Tilbake i løpesko i en uke full av merkedager

Jeg er nå så smått tilbake i løpesko. Fikk satt kortison i hælen mandag 19. mai, og det ble raskt mye bedre etter det. Var likevel flink og ventet så lenge som jeg hadde fått beskjed om før jeg begynte å løpe. Forrige søndag løp jeg hele 11 km i Maridalen helt uten smerter. For en følelse. Har ikke løpt uten noe form for ubehag eller smerter i hælen siden oktober i fjor. Kjente det litt etterpå, men det var verdt det.

Det er nå under en måned igjen til Mont Blanc Cross, så jeg har ikke tid til noen gradvis og forsiktig opptrapping. Nå må det bære eller briste, og det er bare å kjøre på og håpe at kortisonet virker en stund. Legen på NIMI har gitt sin velsignelse til dette opplegget, i tilfelle noen der ute synes jeg er dust. Jeg må løpe motbakker, and lots of it, den tiden som er igjen. Startet i går med Hammern-Skjennungstua. Det var tungt, gitt. Har jo nesten ikke løpt siden midten av mars.

Jeg er definitivt ikke helt 100 % for øyeblikket. Er fortsatt plaget av etterdønningene etter den harde forkjølelsen jeg pådro meg for en måned siden. Sliter med en standhaftig slimhoste. Hælen er definitivt heller ikke 100 %. Men det er MYE, MYE, MYE bedre enn det var. Jeg kjenner heller ikke mye når jeg trener, mest etterpå og når jeg står opp om morgenen. Det kan jeg leve med.

Mine første løpesko - Saucony Jazz

I uken som har gått har det vært to løpemerkedager å feire. På tirsdag var det seks år siden jeg kjøpte mine første løpesko på Löplabbet, og på torsdag var det seks år siden jeg testet dem for første gang. 20 minutter på mølle; lav fart og høy puls - var støl i mange dager etterpå. Men resten er historie. Uvirkelig at det er så mye som seks år siden. Jeg må vel slutte å kalle meg for en fersk løper snart.

Det har vært noen førster denne uka også.  Jeg har endelig fått sesongdebutert på SRM. Løp en runde sånn passe hardt. Tiden var ingenting å skrive hjem om.
På sykkel har det vært flere førster. På torsdag ble jeg for første gang forbikjørt av ei dame på landeveissykkel, og i dag ble jeg forbikjørt av ei dame på MTB ved Kikut. Jammen på tide at jeg ble jekket ned noen hakk. Skulle bare mangle. Det bør være mange damer det ute som er bedre syklister enn meg, som jo akkurat har startet. Men å se en annen av mitt eget kjønn som kjører cyclocross har jeg fortsatt til gode.

Mitt første fall hadde jeg også på torsdag, et klassisk nybegynnerfall. Skikkelig Donald. På slutten av langturen så jeg noen jeg kjente ved Skjærsjødammen. Så jeg bremset ned, stoppet, klikket den høyre foten ut av pedalen men glemte å sette den ned - så det ble en ganske dustete velt. Jeg slo meg ikke, men de som sto der lurte fælt på hva som skjedde. For det tok litt tid før de kjente meg igjen der jeg lå. Jaja, fikk da litt oppmerksomhet. Bedre å velte når man står stille enn når man er i fart sier nå jeg...