller at man vinner nasjonale mesterskap. I tillegg kan de nasjonale forbundene få noen wildcards som de kan dele ut.

Fin by, Albi

Årets mesterskap gikk i Albi i Frankrike. Ikke akkurat en metropol, så jeg skjønte ganske raskt at dette kom til å bli dyrt og ville kreve bli logistisk krevende. I tillegg har jeg aldri reist med sykkel før, og nå skulle jeg ha med to: tempo- og landeveissykkel. Merket raskt at bekymringsrynkene i panna begynte å formere seg. Selv om jeg var sent ute med å bestille, så fikk jeg tak i flybillett til Toulouse inkludert to sykler, ett av de siste hotellrommene som var å oppdrive inne i Albi pluss transport til og fra flyplassen med et britisk firma. Hadde jeg måttet leie bil hadde det blitt nudler resten av året på meg.

So far så good. Bekymringen med å pakke ned sykler selv for første gang løste seg ved at jeg fikk hjelp av Tommek igjen. Etter at vi hadde pakket ned begge syklene, jeg fikk sjekket at jeg hadde meg meg alt jeg trengte av verktøy og utstyr og notert ned alle tips, var jeg faktisk ganske trygg på at dette skulle gå greit.

Å reise med to sykkelkofferter er ikke for svakelige.

Den følelsen varte fram til jeg satt i bilen på vei ut til Gardermoen. Da jeg passerte E18 ved Sjølyst tikket det inn en melding på telefonen min. Jeg har den på handsfree og så i popupen at det sto at avsender var Brussels Airlines og at det første som sto var ordene We regret to inform you.
Åh nei! Var flyet innstilt? Hva skulle jeg gjøre nå? Vurderte noen minutter å bare vrenge av mot Gøteborg og kjøre rett ned. I følge Google maps var det bare 26 timer i kjøretid... Bare 10 timer lenger enn til Bodø. Jeg kjørte jo rett ned igjen fra Bodø i sommer på 19 timer. Gikk greit det.
Men var fornuftig og kjørte videre mot Gardermoen.

Fikk stoppet på Alnabru og lest meldingen.

To sykler som håndbagasje. Lykke til med å overbevise flyselskapet om det...

Meldingen var ikke riktig så ille som fryktet, men ille nok. På Gardermoen pakket jeg om litt og prøvde å få med meg så mye som mulig i håndbagasjen. Jeg er sjelden en kranglete kunde, men nå var jeg det. Jeg var desperat! Fikk med meg tempodrakt og sko, men ikke hjelm.

På flyet var også Sissel Vien (regjerende dobbelt verdensmester i K55-59). Så da var vi to i samme båt. Jeg var stressa. Vekslet mellom håp og resignasjon. Jeg så at flyet vårt var helt uten bagasje da det landet (fra Brüssel). Lovet ikke godt. Og det stemte dessverre. Da vi kom til Toulouse på kvelden var det ingen bagasje. Våre sykler sto igjen i Brüssel sammen med bagasjen til de 20 000  andre passasjerene som hadde vært innom Brüssel den dagen. IKKE BRA! Under 40 timer igjen til start på tempoen.

Den neste dagen var utrolig slitsom og stressende. Ringe hit og dit, håpe på at syklene ville komme, prøve å finne en annen løsning. Det var så mange løsninger i omløp, og så mye styr at jeg til slutt var helt på gråten. Men på ettermiddagen var det klart at syklene ikke ville komme før start på tempoen, og at hvis jeg ønsket å stille til start måtte det bli på en lånt landeveissykkel. Ikke akkurat optimalt. Men for galt å ikke stille også, selv om man er helt sjanseløs uten temposykkel og -utstyr. Sissel valgte å stå over, og det hadde nok også jeg gjort om jeg hadde hatt titler å forsvare.

Fikk låne landeveissykkelen til Jan fra Frøy. En veldig fin sykkel, men passet ikke så bra til min kropp (og nedre regioner). Campagruppe hadde jeg heller aldri prøvd før. Men nå fikk det bare stå til.

Lånt utstyr!

Løypa rakk jeg aldri å teste. Stilte til start dagen etter med bare en liten oppvarming i beina. Lånt sykkel, lånt hjelm, lånte briller. Hadde resignert, så ingen tenning. Og dette var VM. Som Trump sier: Sad!

Jeg var ikke den eneste som var rammet av streiken. Kom i prat med ei svensk dame i startboksen som også måtte starte på en lånt landeveissykkel (men det barnslig morsomme etternavnet Brems). Men fant lite trøst i at flere var i samme situasjon. Men hyggelig prat da.

Tørst landeveissrytter til start på VM-tempo (foto: Heidi Jørgensen Krokdal)

5. gang jeg starter med begge beina i pedalene. Nesten proff altså! (foto: Heidi Jørgensen Krokdal)

Så var det min tur. Skikkelig podiumstart og greier. Hun som startet før meg rotet veldig, klikket ut av pedalen og fikk en skikkelig ræva start. Jeg kom i gang helt problemfritt, og fikk henne derfor i synsfeltet allerede på vei ut av motorbanen hvor start/mål var. Og det er jo alltids litt motivasjon å finne i å kunne jage noen. Så jeg tok opp jakten, og det gikk ikke så langt tid før jeg tok henne igjen og kjørte forbi. Rett etter hadde jeg ei ny dame i synsfeltet foran meg.
Kjørte med pulsbelte og klokke (som jeg hadde med i håndbagasjen), så jeg så at pulsen min var veldig høy. Men følte ikke at jeg presset meg så voldsomt, så regnet med at det var varmen. For det var over 30 grader. I tillegg slet jeg med å finne riktig gir, og syntes aldri at jeg fikk kjedet til å ligge på riktig gir. Så jeg fikk ikke noe god flyt eller godt tråkk.

Tok meg derfor god tid på å kjøre neste kvinne inn. Det ble litt kluss ned en bakke med en krapp 90 graders sving i bånn, og det endte i en mega bremsesladd for meg. Men jeg holdt meg på sykkelen, og kom meg forbi henne. Nå hadde jeg ingen foran meg, og peppen gikk litt ut av meg. Men jeg prøvde å holde intensiteten oppe. Gikk likevel såpass på at jeg faktisk greide å prestere en skikkelig brekksladd til i en 90 graders sving, så vaktene sprutet til alle kanter. Litt drama må det være...

Passerte en rytter til før målgang, og ble passert av ei akkurat rett før vi kom inn på motorbanen igjen. En påminnelse om at noe særlig god plassering kom det ikke til å bli. Hadde fortsatt krefter igjen da jeg passerte målstreken.

Likevel, det holdt til 11.plass i min klasse. Av 29 startende. Det var en annen Adelheid som vant. Svensken jeg snakket med før start ble nummer 13. Men vet ikke om jeg synes plasseringen var noe plaster på såret akkurat. Vet ikke hvor mange minutter jeg kan ha tapt på ikke ha tempoutstyr og dårlig oppladning. Men at det var snakk om en topp 5-plassering hvis alt hadde gått etter planen, er ikke å overdrive. Så jeg kjente på revansjesuget allerede før jeg passerte målstreken.

Neste år skal det bli to Adelheider i toppen der! Ferdig snakka.

Historien om hvordan det gikk i fellesstarten finnes i et eget innlegg. Jeg kan love drama og blod.