Nerver og de siste øktene før Stockholm

Nå er snart alle de siste treningsøktene før avreise til Stockholm unnagjort. Bare én gjenstår; torsdag ettermiddag blir det en kort runde (ca. 6 km) på asfalt med litt fartsøkninger, bare for å føle litt på det. Bruker å gjøre dette som en siste økt før løp. I morgen er det hviledag (igjen!) og det samme på fredag (dagen før dagen).

Søndag løp jeg min faste runde på formiddagen (11 km) uten pulsklokke. Har som nevnt tidligere vært ganske frustrert over pulsverdiene mine i det siste, så klokka har fått ligge igjen hjemme på de siste løpeturene. Men det å legge klokka igjen hjemme, gjorde nok at jeg satte ny fartrekord på runden. Tror det gikk i overkant fort, og det ble nok både høyere puls og tyngre pust enn det burde ha blitt. Problemet er bare at jeg liker å ligge og presse litt når jeg løper. Altså, jeg liker helst å ligge minst en pulssone over der jeg egentlig burde når jeg skal trene rolig, og sånn blir det bare lapskaus av på sikt. Men akkurat nå får det bare være, jeg har uansett ikke hatt noen skikkelig høypulsøkter i det siste som det kunne ha gått ut over.

Beina mine har føltes ganske bra i det siste, sikkert fordi jeg verken har plaget dem med styrketrening eller spesielt mye løping de siste ukene.

På ettermiddagen (siden Bislett er stengt foran fredagens stevne) syklet jeg opp til Idrettshøgskolen for å kalibrere store deler av skoparken min for fotpoden til pulsklokka. Greit at klokka viser forholdsvis riktig fart underveis på lørdag. Under Oslo maraton var fotpoden feilkalibrert og det var litt frustrerende underveis.
På banen bak Idrettshøgskolen var det masse folk som trente intervaller på en helt vanlig søndag, imponerende. Mens andre bare slappet av...
Her løper klubbkollega Eirik Gramstad forbi i fint driv, mens en ukjent person rett og slett har sloknet på sidelinjen:

Så var det den skokalibreringen da. Da jeg vel hadde fått rigget meg til, tatt alle skoa ut av sekken og var i ferd med å starte, oppdaget jeg at batteriet på fotpoden var flatt. Og hadde jeg tatt med ekstra batteri, neida! Og er det første gang dette har skjedd, eeeeehhhhhhhhh nei!... Er det mulig?!
Men jeg ser ikke ut til å lære noen gang at jeg skal sjekke om fotpoden funker før jeg drar ut. Kommer garantert til å skje igjen, og jeg er egentlig ikke en distre person, men tar igjen når det gjelder dette.
Ergo ble det en bomtur og jeg syklet hjem med uforettet sak.
Skoparken er lagt ut, klar til dyst. Sekunder etter oppdager jeg at fotpoden har gått i svart, arrrggghhhh:

Syklet opp igjen i går etter jobb og fikk endelig gjort det unna, så nå bør jeg få sånn noenlunde riktig måling på skoa på lørdag.

Nervene har nå kommet for alvor. Jeg trodde seriøst at det skulle bli lettere denne gangen, siden jeg tross alt har vært gjennom det én gang før, men der tok jeg feil. Yr har blitt sjekket et utall ganger, og kommer garantert til å bli sjekket en god del ganger til før lørdag - det endrer seg hver gang jeg er inne.
Er redd for varme siden jeg ikke tåler det så bra og i tillegg trenger ganske lang tid for å venne meg til det. Bruker alltid å bli slått ut en liten stund når sommeren kommer, før kroppen etter hvert greier å aklimatisere seg. Jeg visste jo at det kunne bli varmt da jeg meldte meg på, men da var det så lenge til. Nå er vi her, og jeg er redd...
Akkurat nå kan jeg heller ikke for mitt bare liv skjønne hvordan jeg orket å løpe så fort så lenge sist gang. Virker jo helt sinnsykt her jeg sitter nå - men kommer likevel til å forsøke å gjøre det samme igjen. Men må passe på farten i starten, jmf. det sinnsvake åpningstempoet i Fredrikstadløpet.
Er fortsatt harkete og snørrete, men etter konsultasjon med medisinsk ekspertise er jeg ikke så bekymret lenger. Tiden vil vise om det er riktig eller veldig dumt.

På morgenkvistens løpetur (vanlig runde uten pulsklokke i sikkert for høy intensitet) føltes beina tunge. Alt er som det skal være før et stort løp...