Maratontest av Adidas Marathon 10

Det var en del styr for å finne skoene jeg skulle løpe Stockholm marathon i. Jeg endte til slutt opp med å løpe i et par Adidas Marathon 10 som er en helt ny modell som ble lansert i februar i år. De er ment å være en slags relansering av de klassiske maratonskoene fra 70- og 80-tallet som blant annet Grete Waitz løp med, men med dagens teknologi. De likner visstnok ganske mye på Adidas Boston, som er en annen lettvektsmodell fra Adidas som mange løper lange løp i. Men i følge selgeren på G-sport (som er den eneste sportsbutikken jeg fant som fører denne modellen) er det mindre demping i hælene på Marathon 10 enn på Boston, i tillegg er meshen framme ved tærne tettere og kanskje ikke så bra som på Boston. Marathon 10 er da også litt billigere enn nevnte Boston.

Men jeg tok sjansen likevel, for skoa så bare så utrolig kule ut. Det er kanskje ikke et aspekt som bør tillegges betydning når man kjøper sko for å løpe så langt i, men man kan ikke være like voksen og forstandig hele tiden. Skal likevel innrømme at skovalget var noe av det jeg var mest nervøs for da jeg sto på startstreken i Stockholm – skovalget hadde nemlig svært stor betydning i Oslo.
Sist løp jeg med et par Mizuno Wave Elixir 4, som jeg trodde jeg hadde testet godt ut på forhånd. I tillegg hadde jeg et par svindyre sokker fra Falke spesialtilpasset maraton. Dessverre fungerte ikke denne kombinasjonen så bra. Tror kanskje at jeg hadde løpt litt for mye med skoa på forhånd, slik at meshen foran hadde utvidet seg for mye, sånn at jeg sklei litt rundt i skoa. Den siste to milene hadde jeg fryktelig vondt under tåballene og hvert steg var smerte. Dette ødela løpet veldig, og jeg fryktet at dette skulle skje igjen. Turte derfor ikke å løpe et nytt maraton i denne modellen, selv om jeg har planer om å kjøpe dem igjen, men da blir det bare til trening.

Skoa jeg opprinnelig kjøpte for å bruke i Stockholm er et par Asics DS Trainer. Siden jeg fikk krampe i tærne og akkurat samme smerter som jeg slet med i Oslo maraton på den første langturen jeg testet dem, var det klart at jeg aldri ville tørre å stille til start med disse, uansett hva som skulle skje senere. Da jeg endte opp med å kjøpe Asicsskoa på Löplabbet var det close race mellom dem og Adidas Boston, så jeg visste at sistnevnte modell også passet til meg. I tillegg var de første lettvektsskoa jeg kjøpte et par Adizero, og de har jeg vært veldig fornøyd med (var også dem jeg løp 43 km med i Portugal).

Det var da jeg var inne på Runningwarehouse for å sjekke prisen på Boston at jeg oppdaget Adidas Marathon 10 (hvor de for øvrig var utsolgt med virkning månedsvis inn i framtiden), og resten er historie. Dessverre var det ingen som hadde testet dem eller kunne si noe om dem da jeg kjøpte dem, så det er jeg som nå har stått for den store forbrukertesten av disse skoa.

Etter at jeg fikk skoa i hus har jeg brukt dem en del på trening (når jeg har fått trent), både når jeg har løpt (forsøksvis) fort og på langturer. Jeg har da likt dem godt og ikke merket noen potensielle problemer. Når det gjelder testing av maratonsko er det en avveining i forkant; man må teste skoa, men man kan ikke løpe for mye i dem heller. Lettvektssko slites fort ut.

Så til den store, endelige testen: Stockholm marathon 2010. I tillegg til å teste skoa, løp jeg også i nye rosa CEP-strømper. Første gangen løp jeg i CEP-soccersleeves med Falkesokker nede i skoa. Nå hadde jeg heldekkende knestrømper. Det jeg var usikker på med denne kombinasjonen, var om det ville bli altfor varmt, siden CEP er ganske tykke i den delen som er nede i skoa. Pluss at meshen på Marathon 10 som nevnt er ganske tett. Jeg vet at jeg kan bli veldig varm på beina og plages av det.
Nå ble det ganske varmt i Stockholm, og jeg kan med glede meddele at jeg aldri underveis tenkte over hva slags temperatur det var nede i skoa; ergo fungerte kombinasjonen på dette punktet.

Utseendemessig var kombinasjonen også helt uslåelig, og som nevnt i bloggposten fra selve løpet, ble jeg da også lagt merke til.

Så til slutt; fungerte det løpsmessig? Jeg tror det… Var i hvertfall ikke plaget i nærheten på samme måte av sårhet under tåballene som jeg var i Oslo. Litt var det selvsagt, det er jo nesten unngåelig, men ikke noe jeg tenkte mye over eller tilla mye vekt på slutten. Det var andre smerter som var mye mer plagsomme. Vanskelig å si om de andre smertene jeg opplevde, og den tiltagende krampen i leggen, kan tilskrives skoene eller andre faktorer. Men jeg velger å tro det hadde kommet uansett, og at det kan tilskrives at jeg har fått løpt så lite det siste vel halve året, samt at jeg er en tung løper og at belastningen på beina derfor er stor.

Man kan nå se på skoa at de har blitt utsatt for en stor belastning, fargen på sålene var helt fin før løpet, nå er den i ferd med å flasse av flere steder. Dette sier sikkert også noe om hva som er ståa for dempingen innenfor fargen. Trolig er dette paret sånn ca. klar for utskiftning.

Min konklusjon er da at det kommer et nytt helt maken par sko i hus, og med mindre jeg plutselig kommer over noe som er mye bedre, kommer jeg til å løpe maraton med sjokkrosa sko igjen.
Sånn så det ut i Stockholm:

That concludes the vote from the Futt’n Fart jury; løp og kjøp – hvis du tør (du må tåle å få kommentarer)!