Årets julereise: HAKUNA MATATA! - og dyrene i Afrika....

Gnuer på Masai Mara

Overskriften virker kanskje som en klisjé, men der jeg har vært så sier de det faktisk Hakuna matata hele tiden.
Forrige søndag landet jeg på Gardermoen i 13 minusgrader. Da jeg dro fra Zanzibar på lørdag var det 32 varmegrader der. Men overgangen har gått greit. Jeg virker å være bedre fysisk rustet for å takle 13 minus enn 32 pluss, faktisk.

Jeg og minstesøster Rannveig (aka Futt'n Fart Running Team) har laget oss en egen juletradisjon hvor vi reiser på tur annethvert år. For fire år siden var i vi i USA; New York og Las Vegas. For to år siden var vi i London. Denne gangen var vi på safari i Kenya, og deretter ei uke på stranda på Zanzibar (Tanzania). Klart den mest minneverdige turen så langt, selv om de to foregående også har vært opplevelsesrike. Jeg har som sagt vært på safari, ikke på løpetrening i Iten. Når jeg har sagt at jeg skal til Kenya, er det nemlig Iten det første løpefolk tenker på (ensporede folk disse løpetypene, ass...). Jeg har derimot ikke tatt et eneste løpesteg i Kenya.

Bagasjen kom fram, begge ganger. helt utrolig!

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne for å fortelle om denne turen, for det er så mye å si. Så jeg skal forsøke å fatte meg i korthet, og vise fram noen av bildene jeg har tatt (dessverre har jeg ikke noe bra kamera, så bildene er deretter). Så kan jeg heller fortelle om det muntlig til de som ønsker det.
Flere bilder finnes her.

Rotschildsgiraff. Svært sjelden og utrydningstruet

3 tonn dødelig søting

Sliten løvefar (Baba Lion)

Solnedgang på Masai Mara (vi hadde et ekstremt uvær midt på dagen den andre dagen, og da var lyset helt magisk etterpå)

På grunn av ebola og noen terrorepisoder som har rammet Kenya den siste tiden, er det nesten ikke turister i landet lenger. Det er så utrolig, utrolig trist! For det første; ebola finnes i et mindre område helt på den andre siden av kontinentet og rammer ikke rike turister, kun marginaliserte deler av befolkningen. For det andre; terroren har stort sett skjedd i grenseområdene mot Somalia - og har vært rettet mot lokalbefolkningen, ikke turister. Turistene blir svært godt passet på i dette landet, og sikkerheten er veldig høy. Høyere enn noe sted jeg har vært. Og for å snu det på hodet, skal turister være redde for å feriere i Norge etter 22. juli 2011? Kenyanerne fortjener ikke dette. Jeg har en veldig positiv opplevelse av landet og av alle jeg har møtt. De jeg har møtt har vært varme, interesserte - men ikke påtrengende, hyggelige og ikke minst morsomme. Spøken og latteren sitter løst, og vi har tullet og ledd mye på turen.

Fire dager i bilen bak med denne gjengen.

Så, REIS TIL KENYA, REIS TIL AFRIKA! De er helt avhengige av turisme, og har ikke gjort seg fortjent til den turisttørken som er nå - slettes ikke. Min eneste klage er at oppholdet ble i korteste laget.

Det farligste vi har møtt på turen er flodhesten, sammen med malariamygg og rushtrafikken i Nairobi. Har drømt ekstremt mye rart om nettene som bivirkning av malariatablettene jeg har gått på. Men tilbake til flodhesten. Vi måtte ha følge av vakter på to av lodgene vi har vært på grunnet gressende flodhester i hagen. Flodhesten, selv om den ser dorsk og ufarlig ut, er det farligste pattedyret i Afrika, etter mennesket. I Masai Mara sto det også flodhester bak rommet vårt og gryntet og brummet hele natta. Helt fantastisk!

Elefant vs. bøffel på Treetops (Aberdare). Bøffelen vant klart. Note to self: ikke kødd med en bøffel.

Vi har vært i fire nasjonalparker på turen; Aberdare, Lake Nakuru, Lake Naivasha og Masai Mara. Masai mara er en forlengelse av Serengeti, og kjent fra utallige naturprogrammer på TV. I Aberdare overnattet vi på Treetops lodge, som var der dronning Elisabeth II oppholdt seg da hun fikk melding om at faren hennes var død (og hun ble dronning).

Det var en opplevelse å ha en brølende (og prompende!) elefantflokk rett utenfor soveromsvinduet sitt om natten. Denne lodgen kan virkelig anbefales (men det kan alle vi var på). Veldig høy standard og kjempegod mat over alt (har ikke hatt magetrøbbel på turen).

Etter nøye testing falt vi ned på at dette var det beste ølet.

Vi hadde ikke før kommet inn i parken i Aberdare før vi befant oss midt inne i en elefantflokk, hvor far sjøl tente på alle pluggene og ga oss et skikkelig trompetstøt med snabelen og trampet i bakken. Vi var slitne etter en lang natt på farten og en veldig lang kjøretur, men med den starten var det plutselig verdt det, og gliset var på plass igjen.

Julenissen var i Afrika også

Jeg har sikkert kjørt med bil på denne turen enn de siste 10 årene sammenlagt. Men å kjøre gjennom Kenya, og se hvordan kenyanerne lever, gjør at man virkelig må tenke gjennom hvilken rosa sky vi nordmenn lever på. Folk har mat og tak over hodet, men ut over det, jevnt over veldig lite.

Vi nordmenn blir så ufattelig rike i forhold. Men på samme måten som våre tanker rundt hvordan det er å leve i Afrika er i utakt med virkeligheten, så merket jeg at mange afrikanere også har et helt feil forestillinger om oss. Jeg er ingen utømmelig kilde av penger, og har måttet spare og prioritere for å kunne ha råd til denne turen. Men det at vi sier at vi faktisk ikke har råd til alt mulig, er det mange som ikke forstår. Sjåføren vår i Kenya fikk også bakoversveis da vi fortalte at vi: 1. Går eller sykler til jobb (på en sykkel uten motor. Det ble nemlig tatt som en selvfølge at jeg snakket om en motorsykkel da jeg sa jeg sykler til jobb hver dag). 2. Da jeg ble spurt om hva slags bilmerke jeg kjører, svarte at jeg ikke eier noen bil...

Men når det er sagt, noen afrikanske klisjeer har vi møtt. Nevnte Hakuna matata, afrikansk tid (selv om vi nok har blitt spart for det i stor grad på en så organisert tur) og dansing. Afrikanerne danser, over alt, hele tiden, voksne som barn. Barn står og danser i veikanten over alt. Så fort det var musikk et sted var det noen som måtte opp å danse. Eksempelvis så var det et band som gikk rundt og spilte under frokosten på hotellet første juledag. Og helt spontant dannet det seg en kangaline bak dem av ansatte, voksne og barn som danset. Fascinerende! Vi nordmenn kan definitivt lære oss å løsne litt mer på snippen...

Det ser ut til at det blir løvebarn i 2015!...

Jeg så fire av de fem store på turen. Hr. Leopard ville ikke vise seg for oss. Men jeg har sett så mye, blant annet så vet jeg at det blir løvebarn i Masai Mara i 2015 også. For vi ble vitne til et trekantdrama som endte i full on løveporno. Vi har vært tett opptil et neshorn. Sett rett i gapet på en flodhest. Hilst på Hr. Nilsson. Observert hyenenes morgenjogg osv.
Neste gang, for det må bli en neste gang, håper jeg å få sett leopard og krokodille.

På Zanzibar snorklet jeg og svømte blant annet med en stingray (en sånn som drepte Steve Irwin) og så gapet til en murene. Det var som å svømme i et akvarium. Helt fantastisk det også. Fikk ikke sett skilpadde, delfin eller hvalhai - men neste gang...

Siste bilde før kameraet tok kvelden.

Rannveig tok dykkerlappen på turen, og det gikk kjempebra. Men hun ble faktisk angrepet av en triggerfisk på et av dykkene sine. Men det gikk bra. Opplevelse for livet og valuta for pengene der også.

Rannveig med instruktør øver i bassenget. Vi bodde på resorten med Zanzibars største basseng. Digg!

Det har vært tungt å komme i gang igjen med treningen den siste uka. For på de to ukene i Afrika har jeg bare spist (godt), sittet på rompa i ett eller annet transportmiddel, duppet i bassenget eller ligget strak ut på ei solseng (man orker jo ikke så mye når det er 32 grader). Men jeg har greid å komme i gang igjen. Dessverre har ikke to uker i ro hjulpet noe som helst på hælen. Så når hvile ikke hjelper uansett, er det vel bare å kjøre på.

Godt nytt år folkens!