Adelheid tester skjelettscintigrafi

Før jeg begynte å løpe visste jeg knapt hva en lege var, enda mindre hva en fysioterapeut, kiropraktor eller naprapat drev med. Alle disse profesjonene har jeg god kjennskap til nå. I tillegg har jeg testet en masse fancy maskiner som finnes i det norske helseapparatet. Tidligere i vår tok jeg MR, i dag har jeg testet skjelettscintigrafi på Rikshospitalet (nukleærmedisin) og blitt tatt bilder av med et gammakamera.

Jeg fikk veldig vondt i venstre fot da jeg var i Jemtland i sommer (mer enn vanlig). Dette forverret seg raskt da jeg kom hjem. Smerten ser ut til å ha forflyttet seg, og det mest smertefulle området er nå venstre stortå og tilhørende tåpute, og vi snakker da intens stikkende/støtvis smerte som kommer brått. Når det skjer er det ingen vei tilbake, løpeturen er over...

Så da var det bare å vente på at legen min på NIMI skulle komme tilbake fra ferie, og avlegge ham nok en visitt. Jeg begynner å bli godt kjent i gangene på Ullevål stadion, dessverre. Han jeg går hos er idrettskirurg og har sett det meste, men han klør seg litt i hodet av dette han også. Han trykket masse på foten og det tok litt tid før han fant noe, men det han fant var ikke særlig godt. Auuuuuuuuuuu!
Ergo fikk jeg henvisning til Rikshospitalet for skjelettscintigrafi, for å se om bildene derfra kunne vise noe mer enn det man kunne se på MR'en.

Jeg har blitt godt kjent med at man må smøre seg med en stor dose tålmodighet når man blir henvist videre til sånne undersøkelser, men denne gangen tok jeg feil - og hurra for det. Jeg var hos legen på tirsdag denne uka, onsdag ble jeg oppringt av Rikshospitalet som grunnet en avbestilling kunne gi meg time allerede i dag. Så store deler av dagen i dag har blitt tilbrakt på Riksen.
Scintigrafi er omfattende greier. Først får man sprøytet inn et radioaktivt merket kjemisk stoff som inneholder fosfat i armen samt at det tas bilder. Deretter venter man i tre timer på at stoffet skal bre seg ut i systemet. Til slutt er det inn i gammakameraet for å ta bilder, og det tok nesten én time det også. Så det var den dagen.

Timene imellom brukte jeg på å trene for å irritere opp vondtene mest mulig, slik at bildene ble best mulig. Jeg løp en liten runde i skogen oppe ved Sognsvann. Virker som om hvile har hjulpet litt, jeg greide nemlig ikke å gjenskape den akutte smerten som jeg har fått i det siste, men så har jeg også hatt helt løpefri i ei hel uke.

Likevel, hun som styrte gammakameraet, sa hun kunne klart på bildene at jeg hadde vondt i beina. Hun pekte på de samme punktene som de jeg også kjenner. Så det var jo betryggende. Nå gjenstår det å se hva slags konklusjoner de kan trekke ut av bildene. Føljetongen fortsetter... I mens må jeg smøre meg med tålmodighet mens jeg venter på svaret.

Hvis det bare er nerver, og ikke noe annet, er det vel mer eller mindre kjørt for mine løpeambisjoner. Lite å gjøre ut over det som allerede er prøvd. I min fortvilelse har jeg allerede vært og kikket på nettsidene til Oslo kajakklubb, det kan jo i hvertfall ikke belaste beina? Men jeg kommer til å håpe i det lengste...