Årsoppsummering: Triatlon (og hælspore)

Årets beste løpebilde (Mont Blanc Cross)

Jeg var ikke verdens ivrigste blogger i 2014, og så lang tid som det har tatt å få laget dette innlegget, så lover det ikke godt for 2015. Men uansett, her kommer en oppsummering av kondisjonsvirksomheten min i året som gikk.

For å få det unna med én gang. Hadde det ikke vært for at jeg høsten 2013 bestemte meg for at 2014 skulle bli året hvor jeg skulle begynne med triatlon, hadde 2014 blitt et stusselig år. Har slitt med skade i høyrefoten hele året. Hadde en ganske bra vinter (i rak motsetning til året før), hvor jeg fikk trent en del selv om hælen murret, og så slo vondtene selvsagt ut i full blomst på våren når det endelig ble løpeføre. Det var deltakelse på en Gratiskilometertur som gjorde utslaget, så det ble slettes ikke gratis - heller svært, svært kostbart.

Så etter den turen løp jeg ingenting. Dessverre hjalp det ikke med hvile, problemet bare forverret seg. Jeg har hatt langvarige skader før, og takler både avbrekket og uvissheten, selv om det selvsagt ikke er gøy.

Alle mulige hjelpemidler måtte testes.

Men nå hadde jeg tre ting på agendaen hvor jeg hadde bruk for beina mine:
1. Jeg hadde fått meg jobb som instruktør i Skiforeningen, og skulle starte i slutten av april.
2. Jeg hadde meldt meg på Mont Blanc Cross i slutten av juni, og turen til Chamonix var bestilt.
3. Jeg skulle debuterte i triatlon i august.
Så jeg hadde ikke mer tid å kaste bort på å være skadet. Turen gikk derfor til NIMI, og etter å ha tømt lommeboka mi der for å få en diagnose (hælspore) og behandling av symptomene, fikk de stablet meg såpass på beina at jeg fikk inn 3-4 uker med skippertakstrening i forkant av reisen til Chamonix. Det holdt det, og jeg hadde en god opplevelse i Alpene.

Fersk syklist (Foto: Synøve Brox)

Deretter var det noen uker skippertakstrening i forkant av Oslo triathlon. Jeg kjøpte sykkel i april, og fikk syklet litt på vårparten. Men så ble sykkelen satt i boden mens jeg trente til Mont Blanc Cross, og den kom ikke fram igjen før langt ute i juli. Jeg var også ganske treg med å kjøpe meg våtdrakt, og det var først på sensommeren at jeg kom i gang med noen open water-treninger på Sognsvann (og lukten av neopren ble dominerende i leiligheten min). Hadde ikke akkurat slitt ut noen badedrakter i bassenget om vinteren heller. Så igjen ble det tre uker med skippertakstrening i forkant av Oslo tri, og igjen fikk jeg uttelling for det. Fikk en bra debut og en god plassering tross at jeg slet voldsomt på løpedelen. Jeg hadde ikke trent overgangsøkter, og fikk betale dyrt for det.

Oslo tri (Foto: Hanne Gro Korsvoll)

Men med debuten unnagjort, måtte jeg ha mer. Så jeg fikk med meg et par konkurranser til, begge i grisevær. Tross det gikk begge veldig bra; det ble én seier (Åsathlon) og én fjerdeplass (Uvdal triathlon), pluss andreplass i klubbmesterskapet på Bogstad (Oslofjord triathlon). Kommer tilbake med planene for neste år i et eget innlegg, men det blir mer triatlon i 2015 om noen lurer.

Mærraølen 2014

Tross alle problemer, ble det overlegen seier i Mærraølen for tredje år på rad. Den eneste som var i nærheten var ei med samme genetiske opphav som meg selv. Futt'n Fart Beerhurlig Team tok nemlig første- og andreplassen i 2014!

Så, til slutt. Her er året oppsummert i noen stikkord hentet fra fjorårets oppsummering:

Årets investering:
Helt klar vinner i denne kategorien er den nye cyclocrossen min. Hatt noen fine turer på den i år. Problemet med ny sykkel er bare at det koster så mye mer enn bare sykkelen. Man må jo ha masse utstyr i tillegg. Så det har kostet å begynne med triatlon, både i sykkelutstyr og triatlonutstyr. Og det kommer til å bli mer i 2015. I triatlon er det ingen begrensninger, og man får aldri nok. For eksempel har jeg lært at formelen for antall sykler man trenger (les: ønsker seg) er n + 1. Hvor n er lik antallet sykler man har. For man trenger alltid én sykkel mer enn man har - det kan jeg skrive under på. Derfor valgte jeg å kjøpe meg en cyclocross, som kan brukes både på landevei og i marka. Men jeg ønsker meg selvsagt flere...

Årets seier:
Selv om dette langt fra har vært noe toppår fysisk sett, så har jeg faktisk greid å hale i land et par seire i de få konkurransene jeg har deltatt i. Jeg vant faktisk en triatlonkonkurranse også, Åsathlon på gamle hjemtrakter. Nå hadde jeg ikke så mange konkurrenter, men alle seire teller for meg.

Fornøyd...

Det ble også en ny overlegen sier i Mærraølen, men de begynner jeg jo nesten å ta for gitt nå. Var ekstremt tøff i trynet i forkant, tok seieren for gitt, og slengte en del med leppa. Annonserte også høyt og tydelig til alle som ville høre at Rannveig ("Futt") kom til å ta andreplassen. Rannveig var ikke spesielt happy for at jeg gikk så høyt ut på banen på hennes vegne. Men jeg fikk rett! Det er gøy å være litt tøff i kjeften, særlig når det går etter planen.

FFRT feirer Mærraølplasseringer

Årets kaldeste opplevelse:
Jeg har deltatt i tre triatlonkonkurranser og to treningstriatloner på Bogstad. Tross en fantastisk sommer har tre av disse fem konkurransene blitt foretatt i ufyselig vær. Den desidert klart kaldeste var Uvdal triathlon. Det var 13,7 grader i vannet og piskende kaldt regn på sykkeletappen. Det var en glede å løpe opp den alpinbakken, siden løping i motbakke generer varme i kroppen. Men man føler seg jo skikkelig tøff når man har gjennomført en konkurranse i grisevær da. Håper på mer sol i triatlonkonkurranser i 2015.

Kaldt og vått på Åsathlon

Årets trynings:
2013 var et megaår for tryning. Heldigvis har jeg ikke fulgt dette opp i 2014. Men jeg har greid å smelle i bakken noen ganger i år også. Det startet med ørten fall i Holmenkollmarsjen. Men kom heldigvis uskadet fra det, og skadet heller ingen andre.

Men i april kjøpte jeg meg sykkel, og da kom det nye muligheter for spektakulære og/eller flaue fall inn i livet mitt. Heldigvis ble det bare to stykker av den flaue "velte grunnet at skoen satt fast i pedalen"-typen.
Den første skjedde rett ved Skjærsjødammen. Jeg kom nedover i full fart da jeg oppdaget noen jeg kjente. Så jeg bråbremset, men glemte å klikke ut skoen. Så det endte i et velt. De jeg stoppet ved gjenkjente meg ikke med en gang. Så de fikk et lite sjokk da det kom en syklist i full fart som plutselig lå veltet ved siden av dem. Men så var det altså bare meg, som ville stoppe for å hilse.
Velt nummer to var enda flauere, for da drev jeg og tøffet meg veldig - inntil jeg plutselig ikke var så tøff lenger. Har fortsatt arr på kneet etter at jeg veltet inn i en fortauskant. Dette skjedde i et lyskryss i Sørkedalsveien, med masse biler etter meg. Jeg sto som sagt og tøffet meg, ved å stå og holde balansen på sykkelen mens jeg ventet på grønt lys. Men så gikk det litt for lang tid, og jeg rakk aldri å få klikket foten ut av pedalen før jeg mistet balansen. Toskete syklist, fortjent lærepenge!

Årets ferie:
Har vært på to reiser i år. Bare en av dem har involvert trening. Turen til Chamonix var fantastisk, og en stor opplevelse. Men den treningsfrie safarireisen topper nok den reisen opptil flere ganger. Jeg må tilbake til Afrika - og til Alpene...

Alpene

Kenya

Årets bankett:
Siden det har blitt veldig få konkurranser i 2014, har det heller ikke blitt så mange banketter. Men det ble en skikkelig en på mikrobryggeriet i Chamonix etter Mont Blanc Cross. Banketten var egentlig hardere enn fjelløpet, og jeg kjente lite til løpet i kroppen dagen etterpå. Banketten derimot. Men jeg orket da å heie på maratonløperne morgenen etter likevel.

Årets premier:
Vel, det har jo ikke vært så mange muligheter til å få premier i år, men noen har det da blitt. Vunnet et gavekort på Löplabbet og premie på Mærraølen. Men den klart mest verdifulle jeg vant i en konkurranse var O2maks og laktattesten jeg fikk på Åsathlon. Det blir spennende å se hvordan det går.
Men det klart morsomste og mest overraskende var da jeg vant gavekort på 5000 kr. i årets sykle til jobben-aksjon. Så fasit ble to nye sykler i år, og trofaste gamle Finsefar måtte rusle.

Til slutt så må jeg vel heller ikke glemme at jeg hadde månedens mest leste innlegg på runner.no tidlig på året en gang og fikk premie for det. Det var jo stas!

Årets prestasjon:
Det at det gikk så bra som det gjorde i Mont Blanc Cross, på bare noen få ukers trening, det var morsomt. Samme gjelder debuten i triatlon.
Jeg hadde ikke mye triatlontrening bak meg da jeg stilte til start i Oslo tri (om noe). Men det er tydelig at man kommer langt på at man har trent jevnt og trutt over flere år (tross så mange skader), og har opparbeidet en god grunnform. Så helt ufortjent synes jeg ikke det var selv.

Målgang Mont Blanc Cross (24 km, 1500 høydemeter)

Årets verste opplevelse (ny kategori):
Etter det jeg skrev angående hvor greit det gikk i triatlon under forrige punkt, må jeg ta et lite dementi her. Årets største nedtur i en konkurranse er definitivt løpedelen på Oslo tri. Svømmingen gikk bra, på sykkeletappen følte jeg meg som selveste dronningen av Maridalen, og bare suste forbi konkurrentene uten at det kostet så voldsomt. Men så raknet alt på løpedelen. Beina virket bare ikke. De var som tømmerstokker og skoene var som av betong. 10 forferdelige km både fysisk og mentalt. Så da lærte jeg at overgangsøkter må til om man skal bli en god triatlet. Det gikk også mye bedre på løpedelen på konkurransene jeg gjorde senere på høsten.

Årets treningsøkt:
Tross at kroppen ikke har spilt på lag, har det blitt noen minneverdige økter i år også. Det har blitt noen herlige lange sykkelturer. På sensommeren fikk jeg inn noen tidlige svømmeøkter på Sognsvann; ingen mennesker, blikk stille vann - bare meg og naturen. Herlig!

Meg og Silja i høyden

Turen jeg og Silja gikk opp til Le Signal i Chamonix var også fantastisk. Svømmehelgen i Skjetten fortjener også hederlig omtale.

(Foto: Isabel Frang)

Men øverst på pallen kommer nok den første langturen med Rannveig ("Futt") og de som kom etterpå. Det hadde jeg ikke trodd da jeg startet å skrive denne bloggen høsten 2009 (shit, er det så lenge siden?!...). Det er så fantastisk at hun har oppdaget det samme som meg, nemlig at løping er GØY! Og at langturer er noe av det beste som finnes. Den siste løpeturen vi hadde sammen, før vi begge forsvant ut med skade (!), tok hun den magiske 2-milsgrensen. Gleder meg til flere rolige langturer i Nordmarka i årene som kommer.

Også forsvant alt håret utpå høsten en gang.

Det var 2014. Kommer tilbake med planene for 2015.