På løpetur mot Jotunheimen og Rondane

Vel, overskriften er nok mer enn en mild overdrivelse, men i dag har jeg løpt på Jotunheim- og Rondanestien fra Hammern til Øyungen. Så en bitteliten del av veien har jeg unnagjort på dagens tur. Økta ble relativt kort tatt i betraktning det fine været, at det er søndag og mine ambisjoner - og det var heller ikke slik jeg opprinnelig så det for meg. Men den vonde skulderen legger begrensninger på hvor lenge det er gøy å drive på, så i dag ga jeg meg før det ble for ille. Jeg sto også sent opp til å være meg i dag, og kom derfor  sent i gang. Nattesøvnen den siste uka har ikke akkurat vært av høyeste kvalitet, siden jeg kun kan ligge i én stilling uten at det gjør vondt i nakken/skulderen. Slitsomt! Men nå tror jeg plagenes dager snart er talte.

Dagens tur hadde ganske store høydeforskjeller, så selv om det ikke var så langt, er det slit og det tar litt tid å komme seg gjennom. Etter at jeg fikk antydning til krampe i leggen under Stockholm marathon, har jeg begynt å trene mye eksentriske øvelser på leggene igjen, så de er litt slitne, og det merkes godt i bakkene. Puh!

Jeg lå rett etter regnet i starten også, så det var ganske vått og glatt. Men når sola skinner bryr man seg ikke så mye om slikt. Var innom Fagervann og rekognoserte foran tirsdagens motbakkeløp, og der så det fantastisk ut.
Har brukt dagens tur til å planlegge lange, lange turer i området senere i sommer. Gleder meg til å få tilbake en sterk kropp uten altfor mange vondter, når det skjer (ikke noe hvis, her er det når som gjelder) blir det mye svette, slit og moro før snøen kommer igjen.

På vei ned tråkket jeg nesten på denne kule, kamuflasjefargede duden,  men både han og jeg slapp med skrekken, heldigvis! Han lekte ganske så grovt med livet i dag.

Så var det den skulderen da. På torsdagens løpetur var den så vond på slutten at jeg ble helt uvel. Ikke kjempesmart å løpe med drikkesekk når man har en vond skulder, kanskje?...
Fredag morgen var jeg på treningssenteret og kjørte en liten restitusjonsøkt. Kikket samtidig på ledige massasjetimer i sommer, og så at det var samme sommervikar som i fjor, og jeg husker at han var kiropraktorstudent. Jeg har fått en del tips om å oppsøke kiropraktor for å få sjekket ut hva dette er, og siden jeg så han hadde ledig time på ettermiddagen, skrev jeg meg på lista.
Idrettsmassasje er latterlig billig der jeg trener, så det er noe man kan gjøre ofte.

Du kan jo si at han også hevet mer enn ett øyebryn over at jeg hadde løpt med sekk kvelden før, men jeg er usikker på hvor mye det har å si. Har gjort det samme i dag, og det gikk bra nå.
Han knadde seg gjennom området, og det er en av de absolutt vondeste massasjenene jeg har hatt. Det er tydelig at det har skjedd noe og muskulaturen i området skriker, men typisk meg er å bite tenna sammen og holde ut. Jeg var skranten resten av kvelden for å si det sånn. Men han fant det samme som Silja tipset meg om i en kommentar på forrige innlegg. Det er trolig et ribbein bak der som ypper seg. I morgen tidlig har jeg fått time hos en ekte kiropraktor, og håper å få meg en knekk av det positive slaget. Jeg er veldig optimistisk nå som jeg vet hva det er, og trolig hva som kan hjelpe, og at det kan gjøre susen fort. Hurra!

Uka som kommer er den siste på jobb før sommerferien. Jeg har masse planer, har ikke tenkt å jobbe meg i hjel og det er spådd fint vær. Hvis nakke-/skulderproblemene blir mindre/borte, så er planen å spa på skikkelig på treningsfronten igjen. Må starte opptrappingen til sommerferien - min plan er at den skal kunne oppsummeres i tilbakelagte kilometer...