Endelig kul!

Kinesiotapen, ikke fuglen jeg nå forsøker å vise fram (har fått meg meg at det er delte meninger om kroppskunst - hva jeg mener om saken skulle ikke være nødvendig å si...)

Har på store løp observert at noen av de beste løperne har hatt kinesiotape både her og der. Nå har jeg også blitt tatt opp i det gode selskap. Kom ut fra NIMI i dag med tape på venstre legg. Dessverre hadde ikke fysioterapeuten noen freshere farger enn svart, men det får gå. Egentlig skulle jeg tatt akupunktur, men da måtte jeg tatt et par dager fri i etterkant. Det har ikke jeg tid til for øyeblikket, så det må utgå til etter Ingalåmi - men da blir det stikking.

Hvis noen skulle lure så har jeg ikke fått en skade i leggen nå, men dette er et forsøk på å rette opp i diverse ubalanser som forplanter seg ned i venstrefoten min og gjør vondt verre der nede. Om det virker, gjenstår å se. Men i mellomtiden ser jeg i hvertfall kul ut noen dager...

Stålissykling

Føles litt merkelig å ha logget 53 km på sykkel i marka når vi fortsatt skriver februar. Men når skiføret er dårlig, og man tross alt har investert i piggdekk, må man gjøre det beste ut av det.

Tatt et av de få stedene hvor jeg turte å gå av sykkelen - ellers var det altfor glatt for å stoppe og prøve å stå på beina.

Hatt en fin tur, men med ganske høyt adrenalin. På skogbilveiene var det nemlig stålis, hard som betong og blank som et speil. Da er det moro med vinterdekk, men i nedoverbakkene er selv ikke det nok. Innimellom var det nemlig ganske dype spor i isen, og da blir det i overkant spennende. Heldigvis hadde jeg valgt riktig rute. Fra Hammern til Kikut var det ekstremt glatt. Men da er det mest oppoverbakker, og det går bra.

Fra dal til dal kaller jeg denne turen. Gjort den flere ganger før, men aldri på stålis.

Fra Kikut til Sørkedalen hadde sola tatt hardere på veien, pluss at det stedvis var strødd, så der var det ikke så glatt. Men til gjengjeld veldig sporete der sola hadde tatt mest. Så jeg tok det veldig, veldig pent i utforbakkene. Men en kjempefin start på sykkelsesongen var det likevel. Siden jeg har syklet til jobben i hele vinter, var det heller ikke noe problem å sykle fem mil. Får en sår i bakenfri dag i morgen.

Jeg stoppet på Kikut for et nødvending ærend. Det var det fullt av skigåere, men mindre enn normalt på en så fin februardag. Flere enn meg som synes føret er i overkant skarpt nå, tror jeg. Tross at jeg hadde møtt flere syklister inne i skogen, var det mange som stirret og kommenterte at jeg kom på sykkel.
Jeg tror jeg hadde gjort det beste valget i dag.

Spent på utviklingen ut over uka. Dersom føret er mykere neste helg, er det mulig jeg prøver meg på ski igjen. Ellers blir det mer issykling.

Påskevær og dårlig skiføre

Årets første antydning til solbrent nese, sikkert ikke den siste...

Fredag hadde jeg unnet meg en feriedag, og siden min regel jo er at fritid måles i tilbakelagte kilometer, måtte det bli en skitur denne dagen. Været var fantastisk, men dessverre kan ikke det samme adjektivet brukes om skiføret. Etter tirsdagens veldig lite morsomme forsøk på skitur fra Kjelsås, sjekket jeg hvordan det sto til med føret lenger inn i marka. Tok 9.55-toget fra Grefsen til Movatn. Gikk derfra i veldig glatte løyper til Gørjahytta.

I solveggen på Gørjahytta

Som sagt, været var helt fantastisk - føret var det ikke. Gikk ganske greit opp til Tømte, siden løypene nylig hadde blitt kjørt, Men det var både hardt og glatt, så det gikk saktere enn normalt. Fra Tømte og inn til Gørja var det ekstremt glatt og hardt, og jeg var redd.
Det er ikke noe moro å gå på ski når man bare er redd for å falle og slå seg. Så jeg koste meg litt i sola på Gørja og tok samme veien tilbake. Normalt er bakkene ned fra Tømte bare morsomme, men når det er skarpt føre som nå, ble det i overkant heftig etter min smak. Var ganske lettet da jeg kom meg helskinnet tilbake til Movatn.

Er dette slutten på skisesongen for i år? Ingenting på yr som tyder på at det skal bedre seg i hvertfall.

Vårtemperatur og ingen snø - tidlig vår i år

Kjedelig, nå som jeg hadde fått klarsignal til å gå langturer. 10. mars er jeg påmeldt skirenn, men det ser ikke ut til at jeg får trent noe til det. Så da er det vel bare å stille til start og håpe på det beste... Om det er snø nok til å avvikle rennet da?...
6. mars er det skidag på jobben, og jeg er påmeldt. Skituren går fra Stryken til Sognsvann. Blir det sykkeldag i stedet?

Siden sola strålte i dag også, tenkte jeg at jeg skulle varme opp til min faste lørdagskettlebellsøkt ved å jogge opp til Nydalen. Men turen ble litt lenger enn som så. Det var så deilig å løpe i sola, tross at det var glatt, at jeg fortsatte på gangveien oppover Akerselva mot Kjelsås. Men etter Nydalen var det speilblankt, så det ble tripping i stedet for løping. Kom meg opp til Kjelsås uten å slå meg, og løp Grefsenveien ned igjen til Nydalen. Etter å ha løpt hjem igjen etter innendørsøkta, ble det ei mil løping på meg i dag. Har ikke løpt ei mil på en dag siden juli 2011. Så det føles utrolig godt.
Pulsen ligger litt høyere når jeg løper nå enn den gjorde i sommer, men det føles lettere å løpe enn jeg hadde trodd etter et så langt avbrekk. Måtte det ligge mange fine løpeturer i min framtid.

I morgen skal visst sola skinne da også, så mest sannsynlig drar jeg ut og lufter sykkelen og prøver hvordan vinterdekkene fungerer på glatte skogsbilveier.

Svindyr feitetirsdag...

Eller var det fordi Kongen hadde bursdag at gårsdagen ble ÅRETS KLART DYRESTE DAG SÅ LANGT?...

Stakkars sparegrisen...

Startet dagen med det jeg trodde skulle bli et 15 minutters besøk på NIMI. I stedet ble det to - 2 timer! Jeg endte nemlig opp med en times besøk hos manuellterapeut på toppen av det lange legebesøket. Jeg lar det være opp til dere å fantasere om hva to timer på NIMI koster...

I hvertfall har jeg har nå en forklaring på hvorfor de fleste supermosjonistene befinner seg i toppsjiktet i samfunnet, dvs. høy utdanning, høy lønn, høy sosial status osv. Det er jo bare eliten som har råd til å få og behandle idrettsskader! Jeg som bare har høy utdanning, men jobber i staten, har da kanskje da valgt feil hobby (eller jobber i feil bransje)?...

For å toppe det hele var den årlige innkallingen til tannlegen også lagt til gårsdagen. Jeg hadde null hull, men har for en stund siden slått av et skall på den ene fortanna. Siden jeg ikke har noen ambisjoner om å bli forvekslet med en bokser/ishockeyspiller/skotsk fotballspiller, hadde jeg lyst til å gjøre noe med det. Nå er et jevnt glis på plass igjen, men det kostet det også. Bare å ta i inngangsdøra hos tannlegen koster jo nesten 1000 kroner.

Ikke bare fikk jeg et jevnt smil ut av gårsdagen, jeg fant også ut hva de nye smertene i venstre fot skyldes. I tillegg har jeg startet behandling av det, og fått masse utrolig kjedelige øvelser jeg må gjøre (men så verdt det hvis det fungerer). På toppen av det hele fikk jeg ikke noe treningsforbud, men tillatelse til å gå på litt igjen, både på ski og løping (men langt fra helt fritt). Hurra!

Problemet var som jeg selv trodde en betennelse, blant annet i plantar fascien. Men siden jeg har vært så flink å ta det med ro den siste uka, er det mye bedre nå. Men det var fortsatt kram snø/potetmel-tendenser under foten. Det er også fotsengene som forårsaker problemet, men jeg kan jobbe med balansen i kroppen slik at belastningen på foten fordeles bedre. Å gå med gips over lengre tid har heller ikke akkurat hjulpet en fra før nokså ustø kropp.

Tidligere har jeg bare kjørt på selv når jeg har fått vondt et sted, men jeg må si at jeg har blitt ganske skeptisk til smerter etter fjorårets lange skadeavbrekk. Så litt klokere har jeg da blitt det siste året.

For å feire at jeg fikk lov til å gå på ski igjen, tok jeg med meg skia og dro rett opp til Kjelsås etter tannlegebesøket. Men det ble en kjempebomtur - faktisk den andre i år. Føret der var ræva, rett og slett. Så jeg ga opp ganske raskt. Det var bare is (gjerne i store klumper) og masse bøss i løypa - null feste, men masse lugging. Ski skal være gøy, og det var ikke dette - så jeg snudde.

Håper føret er bedre lengre inn og opp i marka. Jeg har fri på fredag og får lov å gå lengre turer på ski. Nå er det bare føret som kan stoppe meg. Jeg må jo trene til Ingålåmi, og det kan da ikke være sånn at skisesongen er slutt allerede i februar?...

Uteløping

Det har blitt mest skigåing i de siste ukene, men det har nå fått en brå slutt.

Jeg begynte å få mer og mer vondt i foten i forrige uke, og denne uka har det blitt akutt. Gikk en teknikktur på tirsdag som var lite oppløftende. Vondt fra første steg. Jeg valgte å teste det litt likevel, og smerten avtar ettersom man blir varm. Så det er da noe. Men desto verre etter trening.

Jeg tror det er en sene under foten som har blitt irritert, og det er den nye fotsengen som er grunnen. Fikk den justert forrige fredag på bakgrunn av dette, men da var det allerede gått for langt.

Skikkelig catch 22 dette; jeg må bruke fotsenger for å hindre at nervene mellom de mellomste tærne kommer i klem, men fotsengene er svært stor belastning for andre deler av foten (stortåa og bakover fotbuen). Dette var bakgrunnen for tretthetsbruddet jeg pådro meg i fjor sommer/høst, og vil jo ikke at det skal skje igjen.

Torsdag tok jeg helt fri for at foten skulle få ro. Siden jeg ikke hadde kjent noe ubehag i foten på torsdag, valgte jeg å prøve meg på stakeintervaller fredag ettermiddag. Staking er den skiteknikken som er minst belastende for føttene, så jeg tenkte det var det tryggeste å prøve seg på. Men man jo varme opp, og gå seg ned igjen etterpå også. Dessverre var beinet slettes ikke bra igjen, men det var bedre enn på tirsdag, heldigvis. Intervalløkta er behørig dokumentert av Silja, for de som vil lese mer.

Jeg tror jeg må prøve å få en time på NIMI til uka for å få sjekket ut hvordan det egentlig står til med foten. Inntil da tester jeg ut litt selv hva som går bra, og hva som trigger smertene i foten. Skiene har derfor fått stå denne helga.

Var en tur innom Bislett i går for å se på de som løp 50 km. Ble veldig inspirert av det. Mange kjentfolk å snakke med. Har jo hatt veldig lite med løpemiljøet å gjøre det siste året, så det er morsomt å hilse på gamle kjente igjen.
Helt utrolig å se hvilken fart de aller beste greier å holde på en såpass lang distanse.

Så inspirert ble jeg, at jeg bestemte meg for å snøre på meg løpesko og ta en runde rundt i nabolaget i dag. Det er den første løpeturen utendørs siden 11. august 2011. Ytterligere kommentarer er vel egentlig  ganske overflødige. Selv om farten var lav og pulsen høy, var det hyggelige 40 minutter (lenger turte jeg ikke dra det). Løping er definitivt mindre belastende for de pågående problemene i venstrefoten. På dagens tur var det mer et mildt ubehag sammenliknet med smertene jeg har opplevd på de siste skiturene. Håper selvsagt ikke at jeg må legge skiene på hylla for vinteren - har jo meldt meg på skirenn. Men kan leve med det dersom jeg kan løpe.

Fire skiturer på ei uke, og ny pers på 10 km

Så glad blir jeg når noen vil ha meg med på skitur (foto: Silja)

Etter digresjonen om løping i forrige innlegg, er det på tide å skrive litt om ski igjen. Den siste uka har det også blitt ekstra mye av nettopp det.
Tirsdag fikk jeg lokket med meg Silja ut på det som nå er min faste tirsdagsøkt med fokus på teknikk i lysløypa mellom Brekke og Hammern. Silja ble så god av teknikktreningen at hun gikk rett fra meg på veien tilbake - så neimen om jeg hadde tenkt å be henne om å bli med meg igjen...
Uansett, anbefaler alle å prøve å gå litt på ski uten staver. Da sitter man som støpt i bakkene etterpå. Bakglatte ski er gjerne dårlig teknikk, har jeg nå både lært og erfart i praksis.

Onsdag var det siste dag med skikurs. Egentlig trist, for det har vært moro. Både å lære masse nytt, merke at man fikser det, slettes ikke var så dårlig som man trodde og være ute på ski sammen med likesinnede.

Torsdag skulle jeg egentlig løpe bittelitt inne på mølle etter jobb (maks 30 minutter - gjesp). Men på formiddagen tikket det inn en sms fra Silja som lurte på om vi kanskje skulle gjenta tirsdagens suksess. Jeg trengte ikke et nanosekunds betenkningstid engang. Så da ble det nok en kjempefin tur sammen med Silja. Ingen teknikktrening denne gangen, men med innlagte spurtpriser over bakketoppene. Silja påstår at hun ikke har konkurranseinstinkt, men de ville bakkespurtene er bevis på noe helt annet. Men denne gangen kom vi i hvertfall tilbake til Brekke samtidig...

Så da ble det tre skikvelder på rad. Definitivt ikke i tråd med legens anbefalinger... Har også merket det litt i venstrefoten i etterkant. Håper derfor at en liten justeringen jeg fikk på fotsengen på fredag retter opp i ubehaget jeg får når jeg går på ski (en irritert sene under foten). Uansett er det veldig langt unna de smertene jeg hadde i fjor.

Har planlagt en real intervalløkt på ski i neste uke med Silja, det gleder jeg meg til (psyk som jeg er). Aldri testet å gå virkelig hardt, hardt på ski - men tror det er noe jeg vil like. Jeg liker jo slit, svette, blodsmak og skrikende muskler - og det har det ikke blitt så mye av de siste månedene.

Nå er jeg også offisielt påmeldt Inga Låmi 10. mars. I tillegg har jeg meldt meg på smørekurs. Føler at jeg er i ferd med å pådra meg en typisk maskulin midtlivskrise av Aker brygge-typen; dyrt racingutstyr, investeringer i smøreutstyr og masse annet skiutstyr. Det neste blir vel at jeg kaster senga ut av soverommet og innreder det til noe mer nyttig, nemlig smørebod!...
Et stykke igjen til vi havner der er det nok, men min innstilling til skisporten har dreid litt dette året. Begynner å bli klar for å bryne meg på noen konkurrenter nå.

Ekstrem multitasking på kjøkkenet: muffinsbaking, oppvask og skismøring...

Det hjertet er fullt av, renner jo som kjent kjeften over med, så jeg har vært ganske ensportet i mine valg av samtaleemner på jobben i det siste. Skiene har blitt vist fram til alle som vil/kan/bør beundre, og skiteknikk behørig diskutert. Men jeg har et stykke igjen før jeg har blitt en totalskrullete birkebeiner. En kollega hadde lest i lokalavisa (Asker og Bærum budstikke må nevnes) om en lokal kar som uttalte at han synes utstyrskappløpet nå hadde tatt helt av - man trengte jo bare fem par ski!!!...

Den faste søndagsturen

I dag, søndag, tok jeg den faste ruta fra Kjelsås mot Movatn og videre opp alle bakkene til Tømte og hjem igjen. Det er egentlig for langt, men jeg får selv ta konsekvensene. Det som er fint med å gå de samme turene, er at man så lett kan måle framgang. Og jeg har aldri gått denne turen raskere enn i dag. Hvis jeg trekker fra kløning med utstyret før jeg kom i gang og drikkepausen på midten, ble det ca. 28 km på litt over 2.20. I følge Endomondo har jeg satt en ny pers på 10 km i dag også: 41 min. Definitivt fortere enn jeg løper. Hvis jeg greier det på en søndagstur, er det jo lov å håpe at jeg kan greie noe i nærheten på konkurranse også.

Apropos maskulin midtlivskrise: De siste skiturene jeg har vært ute og gått på egenhånd, har det skjedd noe merkelig. Jeg tror jeg har blitt opptatt i et nytt fellesskap, uten å ha søkt om det.
Tidligere har alle middelaldrende trikotmenn som er ute i skogen på jakt etter merket i Birken, gått rett forbi meg uten å ense meg, og de har aldri, aldri sagt ett ord til meg. Visst kommer man i snakk med folk når man er ute på langtur på ski, men aldri denne gjengen her. Men det har plutselig endret seg, nå snakker de til meg når de går forbi?! Om skiteknikk, løypeforholdene, været, smøring... Merkelige greier, men med racingski, Swix drikkebelte og bedre teknikk har jeg tydeligvis også fått medlemskap i dette brorskapet på kjøpet (om man kan kalle det brorskap, for det de er ute og trener for, er vel å slå naboen/kollegaene ol. ned i støvlene i Birken, eller?!...).

En av de tingene jeg er dårligst til, og derfor må trene på, er å bli tøffere ned bakkene - og helst tørre å skyte fart i hockey. Så det har jeg øvd på i kjente bakker i dag, og samtidig lært at det synes småunger er utrolig tøft. Først kjørte jeg ned hele bakken mot Snippen i hockey - noe som svei skikkelig i låra. Da jeg nærmet meg bunnen av bakken i full fart, kjørte jeg forbi en haug med unger som kommenterte farten min høylytt.

På vei ned den siste bakken mot Movatn på vei hjem, gjentok jeg bragden. Halvveis i bakken oppdaget jeg at det kom en barnefamilie imot, og at det sto en knøttliten fyr mellom løypene som så mot meg og hylte av fryd. Siden barn er rimelig uberegnelige, reiste jeg meg opp. Men satt meg ned igjen da jeg så at han ikke hadde tenkt seg over i mine spor. Oioioioi, for et hyl jeg fikk da jeg gjorde det og fór forbi ham i full fart - for det var tydeligvis tøffe greier. Fikk ikke med meg ordene han ropte, men meningen var tydelig nok. Veldig moro for meg også! Jeg ser tydeligvis tøffere ut på ski enn jeg føler meg...

Nye løpesko!

Som sagt i forrige innlegg blir det full satsing ski framover. Men det er det vanskelig å holde seg helt unna løpingen nå som jeg tross alt får lov til det igjen - selv om det bare er veldig kort om gangen og veldig sakte. Så da må jeg snike inn et lite innlegg om løping, sikkert det siste på en god stund...

Japanerne kan å pynte løpesko for kvinner - kirsebærblomster er nå fint da.

I fjor kjøpte jeg bare tre par løpesko - tre par!... Det sier det meste om tingenes tilstand, for i 2010 kjøpte jeg ti.

Nå må jeg starte helt fra grunnen av igjen, og skogarderoben må fornyes. Ikke bare må hele garderoben fornyes, men jeg må også tenke nytt hva angår hvilke modeller jeg skal løpe med. Så da blir det helt sikkert en ny dyr runde med prøving og feiling før jeg finner modellene som passer.

Onsdag i forrige uke gikk jeg innom Löplabbet, og presenterte en lang kravspesifikasjon for ekspeditøren som hjalp meg. Den var som følger:

1. Mengdetreningssko, men av den lettere typen.
2. Ikke så mye oppbygning under forfoten (det vet jeg er trøbbel med stor T).
3. En bred modell  - smale er sko ikke bra for tverrplattfote løpere har jeg smertelig erfart.
4. Absolutt ingen pronasjonsstøtte.

Så da kom jeg ut igjen med disse:

Mizuno Wave Precision 12

Mizuno er et merke jeg allerede har et veldig godt forhold til (har hatt flere modeller - og liker særlig de letteste modellene deres veldig godt). Håper at vi kan fortsette det gode samarbeidet i årene som kommer. Og når de har begynt å lage så fine sko også, er ikke valget særlig vanskelig.

At jeg nå kan presentere en lengre kravspesifikasjon når jeg skal kjøpe sko, sier mye om reisen jeg har vært gjennom de siste årene. Da jeg begynte å løpe visste jeg ingenting om forskjellen på sko, og kjente heller ingen forskjell på sko, ei heller visste jeg noenting om mine egne føtter. Etter tre og et halvt år med prøving og feiling, skader osv. har jeg blitt rene eksperten på egne bein og kjenner raskt hvilke sko som er bra. Sikkert positivt på mange måter, men ikke for lommeboka...

Disse skoa blir nok ikke utløpt med det første. Nå ofrer jeg løpingen til fordel for ski, for akkurat nå er det ingenting som er morsommere enn ski. Så da blir gjør jeg det, i hvertfall til og med 10. mars. Og hvis beina fortsatt er i form da, tar jeg fram løpeskoene og begynner sakte tilvenning til løping igjen etter det. Ergo: jeg blir ikke å se på løp denne vårsesongen heller, men akkurat nå er det faktisk ikke så viktig for meg.

Fersk sirkushest snuser på ny manesje

De siste tre onsdagene har jeg gått på skikurs, og det har gått over all forventning. Det har også gått bare bedre og bedre for hver gang. Mestringsfølelsen er definitivt tilbake i livet mitt, og det kjennes utrolig godt. Så det blir litt trist når det er over etter kommende onsdag.
Jeg har alltid tenkt at jeg er skikkelig dårlig til å gå på ski, og at det kun er kraft som tar meg framover.
Og, det har vel også delvis vært riktig, men med nye ski og noen tips til forbedringer på teknikken har det gått veldig mye bedre, veldig fort. Så nå er jeg gira... Og når jeg er gira, er det fryktelig vanskelig å holde igjen. Mer om det litt lenger ned i innlegget.

Nå er det alvor - alvor! Smørejern er innkjøpt (men ikke brukt)

På t-banen opp til den første kurskvelden, overhørte jeg et par karer som satt og psyket hverandre ut ved å fantasere om hvor utrolig fantastisk god man måtte være på ski for å kunne melde seg på kurset merket viderekomne.  Det kurset jeg hadde meldt meg på, så klart. Men jeg bestemte meg for å ikke la meg rive med av utpsykingen. Eliten melder seg ikke på skikurs i Skiforeningen, de trener i en klubb. Men litt skeptisk skal jeg innrømme at jeg ble angående mitt eget nivå versus de andre på samme gruppe.

Smørekofferten blir også mer og mer velfylt. Opptil flere forskjellige korker og racingvoks m.m. Glidere derimot, samt kunnskap om smøring skorter det mer på...

Første kurskvelden var det diagonalgang. Det gikk sånn passe på gamle ski og for korte staver. Men jeg var ikke den eneste som slet med tyngdeoverføringen.

Andre kurskveld var det staking som skulle læres. Da ankom jeg med nye ski som jeg akkurat hadde hentet hos Oslo sportslager, og for en forskjell de utgjorde. Plutselig fikk jeg full uttelling for alle timene med styrketrening i høst, og at jeg lenge har gått på ski uten glid. Staketeknikken satt med én gang, og jeg hang greit på gutta. Fikk masse ros av instruktøren, og det er jo supergøy.
For en følelse det er å kjenne at man greit kan stake seg opp slake moter. Jeg fikk også bekreftet at jeg er sterkere enn normalen blant mitt kjønn, for de andre kvinnene på kurset slet med stakingen. Men skal love at mine triceps også var kjørt etter 90 minutter staking.
Har nok aldri noensinne hatt en sterkere core enn nå, og det kommer også til nytte. Når man får sånne klare bevis på at trening hjelper, er det lett å finne motivasjon til å fortsette. Ingen skulking på TRX og kettlebells framover, nei.

Tredje kurskveld skulle vi lære dobbelttak med fraspark. Noe jeg inntil forrige onsdag ikke har fått til i det hele tatt - helt håpløs. Men med etter introduksjon til teknikken og én liten korrigering på når jeg skulle sette ned stavene, satt det som det skulle. Deretter var timingen på plass. Mer ros, og jeg ble så glad at jeg nesten svevde. Tenk: da jeg kom fikk jeg det ikke til i det hele tatt, etter bare noen sekunder så jeg lyset og teknikken satt. Helt utrolig!
Senere øvde på nedoverbakker, og det var nedtur på alle måter... Jeg må tørre og gutse og øve, øve, øve (balanse er ikke min sterke side).

Det er fortsatt langt igjen til en finslepen skiteknikk, tross alt skrytet med hensyn til egen dyktighet over. Men motivasjonen er nå på topp, og helst ville jeg bare vært ute i løypa og øvd 24/7. Men det er ikke lov!...
Hatt en mailutveksling med legen den siste uka, hvor jeg har luftet ideen om skirenn og turer fra Mylla til Oslo på tampen av sesongen. Har fått tilslag på ideen om å gå tremila under Inga Låmi på Lillehammer 10. mars, men med sterke restriksjoner på treningen fram mot det.

Har nå så smått begynt å løpe litt igjen, men hvis jeg vil gå mye på ski, kan jeg ikke løpe særlig i tillegg. Jeg var selvsagt i ferd med å øke en del både på skigåing og løping, og har gått litt for lange turer på ski allerede - så nå er bremsene satt på, dessverre. Siden det er så gøy med ski for øyeblikket, velger jeg faktisk det framfor løpingen. I hvertfall fram til 10. mars.

Jeg har tidligere skrevet om mitt noe anstrengte forhold til egne idrettsarrangementer for kvinner, og det står fortsatt. Men  denne gangen hadde jeg ikke så mye valg. Inga Låmi er det eneste rennet som oppfyller alle krav: Ikke for langt, men langt nok, foregår på slutten av sesongen sånn at jeg får litt tid til å forberede meg og er greit å komme seg til. Sikkert greit å gå mitt første renn i en konkurranse der trengselen og konkurranseinstinktet ikke er så voldsomt som eksempelvis i Birken.
Samtidig ser det ut til å være rom for full gutsing, harde konkurrenter man kan bryne seg på, høy puls, blodsmak og alt sånn som jeg elsker. Så da er jeg med. Pers blir det helt sikkert, for jeg har aldri gått skirenn før (hvis man ser bort fra skirenn i barnehagen).
Er det flere som skal gå Inga Låmi i år? Noen som har gått det tidligere og har noen tips? Hvor kupert er løypa?

Jeg har nå satt av hver tirsdag kveld i ukene framover til å øve teknikk i lysløypa mellom Brekke og Hammern. Dersom noen har lyst til å bli med hadde det vært veldig hyggelig!
Forrige tirsdag da jeg øvde på å gå uten staver, fikk jeg positive tilrop fra en mann som raste forbi i trikot. Veldig bra tyngdeoverføring, og Så flink du er som øver uten staver, var meldingene. Dette skjedde rett ved Hammern, og i vår fikk jeg teknikkinstruksjoner på sykkel på omtrent samme sted. Er det et offisielt teknikkpoliti oppnevnt i området rundt Hammern? Man kan jo bli paranoid av mindre...