I'm on a ride - fast - to where I don't care!

lørdag 23. juni 2012

St. Hansgaloppen med startnummer og løpesko

I går kveld ble det foretatt et aldri så lite løpestunt i Maridalen fra min side: jeg løp min lengste løpetur siden juli i fjor, og på toppen av det hele gjorde jeg det med startnummer på brystet (eller magen var det vel denne gangen, betegnende nok - for magen ble et gjennomgangstema for hele kvelden).

For tre år siden leste jeg om St. Hansgaloppen på nettet, og fikk veldig lyst til å være med. Løpet går blant venner også under navnet Vaffelgaloppen, grunnet den berømte vaffelserveringen etter løpet. Galoppen går rundt Maridalsvannet (14,5 km)  ved St. Hanstider, derav navnet - med start kl. 22 på kvelden. Klart beste måte man kan nyte en mild og lys sommerkveld på.
I fjor hadde jeg treningsforbud da galoppen gikk, så jeg kunne bare være tilskuer - men i år var det ingenting som skulle hindre meg fra endelig å kunne delta. Dette er jo også det løpet som går nærmest der jeg bor - på ett tidspunkt løper man faktisk forbi enden av veien jeg bor i.

Torsdag kveld var det sommerfest på jobben, og det ble både mye senere og mange flere øl enn det som opprinnelig var planlagt. Hvilket jeg kjente dagen etter. Men etter en liten powernap før jeg syklet inn i Maridalen, kjente jeg meg litt friskere.

Siden løpets lengde er i overkant at hva jeg skal løpe i ett for øyebikket, var det ikke snakk om at jeg kunne varme opp i forkant. Jeg gikk derfor rolig ut fra start. Det har knapt skjedd før.
Lå ganske raskt nesten helt bakerst, men allerede ved Hammern begynte jeg å ta igjen folk. Så det føltes bra.  Kanskje dette er noe jeg burde gjøre litt oftere?

Planen var også uansett å ta løpet i et behagelig tempo. Jeg har verken motivasjon eller så noen grunn til å legge opp til en intensitet som på noe tidspunkt ville måtte innebære hating. Så i stedet valgte jeg å løpe på det jeg vil anslå er 85% av nåværende kapasitet. Dette innebærer selvsagt at tiden og plasseringen blir dårlig - men løpsfølelsen og opplevelsen blir desto bedre. Jeg hadde uansett ikke greid å få noen god tid eller plassering om jeg hadde makset og hatet hele veien, så hvorfor gidde?

Tror aldri jeg har løpt et løp på så lav puls før. Jeg ble andpusten og etter hvert sliten i beina, siden det er uvant både å løpe så fort og så langt - men hadde helt klart mer å gi. Deilig følelse.

Det var noen nedturer underveis også. På veien mellom Hammern og Brekke fikk jeg vondt i magen, og begynte å lure på om jeg måtte en tur ut i buskene for ikke å ende opp som Bajsmannen i Göteborgsvaret for noen år siden. Heldigvis bedret det seg på veien tilbake på vestsiden av vannet. Men jeg kunne ikke ta drikke på den siste drikkestasjonen i frykt for at det skulle komme rett opp igjen, og det var ikke grunnet overanstrengelse (heller ølen kvelden før tenker jeg)

I tillegg løp jeg veldig ujevnt. Dette var planlagt på forhånd. Jeg tenkte at jeg skulle løpe jevnt, men ikke for hardt i bakkene  - for dem er det en del av og det er ikke mitt største fortrinn. Så skulle jeg løpe litt raskere på flatene, særlig på de strekkene med asfalt. I nedoverbakkene skulle jeg gi det jeg hadde, og la beina gå. Planen ble fulgt, men når jeg økte farten for mye for fort, fikk jeg hold. I tillegg dovnet høyrearmen bort hele tiden, men det var helt som forventet.
Men dette var uansett bare bitte, bitte små skår i gleden - totalopplevelsen var kjempegod!

Omtrent ved Brekke tok jeg igjen en kar fra Rye, og vi kjempet side om side hele veien tilbake til mål. Det var veldig gøy. Han prøvde å riste meg av i oppoverbakkene, mens jeg prøvde å presse ham på flatene og psyke ham ut ved å sprinte ned bakkene. Men ingen av oss greide det. Jeg så også at vi var i ferd med å løpe oss inn på en stor gruppe foran oss, men noe hating var jeg som nevnt ikke motivert til - så jeg la aldri inn det giret som behøvdes for å ta dem igjen.

Nede på Maridalsveien, når det var kun to kilometer igjen til mål, skjedde det noe ytterst gledelig. Jeg syntes det gikk så lett og sjekket klokka. Pulsen var veldig lav, så derfor la jeg inn et ekstra gir (eller var det til og med to). Det kjentes ut som om jeg fløy bortover asfalten. Da skulle jeg ønske løypa var mye lenger, gitt - for den følelsen har jeg ikke kjent på lenge.
Han karen fra Rye greide å bite seg fast i ryggen min, men jeg hørte på pusten hans at rykket mitt hadde kostet. Det er en liten bratt bakke på sti opp fra Maridalsveien opp til kirkeruinen. Der lot jeg ham ligge først, og bare la meg i ryggen. Ville ikke stivne i den bakken. Den siste kilometeren på grus prøvde jeg å øke intensiteten. Det kostet, men det virket som om det kostet karen fra Rye mer. Inn på oppløpet lå jeg først, men han var rett i rygg. For første gang i mitt liv prøvde jeg å spurte fra noen på oppløpet og GREIDE DET med god margin! Moro!
Ikke var jeg spesielt sliten i mål heller. Takket selvsagt karen for turen, for det var gøy å ligge og knive sånn. Han takket tilbake, og sa at han aldri hadde orket å presse seg så mye som han hadde gjort om det ikke var for konkurransen som hadde oppstått mellom oss. Så selv om vi havnet i den nedre delen av resultatlista, så følte begge seg som vinnere likevel.

Nå begynner det virkelig å føles som det går framover igjen, etter over to år med bare motgang. Formen er selvsagt dårlig, jamnført med hva den har vært, men så lenge det går målbart framover er det helt greit å leve med.
Vafler og løpeprat etter målgang i gymsalen på Maridalen skole
Tross magetrøbbel greide jeg å få ned en vaffel etter målgang, snakket med masse hyggelige kjentsfolk og analysert løpet til fulle. Det var opptil flere som hadde brent seg på å gå ut altfor hardt, og derfor hadde hatet fra start til slutt. Trist å ha det sånn på en så fin kveld i en så fin løype - så da ble jeg enda mer fornøyd med mitt eget løpsopplegg.
Ved midnatt syklet jeg hjem i fint driv den lyse sommernatta med en ny medalje i sekken og noen nye myggestikk å klø på. Er jeg skadefri til neste år, er jeg helt klart med igjen. Supert arrangement - anbefales på det sterkeste.
Endelig nye tilskudd i samlingen

lørdag 16. juni 2012

Vil DU løpe St Olavsloppet for Nabolaget?

Forleden dag tikket det inn et fristende tilbud i mailboksen min; nemlig å være med å løpe St Olavsloppet. Min første tanke var å svare ja, for det høres veldig, veldig gøy ut. Men når jeg fikk sjekket kalenderen så jeg at jeg allerede har lovet meg bort de dagene, og har avgitt løfter som ikke kan brytes.
Dessverre, for ellers hadde jeg helt klart blitt med. Kjenner noen svensker som deltar hvert år, og de skryter veldig av arrangementet.

For de som ikke vet det, så er St Olavsloppet en årlig stafett som går over fire dager mellom Østersund og Trondheim og avsluttes med en kjempefest. Årets datoer er 27.-30. juni, så det er svært kort varsel dette. Man har du tid og lyst - kast deg på! Mer om løpet kan leses her.

Løpet har 25-årsjubileum i år, og i forbindelse med det har de satt sammen ett jubileumslag som skal bestå av nordmenn og svensker i skjønn forening: Nabolaget. Det har vært utlyst en konkurranse for å være med på dette, men tydeligvis har ikke dette nådd oss nordmenn. Siden jeg har vært med på noen svenske løpereiser fikk jeg tilbudet. Men med tillatelse gir jeg det nå videre, og håper noen har lyst til å stille.

Dette er hva arrangørene av St Olavsloppet skriver:
1.Folk får bekosta sin egna resa till och från loppet
2. Folk får bekosta sina egna middagar
3. Vi springer och deltar før att ha kul, inte før att vinna!

Det vil si at man selv må bekoste reise til Østersund og hjem fra Trondheim (det går billig tog til Østersund fra Trondheim) pluss middager, alt annet er ordnet. De stiller overhodet ikke noe krav til nivå, dette laget løper kun for moro.
Det vanskeligste med denne stafetten er logistikken, så å kunne delta uten å måtte tenke på dette er en sjelden sjanse.

Dersom du er interessert, send en e-post til Mattias Jaktlund; mattias@svenskaloparlager.se

Og hvis noen faktisk gjør det, fortell hvordan det var da!

onsdag 13. juni 2012

En fin dag på jobben!

Jeg er så heldige at det arrangeres en felles skidag om vinteren og og en felles sykkeldag om sommeren gjennom jobben. I tillegg har vi mulighet for å trene 1,5 time i arbeidstiden i uka. Skikkelig snill arbeidsgiver for en som er glad i å være i aktivitet. Jeg er en av dem, og utnytter dette tilbudet til fulle.

Skidagen i mars ble en veldig dyr affære for mitt vedkommende - jeg greide å bruke rett i underkant av to millioner kroner underveis! Det vil si; jeg deltok og vant budrunden på leiligheten jeg nettopp har flyttet inn i. Anbefaler ikke å kjøpe leilighet på skitur, men for mitt vedkommende gikk det heldigvis bra.

Dagens sykkeltur ble veldig mye billigere. Eneste kostnad var lunsjen på Kikut. Har brukt en del penger på Finsen i det siste. Siden jeg har syklet så mye de siste årene, og sykkelen er gammel, har jeg nå innenfor et kort tidsrom måttet bytte ut hele drivverket og bakhjulet. Ikke billig, men verdt det. Nå fungerer den som en drøm.
Veien fram til laaaaaaaaaaaaaang lunsjpause på Kikut

Innspurten fra Kikut og hjem
Det er lenge siden jeg har syklet noen lengre distanse, men jeg valgte likevel å doble den fastsatte distansen i dag. I stedet for å bli med bussen til Stryken, syklet jeg dit via Hakadal. Så da ble den totale distansen nesten sju mil i stedet for tre.
Distansen var ikke noe problem i dag. Følte meg kjempepigg og følte meg verken sliten kondisjonsmessig eller muskulært. Tydelig at man får igjen for å bruke sykkel som transportmiddel, selv om distansene da er mye kortere.

Neste punkt på dagens program er sommerfest - litt av en arbeidsdag!...

tirsdag 12. juni 2012

På'n igjen.

Løpeskoene er tatt fram igjen - og det begynner å se ut som det bor en løper her.
Jeg er på beina igjen, og har så smått begynt å trene litt. Det går smått og tungt, for jeg er fortsatt veldig sliten. Tre uker med svært lite søvn er en veldig påkjenning for kroppen, dersom noen lurer på det.Jeg må si at jeg er overrasket over hvor sliten og trøtt jeg fortsatt føler meg. I dag hadde jeg for eksempel tenkt å løpe en tur etter jobb, men på slutten av arbeidsdagen var jeg så trøtt at jeg i stedet dro hjem og la meg for å sove et par timer. Har veldig irriterte lunger om dagen også, så pusten er tung og det er mye hosting og harking. Burde sikkert ha sjekket dette, men nå får det jammen være nok legebesøk for en stund.

Jeg har vært veldig flink til å trene TRX og kettlebells denne våren, men inntil skulderen er bra igjen må dette legges på hylla. I stedet har det blitt noen yogatimer og bosu core. Ikke helt det samme, men man får ta det man får inntil kiropraktoren gir klarsignal til at jeg kan løfte noe over hodehøyde igjen.

Apropos kiropraktorbehandlinger. Har hørt mange historier om folk som går inn til kiropraktoren helt ødelagte og kommer ut igjen løse og ledige som bare det. Det er ikke tilfelle med meg. Har vært helt knekt etter hvert besøk, og følt meg ganske dårlig påfølgende dag. Tydelig at det trigges ganske mye i kroppen av disse behandlingene. Ergo, tror ikke jeg kan forvente mye framgang før jeg er ferdig med disse behandlingene.

Helt på latsiden har jeg likevel ikke vært den siste uka:

Forrige onsdag løp jeg SRM igjen. Intervallpuls selv på lav fart, men jeg var da med.

Fredag og lørdag var jeg med på Universitetslekene (UL), som denne gangen ble arrangert i Oslo. Selv om formen var dårlig, var det gøy å delta.  Jeg deltok i "terrengløp" (én runde rundt Sognsvann) og stafett. Kom på tredje plass i terrengløpet, så jeg greide da å bidra litt. Men det var tungt. Vi ble gruset av NTNU i begge øvelsene, men UiO vant totalt.
Hvem som vant banketten vet jeg ikke, for det var definitivt ikke jeg det heller.

Søndag løp jeg rundt Maridalsvannet, min lengste løpetur siden i fjor sommer. Tross tung pust, hosting og harking føltes det ganske bra. Pulsen begynner å komme litt ned igjen, heldigvis. Tyder på at det går framover.
Min nye morgenrunde?
Idrettslegen på NIMI mener nemlig at jeg i løpet av noen uker nå, dersom resten av kroppen samtykker, kan få øke langturene opp mot 15 km. Hurra! Da kan jeg også endelig kunne begynne å benytte meg av at jeg nå bor rett ved inngangen til marka.

I morgen skal jeg få betalt for å sykle, dvs. det er sykkeldag på jobben. Så om det ikke ble noen trening i dag, blir det nok tatt igjen i morgen.

fredag 1. juni 2012

Tingenes tilstand i Nordre Aker

Det er nå veldig lenge siden forrige innlegg. Har vel aldri hatt en så lang pause fra bloggingen. Det er flere grunner til dette, noen positive og noen ikke så positive.

Kan starte med det positive. Har overtatt ny leilighet, pusset opp og flyttet inn. Bor nå rett ved inngangen til Maridalen, og har derfor fantastisk treningsterreng hele året rett utenfor døra. Føles nesten som jeg har flyttet på landet, men heldigvis er byen bare en rask sykkeltur unna fremdeles.

Det har vært noen veldig travle uker i forkant av det og underveis i oppussing- og flytteprosessen. Hadde knapt tid til å sove, så det ble det lite av. Hvilket skulle få følger for det som skjedde senere.
Mange, mange trær som dette i det nye nabolaget
De to siste ukene før overtakelsen av den nye leiligheten trente jeg ganske hardt. Jeg visste at jeg ikke kom til å få tid til å trene den uka jeg overtok, siden jeg med god hjelp skulle male hele leiligheten pluss litt annet og flytte i løpet av fem døgn. Puh! Så da tenkte jeg at den lange pausen fra trening skulle gi meg en superkompensasjon. Men for å få det må man hvile, og noe hvile av noe slag ble det ikke tid til.

Her må jeg bare skyte inn, siden det siste innlegget før dette handlet om SRM, at jeg løp SRM også uka før jeg tok pause. Tross at jeg var sliten i kroppen etter uvant mye hard trening, løp jeg nesten ett minutt raskere enn uka før. Og det på lavere puls enn de to foregående gangene jeg har løpt i år. Det var moro. Så de tre gangene jeg har løpt i år har det gått raskere og raskere - trening gir faktisk uttelling. Men det er fortsatt langt fram til tidligere bragder.

Uansett, jeg fikk malt, gjort det meste av det jeg hadde planlagt, brukt en grotesk mengde penger (det er dyrt å flytte) og flyttet. 17. mai ble i år feiret med en 15-16-timers malingsøkt. Men vin og tapas hadde vi også...

Å male er en rimelig uvant bevegelse for meg, og etter å ha malt omtrent døgnet rundt i fire dager, syntes jeg det gikk utrolig bra. Følte meg ikke sliten i noen malemuskler underveis eller kjente noen ømhet eller stølhet. Så jeg tror jeg både tenkte og kjekt sa det høyt at all styrketreningen jammen hadde gitt uttelling. Gjett om jeg skulle få bite i meg det...
Å flytte er kaotisk - det blir lenge til neste gang...
KAOS! Legg merke til at jeg er så glad i skogen at jeg har latt det prege stua.
Natten etter at flyttelasset var i hus, var det endelig mulighet til å kunne få sove så lenge jeg ville og ikke minst trengte. Men bare to timer etter at jeg hadde lagt meg våknet jeg opp med voldsomme smerter i høyre arm, og mere søvn den natten var det ikke mulig å få. Armen var nummen og svært hoven, hvilket ga en brennende/sprengende følelse fra fingrene og hånda til langt oppover armen. Smertene gikk over ut over neste dag, og jeg fikk tilbake bevegeligheten. Men om natten var det like ille. Så det ble bare to timer med søvn neste natt også. Begynte nå å bli ganske så frynsete i kantene. I tillegg merket jeg at problemet ikke bare satt i høyrearmen. Det var som om det var problem med sirkulasjonen i hele kroppen, numne armer og bein og flere andre symptomer. Nå begynte jeg å bli litt småredd. Hva var dette?
Jge greide heller ikke hvile særlig på dagtid, siden både bein og armer dovnet bort dersom jeg var i ro.

Kom meg heldigvis til legen neste dag, og kom ut med en resept på sterke smertestillende, sykemelding og henvisning til kiropraktor. Legen mente all ondskapen satt i en spenning i skulderen. En spenning jeg overhodet ikke kjente noe til selv
Jeg håpte inderlig at smertestillende skulle hjelpe, men merket ingen forskjell. Så da ble enda noen døgn med kun to timer søvn... Nå vet jeg hvor viktig søvn faktisk er for at man skal fungere - etter nesten to uker med svært lite søvn var jeg helt kjørt både fysisk og psykisk.

Kiropraktoren var svært optimistisk på mine vegne, og mente at jeg skulle sove godt igjen allerede påfølgende natt. Han trykte tilbake ribbein som hadde stilt seg feil, og løste opp spenninger både i skuldrene og begge armene - og mente at jeg ikke trengte flere behandlinger. Nå var det ingen tvil om at det hadde satt seg ting både her og der - VONDT!

Påfølgende natt kunne bedringen dessverre kun måles i minutter. Veldig frustrerende, så da var det rett tilbake til legen. Og der var det lite å hente annet enn nye resepter og ny sykemelding. Men i hvertfall har jeg blitt så bedøvd av den hestekuren jeg fikk denne gangen at jeg har sovet litt mer. Samtidig blir man sløv om dagen også av store doser smertestillende og sovemedisin. Så jeg kan ikke si at allmenntilstanden ble særlig bedre av det.

De siste dagene har det gått sakte framover, men jeg har på langt nær blitt bra. Trapper nå ned på medikamentene, og skal begynne å jobbe igjen på mandag. Nok får være nok - har vært borte fra jobb i nesten tre uker nå. Håper kiropraktoren greier å finne noe mer han kan løse opp i, ellers må jeg ta MR.

Har prøvd å gå noen turer i nabolaget de dagene jeg har vært sykemeldt, men ikke orket å gå særlig langt. For å understreke å sløv jeg har vært, så greide jeg på den første turen å miste solbrillene mine på bakken OG tråkke på dem etterpå. Elegant!
Idyllisk på markagrensa - Ankerveien ved Korsvoll
Også urbane innslag å finne på stien.
Har vært på stretching og yoga denne uka, siden jeg tenkte at det må være sirkulasjonsfremmende aktiviteter. Men all fysisk aktivitet er fryktelig slitsomt nå. Føles som om kondisen min for ca. seks-sju år siden plutselig har tatt bolig i meg igjen.

Uvisst når jeg orker å begynne og trene tilnærmet normalt igjen. Regner med at søvnmangelen har vært hard kost for immunforsvaret mitt også - så jeg bør vel være forsiktig. Etter oppturen på det siste SRM jeg løp, hadde jeg faktisk planer om å delta i Grefsenkollen opp kommende søndag. Det utgår nå med høye kneløft. Hvis jeg orker skal jeg kanskje se på, og det blir vel mer enn nok tror jeg.

Det jeg nå lurer på er hvorfor i all verden jeg har blitt så enormt skrøpelig, er jo bare skader og elendighet hele tiden? Er det alderen? Den yngste søsteren min ("Futt") har allerede begynt å bekymre seg for at det store 4-tallet begynner å blinke i det fjerne for min del (hun er ti år yngre enn meg). Jeg er egentlig ikke så bekymret for det selv, og jammen godt at noen tar seg av 40-årskrisen min for meg. For uansett hvordan vi nå enn vrir og vender på det, så har jeg faktisk aldri vært i bedre form og hold enn de siste årene.
Related Posts with Thumbnails