I'm on a ride - fast - to where I don't care!

torsdag 31. desember 2009

2009; ettertanker og oppsummering ved årets slutt

Rett før inngangen til 2009 uttalte jeg høyt og tydelig i flere sammenhenger at dette året skulle bli et år jeg kom til å mimre om på gamlehjemmet – og det har det vel i høyeste grad også blitt. Men delvis på høyst uventede måter, noen klart negative, men også mange positive. På grunn av det førstnevnte har jeg fått forbud av Futt om å uttale meg på denne måten noensinne igjen før overgangen til et nytt år – og det skal jeg overholde…

Året som gikk var et meget spesielt år, med sine opp- og nedturer både fysisk og mentalt. Likevel; på tross av alt som skjedde på andre fronter, ble det mye trening og løping – og mye moro har det vært knyttet til dette.

Den første halvdelen av året merket jeg en klar fremgang mht løpingen. Tidlig i juli kom det første skadeavbrekket; falt og forstuet venstre ankel på en løpetur i marka. Kom ikke i gang igjen skikkelig før langt ut i august. Nå på tampen av året fikk jeg en ny akutt skade.
To skadeavbrekk, det må vel bety at jeg har blitt en ekte løper/supermosjonist? Mitt første besøk hos en fysioterapeut og masse penger brukt på det, tyder på det samme. Blir sikkert ikke siste gang, bare å innse det. Er det verdt det? Oh yes, så utrolig verdt det!
Hvem skulle trodd at mitt kall her i livet skulle være dette? Ikke mange (les: ingen, aller minst meg selv)… Ting kan forandre seg, men det er vanskelig å se for seg en framtid som ikke inkluderer mye tid, penger, energi og fokus brukt på trening, konkurranser og kondisjonsidrett, og akkurat nå er det løpingen som fenger aller mest.

Som sagt opplevde jeg en fin fremgang på vårparten, men det siste halvåret har det stagnert, blant annet grunnet skadeavbrekkene. Likevel har det vært mye å glede seg over.
Jeg startet årets sesong med å sette en solid pers med godt over ett kvarter i Fredrikstadløpet. Dette var mitt andre løp, etter at jeg hadde debutert på halvmaraton i Oslo høsten 2008. Deretter løp jeg Sentrumsløpet, min verste løpeopplevelse til nå. Hadde en ekstremt dårlig dag; astmatisk pust og ingen energi – men jeg holdt ut og fullførte. Dette skal revansjeres 24. april 2010.

16. mai deltok jeg i Göteborgsvarvet – verdens største halvmaraton. Hadde en kjempedag, men hadde ikke sjanse til å løpe fort grunnet den ekstreme folkemassen. Jeg startet i gruppe 15 og løp forbi ca. 20 000 mennesker på veien (tuller ikke!). Hadde startnr. 52661,  og da jeg kom i mål hadde jeg bare folk med startnr. på 20- og 30 000-tallet rundt meg. For en stemning, for et arrangement – svenskene er så utrolig flinke til å arrangere slike ting, og til å stille opp uansett form og ambisjon. Dessuten var det så gøy med masse publikum – fikk overveldende mange postive tilrop underveis.
Jeg løp stort sett i grøfta hele veien, over engangsgriller, pikniktepper, blomsterbed, brosteinskanter osv. osv. Var ikke nesten ikke sliten da jeg kom i mål, men hadde fryktelig vondt under beina etter å ha løpt i tynne konkurransesko på de merkeligste underlag. Kom inn under 1.40 likevel, og har tenkt mye i etterkant på hva jeg egentlig hadde inne den dagen, men det finner jeg forhåpentligvis ut i 2010.

Den siste dagen av den ekstreme hetebølgen vi hadde i juni/juli løp jeg halvmaraton under Unionsmarathon (start i Sverige, målgang i Rømskog, Østfold). Her ante jeg virkelig ikke hva jeg gikk til, og godt er det. Det var en strevsom dag, og helt klart en av de største prestasjonene i året som gikk. Det var hett, klamt og lummert. Løypa gikk kun på tunge grusveier/skogsveier og det var veldig kupert – mye mer enn jeg hadde forutsett. Trodde knapt det var sant da jeg så den første motbakken. Men jeg fullførte, selv om jeg trodde jeg var døden nær den siste kilometeren før hver eneste drikkestasjon. På en av stasjonene fikk jeg kjeft fordi jeg sløste med vannet – det var flere som var døden nær den dagen, for å si det sånn… Knivet om fjerdeplassen totalt og klasseseier (uten at jeg visste det) hele veien med ei svensk jente, men orket ikke tanken på å noe spurtoppgjør så jeg bare lot henne løpe forbi meg og tuslet inn etter de siste 500 meterne. Fælt å bli jaget. Selv om tiden min var bedre enn vinnertiden året før, ble jeg nummer 5 totalt. Sånn er det! Noen ganger har man flaks, andre uflaks. I høst vant jeg jo et løp hvor jeg ikke ga alt og hadde mye dårligere tid enn den som vant året før.

Årets store mål var Oslo maraton, og selv om oppkjøringen ikke ble som planlagt, opprettholdt jeg målsetningen om å greie det på 3.30. Kondisjonen holdt, men ikke beina. De siste to milene fikk jeg mer og mer vondt under fotbladene, og etter hvert føltes det som om jeg løp på et bål. Grusomt der og da, men fort glemt. Jeg tapte 7 minutter på den siste halvmaratonen, men selv om tidsmålet glapp, er jeg storfornøyd med innsatsen. Har fullført et maraton ett år etter at jeg startet med løping, og det på en hederlig tid. Var en fantastisk dag, og det var stas å ha egne matstasjoner/heiagjeng i løypa – ga en veldig trygghet og ekstra motivasjon underveis. På fremtidige maraton andre steder må jeg regne med å greie meg selv og med det arrangørene har å tilby. Heldigvis var jeg aldri i nærheten av å gå tom for næring, og hadde egentlig behov for lite påfyll underveis - det lover godt for fremtiden.

Dette var min første sesong som konkurrerende mosjonsløper, men det ble min eneste fulle sesong som senior. Når vi skriver 2010 skrider jeg over i veteranklassene. Føler meg ikke spesielt gammel, men i denne sammenhengen er jeg nå veteran. Morsomt at jeg greide å vinne et løp som senior før det var over. Men man skal ikke kimse av den klassen jeg når trer inn i; 35-39 år. Her er det mange seige damer, og jeg har ofte sett at vinnerne av løp kommer fra denne klassen eller klassen over. Det er mye å gå på enda!

I løpet av året satte jeg også tre alderrekorder på SRM, veldig gøy! Rekorden på trerundern ble totalgruset nesten inntil det pinlige ganske rett etterpå, men fire- og femrundertidene får stå helt til neste år.
Jeg går også ut av året som nr. 79 på den norske maratonstatistikken – en liste jeg aldri har hatt noen aspirasjoner om å komme på. Men sånne ting er veldig, veldig moro har jeg innsett – og det gir motivasjon og pirrer et konkurranseinstinkt som jeg ikke visste at jeg hadde.

I året som har gått har jeg gjennom løpingen kommet i kontakt med mange nye mennesker – og det har vært berikende. Håper dette fortsetter i året som kommer. Jeg har opplevd løpemiljøet som svært åpent og inkluderende, i hvertfall de delene av det som jeg har møtt til nå.

2009 har vist meg at selv om det kommer opp- og nedturer, og nedturene noen ganger kan være overveldende – går livet alltid videre. Man kommer ut av det – gjerne sterkere, klokere og med nye innsikter som man ikke ville vært foruten. Det er i hvertfall min erfaring.
Dette har virkelig vært et år for læring, refleksjon og nye innsikter – forventer at dette fortsetter i året som kommer og for resten av livet. Jeg håper jeg aldri slutter å lære/mister lysten til å lære, tenke nye tanker og bli utfordret av andres tanker og meninger eller slutter å utfordre meg selv og utforske/utvide grensene for min egen komfortsone.
Jeg gleder meg til å ta fatt på ett nytt år og ett nytt tiår, ser positivt på fremtiden og opplever å ha en livshunger jeg ikke kan huske maken til.

Til slutt – uten Futt, ingen Fart; takk for all støtten jeg har fått i året som har gått fra det andre teammedlemmet som har stilt opp på alle sprell uansett vær og føre, K&O, ”trener” og nære venner. Personlig takk har blitt overbrakt i flere sammenhenger og mer kommer! Håper 2010 blir et godt år for dere alle sammen.

Neste gang; tanker om året som ligger foran meg - luftige vyer og (over?)ambisiøse planer.

onsdag 30. desember 2009

Siste time hos fysioterapeuten - skadefri nå?

Var hos fysioterapeuten for siste gang i dag, dvs. han tror at han skal få se meg igjen, men det er slutt - slutt sier jeg... Han spurte meg da jeg kom om det var siste gang, og mitt svar var et klinkende klart; JA! Stakkars fyr. Resten av timen brukte han på å friste meg til å komme tilbake, la ut om restitusjonsmassasje og det ene med det andre av herligheter han kunne tilby, men denne dama lar seg ikke friste så lett. Dessuten har jeg tilgang til tilsvarende tilbud som er mye billigere, men det sa jeg ikke noe om. Men jeg fikk meg en løpeprat, det er jo alltid hyggelig. Først nå han begynte å skjønne hvor alvorlig jeg tar løpingen. Vel, det har skjedd før og vil sikkert skje igjen. Man behøver ikke se ut som Grete Waitz for å løpe maraton, i hvertfall ikke når man løper en time saktere enn hun gjorde.

Uansett, nå har jeg løpt litt på mølle, gått lange turer på ski, syklet hardt og lenge - og leggen har holdt. Det er fortsatt en knute der, men hvilken løper har ikke slitne muskler i leggene? Kjenner det i den andre leggen også.

På nyåret skal jeg trappe opp igjen løpingen,sakte men sikkert, samtidig som jeg fortsetter med styrketreningen og varierer litt på kondisjonstreningen i form av ski (når kulda har gitt seg litt), sykling/spinning og svømming. Så får jeg bare håpe at kroppen henger med, og at jeg kan holde vondtene noenlunde i sjakk i oppkjøringen fram til sesongstart. Er utålmodig etter å komme skikkelig i gang igjen nå. Og skal man bli en god løper, må man løpe, mener nå jeg - og det er jo det jeg liker aller best også... Lengter allerede etter sommeren og laaaaaaaaaaaaaaaaaange løpeturer i marka.

Inntil da, meldte meg inn i Skiforeningen i går, så nå er det alvor. Satser på at mange, mange mil på ski skal hjelpe meg å få opp VO2maksscoren min.

Gikk på en skikkelig smell på sykkelmaraton i går grunnet den lange skituren på mandag. Siden jeg ikke har gjort annet enn å fylle på med kalorier i det siste, tenkte jeg ikke så nøye på å fylle på i etterkant av skituren og før spinningen på tirsdag. Men jammen hadde jeg ikke tømt lagrene, gitt. Den siste halvtimen satt jeg bare og holdt meg fast i sykkelen og konset på ikke å besvime. Dette skjer meg nesten aldri, så det var en overraskelse... Vel, man lærer noe hele tiden!

mandag 28. desember 2009

Årets første skitur i Nordmarka...

...og det blir ikke den siste. For en dag, for en tur - fantastisk! Stoppet ikke for å ta bilder i dag. Mobilen min slet litt i kulda. Men jeg har en hel haug med utrolige motiver lagret på netthinnen, ojojoj... Sola, snøen, skogen - i det hele tatt, man kan verken beskrive det med ord eller fange det skikkelig med kamera. Man må ut og oppleve det selv.

Jeg har valgt å jobbe to dager i romjula for å forsøksvis få gjort litt som jeg ikke har rukket ellers. Etter et ærlig slag arbeid fram til lunsj, tok jeg banen (og bussen) opp til Frognerseteren. Det var jeg slettes ikke alene om, gitt! Virket som om hele Oslo var i marka i dag. Heldigvis tynnes det raskt ut når man kommer seg noen kilometer ut og holder seg unna hovedferdselsårene mellom Sognsvann og Frognerseteren.
Etter å ha massert skiene med V30 (lys blå) - siden det var det jeg hadde, tok jeg løypa mot Tryvannstua, deretter videre om Nordmarkskapellet, Kobberhaugshytta og videre mot Kikut. Jeg hadde bestemt meg for å snu når klokka ble 3, slik at jeg hadde mulighet til å rekke ned igjen til Ullevålsseter før mørket tok helt overhånd. Rakk derfor ikke helt fram til Kikut, men det var bare vel én km igjen. Neste gang tar jeg turen hele veien.
Gikk tilbake over Skjennungen. Tok en velfortjent do, kaffe og kanelbollepause på Ullevålsseter - og var ikke akkurat alene om det. Der tror jeg det har vært kaos i dag.

Traff en kollega i kafeen, og jeg fikk fortalt om mine spektakulære fall på turen. Jeg er bare helt ræva på å kjøre nedoverbakker, går på snørra i ett sett. Ned fra Skjennungen, i et forsøk på å unngå og kjøre på en vrengt polvott (les: ett eller annet lite, ullete vesen av en vov-vov), gikk jeg med hodet først (helt bokstavelig) rett ned i ei grøft. Måtte ta av meg ski og staver og klatre opp igjen, uff. Masse snø i ansiktet og i nakken, så klart.
Det ble heldigvis bare to fall i dag, begikk ett til på veien ned fra Ullevålsseter, men mye mindre spektakulært enn det første. Ikke verst med bare to fall på en så lang tur. På en tur til Kikut i fjor, falt jeg fem eller seks ganger, tror jeg. Jeg har altså blitt mye flinkere, fått litt mer svikt i knærne når jeg ploger. Men glider bruker jeg ikke, mer gli er ikke noe jeg har behov for. Pluss at jeg har en teori om at dårlig gli gir bedre treningsutbytte på flatene; mer slit, mer effekt. Trått føre var det i dag, uansett smøreferdigheter (tror jeg da, men kan vanskelig motbevise det med mine ekstremt lave smøreferdigheter/-kunnskaper) - det ble også bare kaldere og kaldere på turen.

Ble enig med kollegaen jeg traff om å starte en scoreboard på tavla inne på kontoret mitt; 5 poeng for hver bikkje, 10 poeng for hvert vinglete unge og 2,5 poeng for hver pensjonist vi kjører ned. Vi ble også enige om at min bikkje mellom beina-insident kvalifiserer til 2,5 poeng. Økte ikke statistikken i bakkene nedover mot Sognsvann, men det var nære på opptil flere ganger. Jeg liker ikke å kjøre bakker når det er mye folk som kjører vinglete og saktere enn meg - som sagt, jeg er ikke særlig stødig i bakkene. Har litt å øve på i vinter. Men inntil i fjor hadde jeg ikke hatt ski på beina på en sånn 10-15 år, så jeg har litt å ta igjen.
Tar det igjen i oppoverbakkene da, viser seg at all den styrketreningen kan brukes til noe fornuftig.

Det ble nesten 3 mil i dag. Fornøyd med det, gleder meg til neste gang. Håper de får kjørt opp løypa fra Kjelsås snart (øst), og tror heller ikke det blir lenge til jeg debuterer på skibussen til Mylla.

I morgen er det romjulsmaraton med Kristin Lie - to timer knallhard spinning. Juleribbe og marsipangris kom til meg, her skal du motstand finne ( i hvertfall forbrenning)! Onsdag er det fysiotime (håper det blir den siste), en liten løpetur på mølle og styrketrening. Så tar jeg to dager nyttårsfri; må stelle i stand til fest på nyttårsaften, og komme meg etter festen første nyttårsdag - men deretter er det også slutt på de treningsfrie dagene i overskuelig framtid. Nå er det bare tiden og veien fram til løpesesongen starter....

lørdag 26. desember 2009

Trolske skiturer og snøkaos i Oslo



Kom tilbake til Oslo i går kveld etter å ha feiret julaften med familie på Toten. Kjøreturen tilbake på riksvei 4 var ganske så slitsom - det var det amerikanerne kaller blizzard. Hadde ikke blitt overrasket dersom det hadde vært kolonnekjøring over Lyngna for å si det sånn... Innimellom skjønner man hvorfor turistene tror det går isbjørner i gatene i Oslo.

Vi kom heldigvis oss helskinnet tilbake til byen, og i løpet av natten har det kommet mengder med snø her. Planen for dagen i dag var å ta en lang skitur i Nordmarka; helt inn til Kikut var tanken. Men det dessverre ble også bare med tanken. Jeg kom litt sent i gang, men fikk pakket sekken, kommet meg inn i klærne og av gårde med skiene under armen. Regnet med litt kaos i kollektivtrafikken, men ikke full stopp. Etter å ha ventet på banen (eller bussen?) til Frognerseteren i tre kvarter, ga jeg opp og dro hjem. Da var tærne og fingrene gjennomfrosne og de negative tankene hadde tatt helt overhånd, tror ikke det hadde blitt noen fin skitur. Men jeg kom meg da ut en tur, og det kommer flere sjanser. Ser at det er spådd polarkulde hele neste uke, og da da blir hvertfall ikke snøen borte med det første. Skal prøve å få inn så mange skiturer jeg rekker, før den verste kulda setter inn.


Jeg rakk en spinningtime lille julaften før jeg satte kursen nordover. Beinet begynner å bli veldig bra nå. Hadde pakket skiene, så jeg rakk også en liten skitur sammen med nevøen min på kvelden. Dessverre trodde de visst ikke at noen skulle ut på ski den kvelden, for de hadde ikke slått på lysløypa, men vi fikk oss da en liten tur ut. Det var min første skitur denne sesongen - skisesongen er offisielt i gang.

Mens resten av verden stresset rundt for å rekke alt de skulle på julaften, var jeg ute og gikk på ski i nedsnødde skiløyper, nesten helt for meg selv. Herlig! Flaks hadde jeg også. Planen var å ta en runde fra skistadion på Raufoss (Sveum - Skumsjøen - lysløypa tilbake) på ca. 12 km. Da jeg parkerte på skistadion, så jeg noen gå ut, og jammen hadde de ikke akkurat samme plan som meg. Så da fikk jeg oppgått løype hele runden - takk til dere!
Rakk å ha julemiddagen på bordet kl. 17.00 tross skituren, men tre nøtter til Askepott utgikk i år. Noen ganger må man prioritere...

Første juledag hadde de fått kjørt opp løypene igjen, og nå var det også ganske mye folk. Fikk meg en kjempefin tur på 14-15 km. Så selv om jeg ble snytt for en tur i dag, har jeg da fått vært litt ute.
Har ikke vært en sånn hvit jul på veldig lenge. Er så idyllisk ute i skogen at det grenser til en latterlig klisje.

I morgen er det åpent på treningsstudioet igjen. Da er det tre uker siden jeg ble skadet, og jeg skal forsøke meg på en kort løpetur på mølle og sjekke hvordan det føles. Krysser fingrene! Har ikke kjent noe når jeg har gått på ski - men det er kanskje fordi jeg bruker armene så mye?...
Kanskje jeg forsøker meg på en tur i ei lysløype i morgen kveld også. Jeg tror jeg har karbolagret nok til å holde ut en skitur over Grønlandsisen uten matpause. Noen som kjenner seg igjen?

søndag 20. desember 2009

2 uker på sykkelsetet og tiårets julegave til meg selv

I dag er to uker siden løpeturen som endte i skade. Tiden etterpå har stort sett blitt tilbrakt på sykkelsetet og i styrkerommet, og jeg har ikke løpt én eneste meter. Kjedelige greier! Regner egentlig ikke med at det blir noe særlig løping før vi skriver 2010, men håper å kunne starte opp igjen litt forsiktig i romjula.

Skal til fysioterapeuten igjen på tirsdag, og han skal være bra entusiastisk/sjarmerende og hoste opp noen veldig gode grunner dersom jeg skal komme tilbake igjen flere ganger. Leggen føles fin nå, og jeg brenner etter å gyve på igjen - men kommer til å være forsiktig. Ble bra skremt av denne opplevelsen; fra å ane fred og ingen fare og være skikkelig i flyten, til bråstopp og skade. Det har jeg ikke så lyst til å oppleve igjen, selv om jeg må innse at sjansen er stor når jeg satser såpass friskt og trener så mye.

Den siste uka har jeg vært litt på ellipsemaskinen i tillegg til spinningssykkel, og det har gått bra - har ikke kjent noe særlig til leggen. Var på en spinningtime i går (intervall), og det var den første intensive økten på altfor lenge. Gikk greit, tross en begynnende forkjølelse. Jeg la meg ganske konservativt i puls, siden jeg kjente at det nappet litt i leggen hvis jeg gikk på for hardt når jeg sto oppreist og syklet. Men da er jeg i hvertfall i gang igjen. Kommer til å bli flere sykkeltimer i løpet av jula. Har sett at det er sykkelmaraton med Kristin Lie i romjula, så det skal jeg hvertfall få med meg.

Romjulslangtur med ultragjengen må dessverre utgå selv om jeg har veldig lyst. Uansett om jeg får lov til å begynne å løpe litt igjen, tviler jeg på at det er smart å kaste seg ut på så lange turer med det samme. Det var synd, men det nye muligheter.

Skiene skal ut av boden til uka. Litt usikker på forholdene i Nordmarka, men håper det er bedre føre lenger nord i landet. Jeg har uansett ikke så dyrt utstyr, så om det ikke er de beste løypene, gjør det ingenting. Lengter etter å komme meg ut i frisk luft og trene igjen - selv om ryktene tilsier at det kanskje er i overkant friskt. Var visstnok målt 32 minus på fredag på stedet der jeg vokste opp, brrrrrrrrrr.....

Har måttet holde meg unna svømmehallen lenge nå også, men planen er å komme i gang igjen med det før nyttår. Kan jo ikke risikere at det andre teammedlemmet slår meg i Vansbrosimmet til sommeren - det skulle tatt seg ut! Alternativ/variert trening er visstnok skadeforebyggende sier fagfolkene, så da får vi vel tro på det. Personlig synes jeg det bare er gøy å gjøre forskjellige ting, det holder motivasjonen oppe - så lenge det er noe jeg bare kan gjøre, uten for mye styr i form av utstyr og læring av ny teknikk. Siden jeg tilbrakte hele barndommen i svømmehallen, sitter svømmeteknikken fortsatt ganske bra. Heldig med den, for svømming er ganske vanskelig å lære seg skikkelig i voksen alder har jeg skjønt.

Jeg kjenner godt i skallen at det ble et par juleøl for mye i går kveld (igjen!), men planen er å kreke seg opp i Nydalen og få tatt den sedvanlige sykkelturen med påfølgende eksentrisk legg i dag også.
En dag uten trening er en dag blottet for mening - skal mer enn en tømmermann eller ti for å hindre meg!

I går kjøpte jeg en fantastisk julegave til meg selv: én ukes treningsleir med Springtime travel i Portugal. Det blir stas, og jeg gleder meg allerede, selv om det er noen måneder til. Skriver mer om det en annen dag.

onsdag 16. desember 2009

Ultralyd, julekos og hvit jul!

Har hatt en ny date med fysioterapeuten i dag. Dette er et forhold jeg gjerne skulle ha avsluttet ganske raskt, men det virker ikke som om dette er noe den andre parten er helt enig i, for jeg kom ut av kontoret med avtale om en ny time i neste uke. Dette blir dyrt!

Den siste uka har jeg fulgt beskjedene jeg fikk til punkt og prikke. Er så flink at jeg nesten blir litt kvalm av meg selv - og slik som jeg har kjedet meg... Liker å slite, men ikke på denne måten. Er veldig bekymret for hvordan det skal gå med kondisjonen og VO2maks, hvis jeg fortsetter sånn (men ikke bekymret nok vil enkelte kanskje si, siden jeg blankt har avslått et alternativt, men etter min oppfatning ubehagelig, pulstreningsforslag).

Uansett, det gikk bedre enn sist hos fysioterapeuten i dag. Han kunne kna på leggen, og påsto han tok i mye mer enn sist - hvor jeg som nevnt bare klamret meg til benken og bannet inderlig, høyt og lenge. Nå var det ubehagelig, men ikke mer - og jeg kunne faktisk kjenne hvor det satt. Sist var det vondt over alt. Ultralyd kjørte han også på med, og det merket jeg knapt.

Rart å tenke på at jeg nå bruker tid og masse penger på noe jeg ikke hadde brydd meg om, dersom jeg ikke hadde hatt løpeambisjoner. Jeg merker jo knapt lenger at jeg har en skade og fungerer helt som vanlig ellers. Men siden prioriteringene i mitt liv nå er radikalt annerledes enn de var for bare et par år siden, er det så verdt det. Det er viktig for meg at beinet blir helt bra igjen, og at jeg minimerer risikoen for at det skjer igjen, så mye jeg klarer.
Etter litt diskusjon, kom vi også fram til at jeg skal få bedrive litt høypulstrening igjen; spinning og ellipse, men med moderasjon og med en bevisst holdning til faresignaler. Så jeg tror det blir spinning på lørdag, hurra! Dog med dårlig teknikk, fikk ikke lov til å ta runde tråkk, slik man egentlig skal. Men det kan jeg lett leve med...

Jula er forresten definitivt ikke tiden å ha et lavere aktivitetsnivå enn vanlig. Synes jeg ikke gjør annet enn å drikke alkohol i en eller annen form, spise konfekt og pepperkaker og gå fra julelunsj til julemiddag til julebord om dagen. Flere kilo på kroppen er ikke akkurat ideelt for en som hadde tenkt å bli en raskere løper - blir tydeligvis en asketisk tilværelse på nyåret hvis jeg skal komme noen vei med ambisjonene mine. Men jammen er det gøy mens det varer...

Fredag er det planlagt julebord med pinnekjøtt for Futt'n Fart Running Team. Dessverre er vi sent ute med å prøve og bestille bord, så alle de kjente stedene som serverer julemat er fullbooket. Hvis noen har forslag til alternative steder, så mottas det med takk!


Hvit jul har det blitt i Oslo også, og i går var jeg ute og fikk tatt en kikk på et skue som i veldig stor grad symboliserer julen for meg, nemlig den lysende bjørka utenfor Helga Engs hus på Blindern. Enjoy!

søndag 13. desember 2009

Dagen etter kvelden før....

I går kveld den jobbegivenhet av stabelen som potensielt kan skape klam stemning mellom kollegaer minst et halvt år fram i tid, dvs. fram til sommerfesten, hvor det kommer nye muligheter - vi snakker altså om julebordet.

Grunnet leggskaden var jeg veldig i tvil om bruk av høye hæler, men siden jeg ikke var villig til å gå til innkjøp av nye flate sko til kjolen, ble det høye hæler og selvpålagt danseforbud. Og det gikk greit fram til ca. 04.30 i natt, men da var uansett skoa parkert for lengst. Kan derfor med glede melde at jeg ikke merker at jeg har tatt noen ytterligere skade av denne utskeielsen.

Tross voldsomt manglende mengdetreningsgrunnlag innen sportsgrenen party, inntak av ca en billiard alkoholenheter (hvorav mye, mye akevitt, uff!), i seng kl. 06.00 og i underkant av fire timer søvn, er jeg i bra form i dag. Faktisk så fin at jeg straks har tenkt å dra på trening for å få min daglige dose 30 min rolig sykling og eksentrisk legg.

Hvordan har jeg fått til dette? Lurer faktisk selv. Men jeg tok i går kveld og i natt i bruk alle jungeltriks jeg prøvde ut og syntes fungerte i mitt preløperliv, hvor alkohol ble inntatt litt oftere enn på julebordet.
Mine antihangovertips er som følger:
1. Spis godt før du begynner å drikke
2. Drikk masse, masse vann underveis - da kan du drikke hvem som helst under bordet uten å bli spesielt full selv (dette fungerte helt strålende for meg i går - jeg sto støtt når andre falt, for å si det sånn)
3. Spis godt av det som måtte bli servert underveis
4. Beveg deg mye, hvis du kan (her syndet jeg grovt, men det gikk greit likevel)
5. Spis og drikk før du legger deg og ta en Zyrtec (ja, det funker faktisk!)
6. Spis og drikk med det samme du våkner
7. Får du skallebank likevel? Det er ikke pysete å ta smertestillende mener, nå jeg

Lykke til!
Håper disse rådene også fungerer for andre nå den store festsesongen, og holder flere unna å ringe etter æljen i den store hvite porselenstelefonen.  Dette viser også at man ikke trenger mengdetrening for å vinne innen all sport!

Råd mot fylleangst?
1. Ikke drit deg ut!
2. Hvis du først skal drite deg ut, gjør det sammen med noen som driter seg ut enda mer (eventuelt er så fulle at de ikke husker noe dagen derpå) - da fremstår dumskapen du selv eventuelt har begått ubetydelig ved sammenlikning.
3. Det er kjørt i forhold til pkt. 1 og 2? Kryp under dyna til skammen begynner å avta - og husk: du er ikke verdens midtpunkt (og om du bare visste hvor lite tid folk egentlig bruker på å tenke på deg...)
4. I aller verste fall - valium el. and lots of it!

Tror det var siste større sprell før nyttår, nå er det igjen trening og leging av skade som gjelder. Håper å komme i gang med andre typer trening igjen snart. Beinet føles mye bedre i hvertfall, så jeg prøver å være optimistisk. Satser på at fysioterapeuten er enig på onsdag.

onsdag 9. desember 2009

Treningsforbudet opphevet...

...men ikke noe voldsomt å slenge r.. i taket for likevel...

Vært og sett innsiden av kontoret hos en fysioterapeut i dag for aller første gang, og det blir dessverre ikke siste besøk (godt det er halv skatt på desemberlønna). Diagnosen er vel den samme som jeg fikk av legen; muskelbrist/rift/krampe (ett eller annet deromkring). Fikk kjørt meg skikkelig, var vanvittig vondt da han begynte å herje med leggen - jeg bare klamret meg fast i benken og bannet, dannet og kultivert som jeg er... Siden det fortsatt er så vondt, kom vi egentlig ikke så langt på dagens sesjon,og jeg må tilbake. Ble lovet at det skulle være godt/vondt neste gang. Og det bør det være, visst har jeg høy smerteterskel, og høyere har den blitt etter all løpingen, men dette var ille.

Legen ga meg totalt treningsforbud, men jeg må innrømme at jeg har syklet til og fra jobb likevel. Var også optimistisk nok til å pakke treningsklær, slik at jeg kunne gå rett på trening etter fysiotimen, dersom jeg fikk klarsignal. Og det fikk jeg i grunnen, men... Den neste uka skal bestå av daglig 20-30 min rolig sykling pluss eksentrisk legg (en styrkeøvelse hvor man strekker leggen, for de uinnvidde). Utrolig kjedelig, men bedre enn å drive dank. Får spe på med litt svømming etter hvert, pluss styrkeøktene jeg vanligvis også kjører - nå rekker jeg også mer av det hvis jeg vil (om dette blir langvarig, er det fare for at jeg ender opp med å kunne ta hvem som helst i håndbak).

Samtalen med fysioterapeuten tidligere i dag forløp omtrent slik: han sa at "du må ikke gjøre si eller sånn", hvorpå jeg svarer at jeg allerede gjør det han sier at jeg skal gjøre og ikke det motsatte. Jeg tror jeg sa "jammen" ca. 50 ganger...
Jeg sluntrer overhodet ikke unna styrketreningen, og øvelsene han nevnte er stort sett allerede på programmet. Forsøker å løpe på variert underlag, har 5 par joggesko som jeg varierer mellom (og bytter ut innen ett år har gått). På toppen av det hele har jeg løpt mindre enn vanlig de siste ukene, grunnet at jeg har hatt det travelt med andre ting og det er lenge til sesongstart. Planen var å trappe forsiktig opp igjen på mengden utover på nyåret.
Altså, jeg har vært så snusfornuftig at det er en plage! Hvilket betyr at uansett hvilke forholdsregler man tar, kan man aldri være 100% sikker på å unngå skadeavbrekk - urettferdig, altså! Det var også den faglige konklusjonen, noen ganger kan man bare ikke forklare det... Ikke meningen å skremme dere andre der ute, men dette er altså det en må forholde seg til.
Det var også snakk om sirkulasjonsproblemer, og det er faktisk i det andre leggen jeg har det, ikke i den jeg nå skadet. Skjønn det den som kan, kroppen er rar.
Begynner å skjønne at jeg er mer porselen og mindre armert betong enn jeg i utgangspunktet trodde...

Vel, da har jeg i hvertfall fått inn en liten treningsøkt i dag, og det var da bedre enn ingenting. Men satt på spinningssykkelen og sendte lange, sjalu blikk bort på og tenkte mindre pene ting om dem som travet på tredemøllene. Håper karmaen ikke kommer og biter meg i rompa igjen på grunn av det....

Men ellers har jeg det fint! :) Og i morgen er det happy Obama day, og jeg skal befinne meg omtrent midt oppe i det.

mandag 7. desember 2009

What's up Doc? Pandemivaksine, treningsforbud og fysioterapiutredning...

That's what's up i dag!

Kjørte en liten styrkeøkt i dag tidlig, tross vond legg, men sto over de verste beinøvelsene og fokuserte på overkroppen. Sov heller ikke godt i natt grunnet bange anelser om at gårsdagens løpetur kanskje endrer i et lengre skadeavbrekk.
Fikk akuttime hos legen på ettermiddagen, heldigvis. Det mest postive jeg har å si om den, er at jeg fikk tatt influensavaksinen, som jeg egentlig skulle tatt i morgen, med det samme. Etter å ha blomstret én time på venteværelset, fikk jeg endelig undersøkt leggen, men legen hadde ikke gode nyheter. Trodde det enten var en muskelavriving eller muskelbrist (vi får endelig håpe det er det siste), og avrevne muskler, fikk jeg beskjed om, leges aldri helt. Man må trene opp musklene rundt til å avlaste i stedet - oppløftende! Men det må en fysioterapeut til for å utrede det skikkelig.
Vel, koste hva det koste vil, jeg har ikke tid til å stå på venteliste til over jul - så det var rett ut døra hos legen og inn døra hos første og beste fysioterapeut i nærheten. Mitt første møte med innsiden av kontoret hos en fysioterapeut vil finne sted allerede på onsdag. Inntil da; totalt treningsforbud - merker jeg dør litt innvending bare ved tanken (bør jeg ta det til etterretning?).
Håper selvsagt at vedkommende ikke finner noe, og at jeg blir kastet på dør med beskjed om at jeg er en skikkelig hypokonder, men tror det er å håpe på for mye. Han eller hun vil i hvertfall få med en ekstremt medgjørlig pasient å gjøre, jeg er villig til å tilnærmet gjøre hva som helst for å komme fort tilbake til normal trening. Verdens kjedeligste styrkeøvelser? Bring it on - universets mest tålmodige vesen, det er meg!

Syklet til og fra jobb i dag og det gikk greit (selv om det kanskje ikke var så smart?). Håper jeg kan sykle i hvertfall, kanskje svømme og andre mindre vektbærende kondisjonsaktiviteter, hvis det ender med et lengre løpeforbud. Ellers kommer jeg til å bli litt smårar.

Uansett, mye tyder på at jeg ikke kommer til å bli like stor dronning av dansegolvet som jeg hadde planlagt på lørdagens julebord. Kankje like greit, i hvertfall for dem jeg jobber sammen med?

Nå er jeg glad det snart er årtsskifte, vi skifter til og med tiår - satser på at alt skal gå så meget bedre da, og at motgang og annen negativitet legges igjen i året som var. Ingen får ta fra meg framtidsoptimismen og sulten på livet, det er sikkert (og ja, tro meg - jeg vet at det finnes verre ting som kan skje en her i livet enn en skadet legg).

søndag 6. desember 2009

Slaps, holke og skade!

Det ble ingen skitur i dag! Dårlig føre (våt nysnø er lik kladdeføre, uff!) og usikkerhet omkring oppkjørte løyper, gjorde at jeg valgte å bli i Oslo og satse på en lenger løpetur i stedet. Det ble faktisk en bonustur denne uka, siden jeg allerede har fått de planlagte øktene på plass; to rolige løpeturer, en intervall på mølle, to styrkeøkter, en restitusjonsøkt og en hard sykkeltime i går. Fikk bekreftet at det er flere løpere som trenger variasjon, i og med at jeg satt rett bak Anne Margrethe Hausken på timen (eller var det Veslemøy? - litt usikker, men tror det var førstnevnte).

Var utrolig godt å komme seg ut på en lengre økt, det var veldig grått vær, men regnet som var spådd uteble. Løpeøktene i det siste har sjelden blitt veldig mye lenger enn én mil grunnet dårlig tid, så jeg fikk godfølelsen med en gang jeg satte i gang. Det er dette jeg nok liker aller best; løpe langt og lengre enn langt i passe tempo. Startet på Kjelsås og løp på østsiden av Mariadalsvannet på skogsvei (snart skiløype), ned på Maridalsveien etter Sanner gård, på veien til Skar og Gamle Maridalsvei tilbake til Hammern. Det var veldig slapsete føre på skogsveien og når jeg nærmet med Sanner gård ble det bare glattere og glattere, og det var holke hele veien ned til Maridalsveien. Men ingenting kunne ta fra meg mot og humør i dag! Tenkte dessuten underveis at løping på snø og slaps sikkert er kjempegod trening, kjentes ut som om det tok på anklene i hvertfall, og det trengs. I tillegg så jeg at det ikke skulle mye mer snø til før de kan kjøre løypemaskin der jeg løp - det blir stas!

Vel nede på asfalt i Maridalsveien fikk jeg nærmest en euforisk følelse. Selv om jeg kjente styrketreningene tidligere i uka i kroppen, fikk jeg opp overraskende bra fart på en veldig lav puls. Så gøy! Kunne bare løpt, og løpt og løpt. Og dette etter at jeg hadde kjørt hardt på sykkeltime på lørdag.
Etter Hammern kjente jeg at det strammet litt på baksiden av venstre legg, men tenkte ikke mer over det. Da jeg nærmet meg Brekkekrysset, møtte jeg årets vinner av Kongsvinger maraton i fint driv i motsatt retning, og vinket blidt til ham.
Ett minutt etterpå var lykken brutt! Leggen jeg hadde kjent på tidligere, strammet seg helt og det var ikke mulig å løpe et skritt lenger, helt ut fra det store intet. Hjelp!
Har jeg fått min første skikkelige belastningsskade - og på et sted jeg aldri, aldri har hatt problemer med før? Greide å kreke meg til busstoppen og kom meg hjem. Det går ganske greit å gå, men løping er helt utelukket. Nå sitter jeg her og har de verste fantasier om hva dette kan være. Regner med å kunne unngå amputasjon, men er livredd for at det skal være noe langvarig (har sluppet billig unna til nå - for billig kanskje?...). Hvis det ikke er bedre i morgen, tror jeg faktisk at jeg skal strekke det så langt at jeg oppsøker legen, og slikt bruker å sitte ganske langt inne hos meg. Har forsøkt å nettdiagnostisere meg selv, men har ikke lyktes helt. Var enklere da jeg forstuet ankelen i sommer, der nettdoktorerte jeg meg selv fullstendig. Fint med sånt internett, gitt.
Jeg prøver meg på den planlagte økten i morgen tidlig, så får vi se... Inntil da skal jeg halte meg ned på Grünerløkka og se om det er noe trøst å få av venner i kveld (synd på meg nå,  *snufs*).
Trøster meg også med at det er lenge til sesongstart, og at det tross alt er bra det skjedde nå og ikke i mars, men likevel; det var da som svarte!.... *Banne, banne, banne!*

fredag 4. desember 2009

Første løpetur i skikkelig kulde

I går morges var det premiere på sesongens første løpetur i kulde. Det ble ytterst få turer ute etter at vinteren kom i fjor, men siden gårdsdagens opplevelse var så uproblematisk, satser jeg på at det blir mer utetrening med joggesko denne vinteren.
Jeg startet hjemmefra kl. 07.00 på morgenkvisten, og da viste gradestokken ca. 6 kalde. Løp min vanlige runde på ca 11 km. Fikk prøvd ut den nyinnkjøpte skidressen min, som er kjøpt med tanke på at den skal fungere både til løping og skiturer. Foreløpig bare prøvd klærne til løping - men det var i hvertfall fullklaff. Veldig fornøyd med kjøpet.
Løping i denne temperaturen var ikke noe problem, var en veldig behagelig tur. Fikk roser i kinnene, var aldri kald, men ble heller ikke for varm. Det var ikke spesielt glatt og der det var glatt, var det lett å se, så jeg kunne løpe rundt eller trippe lett over. Eneste problemet med utetrening om vinteren er alle klærne som skal av og på. Kom nesten en halv time senere på jobb enn jeg bruker etter en sånn morgentur. Merker også at jeg bruker mye lenger tid i garderoben på treningssenteret nå om vinteren, det er et strev å bo i Norge om vinteren.

Håper, håper, håper at jeg får brukt skidressen med ski på beina denne helga, men det ser usikkert ut. Hadde tenkt å reise på besøk til slekt på Toten for å få sesongens første skitur, men det har ikke kommet så mye snø og kommer ikke til å bli så kaldt som de spådde tidligere i uka. Nå må jeg derfor se det an, kanskje det blir en dagstur på søndag. Hadde gledet meg veldig til å gå på ski denne helgen, og planlagt det ganske lenge, så jeg kommer til å bli veldig skuffet dersom jeg ikke har tatt skiene ut av boden ved utgangen av helga.

I morgen, siden jeg blir i byen, har jeg tenkt å ta en spinningtime. Det er lenge siden sist, men innimellom kan det være greit med litt variasjon. Tror det kan bli mer enn nok løping etter nyttår, så da kan jeg unne meg å "tulle litt" med treningen nå før jul. Jeg var veldig hektet på spinning før jeg startet med løping, og løpingen tok all treningstid, så det skal bli gøy med et gjensyn. Er en skikkelig bra måte å få opp pulsen, og trening i sal kan være veldig motiverende. Harde løpeøkter på mølle eller ute kan innimellom være tunge å gjennomføre på egenhånd.

Så, til slutt; hvis jeg kan få komme med mitt ønske til nissen i år; gi oss skiføre i Nordmarka til jul! Hadde vært så bra å kunne bruke juleferien på lange skiturer i marka, merker jeg blir helt varm om hjertet bare ved tanken. Jeg har vært noe helt usedvanlig snill i år, så den gaven fortjener jeg! :-)

onsdag 2. desember 2009

Happy ikke-røykedag til meg - fire år siden røykeslutt (hvordan?)!

For nøyaktig fire år siden i dag inhalerte jeg mine siste drag av en sigarett. Da jeg sluttet hadde jeg vært av og på som røyker i ca 10 år (startet sent). Hadde perioder hvor jeg røyket mye (eksamen!) og perioder hvor jeg røyket mindre (4-5 om dagen). Grunnen til at jeg sluttet var egentlig ikke at jeg var lei av å røyke - jeg og røyken var fortsatt gode kompiser, men jeg hadde faktisk begynt å tenke på de langsiktige helsemessige konsekvensene.
Hadde ingen helsemessige plager av røyken da jeg sluttet, selv om jeg garantert hadde merket en ekstrem forskjell hvis jeg plutselig ble plassert inn i min fire år yngre kropp i dag (uff!). Pengene jeg brukte på Marlboro lights bekymret meg også lite, det er så mange uvaner og rare ting man søler bort penger på uansett. Kan ikke si at jeg merket det aspektet ved røykeslutt i etterkant heller.
Likevel, tross lite målbare grunner for å slutte, da jeg gjorde det var jeg helt bestemt på å gjennomføre og at det skulle være slutt for evig og alltid. Hadde gjort et par forsøk tidligere, men havnet sakte
men sikkert ute på galeien igjen (festrøyking - bare glem det, plutselig er hver dag en fest!).

Angrer jeg så i dag på at jeg brukte 10 år av livet mitt på denne (u)vanen - nei, egentlig ikke. Alt skal ikke være helt etter boka i livet, og kanskje er det ikke en optimal fortid i forhold til dagens satsing innen kondisjonsidrett, men lite å få gjort med det i dag. V02maksmålingen min fra i mai var veldig god, så det har uansett gått bra. Fantastisk hvordan kroppen heler seg selv!

Er det noen fare for at jeg skal sprekke i dag? Eh, nei! Røykingen føles som et helt annet liv, og løpingen er mye viktigere enn å se kul ut med sigg på fest.

Hvis noen lurer på hva min oppskrift for å lykkes var, så var den i grunnen ganske enkel, og de samme mentale metodene brukte jeg senere da jeg slettet en god del kilo fra displayet på baderomsvekta. God og nøye planlegging er viktige stikkord.
For det første gjorde jeg noen grep på forhånd, blant annet sluttet jeg å røyke etter et gitt klokkeslett på
kvelden noen uker i forkant og tok en nikotintyggis i stedet dersom suget meldte seg (og det smaker blæhhh!). Røyeksluttdatoen var også satt på forhånd; siste sigg ble inntatt på julebord på jobben.
Grunnen var at jeg stort sett aldri orket tanken på røyk "dagen derpå", og har man først gått én dag uten røyk kan man jo like så godt gå én til og én til osv.
Jeg hadde også kartlagt alle "problematiske" situasjoner som kunne dukke opp etter røykeslutt, og bestemt meg for hvordan jeg skulle takle dem - og det gjennomførte jeg også. Jeg hadde også vedtatt at hjelpemidler var lov (uansett hva ekspertene måtte si), hvilket betydde nikotintyggis til hverdags og hamsterbleier på fest. Og det funket, det verste suget ga seg, selv på fest.
Det kom som en overraskelse på meg da jeg sluttet denne siste gangen, hvor fysisk avhengig jeg faktisk var av nikotin. Ved tidligere røykeslutt var det kun den psykiske avhengigheten som hadde plaget meg. Siden jeg sluttet i desember, gikk det ikke lenge før jeg måtte teste ut min nye røykfrie tilværelse i festsammenheng, og det gikk veldig bra.

En annen grunn til at det gikk så bra, og som også forsåvidt henger sammen med planlegging, er at jeg var helt bestemt på at jeg skulle lykkes og at det virkelig var slutt denne gangen. Hvis bakdøra for å mislykkes aldri åpnes, så mislykkes man heller ikke. Jeg mener at alt man gjør her i livet er valg, og at det å sprekke/mislykkes også er et aktivt valg,selv om mange nok ikke liker at jeg sier det. For, hvis man før man går på fest f.eks. tenker at man kommer til å bli utrolig vanskelig å ikke sprekke/la være å ta seg en røyk, at man kommer til å føle et forferdelig sug og få lyst på, og at man skal prøve å ikke gi etter for suget, men er usikker på om man lykkes - ja, det var det med selvoppfyllende profetier da... Og dette kan jeg si, for disse tankene har jeg tenkt selv og handlet deretter.
Denne gangen var jeg derimot skråsikker på å lykkes, det var bare ikke et alternativ å sprekke.
Jeg var også innstilt på at det skulle gå greit og være uproblematisk, og igjen; det er det med selvoppfyllende profetier. Nikotintyggis og snus ble fort forkastet (det kunne aldri erstatte min gamle venn ML uansett), etter et par uker var det fysiske suget helt borte og siden det har jeg vært på den smale sti og mentalt en ikke-røyker. Men andre må fortsatt få røyke så mye de vil!

Et siste råd fra meg er å finne egen grunn for å slutte, ikke en ytre. Du må gjøre det for deg selv, ikke for at nooen andre synes du skal gjøre det. Indre motivasjon må til for å lykkes!

Om denne oppskriften er allmenngyldig, vet jeg ikke, men den fungerte for meg. En ny innsikt jeg fikk i går, tilsier kanskje at min oppskrift var veldig tilpasset min personlighetstype.
Jeg har fulgt et prosjektlederkurs i det siste, og i går fikk vi presentert resultatet av en personlighetstest vi har måttet svare på tidligere. Testen tar utgangspunkt i C. G. Jungs typeteori, der jeg gjorde soleklare utslag på alle variablene til en INTJ – så der har du meg (og Keiser Augustus)... Dette stemte skremmende godt på veldig mange punkt:
Jeg systematiserer og planlegger alt, samtidig som jeg er svært betatt og opptatt av endring og forbedring. Tenker gjerne utenfor boksen og bryr meg vel ganske lite om autoriteter, konvensjoner og såkalte oppleste og vedtatte sannheter. Den kreative evnen og det evige ønsket om å forbedre, sammen med en evne til å gjennomføre det jeg starter på, forklarer godt de ganske voldsomme endringene jeg har gjort med meg selv gjennom livet. Jeg lanserer meg selv i stadig nye, og det jeg selv anser som, forbedrede utgaver – kanskje slitsomt for andre å følge med? I tillegg er jeg veldig introvert og henter energi og motivasjon i meg selv heller enn fra omverdenen. Er slettes ikke uimottakelig for ytre motivasjon, men den er ingen nødvendighet, jmf. røykeslutt, vektreduksjon, løping m.m.

Og skulle du lure på hvem jeg egentlig er (vi kan visstnok være vanskelige å forstå seg på og komme innpå), her kan man lese alt om en INTJ.

For øvrig; trente styrke i går kveld og endte opp med et stort blåmerke på venstre overarm, et enda større et på venstre kne pluss at jeg dro venstre skulder litt ut av ledd – ingenting å si på innsatsen her i gården…
Related Posts with Thumbnails