Dit alle veier fører...

Hvor er jeg nå? Det er spørsmålet... Klarer du gjette? Har lagt opp til at det skal bli enklere og enklere etter hvert som du blar deg nedover i bildene. 

Disse har man ikke lyst til å havne i klammeri med har jeg hørt...

Ringer dette noe bjeller?

Antikk ingeniørkunst på sitt aller ypperste

Horder av turister er her sammen med meg

Veldig mange sånne typer i denne byen

Verdens kanskje mest kjente kuppel i det fjerne

 

Denne karen brukte å holde til i en egen stat midt i denne byen

Hvis du ikke vet hvor jeg er nå, må du nok ringe en venn - dette var siste hint

Har spist både gelato, pizza og bruschetta og mer skal det bli. Og ja, jeg er ei real flyfille - er fullstendig klar over det... Men man lever vel bare én gang, selv om det er mange i denne byen som påstår at man lever evig.

Ah, det er helt sikkert vår!...

Vår på Toten er lik blåveis...

Mer blåveis...

Hvitveis og blåveis...

Hvitveis...

Hvitveis og hestehov - for en herlig tid våren er...

Til Sardinia for å bli rask som et villsvin, utholdende som en muflon og elegant som en flamingo!...

Aspirerende villsvin, mufloner og flamingoer på første løpetur.

Som overskriften sier; jeg er tilbake fra et altfor kort opphold på Sardinia sammen med en gjeng klubbvenner fra OSI. Alle de ovenfor nevnte dyr oppholder seg på denne øya, men har dessverre ikke observert noen av dem (annet enn skilt som advarte mot mufloner etter kystveien vi kjørte siste dagen). Et også usikker på om treningsutbyttet er i takt med overskriften, men en del løping har det da blitt.

Her ble store deler av mandagen tilbrakt

Da dette tilbudet dukket opp i innboksen min, tenkte jeg i ca. ett nanosekund før jeg sendte e-post til sjefen og spurte om å få fri i påsken. Brukte omtrent like lang tid på å bestille turen, etter at jeg hadde fått tillatelse til å ta fri. Opprinnelig plan var å jobbe i påsken, siden det er svært hektisk på jobben fram til sommerferien. Samtidig er mitt nåværende motto å si ja til alle fristende tilbud som kommer i min vei - det er bedre å angre på ting jeg har gjort, enn ting jeg ikke har gjort - og det vant! Det blir mye reising denne våren for å si det mildt - dette var bare min første reise til Italia denne måneden...

Vårblomstring og løping i kombinasjon

Grunnen til at vi skulle til Sardinia er at Mauro, som også trener med OSI, er derfra og ønsket å få oss på besøk - og det ønsket fikk han oppfylt. 15 stykker dro nedover, blant dem tre barn - litt av en gjeng. Vi ble lovet at vi skulle bli raske som villsvin, utholdende som mufloner og elegante som flamingoer av treningen der nede - derav overskriften.

Mye å se og gjøre på løpeturene

Programmet har vært tettpakket fra morgen til kveld; løpeturer og sightseeing. Har nesten ikke hatt tid til å sove. I tillegg har jeg vært sjåfør, mer om det senere. I går var jeg utrolig sliten og har nesten ikke orket noe som helst, i dag sov jeg til kl. 11 (kan ikke huske sist det skjedde). Håper det kommer seg ut over i påsken, sånn at jeg kommer meg mer ut og kan nyte våren. Det har jo blitt grønt i Oslo mens jeg var borte.

Vårblomstring slik den arter seg på Sardinia

Har rukket to lengre løpeturer i fantastiske omgivelser mens vi var der nede, samt det som skulle være en intervalløkt, men som kun ble oppvarming og nedjogging for meg og Cecilie. Visste at jeg ville betale dyrt for å ligge og steike i sola på stranden hele dagen.

Har løpt i verre omgivelser.

Vi har oppholdt oss på vestkysten av Sardinia, rett nord for Oristano - ca. to og en halv times kjøretur sør for flyplassen i Alghero. Har bodd hos en kamerat av Mauro som driver med agroturismo, dvs. vi har bodd på en liten gård. Det har vært veldig hyggelig, og absolutt noe jeg kan anbefale å gjøre på Sardinia. Tror også at vi reiste på veldig riktig tid av året. Det var veldig frodig, alt blomstret og det var ikke for varmt.

Fra gården vi bodde på

Jeg har som sagt vært sjåfør hele turen. Fikk utdelt en splitter ny Citroën C3 av leiebilfirmaet ved ankomst. Den hadde kun gått 70 km da jeg fikk den, så har jeg kjørt på den nesten 500 til i løpet av tre dager. Det er forresten ganske billig å leie bil der nede, i tilfelle noen skulle lure på det. Sardinia er absolutt et sted hvor man bør ha bil, sånn at man kan komme seg rundt - det er så mye å se.

Tårnet på domkirken i Oristano

Romerske ruiner i Tharros - fra løpeturen dag to

Sardinierne har et mer tradisjonelt kjønnsrollemønster enn oss nordmenn, så vi kan ha vakt oppsikt rundt om der vi kom kjørende; tre karer i en bil med kvinnelig sjåfør... Kjøringen har stort sett gått greit - og passasjerene har påstått at de har følt seg trygge. Funnet fram har vi også gjort, og på veien ned fra Alghero  første kvelden/natten gjorde Rik en heroisk innsats som kartleser. Tilbake var det verre, igjen var det vår bil som fikk ansvaret for å finne fram - men etter en del svetting, banning og spørring på stotrende italiensk inne i Alghero kom vi helskinnet fram og rakk flyet hjem.

Fire leiebiler måtte til, og enda ble det trangt; to Citroëner, en Lancia og en Fiat Panda aka Postmann Patbilen - vi har ledd en del av sistnevnte, som har blitt kjørt hardt rundt på øya de tre siste dagene, stakkars...

Tidvis har jeg vel kanskje vært i overkant inspirert av min store helt Sebastien Loeb, kjørte jo tross alt Citroën. Men synes ikke jeg har kjørt over evne stort sett, med unntak av et par hendelser inne i Oristano. Blant annet en rundkjøring hvor jeg måtte stå ekstremt på kravene (og italienerne på bremsene). Usikker på om det er andre rundkjøringsregler på Sardinia?! Uansett, en av passasjerene, Finn, påsto i etterkant at den forseringen av en rundkjøring var turens absolutte høydepunkt. Jaja, glad for å kunne bidra med litt spenning i hverdagen.

Dessverre var vannet ganske kaldt

Den samme Finn og jeg havnet også i klammeri med det lokale politiet i en by ved navn Bosa - helt sant... Da hadde jeg ikke bare parkert feil vei i en enveiskjørt gate, men heller ikke betalt parkeringsavgift! Heldigvis greide vi å snakke oss ut av en bot med tegnspråk og alle italienske uttrykk Finn kunne. Bra jobba! Godt vi kan le av det nå, han politimannen var myndig nemlig...

Jeg var ikke den eneste som hadde reist til Sardinia for å teste ut nye kule sko...

Turen ble altfor, altfor kort. Kunne vært der mye lenger. Men jeg rakk å spise både pizza og italiensk is, pluss at jeg ble solbrent. Ikke at det siste er så vanskelig, men denne gangen har jeg også greid å bli solbrent i hodebunnen - og det svir... Men flere ble mer solbrente enn meg - mye, mye mer...

Grillet fisk i hagen til Mauro i Torregrande siste kvelden

Resten av påsken skulle etter planen vies til løping. Men jeg har ertet opp nervene under forføttene ganske kraftig der nede, og det har snarere blitt verre enn bedre etter at jeg kom tilbake til Oslo. Løpeturen både i dag og i går har vært smertefulle - så i morgen tar jeg meg fri. Forhåpentligvis orker jeg å løpe en kort tur eller to til før påsken er omme.

Ah, good times...

Hjem til svært triste nyheter...

Er akkurat tilbake fra en kort løpeferie, noe jeg skal skrive mer om i et annet innlegg senere.

Meldingene nådde oss per sms på tirsdag; Grete Waitz er død! For min del var det passende nok crewmedlemmet (Rannveig, aka Futt) som varslet meg. Jeg må bare innrømme at selv om jeg ikke kjente Grete personlig på noen som helst måte, så syntes jeg det var veldig, veldig trist. Hun er en skikkelse som man alltid har beundret, selv om man selv ikke drev med idrett. De siste årene, etter at jeg selv startet å løpe, har beundringen vokst voldsomt, og jeg har virkelig forstått hvilket bidrag hun har gjort for å bane vei for både kvinneidrett på elitenivå og for masseidretten.
Jeg begynte å lese nettaviser på mobilen da jeg satt på flybussen hjem fra Torp i går - og da begynte tårene å trille. Greide ikke stoppe det. Heldigvis var det bare italienere som satt rundt meg, de er vel vant til litt følelser...

Takk Grete! Du har allerede, svært fortjent, fått din statue utenfor Bislett. Jeg vet ikke hva mer man kan gjøre for å hedre ditt minne, annet enn å alltid huske deg og det du fikk til mens du levde. Det du fikk til var ikke så rent lite. I historien vil du alltid stå som en av de aller største idrettsutøverne Norge har fostret, men din betydning går langt utenfor idrettens grenser. Tross din stillferdige, ydmyke holdning har du vunnet store slag og endret mange holdninger på vegne av alle oss som har kommet løpende etter deg - oj, som du viste dem...
Du fortjener statsbegravelsen de nå har tilbudt deg. Jeg vil alltid huske deg og det du sto for.

Jeg har ikke sett Grete i levende live så mange ganger, men var på et foredrag med henne den 30. januar i år. Den opplevelsen var både god og vond på samme tid, så jeg har ikke orket å skrive om det på bloggen i etterkant. Grete var veldig dårlig den dagen, og det var vondt å se. Har jo visst at hun har vært syk lenge, men forsto vel ikke helt hvor ille det var før jeg så det med egne øyne.
Men hun ga alt hun hadde likevel, og ønsket å få til et nytt arrangement senere, slik at vi skulle få valuta for pengene.  Sånn ble det dessverre aldri.
Er veldig glad for at jeg fikk med meg den siste muligheten til å treffe henne. Nå var det mest Jack som fortalte, men historiene deres skulle man gjerne hørt mer av. Jeg håper inderlig det kommer en bok etter hvert.

Skal ikke gjenfortelle alt jeg har hørt her, noe står også i boka hennes; Løp din egen maraton. Den anbefales!
Historien rundt hvordan hun endte opp med å vinne New York City Marathon når hun egentlig skulle legge opp og hadde reist over som en ferie er ganske kjent, men betegnende.
Da Grete startet karrieren var det bare lov å konkurrere på 800 meter for jenter, dette økte etter hvert til 1500. Det er et stykke derfra og opp til maraton, men Grete banet vei for alle oss som kom og kommer etter.
En annen ting jeg bet meg merke i er at hun alltid løp så fort. Langturene gikk sjelden saktere enn 4-fart, normalt i 3.50. Oioioioi... Men sånn er det vel når man er baneløper fra starten av, da er man vant til høy fart og det føles mer behagelig.
Vet at Ingrid Kristiansen trente annerledes, og virkelig tok det rolig på de rolige langturene. Hun ble også bedre til slutt, etter å ha levd i Gretes skygge lenge. Jeg synes ofte at Ingrid Kristiansens bragder blir litt glemt i skyggen av en så strålende stjerne som Grete Waitz - tenk at vi hadde to så fantastiske kvinnelige løpere samtidig! Men for øyeblikket er det et tema jeg skal la ligge, annet enn å si at Grete gjorde det norske folk så bortskjemte at det er vanskelig for nye løpetalenter å få noen oppmerksomhet. Kirsten Marathon Melkevik er mer kjent i Sverige enn i Norge... Utrolig, men sant.
 
Mitt personlige forhold til Grete, utenom foredraget den 30. januar, er som følger:
Da jeg trente til min første halvmaraton gjorde jeg det etter nybegynnerprogrammet som Grete hadde laget til og lagt ut på nettsidene til Oslo maraton. Selv om jeg hoppet inn ganske langt ut i programmet, og hadde noen sykdomsproblemer underveis, hadde det aldri i verden gått så bra som det gjorde dersom jeg ikke hadde hatt en plan å trene etter (pluss tipsene som fulgte med). Har anbefalt dette programmet til alle i samme situasjon i etterkant og vil fortsette med det.

Både før jeg debuterte på halvmaraton i Oslo for to og et halvt år siden og foran første gangen på Fredrikstadløpet var jeg innom statuten på Bislett og hadde et øyeblikk eller hva man nå skal kalle det... Dette er en tradisjon jeg tydeligvis må ta opp igjen - i begge de overfor nevnte løpene gikk det over all forventning, det har det aldri gjort etterpå. Ser at hun har lagt ut nye programmer på nettsiden til Oslo maraton nylig - en siste hilsen fra Grete.

Til slutt vil jeg oppfordre alle til å støtte Aktiv mot kreft som var Gretes store sak til siste slutt. Selv om Grete tapte kampen, må vi kjempe den videre for henne. Det er mange måter å støtte Gretes hjertesak på, både med store og små beløp. Jeg har blant annet støttet via at en liten sum ved salg av skomodellen Adidas Marathon 10 går til denne saken. Hittil har jeg vært gjennom fem par og flere vil det bli...

Bevis på at jeg har støttet saken!

I påsken er målet å løpe på meg en anselig antall kilometer. Siden lørdag har jeg kommet opp i nesten 63 km. Etter å ha publisert dette innlegget, er planen å få på meg klær (og solkrem) og ta trikken opp til Kjelsås og pådra meg noen flere kilometer - alle dedikert til Grete. Hvor mange Gretededikerte meter får vi til i løpet av påsken folkens? Og hva om vi legger litt penger i hver kilometer vi løper og gir til Aktiv mot kreft - noe å tenke på folkens?

Åtte ting du nødvendigvis ikke behøvde å vite om meg...

Jeg observerer at jeg har blitt utfordret av Silja til å legge ut åtte ting på bloggen som folk ikke visste om meg. Siden oppfordringen var ledsaget av masse smigrende komplimenter var dette vanskelig å totalt overse.

Selv om jeg blogger, og derfor deler veldig mye av meg selv offentlig, synes jeg utfordringen var litt vanskelig. Man må jo skrive om noe som er litt spennende også, ikke sant - og når det gjelder trening har jeg i grunnen delt det som er å vite. Har også delt andre ting, og det som nå måtte være igjen er kanskje ikke like hemmelig - men heller ikke offentlig.
Det man ikke allerede har sagt om seg selv, har man kanskje heller ikke så lyst til å dele. Så jeg kommer til å spare dere for juicy details og de virkelig sjokkerende opplysningene i de åtte punktene som nå kommer - sosialpornografien spares til selvbiografien...

Her kommer åtte tilleggsopplysninger om meg, som noen allerede vet - andre ikke:

1. Grunnen til at jeg heter Adelheid, det er et spørsmål jeg stadig får.
Navnet er tysk, men jeg har ingen tyske aner. Søstrene mine heter Karianne og Rannveig - ikke særlig konsekvente i orienteringen av navnevalgene mine foreldre. Vel, grunnen slik jeg har fått det fortalt, er at Den norske bokklubben hadde bokserien Bjørndalstrilogien som starter med Og bakom synger skogene, av Trygve Gulbranssen som månedens bok en eller annen gang i 1975 (da jeg var under ruging). Hovedpersonen i bøkene heter Adelheid, og det må tydeligvis ha gjort inntrykk. Jeg har lest bøkene - og i tillegg til at bøkene er kvalmende nasjonalromantiske etter min smak, har jeg lite til felles med bøkenes Adelheid. Men selve navnet lever jeg godt med.
Og til de som ikke vet det, det mer vanlige navnet Heidi, er bare en forkortelse for Adelheid. Sånn at hvis dere møter noen av tysk herkomst som introduserer seg som Heidi, så heter de trolig egentlig det samme som meg. Litt folkeopplysning i tillegg der altså.

2. Jeg har to tatoveringer, selv om de aller fleste kun har sett føniksen på venstre legg. Jeg startet sent, den første tok jeg da jeg var 33 år - og jeg kan avsløre at jeg slettes ikke anser meg selv som ferdig tatovert...
I tillegg har begge søstrene mine hver sin store tatovering - også de utført ganske nylig. Ungdomsopprøret kom sent men godt i vår søskenflokk, og jeg er et skikkelig godt forbilde som storesøster. Derimot ser de ikke ut til å følge etter når det kommer til løping (ei heller røykeslutt m.m.).

3. Har vært den lykkelige eier av en Citroën 2CV ved navn Maurice. Siden jeg verken hadde kunnskap, ferdigheter eller økonomi til å ta vare på ham slik han fortjente, ble han bortadoptert til en eier som kunne elske og ta vare på ham mye bedre enn meg.
Maurice, jeg savner deg fortsatt, med dine 29,5 halvdaffe bryggerigamper under panseret.Og ett er sikkert, én dag skal jeg være den lykkelige eier av en 2CV igjen.

Sjekk ut de raffe kufangerne - Maurice var en cool dude!

4. Jeg har en lang universitetsutdannelse bak meg, som kulminerte etter litt om og men i et hovedfag i statsvitenskap - samtidig er jobbtittelen min i dag overingeniør(?!). Det synes jeg er en så morsom greie at jeg må nevne det ved enhver anledning hvor det passer seg (og kanskje ikke passer seg).

5. Har delt mange av mine skavanker på bloggen tidligere. I tillegg kan jeg fortelle at jeg har skoliose (nedre del av ryggsøylen er skeiv og venstre bein er 1,5 cm kortere enn det høyre). Men siden jeg har hørt at Usain Bolt også har denne diagnosen, er det tydeligvis ingen unnskyldning for å løpe sakte.
Er født med hoftedysplasi, og derfor vinglet meg gjennom barndommen (og vingler fortsatt). Slet f.eks. veldig med å lære å gå. Staheten kommer nok delvis derfra, hvis jeg ikke greide det de andre ungene greide - øvde jeg til jeg fikk det til. 
Mine foreldre burde det ikke vært avlet på virker det som, tatt i betraktning alle medfødte feil og mangler jeg har...

6. Drev aktivt med svømming fra jeg var 4-5 til jeg var 13-14 år, men var aldri særlig god.

7. Jeg har vunnet over 180 000 kr. i et spørreprogram på TVNorge. Det er nesten 10 år siden, så pengene er blåst og ingen husker programmet, heldigvis... Har faktisk også deltatt i et spørreprogram til, men der var premien på langt nær så stor, dessverre.

8. Er veldig sjenert, selv om mange ikke tror/oppfatter det. Jeg jobber med saken, konstant! Vil derfor benytte sjansen til å minne om at folk som kan oppfattes som overlegne og/eller arrogante mange ganger bare er nettopp sjenerte/usikre...

Sender oppfordringen videre til alle bloggere som leser dette, nå er muligheten til å avsløre sære ting om deg selv -  verden venter! Hvem tør å avsløre noe skikkelig sjokkerende?

Uka som gikk, nye sko og påskeplaner

Etter Fredrikstadløpet har det så langt blitt lite trening, noe jeg har store planer om å få til en radikal endring på  nå i påsken. Påskefri skal omsettes i løpte kilometer, det er planen. Jeg har faktisk blitt lovet at jeg i løpet av påsken skal bli rask som et villsvin, utholdende som en muflon og elegant som en flamingo.Skal komme tilbake til på hvilket grunnlag dette har blitt lovet og hva resultatet ble...

Løp som sagt med svært vonde hamstrings i Fredrikstad og det har fulgt meg hele uka, dessverre. I tillegg har jeg blitt litt mer forkjølet, men dausjuk er jeg ikke - bare nok til at jeg har tatt det litt roligere enn planlagt.

Mandag testet jeg stretching på Centrum Athletica for første gang. Tenkte det var smart å få strekt litt på alle problemområdene. Hun som ledet timen var danser, så der var det no mercy. Man kunne høre smerteynkene ettersom hun beveget seg rundt i lokalet og bendte og vred på oss - så jeg lå der og tenkte; ikke kom hit, ikke kom hit - men ingen slapp unna. Au!
Men jeg kommer til å gjøre det igjen - som vanlig når jeg har vært borti en aktivitet som var smertefull... Fikk strukket veldig bra på de områdene kiropraktoren har bedt meg om å jobbe med - mye bedre enn jeg greier på egenhånd.

Tirsdag og onsdag var jeg på tjenestereise til Bodø - og der var det ingen tid til trening. I tillegg ble stort sett alle timene tilbrakt i sittende stilling, enten på reise eller i møter. Ikke bra for vonde hamstrings i det hele tatt, jeg satt og vred meg mye i stolen, gitt.
Første kvelden ble tilbrakt på handelsstedet på Kjerringøy, som jeg faktisk kjørte forbi i sommer uten å se det. Kjempefin opplevelse toppet med en fantastisk treretters middag og masse god vin. Jeg greide å gå glipp av havørnen denne gangen også, selv om det var masse av dem der ute. Ergerlig!
Men reinsdyr både så og smakte vi (stakkars Rudolf!). I tillegg traff jeg på disse snasne skapningene:

Søte, ikke sant?

Det er vår, derom hersker det ingen tvil - og utsiktene for påsken værmessig ser helt fantastiske ut. Siden det er vår, er det også på tide med litt opprydning; inn med det nye og ut med det gamle. Mandag dukket derfor FedEx opp på kontoret med nye sko til meg, juhu!
Det jeg fikk levert var to par Adidas Marathon 10, som jeg har skrytt av her tidligere.  Denne modellen en billig, kul å se på og, aller viktigst for meg, er de skoa som irriterer mine nervene under forføttene mine i minst grad (som jeg har funnet til nå - og jeg har testet mange modeller).

Gjett hvilket par som ligger i søpla nå. De finnes i flere farger enn dette, blant annet grønt, men det får bli neste gang...

Jeg handlet veldig mange par sko i fjor ettersom jeg fikk mer og mer problemer med Morton's metatarsalgia. Noen sko irriterer mer enn andre, og det finner man ikke ut før man har testet dem. Smertene i forføttene har vært det viktigste kriteriet for valg av sko det siste året. Marathon 10 har kanskje ikke det ypperste innen skoteknologi og demping, men sånne hensyn må for øyeblikket vike.
Når jeg har fått behandling for smertene, kan jeg ta en ny gjennomgang av skogarderoben, og forhåpentligvis la andre hensyn telle igjen. Kanskje jeg får slitt ut noen av skoa som for øyeblikket bare ligger og samler støv også, håper det.

Nå blir det en bitteliten pause i bloggingen, men jeg lover at neste innlegg blir betraktelig mer spennende enn dette (er i ferd med å pakke kofferten - minst tre par løpesko er med)...

Rapport fra Fredrikstadløpet 2011

Nå er det overstått, sesongen er i gang og etter i dag kan det i grunn bare gå én vei - opp!

Dette innlegget skal ikke bli så negativt som det kan høres ut, mye fint å si om dagens løp. Rammene var gode, som vanlig fint vær, masse kjentfolk og bra arrangement. Dro nedover med klubben (OSI) og hadde selskap både på reisen ned, middag etterpå og reisen hjem. Fikk dessverre ikke tatt noen bilder i dag.
Men reportasje og bilder finnes her.

Så til det negative, før jeg igjen skal komme tilbake til positive ting. Har pådratt meg en liten forkjølelse de siste dagene, på langt nær av samme karakter som i fjor, da hadde jeg ikke startet i det hele tatt i dag. I tillegg kunne det overhodet ikke vært mer feil dato i måneden for meg å skulle prestere i løp (regner med at lesere med samme kjønn som undertegnede forstår hva jeg snakker om). Når jeg i tillegg ikke har løpt to mil på hardt underlag siden i november i fjor, følte jeg at det var lite å hente prestasjonsmessig i dag. Dagens løp fikk bli en test på hvor landet ligger hva angår form, samt få en statusrapport på hvordan smertene i forføttene arter seg nå.

Dagens plan var å gå ut i femmerfart (12 km/t), som er maratonfart for meg. Denne farten hadde jeg tenkt å holde hele løpet, og hvis det føltes bra, skulle jeg øke på slutten - negativ splitt. Det er nemlig noe jeg ikke har hatt siden jeg debuterte på distansen høsten 2008.

Jeg gikk ut etter oppskriften og alt føltes herlig. Lav puls og lett pust. Etter bare én kilometer skjer det, en klassisk Adelheid; jeg snubler på asfalten (ingen grunn i det hele tatt) og er nesten i bakken. Det går flere nervepirrende, tungt belastende skritt før jeg greier å gjenfinne balansen. Ble ikke noe blod i dag, men dessverre satte det seg hardt i begge hamstrings og i setemuskulaturen. Resten av løpet har jeg løpt med ganske mye smerter i hamstrings, og beina har føltes som tømmerstokker. All fart jeg måtte ha hatt i beina, forsvant i den nestenulykken. Men skitt au, sånt skjer! Jeg måtte le litt av det hele da det skjedde, er bare så utrolig typisk meg...

Har hatt mye vondter på dagens tur, men ikke slitt særlig mye. Har ligget 10-15 pulsslag under det jeg vanligvis gjør på halvmaraton - så jeg var ikke særlig sliten da jeg kom i mål. Det som er oppløftende med dette, var at jeg har holdt omtrentelig maratonfart i dag, men har ligget godt under pulsen jeg bruker å ha på maraton også. Et absolutt lyspunkt - tross andre problemer.
I tillegg ble jeg mindre plaget av Morton's metatarsalgia enn jeg fryktet - først på sisterunden begynte det å slå til. Men i mye mindre grad enn under Oslo maraton i høst. Nå er jeg optimist foran Göteborgsvarvet.

Så til dagens gode gjerninger:
1. Siden jeg har løpt på så lav intensitet i dag, har jeg fått med meg det meste og sett masse kjentfolk underveis - og brukt energi på å heie folk fram. Moro det også! La merke til at folk var mye mer slitne enn meg - bra jobba, folkens!
2. Jeg bestemte meg for at selv om beina føltes som tømmerstokker, skulle jeg sette opp farten litt på sisterunden. Da bare var ca. én kilometer igjen ble jeg tatt igjen av en annen løper. Hadde hørt henne streve seg opp i ryggen min lenge. Akkurat da hun kom opp på siden av meg var jeg i ferd med å øke farten ytterligere. Hadde nemlig fått los på to damer foran meg, som jeg hadde bestemt meg for å hente opp. Så jeg sa til henne som nå var ved siden av meg; Bli med og hent opp de foran der! Hvorpå hun hikstet: Åh, nei, jeg har jo strevd voldsomt for å ta ryggen din - orker ikke mer... 
Jaja, tenkte jeg - vi får nå se!...
Satte opp farten og tok ganske raskt igjen de to, som faktisk lå et godt stykke foran, og la de raskt bak meg. På vei opp gågata til mål greide jeg ikke øke særlig mer, pulsen var fortsatt lav, men beina nektet plent å lystre ordre. Ble heiet fram av OSI'ere, og jeg smilte og vinket tilbake - seiersikkert!

Så, i det jeg er i ferd med å gå over målstreken, hører jeg den tunge pusten igjen, og hun jeg hadde bedt om å henge på, går forbi meg slår meg på målstreken. Det var faktisk veldig gøy - og veldig fortjent!
Er så utrolig moro å greie å bidra til at andre presterer bedre enn det trodde de kunne. Det er ofte så lite som skal til.
For to år siden greide jeg å få ei som var i ferd med å bryte til å fullføre løpet - også en meget hyggelig opplevelse.

Det er derfor dagens visdom jeg vil dele; visst er vi konkurrenter - men jammen er det gøy å kunne inspirere andre underveis, og bli inspirert av andre. Den greia på slutten av løpet i dag, var dagens høydepunkt for meg. Ikke så gøy for de to vi tok igjen kanskje, men litt svinn på man regne med.

Dagens resultat ble 1.46.23, ikke noe å slenge ræva i taket for - men jeg er optimistisk foran Göteborgsvarvet. Da håper jeg forutsetningene ligger bedre til rette for en god tid.

Årets første SRM

Deltakerrekord på sesongåpningen?

Siden jeg skal være med å arrangere SRM i år følte jeg en viss forpliktelse til å være med på sesongåpningen i dag. Planen er å løpe i Fredrikstad på søndag, så det var ikke aktuelt å løpe fort. Men sola skinte, som arrangør skulle jeg endelig få min egen brikke, og jeg visste det var masse kjentsfolk som kom til å dukke opp. Ingen grunn til å sitte hjemme og sture altså.

Endelig min egen brikke - håper den skal tikke inn med noen gode tider i år, fjoråret var jo bare elendighet.

Jeg tok med kameraet mitt, og sammen med det ble det to rolige, men blaute runder rundt Sognsvann i godt selskap med mange, mange andre blide SRM'ere - både kjente og ukjente.

Fra dagens torundersfotosafari:

Årets første start - racergruppa

Mye snø fortsatt på vestsiden av vannet

Snøsmelting er lik mye vann på veien - ble våt på beina - og var ikke alene om det

Løpesesongen 2011: som julaften på kjerringa...

Ekstremt urutinert løper før start i 2009

Årets første SRM arrangeres i morgen, og på søndag er det offisiell sesongstart i Fredrikstad; Fredrikstadløpet 2011. Jeg synes sesongen kom veldig brått i år, og er overhodet ikke klar eller der jeg synes jeg burde være formmessig. Har blitt veldig lite mengde i vinter når beina nekter å løpe langt.

Deltok i Fredrikstad for første gang i 2009 og satte en enorm pers (fra 1.53 til 1.37). En pers jeg forbedret med noen bittesmå sekunder i fjor, og på kjøpet ødela hele vårsesongen.
Lærdommen: IKKE KONKURRER NÅR DU ER SYK!

Så denne gangen er jeg ikke forhåndspåmeldt, og jeg kommer til å se an formen helt fram til søndag før jeg bestemmer meg for om jeg drar til Fredrikstad. I tillegg har jeg, som jeg har klaget over her en rekke ganger, vondt i beina! Så hvis jeg starter på søndag, kan det godt hende at det ender med en DNF (did not finish). Skulle det bli for ille, orker jeg bare ikke plage meg gjennom nok en smertefull og derfor dårlig løpsopplevelse.

Så for de som skulle lure, og det har mange også gjort; det blir ingen ny pers på denne dama i Fredrikstad i år, dessverre... Det er ganske sårt å måtte innse at på tross av innsatsen, kommer det ingen uttelling i form av framgang. Skulle så gjerne ønske at pers var målsetningen, men sånn tingenes tilstand er, så er det helt urealistisk. Dette blir et testløp, og jeg tror ikke at jeg kommer til å gå så i kjeller'n som jeg har hatt for vane før. Men gjett om jeg planlegger å komme sterkt tilbake på et senere tidspunkt. Jeg gir ikke opp!

Jeg har vært på mitt første besøk hos idrettslege på NIMI idag. Diagnosen var den samme som jeg har fått tidligere, Morton's metatarsalgia. Det har jeg jo visst en stund, men nå må jeg begynne å ty til de mer drastiske virkemidlene siden verken sålene eller hvile har bedret tilstanden. Er henvist videre på MR, både for å sjekke hvordan nervene ser ut og samtidig utelukke eventuelle andre ting (stressfrakturer ol.). Skal jeg opereres må jeg ha tatt en MR uansett, så da gjør jeg det med en gang.
Legen syntes det var en ganske dustete idé at jeg skulle løpe halvmaraton på søndag, men går det galt er det mitt eget ansvar. Jeg lærer alltid av mine feil, men jeg MÅ gjøre dem først...

Denne vårsesongen får det være nok å delta, så er det lov å håpe at jeg kan løpe mer når det blir bart i marka - og igjen kan herje resultatlistene til høsten. Det er maratonløper jeg vil bli når jeg blir stor - og ikke tale om at jeg har tenkt å endre på det.

Vi sees i Fredrikstad på søndag, folkens!

Rune Larssons vårprosjekt!

Jeg hørte ryktene allerede den første uka jeg var i Monte Gordo: Har du hørt at Rune skal løpe hjem til Sverige?

Fra en langtur med Rune i fjor

Nå er det offisielt: Rune Larsson skal løpe hjem til Sverige sammen med Susanne Johansson; Monte Gordo, Portugal - Halmstad, Sverige.
Start 9. april med planlagt slutt 29. juni, mer enn fem mil løping om dagen. Spørsmålet er ikke om de vil greie det, men om Rune går tom for ting å snakke om? Jeg tviler på det...
Les mer om eventyret på marathon.se.

Store og lange eventyr er ikke noe nytt for Rune - snarere tvert imot. Her snakker vi om en mann som har løpt tvers over USA og rodd over Atlanteren.
Hva angår sistnevnte eventyr, håper jeg at den kommende turen er noe mer planlagt enn roturen. Ingen, siden Colombus, har vel vært mindre forberedt på en tur over Atlanteren enn Rune og hans makker Niclas. Sistnevnte var et totalt clueless bandymålvakt, og Rune en mann som ble sjøsyk av å trene på romaskin. Match made in heaven!

Lese mer om alle Runes eventyr her.

Meritter er det også nok av. Han har vunnet Spartathlon tre ganger og fullført 10, har løpt maraton på 2.18 og hatt en rekke rekorder innen ultraløping.

Rune er i tillegg en utrolig inkluderende og tilgjengelig, sosial og omgjengelig type.
Rune, du er en sann inspirasjon og en ekte eventyrer!
Jeg er jo veldig, veldig glad i både å dra ut på eventyr og i å sprenge grenser selv - så jeg blir fascinert av folk som setter i gang med store eventyrprosjekter.

Lykke til på veien til Halmastad - ha kul!

Tim, verdens tøffeste president!

Tim drar Silja rundt Nøklevann 2010

Tim Bennett, kjent som president i Kondis, har skrevet en brutalt ærlig artikkel om sine egne spiseproblemer. Dette er ikke ukjent for de som kjenner han litt, men det er et stykke fra det til å dele det med hele verden. Det krever mot - stort mot! Særlig når han innrømmer at dette er demoner han fortsatt lever og sliter med.

Spiseforstyrrelser er et tema som er svært tabubelagt når det kommer til den mannlige delen av befolkningen - dette er jo noe som bare rammer unge jenter, ikke sant? Feil, feil, feil!

Derfor er det så viktig at Tim nå står fram og forteller sin historie! Jeg skjønner delvis hva han sliter med, siden jeg har veid mye mer enn jeg gjør i dag selv. Har også mange issues i forhold til min egen kropp etter alt jeg har vært gjennom, men heldigvis greid å opprettholde et noenlunde avslappet forhold til både min egen kroppsfasong, vekt og ikke minst mat.

Les artikkelen her: Veien, målet og vekta!