What happens in Vegas...

...blir på bloggen!

Vi ankom Las Vegas sent på selveste julaften. Siden det har det kun blitt to morgenløpeturer på en av verdens mest kjente gater; Las Vegas Boulevard, bedre kjent som The Strip. Hvilket betyr at jeg i løpet av én løpetur kan løpe forbi Venezia, New York, Paris, Sahara, Monte Carlo, Egypt og skimte Rio m.m. Dette er verdens sykeste by - ingen tvil om det!..

Vi har slitt med jetlag, og jeg er fortsatt ikke helt i gjenge, så det er tidlig i seng og tidlig opp. Hvilket betyr at jeg har vært ute på mine løpeturer mens de siste natteranglerne sjangler hjem, veldig spesielt... Men heller ikke her er jeg den eneste som er ute og trener tidlig om morgenkvisten.
Dessverre har vi vært skikkelig dårlige til å leve opp til Las Vegas-mytene, siden vi ikke akkurat er noen storgamblere, og slokner altfor tidlig om kvelden til at det rekker å bli noen skandaler. Det er skikkelig flaut, så vi skal gjøre et siste desperat forsøk i kveld...

Fra én av kveldene hvor vi forsøkte, men det ble med den ene - selv om den var stoooor!

Været har vært fint her, vi greide heldigvis å komme oss unna snøstormen i New York. Her er det som i april/september i Norge sånn omtrent. Deilig!
I dag er det faktisk spådd regn, mot alle odds (her regner det sjelden mer enn én dag i måneden), noe som har spolert den planlagte utflukten ut i ørkenen. Hittil har det ikke kommet noe, men det ser ut til at meteorologene nok får rett etter hvert. Veldig synd, men jeg anser det ikke som usannsynlig at jeg kommer tilbake hit en gang, og kan få meg en tur ut i den fantastiske naturen som omgir denne byen en annen gang. Seks dager i denne byen er faktisk ikke for mye... Men blir jeg kalt ma'am én gang til nå, begynner jeg å grine!

Tiden i Vegas har blir brukt til vandring rundt på de enorme casinohotellene, The Strip opp og ned og masse, masse shopping - i tillegg til all etingen så klart... Beina er helt ødelagte av alle vandringen og køståingen, så jeg har måttet ta en pause fra løpingen. Blir mye å ta igjen på nyåret.
Sålene gjør meg i tillegg ekstra sliten i beina, men jeg får i hvertfall gått dem inn. Har enda til gode å løpe med dem.

Rannveig med armbånd som bevis på at man er klar for Buffet of Buffets...

Kø er et stikkord for denne byen, i tillegg til ofte manglende køkultur. Kan bli litt mye for en i overkant velorganisert og systematisk nordmann til tider. Mandag kjøpte vi oss dagspass til sju - 7 av buffétene på hotellene som ligger på midten av The Strip. Vi greide fire av dem i løpet av 24-timer, og fikk i oss sikkert like mange tusen kalorier. På lunsjbufféten til Caesars Palace sto vi én time i kø, mens vi sto i hele to timer på kvelden for å komme inn på middagsbufféten til Paris. OMG!
Da Rannveig i tillegg hadde blitt så kvalm av den enorme margaritaen jeg hadde kjøpt for å holde det gående i køen, at hun ikke orket mat i det hele tatt, var det klart at det hele var en heidundrande suksess. Heldigvis er vi våkne så tidlig at vi slapp køene til frokostbuffétene.

Blide køståere på Caesars - sånn så vi ikke ut etter 2 timer i kø på Paris.

Mat og shopping er to andre stikkord, det blir overvekt både på kroppen og i bagasjen på veien hjem. Og enda har jeg noen dager igjen til shopping (og eting) også i New York før vi tar turen tilbake over Atlanteren.
Godt jeg ikke har råd til mat når jeg kommer hjem, da...

Julemiddag ble fortært hos selveste Wolfgang Puck på Marcusplassen i Venezia...

I dag er planen å løpe en intervall på mølla inne på treningssenteret på hotellet vi er på nå, som forresten er helt utrolig bra. Vi har flyttet fra Flamingo over på New York New York nå, og dette er litt av et sted... Anbefales til de som noen gang skal til Vegas.

God Jul!

Futt'n Fart Running Team (aka Adelheid og Rannveig) ønsker alle en riktig god jul, eller Happy Holidays som det heter her vi er nå.

Posering foran Rockefeller Center hører så klart med.

Mer obligatorisk turistposering - utrolig surt var det men vi holdt ut!

NYC: To løpeturer i "Parken"!

Siri kommenterte til forrige innlegg at jeg burde begynne å komme og løpe med dem i Parken på onsdager. Så på onsdag innfant jeg meg i Parken, men ingen kjente var å se - men alene var jeg slettes ikke.

 Kanskje for fordi jeg befinner meg 6 tidssoner unna Frognerparken, og stedet var Central Park i New York. 
Det ble en skumringstur onsdag ettermiddag og en morgentur i dag tidlig.
I dag tidlig løp jeg hele runden (dvs. bilveien som går rundt hele parken innvending). Både i går kveld og i dag tidlig var det masse folk ute og trimmet, både powerwalkere, joggere, løpere og ikke minst masse, masse syklister. Aldri har jeg sett så mange forskjellige løpestiler på én gang - her kan virkelig alle løpe (?!).

Her løpes det ofte på film!

Jeg trodde jeg var skummelt tidlig ute da jeg satte i gang kl. 06.00 i dag, men det var allerede masse folk ute i samme ærend som meg.

Været her er skikkelig surt, det blåser friskt, så det var tungt med motvind i bakkene. For de som ikke vet det er Central park nemlig ganske så kupert.

I morgen er det treningsfri, men deretter satser jeg på at det blir mye løping videre i juleferien. Trolig kommer det rapporter om enda mer eksotiske løpeturer enn de to jeg har hatt her i statene så langt.

All I want for x-mas...

...is you!

Fotsengene ble hentet i dag - og jeg er 1900 kr. fattigere. Krysser fingre, armer, bein, tær og alt annet som kan bendes og bøyes for for at dette skal hjelpe meg tilbake til langdistanseløpingen igjen. Det skal testes mye i jula (ingen planer om juletreningsfri).

Måtte vente litt inne på kontoret til ortopedingeniøren mens han var og gjorde de siste tilpasningene. Der var alle veggene dekket av plakater av bilder av store norske idrettskvinner og -menn som takket for sålene de hadde fått - ergo bør jeg ha vært på rett sted. 
Foreløpig kjenner jeg at jeg blir veldig sliten under beina av å bruke dem, så jeg går for en sakte og gradvis tilvenning.

Nå er det siste intervalltrening med OSI som står for tur - uten såler.

Lav saldo på motivasjonskontoen

På denne tiden av året er det gjerne lønnskontoen det tæres hardt på, men for min del volder mangel på treningsmotivasjon meg mye mer bekymring enn økonomien. Sånn er det når man ikke har barn, da slipper man ganske billig unna alt annet som man burde ha stresset med nå så tett opptil jul.

Når det gjelder motivasjon, så går det opp og ned med den hele tiden, og det gjelder å holde det gående selv om lysten ikke alltid er helt på topp. Motivasjonssvikten jeg er inne i nå, kan sikkert tilskrives det langvarige problemet med føttene. Denne høsten har det ikke vært noen tegn til bedring - det blir bare verre og verre, og jeg må løpe kortere og kortere turer. Blir lei av å være så begrenset, og det at det konsekvent blir så innmari vondt etter en stund. Jeg savner de lange turene, nå holder jeg ikke særlig mer enn ei mil. Vet at det samme problemet oppstår også på lange skiturer, så det er også utelukket sånn tingenes tilstand er.

Trening har det likevel blitt denne uka. Da jeg overvant dørstokkmila (føltes som et ultraløp der og da) på mandag, var skituren virkelig verdt alt styret. På ukas styrkeøkter tirsdag og fredag har innsatsen vært langt under pari, så her er det skjerpings og ny frisk start på nyåret.
Onsdag strevde jeg meg opp alle motbakkene opp til Maridalsvannet og videre til Brekke på skikkelig vinterføre. Det var en skikkelig tung løpetur, godt det var bare nedoverbakker hjem.

Torsdag viste jeg meg på OSI-trening igjen og fikk med meg årets siste Soluret. Det var første harde trening etter sykdommen i forrige uke, pluss den nevnte motivasjonsmangelen, så jeg synes jeg var veldig flink som holdt ut fem runder. Tempo og intensitet var sånn passe, men jeg var der og jeg fullførte som jeg hadde planlagt.
Løp opp til Majorstua etterpå og tok 20-bussen hjem. I det jeg stiger på bussen sier bussjåføren: Jasså, orket ikke løpe lenger?!... Makan, altså! Gliste godt av den hele veien hjem.

I dag har jeg løpt en tur i byen i snøvær på skikkelig ruskete vinterføre. Var ikke for pyser å løpe i dag. Da jeg kom ned på Frognerstranda blåste det godt også - så slettes ikke verst når jeg egentlig hadde mest lyst til å ligge på sofaen og spise julemarsipan.
Selv om det var en tung løpetur, hjalp det på humøret å se på alle stakkarene som stresset rundt med handleposer i snødrevet. Jeg har ikke handlet én eneste julegave så langt, og er overhodet ikke stresset av den grunn... Slå den!

I morgen håper jeg det blir en liten skitur.

Bakrustur og skisesongstart

Søndag våknet jeg i bedre form enn forventet, tross inntak av et ukjent antall alkoholenheter (dog ikke et skandaløst antall) på julebord kvelden før. Forkjølelsen var også klart på vikende front. Uklart om dette kan tilskrives at jeg har tatt det så med ro den siste uka eller akevittens helbredende effekter.

Tross at formen var ganske god, snakker vi ikke toppform, så en skitur ble altfor mye styr til at jeg orket det. I stedet ble det en løpetur rett etter mørkets frambrudd i min faste byrunde på 11 km.
Turen gikk slettes ikke så verst. Jeg har lite erfaring med trening dagen derpå, og det er sikkert heller ikke bra på dager hvor hjelmen er trangere enn min var i dag. Det kommer garantert til å bli en god del sjanser til å teste bakrusløping i juleferien. Satser på at det går like bra da også.

I dag dro jeg rett hjem fra jobb klokka tre (var på jobb 07.00). Skiftet i en fei, smurte skiene med et tjukt lag blå ekstra og satte kursen mot Sognsvann. Klar for sesongens første skitur. Har vært litt treg, men nå er jeg i gang...
Tenkte i mitt stille sinn det var litt mye styr for en liten skitur da jeg satt på banen oppover, pluss at jeg var kald, særlig på fingrene. Da jeg gikk forbi Svartkulp begynte varmen å bre seg i kroppen, etter hvert også ut i fingrene, og jeg skjønte hvorfor det var verdt alt styret. Det er bare så utrolig fint å gå på ski. Så det ble 10 km med oppoverbakker i pur skiglede i dag; lysløypa fra Sognsvann til Frognerseteren.

Føret var skarpt og løypene ganske så utslitte etter helgens strabaser, så jeg var glad jeg gikk fra Sognsvann og ikke den andre veien. Jeg er ikke akkurat noen kløpper på nedoverbakker, og når man tar med i beregningen at dette var den første skituren siden forrige vinter; vi snakker skikkelig Bambi på isen-tendenser.

Da jeg kom opp til Frognerseteren var lysløypa slukket, så det var litt skummelt. Men det var måneskinn som hjalp litt. Fikk en fantastisk utsikt over byen som jeg ikke rakk å ta bilde av, siden jeg måtte sprinte for å rekke t-banen.
En skikkelig velanvendt mandagskveld. Måtte det bli mange sånne i vinter.

Om én uke i dag skal jeg hente jeg fotsengene mine - håper det blir årets beste julegave!

10 km oppvåkning...

...fra de døde?!
Etter tre dager under ett teppe på sofaen, samt én hvor jeg helt klart burde oppholdt meg der, men ikke gjorde det - måtte jeg ut på en løpetur igjen. Antakeligvis var trangen mye mer av det psykiske slaget enn det fysiske. For å gjøre det så snilt som mulig, valgte jeg å legge løpeturen til Bislett.
Tross at kulden er mye mindre påtrengende i dag enn den har vært, føltes turen ned dit både slitsom og kald (frosne tær og fingre da jeg kom fram).

Det var mye kjente fjes på Bislett i dag; alt fra Espen Barth Eide til Christina Bus Holt, men ingen jeg kjente som jeg kunne løpe med. Synes derfor at jeg var flink da jeg hadde holdt ut 10 km, i lav fart med altfor høy puls - men noe annet var i grunnen ikke å forvente.
Man skulle kanskje også tro at fire dager med full hvile skulle gjøre at beina føltes bra, men det var slettes ikke tilfelle. Følte meg stiv, og fant noen vondter både her og der. For mye hvile er altså av det onde, det er dagens lærdom.

I kveld er det julebord igjen, men siden formen er så der, blir vel det en rolig affære for min del. Men det er selvsagt verdt å sjekke om akevitt kan ha noen effekt på forkjølelse - man skal uansett aldri undervurdere en god placeboeffekt.

Har helt nypreparerte ski også, så hvis formen er sånn noenlunde i morgen, så tror jeg at det er på tide med sesongpremiere. Men det blir uansett bare en kort og rolig tur - kommer til å ta det med ro til jeg er frisk igjen.

Stem på Heming!

Lite å melde på treningsfronten for tiden. Var feilskodd i forhold til vandringen opp og ned til KSI-hytta i helga, noe som endte i veldig store smerter av den dessverre nå godt kjente sorten.
Det hjalp sikkert heller ikke på at når beina utpå lørdagskvelden var godt bedøvet grunnet et til meg å være uvanlig høyt alkoholinntak, fant det for godt å innfinne seg på dansegolvet. Og det er mye godt å si om det å være i sitt livs fysiske form, men i dette tilfellet jobbet det vel mot meg... Man holder ut en del lenger enn man strengt tatt burde!
Mandag var jeg derfor så sårbeint at jeg ikke turte bevege meg på intervalltrening, men tok en rolig tur på egenhånd i stedet. Deretter kjente jeg at det begynte å krible i halsen, og i løpet av natten har feberen og forkjølelsen kommet snikende... Så da blir det en rolig treningsuke, jeg får satse på å hvile meg i form til kommende lørdags julebord (og sånn går no dagan...).
Men jeg har endelig greid å få levert inn skiene til preparering, så da kommer det kanskje bedre tider.

For én gangs skyld skal jeg derfor vie et innlegg til noen andre enn meg selv:
Mr. Sognsvann rundt medsols himself, Heming Leira er nominert til Aftenpostens Årets osloborger 2010. Det er et tøft beite, åtte kandidater er nominert og alle fortjener hederen. Men av de åtte, er det helt klart Hemings innsats jeg kjenner best til.

Silja og Heming tråkker i gang tidtakersystemet på Fagervann opp i juli.

For å stemme på Heming, gjør følgende:
SMS: Send «oslo4», til 1905 (1 kr pr. melding)
eller 

E-post: Send Heming Leira til osloborger@aftenposten.no
Kun én stemme pr. person. Doble stemmer blir luket ut.
Aftenposten må ha din stemme senest fredag 17. desember kl. 23.00.

Les mer i Aftenposten og på Kondis.

For de som ikke kjenner Heming, så er han primus motor og engasjert ildsjel bak Sognsvann rundt medsol. På de 10 årene løpet har blitt arrangert, har han kun vært borte én onsdag. Det er dedikasjon det!

I tillegg står han bak både Motbakkeløpene i Maridalen og fjorårets nykommer Øyakarusellen. Mye tyder også på at vi neppe har sett slutten på løpsinitiativene, eller hva sier du Heming?

Han er også til stede på de fleste andre løpsarrangement på Østlandet og mer grisgrente strøk, enten som speaker eller for å dekke det for Kondis.no, der han er nettredaktør.
I sesongen som gikk begynte han i tillegg å løpe litt selv igjen, så vi håper selvsagt at han også kommer til å delta oftere på løp som deltaker igjen i året som kommer.

Heming som speaker og DJ på Bislett 24-timer (holdt ut mye lenger enn løperne, tipper jeg).

Heming var den første jeg ble kjent med i løpermiljøet, og jeg er sikkert ikke den eneste som har det sånn. Han var den første løpervennen jeg hadde på Facebook osv. Han er en inkluderende person, voldsomt engasjert, driftig og ikke minst som vi sier der jeg kommer fra, høgmeldt. Dette er en mann med innebygd ropert, noe alle som har vært på Sognsvann en onsdag kveld sikkert kjenner til.

Til neste år skal jeg også være med på å arrangere SRM hver fjerde onsdag, pluss at jeg også har påtatt meg å være med og arrangere minst ett (men gjerne flere dersom jeg er i Oslo) av motbakkeløpene i Maridalen. Og vi er mange som bidrar og hjelper Heming med dette, men uten ham tviler jeg på at noen av disse arrangementene hadde vært mulig, eller i hvertfall holdt det gående så lenge.

Håper du vinner Heming, det hadde vært vel fortjent! Så stem i vei, folkens!

5-års røykesluttjubileum!

I dag feirer jeg 5-års røykesluttjubileum - det føles som et helt liv siden, og det er det vel kanskje også... Resirkulerer i dagens anledning deler av fjorårets innlegg for å markere dagen.

Fra TdF på 1920-tallet - forholdet mellom røyking og idrett var litt annerledes før...

På tampen av et julebord inhalerte jeg mine siste drag av en sigarett for nøyaktig fem år siden. Da jeg sluttet hadde jeg vært av og på som røyker i ca. 10 år (ungdomsopprøret kom veldig sent).
Hadde perioder hvor jeg røykte mye (eksamen!) og perioder hvor jeg røykte mindre (4-5 om dagen). Grunnen til at jeg sluttet var egentlig ikke at jeg var lei av å røyke - jeg og røyken var fortsatt gode kompiser, men jeg hadde faktisk begynt å tenke på de langsiktige helsemessige konsekvensene.

Hadde ingen helseplager av røyken da jeg sluttet, selv om jeg garantert hadde merket en ekstrem forskjell hvis jeg plutselig ble plassert inn i min fem år yngre kropp i dag (uff!). Pengene jeg brukte på Marlboro lights bekymret meg også lite, det er så mange uvaner og rare ting man søler bort penger på uansett. Kan ikke si at jeg merket det aspektet ved røykeslutt i etterkant heller (og løping er nok en mye dyrere hobby enn ML).
Likevel, tross lite målbare grunner for å slutte, da jeg gjorde det var jeg helt bestemt på å gjennomføre og at det skulle være slutt for evig og alltid. Hadde gjort et par forsøk tidligere, men havnet sakte
men sikkert utpå galeien igjen (festrøyking - bare glem det, plutselig er hver dag en fest!).

Angrer jeg så i dag på at jeg brukte 10 år av livet mitt på denne (u)vanen - nei, egentlig ikke... Alt skal ikke være helt etter boka i livet, og kanskje er det ikke en optimal fortid i forhold til dagens satsing innen kondisjonsidrett, men lite å få gjort med det nå. Den ene V02maksmålingen jeg har gjort var veldig god, så det har uansett gått bra. Fantastisk hvordan kroppen heler seg selv!

Er det noen fare for at jeg skal sprekke i dag? Eh, nei!... Røykingen føles som et helt annet liv, og løpingen er mye viktigere enn å se kul ut med sigg på fest (så ofte som det skjer).

Hvis noen lurer på hva min oppskrift for å lykkes var, så var den i grunnen ganske enkel, og de samme mentale metodene brukte jeg senere da jeg slettet en god del kilo fra displayet på baderomsvekta. God og nøye planlegging er viktige stikkord.

For det første gjorde jeg noen grep på forhånd, blant annet sluttet jeg å røyke etter et gitt klokkeslett på
kvelden noen uker i forkant, og tok en nikotintyggis i stedet dersom suget meldte seg (og det smaker blæhhh!). Røykesluttdatoen var også satt på forhånd; siste sigg ble inntatt på julebord på jobben (jeg kan ikke huske den...). Grunnen var at jeg stort sett aldri orket tanken på røyk "dagen derpå", og har man først gått én dag uten røyk kan man jo like så godt gå én til og én til osv.

Jeg hadde også kartlagt alle "problematiske" situasjoner som kunne dukke opp etter røykeslutt, og bestemt meg for hvordan jeg skulle takle dem - og det gjennomførte jeg også. Jeg hadde også vedtatt at hjelpemidler var lov (uansett hva ekspertene måtte si), hvilket betydde nikotintyggis til hverdags og hamsterbleier på fest. Og det funket, det verste suget ga seg, selv på fest.

Det kom som en overraskelse på meg da jeg sluttet denne siste gangen, hvor fysisk avhengig jeg faktisk var av nikotin. Ved tidligere røykeslutt var det kun den psykiske avhengigheten som hadde plaget meg. Siden jeg sluttet i desember, gikk det ikke lenge før jeg måtte teste ut min nye røykfrie tilværelse i festsammenheng, og det gikk veldig bra.

En annen grunn til at det gikk så bra, og som også forsåvidt henger sammen med planlegging, er at jeg var helt bestemt på at jeg skulle lykkes og at det virkelig var slutt denne gangen. Hvis bakdøra for å mislykkes aldri åpnes, så mislykkes man heller ikke. Jeg mener at alt man gjør her i livet er valg, og at det å sprekke/mislykkes også er et aktivt valg,selv om mange nok ikke liker at jeg sier det. For, hvis man før man går på fest f.eks. tenker at man kommer til å bli utrolig vanskelig å ikke sprekke/la være å ta seg en røyk, at man kommer til å føle et forferdelig sug og få lyst på, og at man skal prøve å ikke gi etter for suget, men er usikker på om man lykkes - ja, det var det med selvoppfyllende profetier da... Og dette kan jeg si, for disse tankene har jeg tenkt selv og handlet deretter.

Denne gangen var jeg derimot skråsikker på å lykkes, det var bare ikke et alternativ å sprekke.
Jeg var også innstilt på at det skulle gå greit og være uproblematisk, og igjen; det er det med selvoppfyllende profetier. Nikotintyggis og snus ble fort forkastet (det kunne aldri erstatte min gamle venn ML uansett), etter et par uker var det fysiske suget helt borte, og siden det har jeg vært på den smale sti og mentalt en ikke-røyker. Men andre må fortsatt få røyke så mye de vil!

Et siste råd fra meg er å finne egen grunn for å slutte, ikke en ytre. Du må gjøre det for deg selv, ikke for at noen andre synes du skal gjøre det. Indre motivasjon må til for å lykkes!

Om denne oppskriften er allmenngyldig, vet jeg ikke, men den fungerte for meg.

Morsom svømmeøkt (om det nå er mulig?)...

Jeg fikk meg en smell under venstre fot (akutt betennelse, samme som ved målgang i OM) halvveis på mandagens intervalltrening. Ytterligere kommentar er unødvendig - det er visst alltid noe med de beina mine...

Veldig synd at det skjedde, for jeg koste meg skikkelig inntil det inntraff. Er så bare utrolig morsomt å løpe fort i svingene inne på Bislett - det føles som om det går i 100 km/t, minst. Jeg løp også sammen med ei som er omtrent jevngod med meg (hun er raskere), så vi byttet på å dra. Veldig, veldig gøy, er så lenge siden jeg har løpt fort! Har en tendens til å dra i gang som ei våryr ku som slippes ut på sommerbeite, for så å sprekke som en ballong de siste meterne på kortintervaller, men samma det... Men plutselig var det altså slutt, og jeg ga meg med en gang det skjedde.

Det er allerede mye bedre, men jeg valgte likevel å bytte ut dagens planlagte løpetur med ei lengre økt i svømmehallen. Jeg tilbrakte barndommen i svømmehallen, inntil jeg gikk utrolig lei av det og sluttet brått og totalt ved inngangen til tenårene. Altså kan jeg svømme, men synes det er veldig kjedelig. Hver gang jeg drar i svømmehallen er det med alle intensjoner om å være der ei stund, men sånn ca. 20 min etter er jeg møkk lei og ligger i badstua.

Nå er det ei god stund siden siste forsøk på ei svømmeøkt. Jeg trente ganske hardt i slyngene i går, så det var mye såre muskler som skulle til pers, særlig i øvre rygg og skuldre. Var litt sent ute (var på plass 07.10, ikke 07.00!). Det var uvanlig lite folk, og etter ganske kort tid fikk jeg en hel bane helt for meg selv - stas! Kom inn i en god rytme. Hadde bra fokus på teknikk og pust, og bare fløt fram uten særlig anstrengelse. Siden jeg har en grei grunnteknikk inne, kan jeg crawle i ganske bra fart - lenge, lenge uten at det føles veldig slitsomt. Dessverre synes jeg det fort blir kjedelig.

Men før kjedsomheten tok meg begynte jeg å legge merke til at et mønster utviklet seg i banene på begge sider. Jeg ble brukt som hare for intervalltrening (eller hva det nå var de drev med...). Jeg så at de sto og ventet, og i det jeg snudde fikk jeg følge i 25 eller 50 meter før det var stopp. Når jeg kom tilbake til der de sto, var det på'n igjen. Det er rimelig godt for selvfølelsen når du selv bare lunker av gårde i nesten en time uten større anstrengelse, mens andre må gi absolutt alt de har for å greie og holde følge 25-50 meter. Svømming er en utilgivelig sport dersom man ikke har teknikken inne (og jeg kan slettes ikke skryte på meg å være verken spesielt god teknisk eller særlig rask).

Da jeg hadde holdt på en god stund, og begynte å bli ganske så høy på pæra av min egen prestasjon, dukket det opp en bekjent som også er løper (dog en mye, mye bedre en enn meg). Han har vært mye skadet de siste par årene, og har derfor svømt mye, og dessverre for meg blitt en skikkelig racer på det i tillegg (visstnok tilbakelegger han 6-8 km på ei økt for tiden). Så da han dukket opp, ble jeg brått skikkelig akterutseilt. Det var ingenting annet å gjøre enn å innse nederlaget og krype slukøret inn i badstua...

Svømming er veldig bra trening, synd det er så kjedelig! Hvis jeg skal gidde å drive med det, tror jeg at jeg må finne noe å trene til, et formål. Har noe konkret i tankene, så får vi se - kanskje jeg blir mer å finne i bassenget til neste år?

Brrrrrrrrrrrrrr................

Et bilde sier mer enn 1000 ord!

Skrekk og gru! Hvem blir med på rolig langtur inne på Bislett kommende lørdag?
Jeg kommer i hvertfall (om jeg ikke fryser fast på veien ned...).

Har vinteren drevet meg i dvale?

I dag skulle jeg egentlig ha løpt langtur med Treningscamp, oppmøte i Frognerparken kl. 10.00. Det burde overhodet ikke være et problem for meg som stort sett er ute av senga i god tid før kl. 06.00 (det behøver ikke kommenteres, vet det er småpsykt). MEN: kl. 09.45 våknet jeg i dag! Hæ? Hva skjedde?
Vinteren har tydeligvis tatt meg.

Sto til slutt opp og tittet litt på hvordan det gikk på Bislett. Observerte at Tim mot alle odds (i hvertfall ut fra hva Silja hadde meddelt kvelden før) fortsatt var i bevegelse. Pluss at de to jentene jeg nevnte i forrige innlegg, Anine og Ylva også hadde holdt ut. Til slutt kom de opp i 132 169 meter. Vi snakker om to jenter som aldri har løpt mer enn halvmaraton - jeg er så imponert at jeg ikke vet hvordan jeg skal uttrykke det. Gratulerer til dere, og til alle andre som stilte på startstreken i går og arrangørene.
Her finnes rapporter, resultater og bilder fra Bislett 24 Hour Indoor Challenge.

Etter å ha fulgt innspurten på Bislett på nett med en stor frokost iført pysjen, kunne jeg for skams skyld ikke gjøre annet enn å løpe en tur selv. Tross at været var rimelig brutalt; snødrev, sur vind og en god porsjon minusgrader, fant jeg ut etter en runde med meg selv at jeg faktisk ville komme til å holde ut lenger utendørs enn inne på en mølle. Sånn har det blitt, greier ikke å motivere meg på mølle lenger.
Så da ble det en løpetur i byen for å kikke om det var pyntet til jul - og det var det. Julemarked på Rådhusplassen og greier (der lukta det godt gitt, var nesten så jeg løp innom).

Det blir en bra haug med klær utenfor badet etter en løpetur om dagen - godt jeg har vaskemaskin!

Det var slettes ikke så verst å løpe ute, jeg var godt kledd med flere lag under ny skidress, og frøs ikke så lenge jeg holdt meg i gang. Veldig overraskende at løpeturen kunne være så behagelig i sånt vær. Det ble bare 12 km (minus en handletur på Sultan), men det er bedre enn ingenting. Så det ble en ganske slapp uke til meg å være.

I morgen er det full guffe med OSI inne på Bislett igjen. Det blir gøy og helt sikkert utrolig slitsomt!

Situasjonsrapport fra Bislett 24-timers, lørdag kveld: 11 timer unnagjort, 13 igjen!

Mange helter har stått for idrettsbragder på Bislett, mens det som pågår der i skrivende stund slår det meste. Jeg har nettopp kommet hjem etter å ha vært innom en liten tur innom for å heie på kjente som løper 24-timers løp der i helga. Selv er jeg overmoden for senga nå (men jeg skal ikke klage som faktisk skal sove, ikke løpe i natt), så jeg legger bare ut noen bilder jeg tok nå.
Resultater og situasjonrapporter ligger på Kondis sine nettsider.

Av alle heltene vil jeg trekke fram én, nemlig Vera Nystad (igjen!). Hun så vanvittig sterk ut. Blir det satt nok verdensrekord på Bislett denne helga?
Ingen tvil hvem jeg ønsker å bli når jeg blir stor, det er sikkert!

Vera Nystad - snart verdensrekordholder for 65-åringer i 24-timersløp?

 

 

 

Imponerende blid Tim Bennett - hold ut!

Ellen Wold drar på kara.

Mange hjelpere og mye stæsj.

Speaker Heming Leira - ikke overraskende.

To ultradebutanter det vil bli snakket om lenge.

Soluret #3 - sosial hardøkt!

I går trosset jeg det sure været, ikledde meg superundertøy og skidress og ble med på intervalltrening med OSI igjen. Dette ble min tredje gang med Soluretøkta.

Forhåndsintensjonen var å øke med én runde hver gang - så dagens dose skulle egentlig ha blitt seks runder. Men jeg merket at jeg var litt skeptisk til det helt fra start. Vonde føtter og friske værforhold tilsa ikke akkurat at dette skulle bli en kjempeøkt.

Trener Henrik, som nettopp har kommet tilbake fra varmere strøk, forsøkte bestemt å overbevise oss om at vi skulle legge økta til Bislett. Men alle (unntatt ham?) var godt kledd og mentalt forberedt på å slite utendørs i Frognerparken, så da ble det sånn. Avvik fra oppsatt treningsprogram er det ingen som er med på...

Masse kjentfolk som vanlig, og jeg synes det var veldig godt oppmøte forholdene tatt i betraktning.

Jeg ble liggende mellom gutta og jentene (minus Mari da selvsagt) allerede på første runde, så lettelsen var stor da jeg greide å løpe meg opp på en rygg. Det viste seg å være John Olav, noe jeg stusset over, siden jeg aldri greier å holde følge med ham i lengden. Så jeg spurte om han hadde en dårlig dag? Det viste seg at han hadde løpt maraton på Jessheim søndagen som var, så det forklarte saken. Imponert over at han stiller på intervalltrening så kort tid etter en sånn påkjenning.

Jeg fikk følge på alle rundene pluss en løpeprat, om enn av det noe stykkvise og andpustne slaget. Har aldri forsøkt å prate særlig mye underveis på en intervalltrening, men ingen av oss var vel heller i nærheten av maks hva angår intensitet.

Beina begynte å murre på fjerde runde, og siden det er et godt stykke tilbake til Blindern, ga jeg meg etter fem runder.

Tror nok jeg hadde en bedre økt sånn rent treningsmessig forrige gang jeg var med på Soluret, men dette var helt klart også en bra trening. Blir vanskelig å motivere seg til intervaller på egenhånd utover vinteren - det er mye morsommere å trene intervaller sammen med OSI!

Skokirurgi på lavt nivå...

Etter at jeg fikk diagnosen på smertene i beina har jeg fått mange velmente råd og oppsøkt mye informasjon på nettet.

Ett av rådene jeg både har lest og hørt om, er å lage hull i sålene under de smertefulle punktene for å minke belastningen.

Jeg må innrømme at det har sittet langt inne å ødelegge skoa på den måten. Men det tar langt tid å få tilpasset såler, og smertene blir visst ikke borte av seg selv denne gangen. Snakket for en stund siden med en venninne som var dum nok til å spørre hvordan det gikk med løpingen. Jeg fortalte om smerteproblemene og mulige løsninger helt opp til operasjon for å kutte av nervene - et skritt jeg er villig til å gå til dersom alt annet feiler.
Å gi opp løping, ski og sykkel er IKKE et alternativ. Da må jeg først havne i rullestol - og skulle det noensinne skje, sier jeg bare; Paralympics neste stopp!..

Uansett, jeg nevnte på at en mulig løsning kunne være å kutte opp sålene, men at det satt litt inne. Svaret jeg fikk var som følger: Så du vil heller kutte opp beina enn sålene på skoa?!...
Eh, ooops - svar skyldig så det holder!

Så da var det bare hjem og operere. Valgte meg ut et par Adidas Marathon 10. De har vært blant skoa som har fungert best, men i høst har jeg fått vondt i dem også.

Har testet dette ut en del i det siste, og hadde selvsagt et håp om at dette kunne være en løsning på problemet. Men dessverre ser det ikke ut til at det eliminerer problemene mine.

Jeg har hatt litt kjenninger på turer av litt kortere varighet, og forrige lørdag var det full stopp etter 2 mil inne på Bislett. Vanskelig å avvise helt at det ikke hjelper, siden jeg uansett har løpt en god del mer enn jeg burde dersom jeg ønsker å være helt smertefri. Området er også konstant ømt uansett.

Planen er å ta en skikkelig test på langtur med Treningscamp på søndag - så får vi se hvor lenge jeg holder. 

Alt håp nå avhenger av sålene jeg får den 20. desember. Håper så inderlig at de kan gjøre meg til en langdistanseløper igjen - dette er halmstrået nå. Krysser fingre, tær og alle bevegelige kroppsdeler for at det vil fungere.

I kveld er det Soluret igjen, så får vi se hva som tar meg først; kulda eller beina?!

Hvordan løping kan lede til skilpadder i postkassa!

Dersom jeg ikke hadde funnet ut at det var på tide å komme seg opp av sofaen før jeg grodde helt fast, og dersom jeg hadde hatt mer penger og råd til en fancy sykkel, sånn at jeg hadde startet med sykling i stedet for å gå til anskaffelse av løpesko...

Og derfor ikke blitt så utrolig hektet på løping at jeg i stedet for som normale mennesker å dra på chartertur til Syden, drar på løpetreningsleir i Portugal sammen med 173 svensker...

Så hadde jeg ikke fått kunnet hente disse utrolige, fine skilpaddene på postkontoret i dag!

Norsken og svensken...

Tuuuuuuuuuuuusen takk Christina, de er supergulliga!

Om å bruke penger for å spare penger, eller ring Luksusfellen om du vil!

Etter å sikkert ha gått over ti år sammenhengende uten å ha satt mine bein i en sportbutikk, har jeg vel de siste to årene jevnt over fordelt halve lønna ut i byens og nettets butikker som selger sådan utstyr.
Man skulle derfor tro at jeg er rimelig godt utstyrt, men neida... Det er alltid noe som mangler, gitt (eller kan/bør byttes ut).

Nå har vi gått over i vintersesongen, og siden jeg tidligere stort sett har lagt treningen innendørs de to siste vintrene, føler jeg at det er noen hull i klesskapet. I år er nemlig forsettet ikke å flytte inn, men forbli utendørs (i hvertfall til en viss grad).

Dagens fangst - full pose!

Jeg er medlem av Skiforeningen, og for et par dager siden dukket det opp en e-post i innboksen min som fristet med egen handledag og superdupertilbud på to utvalgte G-sportbutikker i dag.

Well, you had me at tilbud - jeg behøver ikke nødes.
Resultatet er at jeg er 1564 kr. fattigere, har spart inn kontingenten og litt til, er innehaver av ny skidress (som også skal testes til løping på kalde dager), en liten haug med varme strømper, nok et sett med superundertøy (det får man jo aldri nok av), nok en fleecedings til å varme ørene og et par skihansker (de kan jeg sikkert også løpe med). Slett not bad, men også slettes ikke planlagt.

Sjekk hvem som har kjøpt rosa superundertøy - crazy!..

Da jeg åpnet innboksen min nå nettopp, lå det en e-post der fra XXL som frister med 25% rabatt de to neste dagene...

Ta i tillegg med at jeg har et stående tilbud, som jeg stadig blir påminnet på, om å løpe ut til UltraFrykholm på Löplabbet i Sandvika, få låne dusj og bli påspandert en kopp pulverkaffe, før jeg får hjelp til å i ordnede former brenne av minst en månedslønn på grønne CEP-strømper og varme løpeklær.  

HJELP!

November - ikke riktig så stusselig som ryktene skal ha det til...

 

Er på besøk hos søsteren min på Toten, og her er det full vinter og vanvittig julestemning selv om vi fortsatt kun skriver november.

I dag var det i grunnen ingen unnskyldning for ikke å ta seg en tur ut med løpesko; litt snø, men ikke glatt, vindstille og bare 2-3 minusgrader.

Ofte tar det litt tid før man finner godfølelsen når man løper (ofte er de tre første km ganske seige), men i dag var den på plass med én gang. Alt stemte, og jeg kunne bare flyte og nyte den flotte utsikten. 

Den gamle jernbanelinja mellom Reinsvoll og Lena - i dag flott turvei.

For lokalkjente løp jeg over Smågarda ned til Borglund. Jeg kjente at jeg hadde irritert nervene under tåballene ganske kraftig i går, så jeg valgte å ta hjemturen fra Borglund på så mykt underlag som mulig, dvs. den gamle jernbanelinja. Det var ganske slitsomt å løpe de siste 5 km i slak stigning på løs snø, men det føltes bra også.

Det ble 11 km i dag, og mer enn det hadde ikke beina tålt heller. Men synes det var bra innsats, tatt i betraktning at jeg nok løp en del lenger enn jeg burde på Bislett i går.

To fantastiske løpeøkter på en helg, hva mer kan man begjære?

Og hvis vinteren kunne fortsette å være sånn som jeg opplevde den i dag, må den gjerne bli værende en stund.

Test av mobilblogging

Utsikt foran dagens løpetur - dette må jo bare bli bra!

Lørdagskos - 2 mil på Bislett!

Etter mye vakling fram og tilbake i dag tidlig, løpesekken var pakket og varme klær lagt fram, endte det til slutt med at jeg la dagens løpeøkt til innebanen på Bislett. Et valg jeg ikke angrer på.

På Bislett er retrettmuligheten enkel for ei med vonde bein, toalett lett tilgjengelig, temperaturen behagelig og sjansen for selskap stor. Utstyrt med tre par sko, kledd som om det skulle vært en fin sommerdag og i følge med diverse godt selskap, endte jeg til slutt opp med 20 km. Det er slettes ikke verst, tatt i betraktning at mitt såkalte knekkpunkt hva angår smerte ligger på ca. 15 km stort sett.
Dagens eksperiment var å bytte sko hver gang smertene begynte å melde seg, samt å spare de beste skoa (de som jeg bruker å holde ut lengst i) til slutt.

Godt utstyrt hva angikk beinbekledning

Da jeg ankom Bislett møtte jeg Ellen Wold som sammen med flere andre ultraløpere trente til Bislett 24-timers neste helg. Jeg fikk tilbud om en ledig startplass, men siden jeg tviler på at 15 km vil gjøre at jeg hevder meg i toppen, velger jeg å stå over i år. Men jeg utelukker ingenting på sikt, nå har jeg gjort så mye rart som jeg tidligere har sagt at jeg aldri kom til å gjøre, at det er ikke lenger vits å forsøke å utelukke noe hva angår løping. Men da må jeg altså bli kvitt plagene først. Jeg har det uansett ikke travelt, planen er å drive på ei stund.

Etter hvert bare strømmet det på med kjentfolk og kjente størrelser, Silja & Tim, Espen & Bengt, Jeanette, Runar Gilberg og flere eliteutøvere innen norsk friidrett. Alt fra ultraløpere til sprintere på samme sted, mosjonister, elite og barn om hverandre, veldig gøy.
For et par år siden trente jeg mye inne på Bislett i helgene, og da var det nesten ikke folk der - sånn er det ikke lenger. Ryktet har tydeligvis gått og løpebølgen har blitt enda mer omfattende.

Silja klar til å gå, mens Tim bare skal ta én runde til...

Jeg løp litt fortere og med litt høyere intensitet i dag enn jeg egentlig hadde tenkt. Har nesten ikke trent i uka som gikk, siden jeg har vært veldig sliten og uvel, så i dag var overskuddet på plass. Da Silja kom, ble jeg med henne noen runder i ganske god fart. Deretter la jeg meg tilbake sammen med Jeanette, Espen og Bengt,og ble med dem de siste rundene fram til vondtene overmannet meg helt i dagens tredje par sko.

Jeanette og Espen klar for ørten nye runder

Mens Bengt halser etter og forsøker å nå dem igjen.

Veldig hyggelig trening i dag, kilometerne bare forsvinner (til kroppen sier nei) i godt selskap. Håper det blir mange sånne økter på Bislett i vinter. Hva sier dere folkens?

Når hvilte dine føtter sist i en fotseng?

Det skal nemlig mine gjøre, viser det seg. Eller rettere sagt - de skal slettes ikke hvile i fotsenga, de skal aktiviseres så det holder. Etter mye venting var endelig tiden inne for å få tilpasset såler i går, eller rettere sagt fotsenger. Jeg aner ikke hva forskjellen er, men det var nå det ortopedingeniøren sa han skulle lage til meg.

Fotsengene får jeg ikke før om en måned. Jeg håper inderlig at dette er verdt på den store summen penger jeg legger ned i det og ventetiden, og at den smertefulle tiden snart er over. Er (smertelig!) klar over at langdistanseløping innebærer en god del vondter, og det er jeg helt klart beredt til å bære - fordi det er verdt det. Men smertene som har utviklet seg på grunn av at jeg er tverrplattfot har tæret veldig på motivasjonen og tålmodigheten. Når løpeturene må avbrytes lenge før jeg er sliten på grunn av smerter, er det ikke så gøy, ei heller når jeg ikke kan delta i løp og liknende som jeg har lyst til.

På søndag arrangeres Jessheim vintermaraton, og der skulle jeg gjerne stått på startstreken for å forsvare tittelen min, men det er bare ikke mulig sånn tingenes tilstand er på nåværende tidspunkt. Men neste år, bare vent...

Ortopediingeniøren var en kar som ikke la noe i mellom verbalt, og sånt kan jeg jo respektere siden jeg selv har tendensen til å si ting rett ut (hvorfor gå rundt grøten når man kan ta et svalestup rett nedi?).
Etter at jeg hadde forklart saken og tatt av meg sokkene sånn at han kunne få tatt en titt, kom dagens første melding: Dette er ikke løpebein! Sikker på at du vil drive med det?
Neivel, men nå har jeg nå engang ikke tenkt å la meg stoppe av det!...
Så var det over på tema maraton, som jo selvsagt ikke er sunt. Må du løpe maraton da, hva med halvmaraton? Det er jo også langt.
Vel, igjen måtte jeg forklare at jo halvmaraton står på programmet, men uansett hva han måtte si - jeg gir ikke opp maratondrømmene - no way! Jeg er sta som et esel, og når jeg møter motstand på denne måten blir jeg bare enda mer innbitt. Ikke f... om jeg gir opp nå etter alt jeg har fått til, og er så nærme å virkeliggjøre enda flere drømmer; glem det, glem det, glem det!...

Sist jeg var hos Superchiro peppet han meg foran denne avtalen, og at jeg slettes ikke måtte gi meg før jeg følte jeg ble tatt skikkelig på alvor og forstått i forhold til de behovene jeg hadde. Og, det greide jeg også!

Etter å ha løpt litt barbeint på mølla kom følgende melding: Hvis noen på Löplabbet sier at du overpronerer skal du slutte å gå dit! Jeg underpronerer nemlig, så nå er det slutt på å kjøpe sko med noen form for støtte. Han modererte også sin tidligere første uttalelse om mine manglende løpebein noe.

Fikk også mye større forståelse for hvorfor smertene kommer og hva det er som skjer. Mye håp som legges i disse fotsengene nå altså. Dessverre må jeg vente en hel måned før jeg kan begynne å prøve dem.

Opptatt type dette, men etter hvert som vi pratet og han etter hvert tok hintet om hvor viktig dette var for meg (penger ingen hindring f.eks.) - kom det fram at han nettopp hadde hatt en gjeng fra Olympiatoppen på besøk og tilpasset såler til dem. Så da bør jeg være i de rette hendene, og det er forhåpentligvis verdt ventetiden. Det endte også opp med at jeg skulle få samme type såler som han brukte til den gjengen, sånne som tåler trening flere ganger om dagen og mye juling (og i hvertfall ikke sånne gamle damer som ser Hotell Cæsar hele dagen-såler, som han så treffende sa). Så da er jeg happy inntil videre, og superklar for å legge dette kapittelet bak meg.

Langtur med innlagt parksprint og ny 3 km pers!

Våknet til meg å være sent i dag, og burde derfor være uthvilt foran dagens store prøvelse, Parksprint i Frognerparken med start kl. 12.00.

Rett før kl. 11 var sekken ferdigpakket og jeg var klar for avgang. Dagens plan var å løpe til Frognerparken, delta på Parksprinten og deretter løpe en sløyfe hjem sånn at totalen ble mer enn 14 km. Med 14 i dag ville jeg nå 60 km denne uka, og det er akseptabelt nå som jeg ligger i startgropa foran neste sesong.
Håper å ha økt opp til ca. 80 når vårsesongen nærmer seg. Hvis kroppen er med på det, vel og merke.
Mer enn det vil jeg uansett ikke rekke med på toppen av alt annet. Jeg trener jo litt annet utenom løpingen også, så antall treningstimer i uka over nyttår vil bli ganske høyt (håper jeg).

Var ute i god til da jeg kom til Frognerparken, og kunne ta meg god tid på å gjøre mine pålagte øvelser pluss lete etter en do (og det er ikke lett i Oslo). Da jeg kom til start var det så mange kjente at jeg bare ble stående og snakke med folk fram til vi skulle starte. Men det var både hyggelig og fruktbart treningsmessig. Hadde uansett ingen ambisjoner annet enn å ha det hyggelig. Pers ville det bli uansett, siden jeg har aldri løpt en 3 km før.

Men den sosiale biten ut over det sportslige i dag, for jeg var veldig kald da starten gikk. Brukte den første runden til å få i gang beina og få varmen i kroppen. Kristine fra Treningscampen bare fosset fra meg i starten, så hun lot jeg bare gå uten i det hele tatt forsøke og henge meg på. Andre runde gikk litt bedre, da hadde jeg også havnet i en gruppe med folk som løp i ca. samme tempo som meg selv.
Særlig var det én rygg som utmerket seg, en lang gutt på rundt 12 år (beklager hvis det er helt feil, ikke så lett å se alltid), som økte farten hver eneste gang jeg løp opp på siden av ham. Konkurranseinstinktet i orden der i gården, ja. Så jeg bare hang på.
Sånn 200-300 meter før mål begynte folk rundt meg å spurte, det gadd som vanlig ikke jeg. Men jeg ropte til han som hadde dratt meg, at han skulle henge på de som spurtet til mål - og det gjorde han og knuste all motstand så vidt jeg kunne se. Kult! Jeg måtte bort og fortelle om min beundring for innsatsen, og takke for drahjelpen underveis. Det virket som om rosen ble satt pris på.

Min nye pers er på 13.12. Jeg lå 10-20 slag i puls under det jeg tror ville vært riktig 3 km intensitet, så jeg bør kunne greie å komme meg ned på 12-tallet etter hvert. Er ikke 3 km opptakskrav på en rekke skoler? Lurer på hva jeg kunne kommet inn på med dette?

Etter målgang var det mer skravling, bollespising (bra tiltak!) og vinning av uttrekkspremie; en raff TVNorgebuff. Har ikke spesielt vinnerlykke, så jeg blir kjempeglad hver gang jeg vinner noe, uansett.

Min nye snørr, svette, tårer og blodsamler...

Regner med at det kommer reportasjer fra Parksprinten både på deres egen blogg og på Kondis etter hvert. Kanskje med et lekkert løpebilde av undertegnede - bare å vente i spenning og glede seg...

Hjem løp jeg ned om Bygdøylokket, og fulgte Oslo maratontraseen i motsatt retning inn til sentrum. Det gikk ganske fort og lett i starten. 3 intensive km var tydeligvis det som skulle til for å få i gang kroppen på en søndag.
Planen var å løpe innom Löplabbet som skulle ha salg og søndagsåpent i dag. Men der hadde jeg bommet på åpningstiden og var for tidlig ute. Så da sparte jeg de pengene...
Hjemturen fra Löplabbet var ganske smertefull. Aegis'ene jeg kjøpte tidligere i høst er kanskje litt for trange, og veldig lite kompatible med forfotproblemene mine. Så de kan jeg ikke løpe særlig langt med, og jeg tviler på at det noensinne vil bli maratonsko for meg. Så jakten på de perfekte maratonskoa for meg fortsetter.

Dagens sluttsum ble 15 km, og jeg kom meg på riktig side av 60-tallet denne uka.

Blaut på beina-tur i Maridalen

Dagens turvalg var kanskje ikke så vel gjennomtenkt, siden jeg ikke hadde noen tanker om at jeg kanskje skulle komme i kontakt med snø da jeg dro av gårde. Her nede hos meg har det jo stort sett bare regnet i det siste, og den lille snøen som har kommet, forsvant med regnet.
På bussen på vei opp til Kjelsås oppdaget jeg plutselig at det var helt hvitt oppe i åsen, dvs. snø! Jaja, da gjenstod det i grunnen bare å finne ut hvor mye som hadde lagt seg, og hvor blaut og eventuelt glatt turen ville bli.
Dessverre markere nok også dette synet slutten på årets muligheter til å løpe på bare stier, lite sannsynlig at det blir noen muligheter for det før i april/mai neste år, sukk! Vel, sånn er det å bo her. Snart skisesong å glede seg til som veier opp for elendigheten.

Ikke helt skiføre, men ikke så veldig langt i fra heller...

Fra Kjelsås og skiløypetraseen på østre side av Maridalsvannet til Sanner gård var det ganske fint å løpe. Snøen var ikke så veldig våt så tidlig på dagen. Det hadde kjørt noen biler der, og i bilsporene var det glatt, men i midten av veien var det fint å løpe. Jeg var heller ikke alene om å streve meg rundt i snøen, både andre løpere og syklister ute så tidlig på dagen.

Maridalsvannet mot Grefsenkollen med snødekte topper

Det var tungt å løpe i snøen, men samtidig føltes det herlig - bra kombinasjon. Da jeg kom meg ned til Maridalen og ut på asfalten i Maridalsveien, ble jeg fort våt på beina; saltslaps. Ikke så herlig! Men kropp og bein føltes så fine at det fikk ikke overskygge den fine løpsopplevelsen. Heller ikke det å bli nedsprutet av forbipasserende bilder. Men det skal sies at de aller fleste tok hensyn, med noen få, men meget merkbare, unntak.

Kirkeruinen i Maridalen

I dag ble det nesten 15 km, de fleste på hardt underlag, uten antydning til problemer under beina. Det er stas! Usikker på hva grunnen er, for jeg har nemlig drevet med litt skooperasjoneksperimenter de siste ukene, men er foreløpig ikke klar for å trekke noen konklusjoner på resultatet.

Soluret #2

I går kveld stilte jeg opp på intervalløkt med OSI igjen. Det gikk jo litt skeis på mandag, men ny dag, nye muligheter, ikke sant?

Jeg var usikker før start, følte meg trøtt og sliten etter en hard arbeidsdag av 10-timers varighet. Det er aldri noen optimal oppladning til hard trening har jeg erfart tidligere, men sånn er nå en gang livet... Husker tilbake til sommerferie når jeg kunne ta meg en liten strekk på sofaen før harde treninger, det var tider det.

Surt og kaldt var det også i går. Da er det godt man ikke skal trene alene, litt lettere å motivere seg når det er flere.

Denne gangen var det ganske få på trening, flere som sliter med motivasjonen i det sure været, kanskje?
Min plan var å øke med én runde fra sist, dvs. 5 runder a 1400 meter i Frognerparken.

Siden kjønnsbalansen på disse treningene er så skjev, det vil si at det er vesentlig færre av mitt kjønn, har jeg en tendens til å bli liggende ganske alene på lange intervaller. Heldigvis var det ikke sånn denne gangen.
Jeg fikk to rygger som jeg greide å bite meg noenlunde fast i - og det er ekstra motiverende. Måtte slippe litt underveis de siste rundene, men tok dem igjen mellom intervallene.
De beste intervalløktene mine har også vært de hvor jeg har hatt noen å knive med underveis, etter ei sånn økt i sommer var jeg sliten i flere dager etterpå, herlig!

Jeg var fryktelig snørrete og hadde mye grums i halsen som plaget meg litt underveis, håper det slipper snart. Men ellers har jeg helt klart mer inne både på distanse og fart, men velger å holde igjen og øke sakte, men sikkert.

På veien hjem begynte det å snø, snakk om bra timing.

Neste torsdag er planen 6 runder og i tillegg tyne mer på intensiteten. Har sett i treningsprogrammet at Soluret står oppført helt fram til den første uka i desember. Hvis jeg øker med én runde hver gang kommer jeg til å bli dyktig sliten på den siste økta, men det hadde vært kult å greie og gjennomføre en økning på én runde fra gang til gang også. Vi får se, målsetningen er kanskje i overkant ambisiøs. Men den som intet våger...

Planen for helga er (i tillegg til å jobbe!?); en rolig langtur i Maridalen i morgen tidlig, og en løpetur med innlagt Parksprint på søndag. Det er visstnok også storsalg på Löplabbet på søndag, men jeg tror jeg skal forsøke å holde meg i skinnet. Skal uansett snart til USA (hurra!), greit å holde igjen  på sportshoppingen (og all annen shopping) til jeg kommer dit.

Trening i en tråd...

Gårsdagens intervalltrening med OSI endte sånn:

Bildet er rappet fra siste innlegg på bloggen Sunn jenteidrett. Jeg fikk nemlig nok en gang bevis på at man skal sjekke litt hva man har i seg i løpet av dagen, når man har planer om å trene hardt på kveldstid. Men nok om det og over til noe annet....

Jeg har drevet med slyngetrening i ca. ett år nå. Hva slyngetrening er kan man lese mer om på følgende nettside: http://www.slyngetrening.info/
I korthet dreier det seg om styrketrening med øvelser utført i et par tau som henger fra taket - det er skikkelig utfordrende og det er hardt, men man blir fort sterkere av det.

Man kommer dessuten lett i prat med folk når man driver på. Det er ganske nytt for de fleste, så folk lurer litt på hva dette er for noe. De som prøver seg på slynga har også gjerne bare én mageøvelse på repertoaret, den såkalte Omega. Så det er flere som har spurt om tips når jeg har trent.

Jeg har fått et knippe øvelser jeg gjør, men har for lite kunnskap og kreativitet på området både til å utvikle de øvelsene jeg har etter hvert som jeg blir sterkere eller å finne på nye. Gjorde noen søk på nettet i vinter uten å finne så mye konkret. Men så, i siste nummer av Kondis oppdaget jeg noe gledelig; det har kommet en ny bok med masse øvelser. Så da var det rett på nettet og bestille seg et eksemplar av den, og nå er den i hus.

Forfatterne av boka blogger på slyngetreningslenken nevnt innledningsvis, facebookgruppe har de også.

Har ikke hatt tid til å gjøre så mye annet enn å kikke i den foreløpig, men har med stolthet kunne observere at noen av øvelsene jeg allerede gjør er kategorisert som avanserte. Har prøvd et par nye øvelser, blant annet en hamstringsøvelse som er bra. Den ble jeg skikkelig glad for at jeg har funnet - det trengs. Prøvde meg også på John Henrys Strupstads anbefalte knebøyøvelse, men den var bare helt umulig. Må ha vært ustyrtelig morsomt å se på meg når jeg forsøkte meg på den. Ikke vellykket for å si det mildt! Så var øvelsen også kategorisert som en ekstremøvelse.

Godt for hamstrings

Planen nå er å kikke grundig på øvelsene i boka, og finne meg et sett nye øvelser å prøve ut. Deretter ta en skikkelig lang økt en helg jeg har godt med tid, og forsøke meg på en haug med øvelser. Med utgangspunkt i det legger jeg en ny slagplan for vinterens styrketrening under mottoet sterk, balansert, stabil og rask - det er forhåpentligvis meg til våren.

Skal tilbake til kiropraktoren for en sjekk på fredag, og tipper han blir happy når jeg forteller om min nye og utvidede slyngetreningsplan.

Så kom igjen folkens, dette er lett tilgjengelig trening for alle. Prøv det! Jeg utfordrer til armhevingsduell i slynga - jeg begynner nemlig å få litt dreisen på det (synes jeg selv). Noen må få meg ned på jorda igjen... Hvor mange klarer du?

Søndagstur i Oslo

Våknet som vanlig tidlig i dag, tross en til meg og være sen kveld. Likevel drøyde det fram til nesten kl. 11 før jeg kom meg ut, siden gradestokken viste at det var kaldt!

U bet!

Når jeg vel kom meg ut, var det slettes ikke så verst og man kunne nesten kjenne at det varmet litt i sola. I sånn vær som vi har nå, kan man bare ikke gjøre annet enn å være ute og løpe (fra mitt ståsted altså).
Valgte å løpe min vanlige morgenrunde med noen bonuskilometer i tillegg.
Startet hjemmefra i friskere tempo enn jeg hadde tenkt, men kroppen fikk bestemme i dag, ikke hodet. Hvitt rim dekket byen, og sola skinte lavt.
Løp vestover på Ring 2, stoppet ved Frognerparken og gjorde mine pålagte øvelser. Deretter fortsatte jeg ned til Bygdøylokket og fulgte Oslo maratonløypa fram til Aker Brygge. Utrolig deilig å løpe over Frognerstranda i strålende solskinn.
Hjemturen gikk over Bislett og St. Hanshaugen.

Frognerstranda i dag

På St. Hanshaugen var jeg bare millimeter fra å tråkke ned en dachs. Jeg er veldig glad i dyr og har et særdeles godt forhold til hunder - store som små, men disse dyreeierne er ikke alltid helt gode. Helt utrolig hvordan de tror det er greit å snelle ut hele båndet og oppta hele fortauet, sånn at det er helt umulig å komme forbi noe sted. Så det ble litt hopp og sprett over bånd og unna en glefsende liten kjeve - og dertil høylytt banning fra meg. Men både bikkja, eieren og jeg kom helskinnet fra det, heldigvis.

I morgen er det intervaller med OSI igjen, så det ser ut til å bli en god kilometerfangst i løpet av tre dager nå.

Men nå skal resten av dagen benyttes til New York marathon på TV og Trolljegeren på kino. En utrolig velanvendt søndag altså.

Man kan gjøre mye for sjokoladekake...

Frossent vann - vinteren er her.

Klokka 08.56 i dag tidlig satt jeg på 56-bussen på vei til Solemskogen. Alt tegnet til at jeg skulle få en fantastisk tur i skogen, og det fikk jeg også - til gangs.
Det var kaldt og frossent jevnt over, men også veldig bløtt mange steder - gjerne blandet med is. Ta med i regnestykket lav sol og dertil dårlig sikt, så kan man lett regne seg til at det stedvis har gått ekstremt sakte, og at jeg ufrivillig har vært nedpå med både stump og knær.

Det ble ingen kanelbolle da jeg kom fram til Sinober siden de også fristet med megastore hjemmebakte sjokoladekakestykker. Umulig å motstå. Så veien ned igjen gikk i sus, dus og karborus.

2 mil på sti ble det i dag, og det tålte beina godt. I morra frister asfalten, og det får jeg sikkert betale for. Men det er mitt problem, og det er verdt det. To lange turer i strålende vær på én helg - det er luksus det! Gleder meg til i morra...

"Soluret" i bekmørke

 Nok en travel uke for meg, men litt trening har det da blitt. Har uansett tenkt å ta igjen det som eventuelt er tapt med et realt skippertak i helga.

Planen nå er å komme i gang med hard trening, og sakte men sikkert få opp farten igjen til det gjelder når våren kommer. Startsskuddet gikk på mandag med en hurtig langkjøring opp til Kjelsås og ned igjen. Hurtig langkjøring er ikke akkurat min yndlingsøkt. Sliter som oftest skikkelig med motivasjonen allerede etter kort tid. Men på mandag gikk det som en lek - inntil jeg fikk besøk av gode gamle Morton, dvs. vondt under beina. Men siden det var nedoverbakker på slutten, gikk det greit likevel. Veldig oppløftende!

Løp en liten tur før jobb tirsdag også, og merket ingen mén fra kvelden før. Enda mer oppløftende. Dessverre var det alt jeg rakk den dagen.

Onsdag og torsdag besto av konferanse. Hvilket betyr to dager på rumpa, mye prat, konstant spising og kaffedrikking. Både karbolagrene og koffeinnivået var derfor på topp da jeg stilte opp på intervalltrening med OSI igjen torsdag kveld.
Har ikke trent intervaller siden august, dessverre. Enten har jeg vært syk eller hatt vonde bein og ordre om å ta det rolig. Men nå var det på tide å komme i gang igjen. Spennende siden det er såpass lenge siden og man er total uviss på formen.

Masse kjentfolk på trening (ingen nevnt, ingen glemt), så skravla gikk både før trening og på veien nedover til Frognerparken.

Gårsdagens økt var mitt første møte med det nå så smått legendariske og mytiske Soluret som jeg har hørt så mye om. Det er en runde rundt i den midtre delen av Frognerparken med start og slutt ved soluret på vestsiden av Monolitten, rett i underkant av 1400 meter. Før vi startet manet trener Henrik til moderasjon, og det samsvarte nøyaktig med min plan. Mitt mål var kun å gjennomføre uten å miste motivasjon, sprenge meg eller løpe på meg for mange vondter. Jeg hadde også på forhånd planlagt å legge meg på et moderat antall runder, så får jeg heller øke på utover vinteren.
Det ble derfor fire runder i passe driv og intensitet, men med maks motivasjon og godfølelse. På grunn av to skolisseknytestopp mistet jeg dessverre gruppa jeg lå bak på andre runde, men selv når jeg lå alene var det ikke noe problem med motivasjonen. Dette var rett og slett en skikkelig fin økt.

Rett etter at jeg hadde startet på tredje runde løpe jeg forbi en ukjent kar som hadde forsøkt å henge seg på gruppa foran, men ikke greid det. Nå forsøkt han å følge meg. Hørte han pese bak meg en liten stund, men i den lange stigningen i retning Majorstua ble han lett og brutalt most og akterutseilt. Det føltes godt det! Mohahahahaha! Er ikke i så dårlig form, nei...

De neste fire torsdagene får jeg mulighet til å øke både intensitet, fart og distanse - og det er jeg så klar for. Så gøy at dette var en opptur med en gang.

Nå gleder jeg meg til helgeløping i kaldt vær og strålende sol. Tidlig opp og på bussen til Solemskogen i morgen tidlig, sånn at jeg kan stå og skrape på døra når de tar skillingsbollene ut av ovnen på Sinober. Man kan løpe langt for en sånn bolle og langt på en sånn bolle.
Jeg må også løpe i skogen mens jeg enda kan; snart kommer snøen - men enda verre, etter at jeg har sett Trolljegeren på søndag tør jeg sikkert ikke løpe i skogen mer...

En "klassiker" på tampen av oktober

Denne uka har jeg løpt oftere enn vanlig, men turene har stort sett blitt forholdsvis korte. Smertene under føttene inntreffer vanligvis ikke før etter ca. 15 km, men da blir det også gjerne ille - fort!...

Mens mange var ute på Lørenskog og presset seg selv med høy puls i regnet i går (Lørenskog halvmaraton), koste jeg meg inne på Bislett i kortbukse og t-skjorte. Gratulerer til alle som løp i går, forresten.
Planen i går var egentlig å kjøre litt tempotrening. Men innen jeg var ferdig oppvarmet, var banen oversvømmet av ivrige småsprintere (barnetrening), så da utsatte jeg det til en annen dag med litt mindre folk. Da ble det i underkant av en time i behagelig tempo i stedet.

Naturen er døden nær for tiden - snart på tide med snø for å dekke over elendigheten.

I dag hadde yr spådd fint vær, så da lokket marka igjen. Hadde ikke lyst til å løpe på våte stier i dag, så da ble det en av mine klassikere i stedet. Skiløypa fra Kjelsås forbi Movatn over Skillingsdalen og samme vei tilbake. Her har jeg løpt mange, mange ganger. Mye opp og ned, men første halvdel er klart hardere enn turen tilbake. Gikk veldig mye på ski her i vinter også, og så fort snøen kommer er planen å bli fast inventar i området.

Skiløypene er nymerket - alt er klart!

Løpingen til Movatn gikk veldig bra, har fortsatt en del forkjølelsesgruff - men jeg er jo en rev på the snot rocket, så det er til å leve med... Da jeg vendte på Movatn følte jeg meg så bra at jeg fabulerte om å løpe helt hjem. Da hadde dagens total blitt 25 km. Men etter 5 km den andre veien fikk jeg klar beskjed om at det var uaktuelt - akutt vondt under beina (det vanlige). Nå synes jeg at han Morton kan ta tilbake den metatarsalgiaen sin!..
Jeg kom meg gjennom de siste 5 km, men det var delvis veldig vondt (oppover er verre enn nedover). Nesten tilbake til Kjelsås møtte jeg Espen og Bengt som var på langtur, og slo av en kort, men hyggelig prat. Nå synes jeg de gutta begynner å trenge seg voldsomt inn på territoriet mitt, altså! Har møtt på Espen både titt og ofte i området i det siste - men det er vel kanskje plass til flere?...

Siden smertene har blitt verre i det siste, og jeg ikke kan løpe mer enn 15 km før de kommer, erklærer jeg herved årets konkurransesesong for avsluttet. Med mindre det skjer noe helt mirakuløst, kommer jeg ikke til å stille på Jessheim 21. november for å forsvare tittelen. Nå satser jeg heller 100% på å prøve å kvitte meg med problemet jeg opplever. Håper såler vil hjelpe, men det er en god stund til jeg får dem, dessverre.