I'm on a ride - fast - to where I don't care!

tirsdag 30. juli 2013

Adelheids lille mathjørne

Her er en liten oppdatering på årets grønne nyttårsforsett. Det går fortsatt så det griner faktisk, og nå har jeg satt meg noen nye mål for sommeren. Det består i å fylle opp fryseren til randen med middager i løpet av ferien, sånn at jeg har noe å tære på når det blir travelt ut over høsten.

Tross at det bare er andre dag av ferien, har resultatene begynt å komme.
Til nå i år har jeg testet en god del vegetaroppskrifter med erter, bønner og linser. Jeg skal innrømme at alt ikke har vært like vellykket. Ingenting har vært direkte vondt da, heldigvis. Men det meste har vært veldig godt, og noen retter har jeg laget om igjen og om igjen.
Rosmarinpuré - smaker bedre og mer enn det ser ut som
I dag testet jeg noe nytt, og det var så vellykket at jeg må dele det. Oppskriften består av bare supersunne ingredienser: små hvite bønner (ca. 250 g), hvitløk, god olivenolje (1,5 dl) og rosmarin (både fersk og tørket).
Til de som ikke er så inne i antioksidanter og superfoods kan jeg opplyse om at rosmarin og timian er de urtene som har høyest påvist innhold av helsefremmende innholdsstoffer, som antioksidanter.
Flaks at dette har vært mine favorittkrydder i lang tid da, og brukes i store doser her i huset - og det var før jeg leste om det. Men det har definitivt ikke blitt mindre av det etter at jeg begynte å lese meg opp på temaet mat som medisin.
Er ingen fan av stueplanter, men kan de spises er det greit...
Det jeg gjorde med disse ingrediensene var (etter at de hvite bønnene hadde fått ligge i bløt); å koke bønnene i rikelig vann sammen med litt salt, tre store fedd hvitløk, noen store kvister frisk rosmarin og masse god olivenolje til bønnene var møre. I dag tok det ca. 45 minutter. Men det kommer an på hvor lenge bønnene har fått ligge i bløt og hvor ferske de er. Når de var ferdig kokte fikk de stå å trekke i vannet i 30 minutter til.

Deretter tok jeg bønnene og hvitløken ut av kjelen med en hullsleiv. Moste dem med en stavmikser mens jeg spedde med kokevannet. Så tok jeg et par ferske fedd hvitløk som jeg moste i en morter sammen med litt salt, tørket rosmarin og olivenolje. Dette ble deretter kjørt sammen med bønnene og smakt til med salt og pepper. Og det var det. Supergodt! Kan brukes som pålegg, tilbehør på samme måte som hummus, en egen liten rett sammen med brød og salat pluss, pluss.

Fornøyd med egen innsats som dere skjønner. Dette skal jeg definitivt lage ofte.
Ha alltid et glass i reserve i skapet, for det går fort tomt
Apropos tilbehør, her er et lite tips på tampen. Etter å ha satt følgende på bordet til gjester flere ganger, og skjønt at det ikke er noe alle kjenner til, skal jeg prøve å verve flere av dere til å prøve Ajvar.
Det er en puré laget av paprika og aubergine, og alle grønnsaksbutikker har det. Smaker kjempegodt og kan brukes til alt, på samme måte som ketchup. Bare at det er mye bedre. Løp og kjøp! Finnes både som mild og sterk, men de som er merket sterk er ikke så veldig sterke. Så det er ingenting å være redd for, med mindre du er veldig pinglete når det kommer til sterke smaker.

Bon appétit!

lørdag 27. juli 2013

Øyakarusellen del 3 - Gressholmen rundt

Sånn var min torsdag:

Først satt jeg inne og kokte på kontoret til klokka tre. Så rett ut til Gressholmen med første mulige båt for å ligge litt på lading før løpet. På båten traff jeg Marianne, og ute på Gressholmen hadde Frode funnet seg en super plass i sola, så alt lå til rette for et par fine preracetimer.
Sola skinte - og vi hadde orkesterplass (foto: Frode Klevstul)
Men allerede da vi kom begynte det å dryppe litt fra himmelen. Vi trodde det skulle gå over, men helt plutselig braket det løs en tropisk storm. Og omtrent tre sekunder etterpå befant vi oss under et tre, i et forsøk på å søke ly. Og det hjalp en stund, til det ikke hjalp lenger... Etter hvert haglet det også, det var kjørt og vi ble søkk våte. Vi greide å le av uværet, en stund. Men så ble vi gjennomvåte. Først da vi begynt å løpe mot kroa for å søke ly, stoppet det.
Jeg og Marianne, i ly under en busk - man tar det man har (foto: Frode Klevstul)
Så det ble ikke det tørre terrengløpet jeg hadde håpet på. Men dette var egentlig bare en digresjon, for resten av dagen og kvelden var alt bare superduperglitrendefantastisk.

Da vi kom bort på kroa begynte det å komme flere løpere til også, og stemningen steg igjen.
Prøveløping av løypa (foto: Frode Klevstul)
Sola var definitivt tilbake før start (foto: Frode Klevstul)
Etter hilsing på kjente, skravling og prøveløping var løpet i gang. Det gikk fort å få varmen igjen - og det ble fort for varmt. Jeg hadde to stykker jagende i hælene omtrent hele runden. Lå først til det var under én km igjen, men orket ikke svare når de løp forbi når løypa ble litt mer lettløpt. Jeg må trene mer mentalt på å tåle å bli jaget og forbiløpt og faktisk prøve å svare.

Moro var det lell, og Bengt er jo også normalt en mye raskere løper enn meg. Så at jeg kom rett etter han i mål må jeg se på som positivt. Var innenfor et minutt etter Marianne også, og det er noe nytt.
Meg og Bengt iført våre bredeste glis etter målgang. (foto: Frode Klevstul)
I etterkant har jeg oppdaget at jeg har få smårisp over hele kroppen, så det var tydeligvis mye stikkebusker der ute, men merket det overhodet ikke underveis.

Etter løpet var det å hoppe rett i sjøen. Det var nydelig temperatur i vannet. I fjor tok jeg årets første bad etter Gressholmen rundt. Ikke i år, heldigvis.
Marianne, Bengt og jeg nekter å avslutte badingen (foto: Frode Klevstul)
Deretter var det middag på kroa. Jeg vant uttrekkspremie (igjen!); nok et gavekort på Löplabbet. Hohoho!
Så crazy glad blir man av å vinne nok et gavekort på Löplabbet (nå er jeg oppe i 2000 kr.) Har en stund nå tenkt at jeg bør komme i gang igjen med styrketreningen, slik at jeg ikke svinner hen - men overarmen på bildet vitner visst om at det har jeg ikke gjort, gitt... Marit Bjørgen, pass deg - jeg tar deg igjen til høsten! (foto: Frode Klevstul)
Banketten på kroa med verdens fineste løpekompiser varte fram til vi måtte ta den siste båten hjem. Altfor, altfor tidlig så klart.
Måtte jo pynte meg for anledningen (foto: Frode Klevstul)
 
(foto: Frode Klevstul)
Det har vært mange fine dager denne sommeren, men denne torsdagen kommer meget, meget høyt opp på lista. 

Har bare en negativ ting å si om Øyakarusellen, og det er at det er kjipt at det er et helt år til neste gang.

Mer om bilder fra løpet:
Kondis
Frode Klevstul

fredag 26. juli 2013

FERIE!

Seefeld in Tirol - Ich bin bald bei euch...
Nå er ferien min i gang, når alle dere andre er på vei tilbake i jobb. Fire hele uker! Ahhhh...

Fire uker går fort, og jeg har mange planer - så det blir garantert ikke kjedelig:
I tillegg til vanlige feriesysler som de små fornyelsesprosjektene i hjemmet, rydde i boden osv, blir det selvsagt fullt fokus på trening de neste fire ukene. Det kribler i hele kroppen etter å komme i gang. Motivasjonskontoen renner over for tiden.
Satser på masse badings
Ikke så riktig så mye skruing på kjøkkenet, men litt blir det - det kommer til å bli banning, jeg bare vet det...
Først blir det trening her i Oslo, deretter legger jeg meg på 1200 meters høyde i Østerrike i ni dager, kjører på og håper det gir "penger i banken" på Oslo Maraton. Skal selvsagt se litt av landet mens jeg er der også, og smake på det lokale ølet - men aktivt blir det.

Jeg innledet ferien ved at jeg i kveld har gjennomført den "hårete" målsetningen jeg hadde for ferien, nemlig å pigge på rulleski hele veien hjemmefra inn til Skar innerst i Maridalen og hjem. Ikke ett eneste dobbelttak med fraspark eller diagonalgang, *klappe meg selv på skuldra*.
Det gikk overraskende lett også. Gjennomsnittspulsen på turen var svært lav, og på toppen av det hele gikk jeg turen raskere enn jeg noensinne har gjort.

Så når feriens mål allerede er oppnådd, hva nå? Kanskje jeg skal prøve meg på en dobbelt runde neste gang.

Jeg er i byen de to neste ukene, så dersom det er noen som vil henge med på noen av de følgende aktivitetene: motbakkeintervaller, langturer i skogen, rulleskiturer, kettlebellsøkter, utesvømming og/eller badings og/eller grillings eller liknende - og til og med inntak av gylden voksenbrus. Gi meg et pip, pretty please - jeg er klar for å sosialiseres - nødvendigvis ikke bare iført treningsklær.

Fortsatt god sommer folkens - min har akkurat startet. Håper alle solskinnsdagene ikke er oppbrukt.

mandag 22. juli 2013

Multisporthelg ved Randsfjorden

I helgen har jeg hatt mitt årlige sommerbesøk på ei hytte på vestsiden av Randsfjorden, rett ved Jevnaker. Kunne definitivt ikke truffet bedreværmessig. Har vært helt fantastisk fint. Da jeg snakket med dem jeg besøkte tidligere i uka, var det bare 14 grader i fjorden. Jeg er ganske tøff til å bade, men 14 grader er ikke behagelig.

Resten av uka har det steget og steget, og i helga kunne vi se at temperaturen endret seg nærmest fra minutt til minutt, og i løpet av søndagen steg den til over 20 grader. Da begynner det virkelig å bli badevennlig.
Selv om jeg bare skulle være borte fra fredag til søndag hadde jeg med masse bagasje, for jeg kunne ikke la sjansen gå fra meg til å teste rulleskiene på fylkesveien på vestsiden av Randsfjorden.
Jeg har løpt der tidligere år, og vet at det er lite bakker. Veien duver lett opp og ned hele veien. Litt smalt og svingete er det noen steder, men veien er lite trafikkert.
Hadde helt rett i mine antakelser; veien var perfekt for rulleskitrening. Asfalten er litt dårlig en del steder, men ellers ingenting å klage på. Jeg opplevde heller ingen farlige situasjoner med andre trafikanter, selv om det både kom biler i ganske høy fart, bobiler og en god del motorsykler forbi.
Det ble 24 veldig lette kilometer på rulleski på lørdag (ny distanserekord). Tross et vondt ribbein, hoste og masse snørr og at det var veldig varmt i solsteiken, var pulsen eksepsjonelt lav hele turen. Det har den faktisk vært på flere rolige treningsøkter i det siste - og det betyr at treningsinnsatsen begynner å gi resultater. Kult!
En stk. spansk vannhund ved navn Luna
På søndag løp jeg opp åsen bak hytta. Det er 3 km konstant stigning og 2 km flatt før veien slutter, og man må løpe sammen veien ned igjen. Jeg kan egentlig ikke huske at det noensinne har gått lettere og løpe i motbakker, tross varmen, hoste og snørr. Det gikk ikke kjempefort, men pulsen var også lav. Woop woop!
Senere på dagen padlet jeg en time i kajakk på Randsfjorden. Kajakk er gøy, skulle ønske jeg hadde en selv. Bading har det selvsagt også blitt både lørdag og søndag. En herlig helg. Har føltes som ferie.  Fortsatt er det en uke igjen å jobbe før den virkelige ferien starter, men dette var en fin forsmak.

Selv om jeg har vært veldig mye ute i sola, har jeg greid å unngå bli solbrent også. Kryss i taket!

Forkjølelsen er på bedringens vei, men det er fortsatt en del slimhosting og snørr - og derfor tung pust. Men ellers fungerer kroppen veldig bra og jeg kjenner meg veldig sterk.
Det er fortsatt ikke total krise med ribbeinet, selv om det er tett på det går helt galt nå. Hvis hostingen slutter snart, kommer jeg kanskje unna det uten at det blir en skikkelig brist som tar mange uker å lege. Men som vi ropte når vi gikk arm i arm som småttiser og tøffet oss: Je går rætt på, samma å je støter på...

søndag 21. juli 2013

Øyakarusellen del 2 - Langøyene rundt

Forsmak på ferie...
På torsdag var det klar for del 2 av årets Øyakarusell, nemlig Langøyene rundt. I år har faktisk sommeren tatt seg en tur til Oslo, så jeg dro ut med første båten jeg rakk rett etter jobb. La meg til på et skjær helt ut mot fjorden, og lå på lading et par timer før løpet. En deilig liten forsmak på ferien.
Formen var ikke særlig mye bedre enn den var på det første løpet uka før. Forkjølelsen sitter godt i, og jeg hoster veldig, veldig mye - og hardt. Faktisk så mye at jeg er i ferd med å hoste på meg brist i et ribbein på venstre side. Har gjort det en gang tidligere, så jeg kjenner igjen symptomene. Har konstant ubehag på venstre side nå, og kjenner at det stikker til når jeg hoster. Foreløpig har det ikke skjedd noen stor skade, tror jeg, men hvis jeg ikke slutter med disse hostekulene snart, kommer det til å gå skeis. Og da tar det tid før det blir bra. Sist tok det seks uker husker jeg.
På toppen av det hele "kollapset" jeg under oppvarmingen på SRM på onsdag. Rett før vi var ferdige med en oppvarmingsrunde fikk jeg akutt vondt i magen, vondt i hodet og ble voldsomt svimmel. Kaldsvetten spratt, og jeg måtte bare legge meg ned. Så det ble med oppvarmingen og tilskuerplass den onsdagen.

Men jeg greier bare ikke tanken på å gå glipp av noe som helst, etter å ha gått glipp av så mye, så lenge. Så på torsdag ble det nok et løp med forkjølelse - noe annet hadde vært en sensasjon.
Jeg og Astrid i skravlemodus (foto: Frode Klevstul)
Masse kjentfolk som vanlig, godt vær og topp stemning. Fikk litt kjeft fordi jeg hadde glemt Mærraøltrøya, men det var jo i grunnen også fortjent. Som Komfortsona IL-Bengt bruker å si; det er hardt miljø på disse Øyaløpene. Man risikerer å bli utsatt for tyn for både det ene og det andre...

Gjennomgangen av løypa/oppvarmingen gikk bra denne gangen. Noen hostekuler før start fikk jeg, men det var til å leve med.

Jeg målte mine motstandere før start, og ganske så kjepphøy sa jeg til Astrid at jeg bare så ei som jeg trodde kunne slå meg. Og det gjorde hun, og sånn ble det. Ergo: jeg ble nummer to. Veldig fornøyd med det ut fra kroppens tilstand.

Fikk omtrent samme dødsralling som jeg fikk på Menyløpet allerede opp den første bakken. Så da måtte jeg slippe ryggen til Kåre og Régis som jeg lå bak, og hadde planlagt å holde hele veien.

Etter det ble jeg liggende alene resten av løpet. Lang fram til ryggene foran, og ingen til å true meg bakfra. Så da løp jeg bare i mitt eget tempo for å holde pusten (aka: dødsrallingen) sånn noenlunde under kontroll.
Hadde det bare vært 100 meter til... (foto: Frode Klevstul)
Ned den siste bakken før oppløpet så jeg plutselig en kjent rygg et godt stykke langt foran meg. Det var samme fyren som jeg løp forbi på siste strekket på Hovedøya. La inn et gir til, og kom nesten opp i ryggen på ham. Men han slo meg så vidt - denne gangen... Skulle visst det litt før, så hadde jeg greid det. Men det er fortsatt ett løp igjen neste torsdag. Håper jeg har greid å riste av meg forkjølelsen da, og at jeg greier å unngå mer skade på ribbeinet.
(foto: Frode Klevstul)
Tross forkjølelse, kollapser og skadde ribbein. Jeg er et eneste stort glis på omtrent alle bilder fra torsdag, og sånn har det i grunnen vært de siste månedene. Det sier vel i grunnen alt om tingenes egentlige tilstand. Disse forkjølelsene er bare små tilbakeslag som jeg kan leve med.
Spekematservering etterpå. Jeg sto opp kl. 05.30 samme morgen for å steke eggerøre av 48 egg. Vel verdt innsatsen. Fra venstre: Astrid, Régis og Signy. (foto: Frode Klevstul)
Men nå har jeg ikke tid til flere virusbesøk, for det er bare 62 dager igjen til Oslo maraton. Og mye hard trening gjenstår. For fram til nå i år har jeg bare luntet og jobbet med grunnlaget, det er på høy tid å bli rask.

Billedserie fra løpet (Frode Klevstul)

mandag 15. juli 2013

Mærraøllen 2013: seier, løyperekord og en solid pers

Stilstudie fra Mærraøllen 2012 (alle bilder under er hentet fra chronicles.no)
Etter fjorårets heidundrende suksess var det ingen tvil om at Mærraøllen måtte bli en årlig foreteelse. Det passet selvsagt skikkelig dårlig å pådra seg en forkjølelse rett i forkant av årets viktigste løp. Men ingenting skulle hindre meg fra å forsøke å forsvare fjorårets seier. Mærraøllen er et 7 km ølløp, om noen lurer. Mer om arrangementet kan leses her.
Deltakerne klare til start
Deltakerantallet steg i år fra 5 til 17, men vi håper selvsagt på enda flere deltakere til neste år. Og jeg håper på både flere og hvassere utfordrere i kvinneklassen. For i år vant jeg med nesten seks - 6 minutter på nummer 2 på et 7 km-løp. Og en av utfordrerne er en tidligere vinner av Oslo maraton (som dessverre endte med en DNF).
Finishertrøyer og premier klare for utdeling
Selv om jeg aldri har prøvd det før i fjor, viste det seg i fjor at jeg er en svært rask ølsprinter (kjapp til å svelge unna øl). Siden jeg dette er noe jeg aldri noensinne har trent på, må det dreie seg om gunstig genetisk disposisjon (totning må vite) og rent, ubesudlet talent.

Jeg har gjort lite for å slipe på rådiamanten i året som har gått, men var likevel svært selvsikker på start. Var også forhåndstippet som en av favorittene til å ta spurtprisen etter fjorårets flying start.
Men i år holdt det ikke å flyte på talentet. Han som vant spurtprisen hadde nemlig bedrevet spesifikk trening, i tillegg til både å ha både talent og lang erfaring på området.
Jeg var derfor fjerde person ut fra start, men soleklart første kvinne ut (se etter den som avslører seg som en som drikker med begge henda og stikker ut ca. 15 sekunder inn i filmen under).
Jeg ledet kvinneklassen fra start, og var aldri på noe tidspunkt truet. For i år perset jeg ikke bare på tid (med nesten 5 minutter), jeg drakk flere øl underveis enn i fjor også - slik at jeg fikk enda mer fratrekk i tid enn året før. Og jeg overanstrengte meg ikke på løpingen, men drikke særlig fortere kan bli vanskelig uten å trene på det.
Superhappy vinnere etter målgang, fra venstre spurtpris, dameklassen og herreklassen (her ble også fjorårets løyperekord smadret)
Hevdet meg faktisk godt uavhengig av klasse også. Fikk en god 6. plass totalt og var bare sekunder unna 5. plassen. Står jeg sykdomsfri og godt trent (i begge grener) på startstrek til neste år, bør de mannlige deltakerne være av typen som er trygge i sin egen maskulinitet - for det er mulig enda flere står i fare for å bli knust av en kvinne i ølløping... Ergo: rimelig selvsikker og tøff i trynet etter lørdagens dyst!
Mer fyll til premieskapet (no pun intended)
Come on ladies, ta utfordringen til neste år da!

Mer om Mærraøllen med et litt videre perspektiv enn mitt snevre selvsentrerte:

I tillegg regner jeg med at det blir rapportert fra årets løp med dybdeanalyser på neste sending av Forsprang.

fredag 12. juli 2013

Øyakarusellen 2013 del 1 - Hovedøya rundt

Fra starten (foto: Sharon Broadwell)
Jeg har tatt meg sen ferie, og er derfor i Oslo i hele juli. Hvilket betyr at jeg får med meg alle løpene i Øyakarusellen i år, som i fjor. Ikke noe problem å jobbe gjennom juli når man kan fylle kveldene og helgene med morsomme ting.
Primus SRM-motor Heming Leira har satt på speakerstemmen.
Øyaløpene satt langt inne i år, men etter at jeg og Heming har fått skrevet og sendt søknader til både Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Bymiljøetaten i Oslo kommune, søkt om grunneiers tillatelse og informert Politiet, alt på kortest mulige varsel for alle involverte, har byråkratiet gitt oss de nødvendige tillatelser. Takk til alle etater for svært god og grundig behandling på særdeles kort tid!

Hadde gledet meg til dagens løp, så skuffelsen var påtakelig da jeg kjente det begynte å krible i halsen og tette seg i nesa på tirsdag. Æsj, ass...
Jeg har akkurat gått tilbake til min faste stilling etter å ha hatt et annet engasjement på universitetet i 10 måneder. Selvsagt rakk jeg tilbake akkurat i tide til å rekke å få med meg et forkjølelsesvirus som herjet i gangene. Velkommen tilbake til meg!

Det er jo ikke mange ukene siden forrige forkjølelse, og da var det ikke mange uker siden forrige der igjen. Jeg har de siste par månedene tatt noen grep for å styrke kroppen og immunforsvaret, men det er tydeligvis ikke nok. Så jeg må fortsette eksperimenteringen - og ikke minst; SOVE MER!

Alt skal prøves i kampen for å oppnå et ugjennomtrengelig immunforsvar (godt det er ferie- og skattepenger på konto, for dette koster flesk)
Uansett, jeg løp med forkjølelse på SRM på onsdag og Hovedøya rundt med enda flere symptomer på torsdag. Så da gikk jeg ned for telling i dag, fredag. Sikkert like greit - da jeg ta det med ro.
Øyeblikk fra onsdagens solskinnsSRM (umulig å holde seg hjemme i slikt vær); Synnøve, Hanne Gro, meg og Heming (foto: Espen Ringom)
Etter mye sykdomsprat og annet, her er en liten rapport fra Hovedøya.
Kjempefint vær og omtrent bare kjentfolk. Hyggelig det, men note to self: snakk mer med de nye ansiktene som ikke har vært med før.

Selv om jeg stadig får høre at folk tror det motsatte, er jeg ganske sjenert og veldig, veldig introvert - og vet derfor hvor tungt det kan være å komme alene og ukjent på arrangement hvor alle kjenner alle (tilsynelatende i hvertfall). I dag kjenner jeg mange i løpemiljøet - og det er grunnet hard og bevisst innsats fra min side. Selv om jeg opplever miljøet som usedvanlig inkluderende, tok det meg noen år å komme dit jeg er nå. Uten Kondisforum, blogger og Facebook (pluss Heming Leira, et sosialt medium i seg selv), hadde jeg heller aldri blitt kjent med så mange som jeg gjør nå. Terskelen blir lavere for å snakke med nye folk på løp, når man har snakket litt med dem på nett før. Sosiale medier, brukt på rette måte, er virkelig gull verdt når man vil bli inn i et nytt miljø.
Uansett, til dere som var nye i går - håper vi ser dere igjen på Langøyene og Gressholmen.

Men det var nok en digresjon - tilbake til Hovedøya. Siden jeg var så forkjølet, og det derfor var utelukket med noen store løpsprestasjoner fra min side, la jeg inn en styrkeøkt etter jobb også før jeg tok båten ut. Pusten kom til å bli tung uansett, så jeg kunne jo like så godt ha skikkelig tunge bein også.
Meg, Frode (med 10 kg reker i bagen) og Trond på vei til start (foto: Espen Ringom)
Jeg kom ut på øya ca. en time før gjennomløpning, og trodde jeg skulle rekke å ligge litt på lading i sola. Men innen jeg fant noen jeg kjente nede på stranda (Espen, Frode og Trond), var de klare for å bevege seg tilbake til startområdet. Tross at det var bare noen dager siden løpet ble annonsert, var taket på 33 deltakere nesten nådd. Tipper derfor at det blir fullt både på Langøyene og Gressholmen rundt, og det er stas.
Avslapning før start (foto: Espen Ringom)
Vi startet med en rolig gjennomløpning av løypa, og da kjentes det ganske greit ut for min del. Løypene på disse løpene går i fantastisk idylliske omgivelser, og på selve løpet skal man jo egentlig ikke orke å nyte det. Så da er det veldig greit med den obligatoriske forhåndsgjennomløpningen, slik at man virkelig får sett seg rundt.

Løypa var litt annerledes i år for å unngå de mest sårbare verneområdene. Dette betydde at vi måtte ned en skikkelig bratt bakke på kronglete sti. Ikke noe for frøken antiterrengløper. Alle påsto i etterkant av løpet at det hadde gått mye greiere ned den bakken på selve løpet enn under gjennomgangen, med unntak av meg... Men jeg bøyer meg for flertallet.

Jeg la meg nesten bakerst ut fra start, og det var vel også omtrent rett. Selv om pulsen ikke var så høy, begynte det å hvese i lungene allerede opp den første bakken. Så da gjaldt det å ikke løpe fortere enn at det forble med hvesing og ikke gikk over til astmatisk hvesing.
Jeg løp forbi noen den første kilometeren, og inn i skogen ved kommandantboligen lå jeg i rett i ryggen på to karer. De ryggene holdt jeg helt til vi skulle ned den fryktede bakken. Da ble de borte for meg, for jeg gikk ned.

Etter bakken er stiene gjennom skogen lettløpte. Så da jeg kom ut på grusveien på det siste strekket, hadde jeg dem begge i sikte foran meg. Maglia Rosa, Kåre Lona var for langt unna til at jeg kunne ta ryggen hans igjen. Men den andre mannen skjønte jeg at jeg skulle kunne greie å løpe inn. Og det gjorde jeg etter bare noen hundre meter, smatt forbi og la ham bak meg. Det som er fint med oppløpet på Hovedøya er at man må opp en liten kneik på før oppløpet, mens oppløpet går i nedoverbakke, så det kan man ta i lange kliv - og det blir jo aldri feil å løpe i mål med lange, spenstige steg.

Jeg sjekket pulsklokka mi i etterkant, og gjennomsnittspulsen har bare ligget noen slag over langturpuls. Slo tiden min fra i fjor med bare fem sekunder, men da var jeg både litt tyngre og i dårligere løpeform enn jeg er nå (sett bort fra en virusinfeksjon i øvre luftveier da). Så om jeg får bukt med forkjølelsen er det håp om litt raskere løping på Langøyene i neste uke.

Team Mærraøl; Knut, Oddvar, John, meg og Frode
Alle rekepartybildene er signert Espen Ringom
Etter løpet var det den tradisjonelle serveringen av reker. Oddvar og John hadde også smuglet med seg øl i sekken, for å ta en siste skippertakstrening til lørdagens Mærraøl, og de var mer enn villige til å dele med meg. Så da ble jeg sittende og nyte kvelden og se båt etter båt kjøre til Vippetangen.

Sommer i Oslo, blir ikke feil det altså...

Flere om løpet pluss masse bilder:
Espen Ringom
Frode Klevstul
Sognsvann rundt medsols

tirsdag 9. juli 2013

Rollergirls i Maridalen

 Endelig hadde noen av oss husket kamera, slik at vi fikk foreviget Da Rollergirls. (foto: Silja S. A. - tatt av en shanghaiet Ryesyklist)
Den planlagte langturen min i går kveld utgikk dessverre med høye kneløft. For natt til mandag våknet jeg med et skrik, bokstavelig talt, av en enorm krampe bak på høyre legg. Jeg hylte så høyt at jeg hørte at de våknet i leiligheten over meg. Men ikke noe politi kom på døra, heldigvis. Har uansett ikke dårlig samvittighet for at jeg vekte dem, for de hadde høylytt nachspiel i helga.

Jeg måtte krabbe inn på badet morgenen etter, og det tok lang tid før jeg greide å trå på foten. Synderen er trolig dehydrering. Kjente at jeg var veldig dehydrert etter lørdagen og manglet salt/mineraler i kroppen, og da hjalp det sikkert ikke med ytterligere to treningsøkter på søndag (lang tur på rulleski og styrke).
Ja, man blir faktisk så blid av å gå på rulleski - om noen skulle lure på det (foto: Silja S. A.)
Det er forsatt så vondt at jeg kjenner det bare ved å stryke lett over huden bak på leggen. Men den avtalte rulleskituren med Silja i dag forløp uten problemer, for meg i hvertfall... Takk for nok en fin tur - satser på at det blir mange, mange flere.
Målet mitt for sommeren, som er å stake alle de 18 km fram og tilbake i Maridalen, er innen snarlig rekkevidde. Stas å merke framgang fra treningsøkt til treningsøkt.

Håper leggen er bedre i morgen, for nå venter SRM, Hovedøya rundt og Mærraøllen - og jeg akter ikke å gå glipp av noe som helst...

søndag 7. juli 2013

Rødtangen rundt 2013 - varmt, vått og godt...

Klikk her for Frode Klevstuls billedserie fra løpet (men akkurat dette bildet har jeg tatt selv). Dessuten fyldig dekning på kondis.no.
Etter en helt konkurransefri helg forrige helg, var det jammen på tide å løpe med startnummer igjen. Jeg greide nok en gang å få meg en plass i bilen til Frode for å komme meg til en løpskonkurranse utenfor Oslo. Denne gangen var vi tre; Frode, Frodes kamerat Bjørn og meg.
Jeg og Bjørn tester målgangen - dette er én mulighet. (foto: Frode Klevstul)
Dette er én annen (foto: Frode Klevstul)
Rødtangen ligger i Hurum, og Rødtangen rundt er et arrangement med flere distanser å velge mellom; 4, 10 og 16 km. Alle løpene har start og mål ved Holmsbu idrettsplass. Jeg meldte meg på den lengste distansen; 16 km terrengløp. Det samme gjorde de to andre, tross at Bjørn byttet hofteledd for ett år siden, og har løpt lite etter det. Respekt!

Tross at været var fint i går, har det regnet ganske friskt den siste tiden, så ryktene sa at det kom til å bli både vått og gjørmete. Likevel lot jeg terrengskoa bli igjen i bilen, og valgte lette konkurransesko i stedet - jeg lærer aldri!
Fine sko før start
Ikke riktig så fine lenger etter målgang
Jeg er ganske følsom for varme, og særlig akkurat når varmen setter inn, slik som i går. Det bruker å ta meg mange dager å venne meg til det, før kroppen begynner å fungere sånn noenlunde normalt. Selv om jeg ikke sa det så tydelig til de andre, var jeg ganske redd for at det samme skulle skje som jeg opplevde i Portugal for noen år siden, nemlig saltmangel, dehydrering og heteslag. Jeg hadde drukket godt før jeg dro hjemmefra pluss tatt en salttablett, men var likevel spent.
Vi kom tidlig til startområdet, og la oss til i sola i nesten to timer. Jeg var litt urolig for om det ville påvirke løpeprestasjonen, men tok sjansen.
(foto: Frode Klevstul)
Det ble ikke så mye oppvarming, siden vi var ganske så oppvarmet av sola allerede. Jeg hadde uansett ikke tenkt å gjøre samme feil som i St. Hansgaloppen og åpne for hardt. Jeg la meg langt bak i startfeltet, men endte opp med å løpe forbi mange den første kilometeren. Siden det er et terrengløp, og jeg suger skikkelig på terrengløping, må jeg utnytte de lettløpte partiene maks.
Men jeg holdt likevel igjen en god del. Som nevnt, veldig redd for å skulle bukke under for varmen. Etter å ha løpt opp en liten knekker av en bakke ca. 2 km inn i løpet, begynte det å gå nedover og terrenget ble vanskeligere og vanskeligere. Jeg ble forbiløpt av en masse folk her, fordi jeg er ei superpingle i slik terreng. Pluss at jeg skjønte at skovalget mitt var en skikkelig SKIVEBOM.
Det var en del sånn (foto: Frode Klevstul)
Men også litt sånn (foto: Frode Klevstul)
Men humøret var likevel på topp. Tross at jeg pustet tungt, kjentes kroppen og beina lette og fine ut, og varmen plaget meg ikke så mye som jeg hadde vært redd for. Men jeg holdt igjen hele tiden. Normalt, på grusvei og asfalt, er jeg absolutt best i nedoverbakker og dårlig når det går oppover. Men i terreng har jeg det helt motsatt. Og jeg gledet meg faktisk til jeg skulle bli ferdig med alle nedoverbakkene på kronglete, gjørmete sti, og jeg i stedet skulle løpe dem opp igjen på hjemveien. For det visste jeg at jeg skulle greie. Og det kan jeg med en gang avsløre at jeg også gjorde, med glans...

Omtrent halvveis ute i løpet begynte jeg å ta igjen folk. Siden jeg hadde holdt igjen, hadde jeg masse krefter til tilbakeveien. Men det var det mange andre som ikke hadde, og det var mange foran meg som begynte å gå. Med unntak av én bratt bakke hvor det var masse løs stein som jeg ikke turte å løpe på og derfor gikk opp i rask gange (passerte to stykker på veien opp), løp jeg hele veien (om man kan kalle det for løping vraltingen jeg driver med i de verste utforbakkene).

Det var så utrolig morsomt og motiverende og ta igjen og passere rygg etter rygg den siste halvdelen av løpet, særlig når jeg løp fra folk i motbakkene. Så fort jeg hadde passert en rygg, hadde jeg en ny en i sikte. Og alle jeg passerte ble parkert, men unntak av den aller siste.
Jeg passerte begge disse to underveis, og NPRO-mannen påstår her at jeg kom forbi ham som en rakett. At det virket som jeg hadde rakettfart da jeg passerte, sier vel kanskje mer om hvor sliten han var enn min fart, men veldig gøy å høre. (foto: Frode Klevstul)
Det var stort sett menn jeg passerte, men de siste tre kilometerne av løpet begynte jeg å skimte en kvinnelig skikkelse i rosa trøye langt, langt foran meg. Jeg krøp sakte men sikkert nærmere og nærmere, og i de siste kneikene før oppløpet greide jeg å komme helt opp i ryggen på henne og en annen kar - og kom meg forbi. Men lykken var kortvarig. Hun svarte, og på oppløpet, som gikk på ei gresslette - som er noe av det verste og tøffeste underlaget jeg vet, orket jeg ikke svare tilbake. Det var nok mest mentalt, for jeg hadde nok mer inne om jeg virkelig hadde villet. Frode løp ved siden av meg på hele oppløpet, og forsøkte å peppe meg til å gi litt mer, men konkurranseinstinktet er ikke finslipt nok, enda...
(foto: Frode Klevstul)
Men alt i alt gikk det veldig bra. Jeg hadde masse krefter hele veien. Varmen plaget meg ikke så mye som jeg var redd for. Jeg småvrikket den venstre foten flere ganger i nedoverbakkene, og fikk litt vondt i beina fordi jeg hadde valgt for lette sko, men det var over så fort jeg var i mål. Arrangementet var kjempefint og velorganisert. Litt problemer med resultatlistene grunnet svært mange etteranmeldinger helt fram til startskuddet gikk. Jeg trodde derfor først jeg hadde vunnet klassen min, men da premieutdelingen ble avholdt var det andrepremie til meg (vi var hele fire i klassen...). Men jeg fikk premie, og det er jo alltid stas.
Smilet kjapt på plass etter målgang (foto: Frode Klevstul)
Frode fikk også andreplass i sin klasse (og slo mange flere enn meg) og perset. Men Bjørn kom i mål bare noen minutter etter meg, og hadde løpt mye fortere enn han hadde regnet med. Så han fikk også en kjempeopptur. Stor suksess for hele gjengen.
Premieposing!
Etter løpet ble det bading og campingvognsafari på Rødtangen Camping, før vi endte opp på en uterestaurant i Holmsbu hvor vi kunne fortsette å nyte sola.
(foto: Frode Klevstul)
Jeg var totalt skamløs og drakk to halvlitere med øl, og ble enda blidere enn jeg allerede var. Mens mannfolka drakk hver sin brus, én med sukker og én uten. Likestillingen har kommet langt, ja...
Solo til Frode, Pepsi Max til Bjørn og øl til Adelheid. Verden anno 2013. (foto: Frode Klevstul)
Det ble sent, så vi fikk med oss en fantastisk solnedgang på veien hjem (dessverre ikke like fin på bilder tatt med mobil)
Takk til Frode og Bjørn for den klart beste dagen så langt denne sommeren.

Til uka blir det hele tre konkurranser, ingen av dem er særlig alvorlige, men alle veldig morsomme: SRM, Hovedøya rundt (meld dere på her) og ikke minst Mærraøllen 2013.
Related Posts with Thumbnails