Fraværsmelding: løpepermisjon - tilbake om to uker...

Har vært på NIMI og tatt kortisonsprøyte nr. 2 i dag - en skikkelig hestedose denne gangen. Tok jo en sprøyte i slutten av mai, slik at jeg skulle være i stand til å gjennomføre Mont Blanc Cross. Da fikk jeg lov til å trene løping igjen etter noen få dager, dels fordi jeg måtte (jeg jobber jo som treningsinstruktør), og fordi det ikke ble satt så mye i hælen den gangen. Så da var det ikke så stor belastning for senen som sprøyten ble satt i.

I dag ble det derimot satt en skikkelig dose, så nå skal jeg prøve å unngå løping i to uker. Det er høstferie fra Trening uten tak denne uka, så jeg har planlagt dette i lang tid for å passe det inn i programmet.
Forrige injeksjon var veldig vellykket, så jeg har veldig tro på at dette skal ta knekken på problemet for godt. Og det er definitivt verdt to uker uten løping. Det er viktig å ha langsiktig fokus. Nå har jeg slitt med dette ett år. Det var i fjor på denne tiden smertene meldte seg første gang. Så på tide å bli kvitt det.

De neste to ukene skal jeg sykle, svømme, bli sterk og fortsette mitt store høstprosjekt; å lære å stå på hodet.
Jeg elsker utfordringer, å lære meg nye ting og ikke minst rusen man får av å mestre noe man trodde man ikke kunne. Så i høst går jeg på et yogakurs som heter Yoga upside down. Om jeg vil greie å komme meg opp i håndstående uten hjelp i løpet av kurset, stiller jeg meg tvilende til ut fra hva jeg har greid til nå (jeg er ikke akkurat kursets stjerneelev). Men jeg skal i hvertfall gjøre mitt beste.
Uansett så har jeg greid å komme meg opp i hodestående (mot en vegg, dog), og stått på hendene med knærne på overarmene i ca. 2 sekunder. Så jeg har egentlig allerede overgått egne forventninger. Årets julebordnachspieltriks er allerede i boks. To be continued...

It runs in the family - tydeligvis...

Jeg og lillesøster Rannveig aka Futt'n Fart Running Team var på ny søndagslangtur i går. Nok en nydelig tur i Nordmarka i roooooolig tempo. Dagens absolutte høydepunkt var at Rannveig satte ny distansepers. Rett i underkant av 21 km ble det. Det er imponerende tatt i betraktning hvor fersk hun er som løper, og hvor få kilometer hun egentlig har løpt fram til nå. Gratulerer nok en gang (vi high fivet kraftig da rekorden røyk rett før Hammern). Nå prøver jeg å lure henne til å stille sammen med meg på startstrek med startnummer på brystet i en ikke altfor fjern framtid - og hun er på glid. Gleder meg til det!

Vi tok toget til Movatn og bussen fra Hammern. Og innimellom det fikk jeg vist fram noen flere av mine "sweet spots" i Nordmarka.

For jammen er det lite tvil om at vi er i familie, ja. Vi likner en del av utseende, det er én ting. Men det var heller ikke lang tid fra jeg tok mine første løpesteg før jeg var oppe på 20 km. Og hun, som jeg, liker de rolige lange langturene best.
Det er derfor jeg driver med løping egentlig, og jeg savner tiden da jeg sorgløst kunne legge i vei på tur helt uten mål og mening uten smerter i beina og kunne løpe i timevis. Men jeg satser på at jeg kommer dit igjen.

Og til slutt, i dag har vi begge vondt i beina - så klart. It runs in the family. Rannveig må investere i fotsenger, siden hun har en verre utgave av mine føtter (om det i det hele tatt er mulig).
Jeg skal investere i kortisonsprøyte. Har time om ei uke. Optimismen lever.
Er påmeldt Skjennungstua opp. Om jeg får fri fra Trening uten tak den kvelden er ett usikkerhetsmoment, og jeg i det hele tatt får løpt noe i forkant er ett annet. Vel, det gjelder bare å komme opp så får jeg suppe og bolle. Så vi sees kanskje på Skjennungstua, om ikke før.

Så en siste it runs in the family mens jeg er i gang. Vet ikke om noen husker det, men jeg gikk skikkelig på trynet på Oslo maraton i fjor - rett etter at jeg hadde passert operaen og hadde bare innspurten igjen av halvmaraton. Så der var det løpet ødelagt.  Og i år gjorde fetteren min nøyaktig det samme, på nøyaktig samme sted og han løp samme distanse som jeg gjorde i fjor, halvmaraton. Han slo seg også kraftig, og kom seg bare så vidt til mål. Jeg sier det igjen - it runs in the family. Familien Snublefot - det er lov å le av oss...

Det går opp og ned, gitt...

Jeg har begynt å jobbe med Trening uten tak igjen, pluss at det er mye annet som skjer. Så det er lite tid til blogging om dagen.

Fikk en kræsjlanding etter Uvdal triathlon. Det føltes ikke som om jeg hadde brukt så mye krefter den dagen, men det koster jo å kjøre på i nesten 3 timer. Tok en "hviledag" dagen etter, men så ble det, helt uplanlagt, fullt kjør både mandag, tirsdag og onsdag. Da jeg skulle løpe SRM den onsdagen kjentes det ikke bra ut, ikke i det hele tatt. Så det ble med én runde, og jeg trente bare rolig resten av uka.

Men det kunne vært verre. Jeg var tilfeldigvis i nærheten da en løper kollapset under Nordmarkstraver'n forrige helg, og hjalp til fram til vi fikk båret henne ned i en ambulanse. Det var virkelig skremmende å se hvor kraftig kroppen kan reagere på energi- og væskeunderskudd. Samtidig så jeg hvor flinke folk er til å stille opp. Det var på ett tidspunkt hele tre deltakere som var leger som hjalp til. Selv om det var masse folk på stedet som hjalp til, var det stadig noen som stoppet opp og spurte om det var noe de kunne hjelpe til med også. Konkurranseinnstilte løpere er definitivt bedre enn sitt rykte! 

Men det er også rart hvor fort kroppen kommer til hektene igjen. For forrige søndag syklet jeg 107 km på nøyaktig 4 timer på veldig, veldig lav puls. Så sykkelformen er i orden for tiden i hvertfall.
Løpeformen er det dessverre ikke så bra med. Jeg må begrense hvor mye jeg løper, for hælen protesterer ganske fort. Men nå har jeg bestilt ny time for kortisonsprøyte. Håper det får bukt med det denne gangen.

For øvrig har jeg hatt pt-time i svømmehallen. Jeg ønsker å ta noen minutter på alle grenene (svømming, sykling, løping og ikke minst skifting) til neste år. Og skal man bli god til noe, må man trene. Jeg ble filmet mens jeg svømte, og det var en del å jobbe med, gitt. Så det er bare å flytte inn i svømmehallen i vinter.

To tullinger på Sognsvann... (foto: Heming Leira)

Onsdagen som var ble jeg og Jard de første som har kjørt swimrun på SRM. Det må ha vært litt av et syn... Men da har jeg i hvertfall testet å løpe med våtdrakt og svømme med løpesko. Det blir flere sånne økter, for vi har hårete planer for 2015!

I går, lørdag, fikk jeg veldig dårlig tid. Så jeg endte med å sykle et par runder i godt tempo i Maridalen. Det var en opptur. Jeg syklet forbi flere - ingen syklet forbi meg. Blant annet syklet jeg forbi en fyr to ganger. Det ble tydeligvis for mye for ham. For nederst i de slake bakkene etter Hønefoten kjørte han forbi meg igjen, og sakket kraftig på farten rett etter han passerte slik at jeg ble sperret inne og måtte bremse hardt inn mot brua. Da ble jeg bråsint, og ropte spontant et visst ord som begynner på F og slutter på N. Deretter kjørte jeg forbi ham igjen opp den lille bakken. Han så veldig flau ut da, og jeg distanserte ham kjapt. Jeg møtte ham igjen på vei ned igjen fra Skar, og han så fortsatt veldig flau ut.
Jeg er ny på sykling, men har allerede fått med meg The Velominati Rules. Og dette var et grovt brudd på #38//Don't play Leap Frog:  
Train Properly: if you get passed by someone, it is nothing personal, just accept that on the day/effort/ride they were stronger than you. If you can’t deal, work harder. But don’t go playing leap frog to get in front only to be taken over again (multiple times) because you can’t keep up the pace. Especially don’t do this just because the person overtaking you is a woman. Seriously. Get over it.

Jeg følger ikke alle reglene selv (de fleste dreier seg kun om jåling), men denne er fornuftig, spør du meg.

I dag har jeg og Rannveig (Futt) løpt en langtur i Lillomarka (20 km). Ingen av oss har løpt så langt på lenge, men i dette været må man jo bare ut i skogen. En nydelig tur ble det også, toppet med skolebolle og kaffe på Sinober. Sånne turer må det bli flere av i høst.

Siden hælen ikke tillater meg å løpe fort, står jeg over konkurransene i høst også. Planlegger å få med meg Hytteplanmila for bollene og det sosiale - men stoltheten må jeg legge igjen hjemme den dagen.

Til slutt - det var på tide med en forandring, så håret forsvant. Forrige versjon av Adelheid er tilbake.

Ny frisyre-selfies slik Google mener jeg bør se ut; filtrert/retusjert og satt sammen i en kollasje med hilsen fra Google (ikke mitt verk dette altså)

Alt dette lå igjen på gulvet etter at Tommy hadde vært på meg med saksa.