Charterløping i Syden

Living the charterdream: hvitvin på balkongen med utsikt mot havet

Da er jeg tilbake fra min aller første charterferie noensinne, og på toppen av det til det som for meg er den destinasjonen som for meg framstår som det mest übercharter av alle destinasjoner i Syden, nemlig Kanariøyene. Et sted jeg en rekke ganger har sverget på at jeg ikke skal til. Men en gang i tiden hatet jeg løping også, og skulle i hvertfall aldri løpe maraton, så ikke særlig uventet at nye skanser står for fall.

Vårblomstring inne på Palyitas - men alt som var grønt var plantet og ble kunstig vannet.

Den grønne plenen er golfbanen. Fjellene avslører det virkelige landskapet på Fuerteventura.

Men nå var det ikke billig sprit og grisefest som lokket meg til Fuerteventura, men derimot en veldig god pris på ei ukes opphold på Las Playitas. For de som ikke kjenner det, så er det en stor resort dedikert til trening i alle former og varianter. Særlig for triatleter, svømmere og syklister er det svært godt tilrettelagt, pluss de som liker fitness og gruppetimer. Skal komme tilbake til hvordan det var å løpe der, for det var det var jo den idretten jeg var ute etter å utøve.

Med hjorteskilt og kuskilt, mener man man Fuerteventura egentlig...

...sånne små brekedyr som her kan skimtes. Har man gått tom for geiteskilt tar man bare det man har, i beste mañanaånd.

På flyet var det en del typiske charterturister, og det eldre paret ved siden av meg hadde fylt opp bordene sine med alkohol omtrent før vi hadde tatt av fra rullebanen. Party! Heldigvis traff jeg to medarrangører av SRM før avgang, Hanne Gro og Linda, som også skulle til Las Playitas. Så da visste jeg at det var noen edrue sjeler om bord til å redde meg dersom grisefesten skulle starte allerede på flyet ned. Dokøen ombord nådde dimensjoner jeg aldri har sett før, men ingen klappet ved landing. Så jeg har blitt snytt for den ultimate charteropplevelsen.

Helene og Hanne Gro klare for start på 10 km

Jeg hadde satt meg følgende treningsmål for turen:
1. Ta det med ro i starten og øke ut over i uka - altså ikke gå ut som ei ku som slippes på vårbeite, slik jeg normalt gjør.
2. Ikke trene meg helt nedpå
3. Skippertakstrene til Grefsenkollen opp
4. Løpe en halvmaratondistanse i ett strekk
5. Ikke løpe mer enn 60 km i løpet av uka

Folkehelsetiltak på Fuerteventura

Sånne små anlegg var det masse av, men så aldri at noen brukte dem.

Det gikk faktisk stort sett etter planen, men egentlig bare fordi jeg fikk "sovesyke" og sov både dag og natt. Tror bare jeg greide to hele dager uten å sove tre timer eller mer i løpet av dagen. Ikke vet jeg hva som skjedde, men da trengte jeg det sikkert. Motbakketreningen gikk også bra, men det var fordi det stort sett ikke var annet enn motbakker i området.
Det ble to km mer enn målet, men halvmaratonen gikk åt skogen. Og det er det to grunner til: Lighthouse run og en for sen start på den planlagte langturen (å starte på en lang løpetur når sola står som høyest er en veldig dum idé).

Fyrtårnet og de siste bakkene opp

Lighthouse run var en løpekonkurranse som gikk av stabelen på morgenen 17. mai (start kl. 08.15). Så sånn feiret jeg den dagen. Løpet var 13,5 km og gikk opp til et fyrtårn og tilbake. Løypa hadde ingen flater, det gikk enten oppover eller nedover. Siden det var mest motbakker på veien til fyrtårnet hadde jeg på forhånd tenkt at jeg ikke skulle løpe fortere enn 5'er-fart, slik at jeg ikke skulle gå på en smell. Men sånn gikk det selvsagt ikke. Etter å ha slitt litt med overgangen til varmt vær de første dagene, var kroppen, hodet og beina plutselig pigge. Så jeg holdt mye høyere fart enn jeg hadde tenkt i de første oppoverbakkene, og lå likevel 10-15 slag under terskel. Rett før den siste stigningen før vending var det en lang, slak nedoverbakke på ca. 1500 meter. Beina bare fløy, og alt føltes fantastisk. En titt på klokka og der sto det 4-blankfart. What? Og det føltes så lett... Så mye for å holde seg under 5'er-fart.

Omtrent hele veien lå jeg rett bak ei svensk dame, som så både yngre og fittere ut enn meg. Men jeg syntes jeg hørte på pusten hennes at hun slet mer enn meg. Selv de siste bratte hårnålssvingene opp til fyrtårnet var jeg bare så vidt i nærheten av terskel, så jeg hadde masse krefter til tilbaketuren. Etter to glass vann raste jeg nedover de bratte bakkene, men svensken hakk i hæl. Siden hun hadde vært raskere opp bakkene enn meg på første delen, trodde jeg hun skulle gå forbi meg i den første lange stigningen. Men jeg så henne ikke etter vending. Jeg knekte henne helt i stigningen, og satte spikeren i kista i alle de lange utforbakkene fram til målgang. Hun kom over to minutter etter meg i mål, og innrømte at jeg hadde blitt for sterk. Åh, følelsen av å knuse en svenske på 17. mai... Men vi var venner etterpå da.

Løpet var veldig, veldig tøft for beina. Vi løp hele veien på tung, steinete asfalt. Og selv om jeg ikke pådro meg syre, fikk beina seg en skikkelig smell. I dagene etterpå føltes det ut som jeg skulle ha løpt en halvmaraton eller mer på gull guffe. Men selv om det ødela treningen i dagene etter på, var det verdt det. Godfølelse helt fra hårrøttene ned i tærne.

Mye kaktus, men disse var nå søte da

Typisk løpeunderlag på øya

Når det gjelder løping på Fuerteventura og det generelle inntrykket fra ferien, så var det vanskelig ikke å sammenlikne med det to gangene jeg har vært på løpeferie med Springtime i Portugal. Det heter seg at Norge er ei steinrøys, men det stemmer overhodet ikke sammenliknet med Fuerteventura. Stort sett hele øya består av brunsvart lavastein, og det finnes knapt vegetasjon. Skikkelig overgang å komme tilbake til grønne, frodige Oslo.

Selve resorten Las Playitas er mye finere enn hotellet i Monte Gordo, og det er et større treningstilbud tilgjengelig på Playitas. Men Algarvekysten kan tilby mye mer varierte muligheter for løping en Fuerteventura. Det var kun fin eller grov asfalt og tørre, støvete kjerreveier i et ensformig steinlandskap. Ganske tøft for både kropp og hode.
Stranda er også mye, mye, mye finere i Monte Gordo enn på Las Playitas. Så dersom løping er din greie, anbefaler jeg en tur med Springtime til Monte Gordo. Det er dyrere, men det meste er inkludert og det er mer løping for pengene.

Var godt beskyttet

Men greide likevel å bli ganske rød på nesa (bilde tatt i et sjeldent våkent øyeblikk)

Men en fin ferie var det likevel, og luftveisplagene mine ble litt bedre i den tørre lufta. Spørs hvor lenge det varer, for her i byen er det ikke direkte tørt om dagen. Men åh, så deilig det er med alt det grønne og vårlige.