Skiføre og fotsenger = FORNYET MOTIVASJON!

Fra en kald tur i 2010

Og hurra for det...
Jeg har så vidt innrømmet det tidligere; høsten var veldig tung for motivasjonen. Uansett hva jeg gjorde utviklet plagene (nevromer) under beina seg mer og mer. Jeg vet at sporten løping innebærer en del smerte, men ett sted går grensen - når smerten overskygger gleden.
Det jeg liker best med løpingen er muligheten for å løpe langt, gjerne mye, mye lenger enn jeg noensinne trodde var mulig - bare flyte og presse kroppen over stadig nye grenser. Denne muligheten ble fratatt meg denne høsten, samt at problemene gjorde meg mer isolert. Ikke så lett å stille opp på fellesturer og -treninger når man må avbryte når som helst.

Jeg har fortsatt ikke løpt særlig lange distanser, men har funnet noe annet som gir meg samme gleden som løpingen; ski. Ser ut til at fotsengene elimininerer (uten å ha testet det i ekstrem grad) de tidligere problemene jeg har hatt når jeg har gått lange distanser på ski; halleluja!
Jeg kan derfor være ute og i farta lenge, lenge, lenge.  Akkurat det jeg liker best. Merker at jeg igjen har fått ny gnist og glede over treningen igjen, samt at ambisjonene og planene begynner å melde seg på nytt; nok et halleluja...
At jeg har kunnet være med på intervalltreninger igjen med OSI uten at det utløser allverdens vondter og plager er også et stor lyspunkt, halleluja nr. 3 til det. Måtte det vare!...

Det at jeg kan gå på ski uten å utløse smerter under tåballene og tåkramper (noe jeg hadde en del av i fjor), gjør at jeg igjen kan trene rolig i mange timer i strekk. Lenge siden sist, gitt - og det gjør sitt med formen. Greier fortsatt ikke å løpe særlig langt før smertene kommer, dessverre.
Hvis skiføret holder har jeg nå likevel mulighet til å trene opp utholdenheten før vårsesongen og sommeren.

Skigleden jeg uttrykker til alle som vil høre for tiden, førte til at det på forrige intervalltrening med OSI ble uttrykt bekymring for at jeg skulle svikte friidretten og melde overgang til langrennsgruppa. Vel, ingen fare - der går grensen! Men takk for komplimentet, og det er hyggelig å vite at man hadde blitt savnet.

Ski er kun for gøy; bare kos, ingen forventninger eller ambisjoner - de sparer jeg til løpingen. Jeg synes også at ski innebærer mye mindre smerte enn løping - pingleidrett! Kan godt hende det er fordi jeg aldri har tatt spesielt hardt i når jeg går på ski.
Uansett, løpingen er og blir min idrett, og det er der jeg satser, vonde bein eller ei.
Det er en brutalt ærlig sport, man kan ikke jukse seg til resultater gjennom utstyr eller likende - og man får hele tiden svar på hvilken form man er i. Teknikken er heller ikke så avgjørende som i en del andre idretter. Dessuten kan den bedrives over alt i verden, under alle forhold og i alle typer vær.

Men i vinter skal jeg kose meg med skiene, så lenge jeg kan. Framover er planen at skiturene bare skal bli lengre og lengre. Og skulle vær og føre tillate det, har jeg et par skikkelige skieventyr på gang. Håper, håper, håper Kong Vinter spiller på lag med storplanene.

Med isklister skal marka erobres...

Skiløpervarianten av Adelheid - tatt på Movatn på vei hjem, godt og vel 25 km unnagjort - 10 igjen.

Tre lag blå extra og litt isklister helt fremst i festesonen, var dagens oppskrift på godt feste i skarpe løyper. Glid hadde jeg ikke så mye av, men det er jo ikke noe nytt. Jeg vil heller ha feste en god glid - ekstra trening blir det jo også når man må jobbe litt ekstra på flatene...
Da jeg var ferdig med dagens tur, ble jeg spurt om smøretips av folk som var på vei ut (ser jeg så proff ut?). Håper oppskriften fungerte like godt sent på dagen også.

Godt forberedt, men smørevalgene som var gjort hjemme holdt hele turen.

Dagens tur gikk fra Kjelsås via Skillingsdalen til Movatn. Deretter til Tømte og videre inn til Fløyta. Tiden bare raste avgårde uten at jeg egentlig la merke til det. Det var så utrolig deilig skivær i dag. Plutselig hadde jeg vært ute i godt over tre timer, uten pause, og hadde unnagjort et sted mellom 35 og 40 km - uten egentlig å føle at jeg hadde anstrengt meg særlig. Herlig!

Idyllisk i nordenden av Movatn

Mulig jeg er en syk sjel, men jeg synes oppoverbakkene på denne turen er fantastiske - man får så utrolig flyt opp alle sammen. Ingen fiskebeinsbakker. Fra Movatn til Tømte går det konstant oppover mer enn fem kilometer, likevel synes jeg at jeg bare flyter av gårde, lett som bare det. God fysisk form kan anbefales!
Bakkene er verre å forsere med joggesko, det er sikkert. Synes ski innebærer en del mindre smerte enn løping. Men ingen grunn til bekymring, jeg konverterer ikke...

Hvorfor være inne når det ser sånn ut ute?

Tross dårlig glid gikk det friskt nok unna i nedoverbakkene, og jeg har vært nedpå og kjent etter hvor hardt underlaget faktisk er. Vi snakker en skikkelig blå skinke i morgen, trenger jeg si mer?

I morgen er det foredrag med Grete Waitz, og litt løping inne på Bislett etterpå som er dagens agenda.

Om stinkende klesvask og andre herligheter

Dette er en oppfølging av et tidligere blogginnlegg som blant annet handlet om kroppsodører av det mindre ønskelige slaget. Jada, på denne bloggen tar vi opp de nære og de viktige temaene...

Svettelukt som henger igjen i treningsklærne er et problem for oss som trener mye og ofte (og derfor svetter mye). Jeg har det siste nesten halve året påtatt meg å teste ut hva som fungerer best i forhold til å få fjernet odørene.

For det første, jeg har etter hvert blitt litt av en klesvaskekspert. Tror jeg alene produserer like mye vask i uka som en familie på fire - her går vaskemaskinen jevnt. Jeg hadde ikke overlevd med vaskekjeller!

Treningsklær til vask oppsamlet fra lørdag til onsdag - én full maskin...

Følgende har blitt testet; vanlig Omo på 40 grader, pluss når jeg har vært litt gæærn - på 60 grader, skylling med vanlig husholdningsedikk og til sist den fancy nye Penguin Sport-Wash (som i reklamen lover både det ene og det andre, men det gjør jo forsåvidt Omo også). Sistnevnte er relativt mye dyrere enn vanlig vaskepulver, men kanskje er det verdt det?

Disse har blitt testet

Tekniske treningsklær skal i følge vaskeanvisningene stort sett vaskes på 40 grader, noen ganger helt ned i 30 grader, og hvis man er heldig på 60 grader. Når man vasker på 60 grader synes jeg lukta stort sett går bort uten at man behøver å ty til mer enn vanlig vaskemiddel. 30 grader bruker jeg stort sett å overse; kan det vaskes på 30 grader, tåler det sikkert 10 til, tenker jeg. Og det bruker å gå bra.
Men på 40 grader forsvinner ikke all lukt man har opparbeidet i tøyet gjennom hardt arbeid. Det har derfor hendt at jeg, når jeg er i det modige hjørnet, har kjørt klærne på 60 grader. Også det har stort sett gått greit, men jeg har ikke lyst til å slite mer på fibrene enn nødvendig.

Å skylle med eddik fungerer suverent, lukta forsvinner. Dette er et veldig billig alternativ, men jeg er usikker på hvor bra eller eventuelt dårlig det er for tekstilene. Jeg har derfor ikke gjort det så ofte.

Penguin Sport-Wash synes jeg fungerer bra. Lukta forsvinner på 40 grader, og klærne kjennes fine ut etter vask. Virker ikke som om det sliter særlig på klærne ut fra det jeg kan observere. Om det er verdt den store prisforskjellen er en annen sak, men jeg kommer nok til å fortsette å bruke det. Om ikke ved hver vask, så innimellom for å få ut lukt som eventuelt er i ferd med å bygge seg opp.

I det siste har det kommer flere produkter på markedet som skal forhindre dårlig lukt. Nanoteknologi er jo i vinden for tiden, og jeg tror det bare vil komme flere og flere sånne produkter. Jeg har både klær og en bag som lover at de skal være odørfrie. Har aldri opplevd at de har luktet ille, så kanskje det fungerer?

Klar for stinkbekjempelse, selv på tur

Da jeg var på ferie i USA i jula kom jeg over reisepakninger med Penguin Sport-Wash. Det måtte jeg jo ha med hjem. Fint når jeg skal på treningsleir. I tillegg fant jeg et nytt produkt fra Adidas, nemlig noen små greier som man kan putte ned i skoa for å fjerne vond lukt der. Fancy og kjekt å ha, så de måtte også bli med til Norge.

Det er altså mine erfaringer, ingen grunn til å gå rundt og lukte vondt - hjem og vask, folkens...

Påsketur i januar

I dag var det skikkelig påskestemning her på Toten. Sola skinte og varmet skikkelig, snøen falt tung fra trærne og det eneste som festet var rød voks. Sola skinte faktisk så kraftig at jeg ble solbrent på nesa, men så skal det ikke så mye til før det skjer heller da...

Det ble ca. tre mil i dag og de gikk utrolig fort unna. Er lite bakker å snakke om herover, sammenliknet med der jeg bruker å gå i ellers, og det merkes på kilometertidene.

Merker at jeg har et annet forhold til avstander nå enn jeg hadde før. Jeg la dagens utflukt til løyper hvor jeg gikk mye som barn, men alle avstandene hadde krympet kraftig, pluss at alle bakkene hadde blitt mye mindre bratte. Greit å huske for de som tar med seg barn på tur - de opplever ting ganske så annerledes enn en veltrent voksen som har lagt seg til maratonvaner.

Raulåven, det eneste stedet med skilting på nesten hele turen, og de ser ut til å ha vært der en stund; når sluttet Kreditkassen å eksistere?...

En fenomen jeg ikke opplever på mine turer i Oslomarka er fjøslukt. Den har jeg kjent både titt og ofte både i dag og i går. Eksotisk for en byfrøken.
Apropos det siste; i går var det en kar med en skikkelig utbredt vestlandsdialekt som forklarte meg veien i et uskiltet kryss. Han lurte derfor på hvor jeg var fra, og jeg måtte innrømme at jeg nok hadde vokst opp i området, men likevel ikke var så kjent. Bakvendt!

Snøen er mildt sagt grovkornet, en snøkrystall dekker en håndflate.

Fikk tilbud om å stille opp i klubbskirenn på Bøverbru også i dag, men overlot til nevøen min å redde famileæren - noe han greide mye bedre enn jeg hadde kunnet. Har lite å stille opp med på korte distanser, virker som jeg kun har ett gir og en fart på ski.

Det har blitt nærmere seks mil på ski i løpet av helga. I morgen er det intervaller med OSI igjen. Spent på hvordan kroppen tåler det etter en sånn helg.
De gode nyhetene er at jeg ikke har merket noe til vondtene under fotbladene i helga, så nå er planen å øke lengden på skiturene enda mer. Karianne har blant annet fått i oppdrag å legge opp en femilstur for meg til neste gang jeg kommer på besøk. Gleder meg allerede!

Skitur på gamle tomter med stolthetsknekk som resultat...

Kjent sted fra barndommens skiturer

Helga tilbringes på Toten. Her er det kjempefine skiforhold, så skiene er derfor med i bagasjen. Før jeg kom meg av gårde på dagens tur, fikk jeg et lite smørekurs av søsteren i den provisoriske smørebua på kjøkkenbordet. Siden nevøen min er en aspirerende skiskytter, har mamma måttet erverve seg både mye kunnskap, utstyr og ferdigheter innenfor skismøring, som jeg nå fikk nyte godt. Så skiene var både nyglidet og smurt etter alle kunstens regler da jeg gikk ut.

Jeg hadde egentlig tenkt å starte på Vindplassen, åsted for NM på ski i 2009, men der var det skirenn, så da måtte jeg starte litt lenger ut i løypa.

Været var strålende, det var masse snø, fine løyper og temperaturen var behagelig. Alt lå til rette for en fantastisk tur, og med unntak for et par småting, ble det det også det.
Det viste seg dessverre ganske fort at jeg, tross den grundige smøreinnsatsen, hadde lite feste. Så da måtte jeg raskt gjøre en stopp, for på aller mest primitive måte kline på et tjukt lag med lilla - så var det problemet løst.

Ikke lenge etter stanset jeg for å ta bilder av de snødekte omgivelsene, hvilket endte med en stor knekk på stoltheten. Da jeg var ferdig med knipsingen, og skulle begynne å gå igjen, var det plutselig mange skiløpere både bak meg og som kom imot. I det jeg setter i gang, greier jeg å gjøre den klassiske tabben; nemlig i sette den ene staven mellom beina. Med det resultat at jeg går rett på snørra, bokstavelig talt. Høyre kjake møtte skiløypa før henda, et klassisk Adelheidfall. Jeg er nemlig ekspert på å falle uten å rekke og ta meg for.

Hadde selvsagt godt med tilskuere til denne begivenheten, og de nærmeste var raskt på pletten for å sjekke skadeomfanget. Jeg måtte da øyeblikkelig tilkjennegi at jeg var helt uskadet med unntak av den smellen som stoltheten hadde fått - og omfanget av den skaden var muligens ganske stort. Hvilket jeg også åpenlyst innrømte.
De neste som kom til spurte meg hvordan jeg hadde greid å få i stand det fantastiske svalestupet, hvorpå jeg svarte: Det vil jeg ikke si!.. Vel, så fikk vi oss alle, inkludert meg selv, en god latter også i dag.

Utsyn til plassen der svalestupet straks skal finne sted.

Dagens tur gikk fra Markestad (uttales Marsjsta') til barndommens skimål nr. 1; Raulåven (oi, så langt det var dit den gangen). Raulåven heter det der fortsatt, men noen låve har det vel ikke vært der på 25 år. Deretter videre til Sillongen, et helt uoverstigelig skimål da jeg var yngre - så første gangen jeg gikk på ski dit var for to år siden. Da jeg kom fram til Sillongen, hadde jeg kun vært ute i 75 min inkludert smøre-, foto- og svalestupstopp. Jeg gikk derfor en ekstrarunde før jeg havnet på Bøverbru idrettsplass, rett etter at søster og nevø var ferdig med sin skitur, snakk om timing... Dermed slapp jeg å gå hjem.

Det er ikke akkurat noen stor hemmelighet at jeg har et anstrengt forhold til stedet jeg vokste opp, men nå skal jeg faktisk si noe positivt om området. Skiforholdene er helt fantastiske i Gjøvik-/Totendistriktet, og det er et svært godt utbygd lysløypenett - mye, mye bedre enn i Oslo. I tillegg er det mye mindre folksomt i løypene, og som jeg oppdaget i dag - alle sier hei og snakker med hverandre, pluss viser hensyn! Dagens tur var en fryd av sistnevnte grunn; flere ganger opplevde jeg at folk gikk ut av løypa foran meg for å slippe meg fram. Sånn skal det være, tusen takk!

Aner ikke hvor lang turen ble, siden merkingen er så dårlig (her er de bedre i byen, gitt) og jeg ikke har gps, men jeg var ute i to og en halv time - og siden det ikke er så kupert her som der jeg ellers går, gikk det mye fortere enn vanlig. Kjempetur, gleder meg til å gjenta det hele i morra!

Nytt år, samme gamle forsetter....

Jeg resirkulerer herved et innlegg jeg skrev i fjor. Det er jo det samme hvert eneste år; ukeblader og aviser fulle av slankeoppskrifter, og både aviser og TV renner over med reklame for slankeprodukter.
I tillegg pågår operasjon beachbitch/-hunk 2011 for fullt på helsestudioer rundt omkring. Men om én måned (senest) er alt ved det gamle igjen, dessverre...
Derfor har jeg tenkt å moralisere litt i dag. Vil påstå at jeg har litt erfaring på området, siden jeg har vært mye tyngre enn jeg er nå - og den nye vekten har jeg opprettholdt i snart tre år nå.

For det første, jeg verken liker eller bruker ordet slanking eller slankekur/diett. Grunnen er at meningen som legges i ordet gjerne innebærer noe midlertidig/et unntak fra normalen. Man slanker seg en periode ved å gjøre noe helt annet enn man vanligvis gjør (for eksempel kutte alle karbohydrater/spise pulver el. og/eller trene som besatt). Når man så enten faller av vogna eller når målet sitt, går man tilbake til sitt gamle liv. Og hva skjer? Man går opp igjen – gjerne mer enn det man greide å gå ned. Been there, done that!

Skal man lykkes å gå ned i vekt, og holde en lavere vekt ved like, er det ingen vei utenom varige endringer. Beklager, men sånn er det…
Endring av livsstil må til, og vektnedgang er bare første fase. Derfor har jeg tro på at for å lykkes, må vektreduksjonen skje på et mest mulig normalt kosthold, og at man kan leve så normalt som mulig gjennom hele prosessen. Naturligvis må det skje noen endringer, men dette må være endringer som man også kan greie å opprettholde etter at vekten er nådd. En fortsetter å spise det samme man spiste i vektreduksjonsperioden, bare mer av det hver dag.

Det samme gjelder trening. Begynn med trening som du faktisk kan og har tenkt å opprettholde i uoverskuelig framtid. Jeg snakker om livsstilsendring for livet, ikke en kur for en periode. Det har fungert for meg, og det anbefales.

Ikke tenk på alt du må forsake og oppgi – tenk i stedet på alt du får! 
For min del kan jeg ikke si at det har vært snakk om særlige forsakelser, selv om det nok fra utsiden kan oppfattes sånn. Derimot vil jeg påstå at jeg har fått mye mer enn jeg har oppgitt, veldig mye mer...
Nå har jeg holdt omtrent samme vekt lenge. Jeg begynner nesten å glemme litt hvordan det engang var å være den andre personen som en gang, og i så mange år, var meg - men forskjellen er himmelvid. Greit, så spiser jeg omtrent aldri junk food lenger (har heller aldri spist mye av det), drikker alkohol bare ved helt spesielle anledninger osv. Men når man sparer de store utskeielsene til de spesielle en anledninge, er det også så mye mer stas… Jeg lover! Men jeg spiser god mat, hele tiden, til hvert eneste måltid – og mye av det i tillegg. 
Samtidig er jeg ikke immun mot tilbakefall jeg heller - skal overhodet ikke opphøye meg til et overmenneske i sunnhet og viljestyrke her. Sjokoladen for eksempel gjorde et fornyet inntog i livet mitt igjen i 2010 - pluss at i ikke direkte levde på helsekost på ferien i USA.

Neste belærende pekefinger fra meg; ikke kutt for mye i kaloriene. For, jada – det er fristende å kutte kraftig ned, slik at du går raskere ned i vekt. Men kroppen vil bare tilpasse seg det lave kaloriinntaket. Du går etter hvert saktere ned, kroppen tærer på musklene – ikke bare fettet. Når du så slutter og går tilbake til normalen, vil kiloene rase på igjen, gjerne flere enn de du mistet. Skremmende, men beviselig sant.

Opprettholdelse av en god forbrenning underveis er derfor viktig, og det gjør du ikke ved å sulte deg.

Dessuten bør du og må du trene – særlig styrketrening for å opprettholde/bygge muskelmasse (som vil øke forbrenningen din). Et vekttap på mellom en halv og hel kilo i uka er kjempebra! Ikke tro alt du hører og ser på for eksempel ”Biggest loser”, sånne vekttap er ikke realistiske.
Man har gjerne gått rundt og drasset på de ekstra kiloene i lang tid, da har man tid til å bruke den tiden det tar til å gå ned også. Dessuten; for en bonus å komme ut av en slik prosess med høyere forbrenning enn da man startet, det kan vel de fleste være enige i?

Jeg brukte ni måneder på å gå ned de siste 30 kiloene (og da bygde jeg en god porsjon muskelmasse underveis), og det vil jeg påstå er raskt til å være kvinne. Det er ikke realistisk for alle, men det er viktigere å la det skje i et sunt tempo og finne en måte slik at det kan vare, enn å kaste av seg kiloene raskt og være raskt tilbake der man var, og ikke ha blitt det spor klokere av det…

Neste formaning; husk å kose deg litt underveis. Du bør leve så normalt som mulig, ergo må du unne deg litt ekstra innimellom, ellers går man før eller siden på en helsprekk, tror jeg.  Men spar kosen til når det virkelig monner og betyr noe. Kake, vin ol. smaker mye bedre i godt selskap.

Min egen omlegging innebar å spise mer (ja, faktisk!), og mye oftere enn jeg hadde gjort. Jeg spiste egentlig ikke så usunt i utgangspunktet, så jeg fortsatte å spise den samme maten som tidligere. Men mengdeforholdet var annerledes; mindre av karbohydratene, mer av proteinene og så mye grønnsaker jeg bare greier å få stappet ned (så jeg er dyr i drift). Å gå ned i vekt og holde den, dreier seg ikke om å spise så lite som mulig, men om å leve godt, men sunt. Treningen ble også trappet opp underveis, men jeg trener faktisk mye (mye!) mer i dag enn jeg gjorde i den perioden jeg gikk ned i vekt.

Kan bare komme på ett problem med en slik livsstilsendring, som jeg allerede har nevnt i en parentes – sunn mat er dyrt, dårlig mat er billig. Det er bare så sinnsykt tragisk! Mitt matbudsjett er høyt, men det er noe jeg synes er viktig å prioritere, og det er så verdt det. Tenkt på hvor mye annet rart man kaster bort penger på – dette er en kjempeinvestering i framtiden.

Jeg lager også skikkelig middag hver dag, og tror det er en av nøklene til suksess  - i tillegg til en god frokost. Tror det er på de to punktene det kanskje syndes mest, og hvor jeg selv har syndet mest. Det er en tidsinvestering, ja - men jeg synes det er verdt det. Heldigvis liker jeg både å spise og lage god mat, selv når det bare er til meg selv.

Oppskriften er enkel, men den krever at du er motivert for å legge fullstendig om og endre perspektiv. Dette er ikke noe som skal skje en kortere eller lengre periode, det er en omlegging for livet – og vektnedgangen er bare ett skritt på vei mot et annet større mål.
Jeg var kanskje heldig i så henseende, siden en stor kostomleggingen ikke måtte til, det handlet mer om mengden, hyppigheten og mengdeforholdene, pluss at jeg allerede var litt i gang med treningen.
Hvis du kun har levd på junk/ferdigmat og bare ligget på sofaen, kan overgangen bli hardere.Start derfor forsiktig og øk på etter hvert. Bedre det enn å gå for hardt ut og smelle på en helsprekk, jmf. alle som har begynt å trene 7 dager i uka fra 0 nå på nyåret – veldig, veldig få vil lykkes på sikt, det viser statistikken hvert år, dessverre.

Og motivasjonen til alt dette, hvor finner man den? Jo, den må du finne inne i deg selv – så lett og så vanskelig er det.

Men husk, dette er noe du skal gjøre for deg selv – ikke for å leve opp til et uoppnåelig skjønnhetsideal eller for at andre skal like deg. Ikke vil det å bli slank løse alle andre problemer du måtte ha heller, dessverre... Hvis du ikke gjør det for deg selv, men for andre eller for å løse alle livets små og store problemer (som egentlig har lite med vekten å gjøre), tror jeg det er vanskelig å få det til og ikke minst få det til å vare – og igjen; jeg snakker av egen erfaring!

Ønsker med dette alle et sunt og fantastisk 2011!

With a licence to train....

I går var jeg på nok en intervalltrening med OSI. Nyttårsforsettet var å få med meg så mange av disse treningene som mulig i 2011, og hittil har dette gått riktig så bra. Hvis kroppen er med på moroa så vil jeg fortsette på samme måte.

Gårsdagens trening var lagt til innebanen på Bislett. Denne banen er stengt for elitetrening i friidrett hver dag (unntatt onsdag, hvor det er barnetrening) mellom kl. 17.00 og 19.00. Ingen har hittil sjekket hvorvidt man er elite eller ei på dette tidspunktet, inntil i går...
Jeg var tidlig ute, siden jeg dro rett opp på Bislett etter et dagsseminar på Gardermoen (fortsatt stappmett av lunsjbuffeten). I det jeg skal inn på banen spør vaktmesteren(?) meg hva jeg skal, og jeg sier som sant er at jeg skal på OSI-trening. Deretter spør han meg om jeg har adgangskort, hvilket jeg ikke har. Etter litt fram og tilbake fikk jeg beskjed om at også OSI'erne skulle få kort, og også jeg ble funnet verdig et adgangskort.

Så nå er jeg altså innlemmet blant de eksklusive få som kan bedrive elitetrening i friidrett på Bislett. Slå den! Nok en ting jeg gjerne skulle oppsøkt mine gamle gymlærere og fortalt, gjerne over en energidrikk etter en aldri så liten Coopertest. Det hadde vært noe...

Cardholding member of the exclusive club...

Treningen gikk greit. Dessverre var ikke Vigdis der (ung, lett og rask til beins), som er den jeg tidligere har brukt som hare på kortintervaller. Når man blir liggende alene mellom de raskeste, og de jeg er raskere enn (jada, de finnes faktisk også - til info for gamle gymlærere), er det vanskelig å holde intensiteten oppe hele veien. Men det ble til slutt 8 × 300 + 218 meter.
Siden beina mine er så uvante med den tunge belastningen som såpass rask løping på bane er, tar jeg det litt rolig med mengden til beina er mer vant med det. Jeg løp jo nesten ikke fort i det hele tatt i 2010, men har overhodet ikke tenkt å la det bli en presedens for hvordan 2011 skal bli.

Etter endt trening var det invitert til felles middag på St. Hanshaugen, hvor jeg endte opp med en øl i den ene hånda og 7 måneder gamle Leonora i den andre (til opplysning; hun ønsket seg dit selv). Sistnevnte gjorde svært aktive utfall for å få sin første smak av en duggfrisk halvliter. Jada, de skal tidlig krøkes nå til dags, gitt. Tante Grusom strikes again!

Jeg kan berolige alle som i dette øyeblikk er på tråden for å sette barnevernet på saken, at foreldrene var til stede og holdt oppsyn. Dessuten greide jeg å stagge den nybakte lille ølhunden med å få holde i og lukte på et allerede tømt glass. Og sånn går no dagan innen friidretten...

Bakglatte ski og et Odd-Bjørnglis...

Trærne ser nesten litt triste ut under den tunge børen - stakkars...

Tok en reprise på forrige søndags skitur i dag; samme buss til Solemskogen, samme løyper som sist og nøyaktig den samme bestillingen på Sinober. Men selv om jeg gjorde det samme, var mye endret siden sist søndag. For det første var det mange færre på bussen oppover. I dag var det kun entusiastene som var ute, og derfor har jeg kun måttet be om å få komme fram to ganger i løpet av turen.

Føret i dag var også annerledes enn sist søndag, og selv om smøremeldingen påsto at det var blå extra som gjaldt nå også - var det denne gangen overhodet ingen tvil om at det var feil. Hvert glipptak kjentes godt i støle magemuskler, au, au, au... Det var så glatt, så bare etter én km stoppet jeg og la på lilla foran i festesonen. Det hjalp ikke mye, så etter et par km til var det bare å krype til korset og legge på et godt lag med lilla i hele festesonen.

Første smørestopp - tåkete i dag også.

I dag var det andre løyper enn sist som var preparert, så store deler av turen gikk i løyper som ikke hadde blitt preparert på et par dager. Det var tungt, vanskelig og litt demotiverende - over løssnøen hadde det nemlig lagt seg et islag. Da jeg var som mest lei av bakglatte ski og fiskebein, fra Solemskogen til Sinober er det nemlig stort sett bare fiskebeinsbakker, skimtet jeg en skikkelse som kom i løypa mot meg. Vedkommende så veldig proff ut både i bekledning og ganglag. Da han kom nærmere så jeg at det var selveste überhelten Odd-Bjørn Hjelmeset, noe som fikk meg til å smile. Jeg fikk et skikkelig stort velkjent Odd-Bjørnglis til svar, og da var bakglatte ski og fæle fiskebeinsbakker glemt resten av veien til Sinober, gitt!...

Dagens plan var egentlig å øke med vel én mil fra sist søndag, og legge turen oppom Tømte i tillegg.
Da jeg hadde brukt så lang tid til Sinober, og det i tillegg var så vanskelig å få feste under skia, begynte jeg å tvile på denne planen. Før jeg dro videre ned til Movatn, la jeg på et nytt godt lag med lilla. Ikke smart!
Vel, jeg fikk bedre feste - men det lugget som et h... i nedoverbakkene. Så jeg var nedi én gang, pluss at jeg tok av meg skia og gikk ned den verste bakken. Hadde null glid hjem fra Movatn. Det er oppskriften på en vellykket skitur; null feste og null glid! Men armene er likevel i bedre form enn sist søndag (tross stølhet fra fredagens slyngetrening).

Jeg håper langtidsvarselet holder seg. Neste helg er det nemlig spådd supervær og godt gammeldags blåføre, og jeg skal teste skiforholdene på Toten. Blåføre greier til og med jeg å smøre for. I tillegg skal jeg besøke en søster med hele to smørekurs og fullt utstyrt smørebod -så det bør bli litt ordnings på både feste og glid.
Hvis jeg får til noen lange skiturer neste helg, håper jeg at skibussen til Mylla er innen rekkevidde som neste mål.

Det er egentlig ikke så verst med vinter når alt kommer til alt...

15 gratiskilometer

I dag ble det minst 15 km på meg, det lengste jeg har løpt på veldig lenge. Trolig ble det enda lenger, siden det ser ut som om fotpoden er underkalibrert etter at jeg begynte med fotsenger. Lett var det også.

Grunnen var at jeg først løp til Bislett, noe som i og for seg var tungt, siden det var en del snø i gatene - men det går så lett mentalt når man løper til noe.

På Bislett løp jeg fire runder veldig rolig for meg selv, før jeg kjørte gjennom mitt pålagte tøy&bøy-program. Deretter hengte jeg meg på Espen og Trond, og løp med dem til jeg kjente smerter fra nevromet under venstre bein. For ikke å irritere ytterligere, gir jeg meg med en gang det dukker opp. Dessverre eliminerer ikke fotsengene smertene helt, men det virker som om det er litt forskjell mellom skoparene. Jeg fortsetter likevel å leve i håpet om at det skal bli bedre.
Så lenge man har noen å snakke med går rundene på Bislett unna uten at man merker det, altså gratis...

Til slutt løp jeg hjem, også det gratiskilometer - da er man jo på vei hjem til dusj, mat og sofaen.

Med unntak av en lite skulkeanfall på tirsdag har denne uka gått riktig så bra til nå på treningsfronten. Har vært på begge OSI-intervallene denne uka og fullført begge etter planen. Hurra for det!
I tillegg har jeg kommet i gang med styrketreningen igjen. Det var jammen på tide - og gjett om jeg kjenner det godt i dag...

I morgen satser jeg på en skitur. Ser av værmeldingen (påskevær) at jeg kommer til å slite med smøringen. Har tross alt null peiling. Kan bli tøft for allerede støle armer. Gleder meg til å komme ut og til nybakt kake på Sinober...

Lær av Grete...

30. januar holder Grete Waitz foredrag på Bislett om følgende tema:

• Hva kreves det for å gjennomføre en maraton eller ha et bestemt tidsmål?
• Treningsmetoder og nøkkeløkter
• Hvilke erfaringer gjorde jeg som maraton løper.

Dette kan man jo ikke gå glipp av. Sånne sjanser får i hvertfall ikke jeg ofte, så undertegnede er påmeldt. Flere som skal?

Det er Vidar som arrangerer, les mer og meld deg på her.

Årets første skitur

I dag var det endelig klart for årets første skitur, sannsynligvis den første av mange. Formen var bedre og værmeldingen var ikke så verst, så da var det ingen unnskyldninger for ikke å komme seg ut. Lenge siden jeg har hatt en så lang økt som i dag. Det ble 22 km med de nye fotsengene (og det kjenner jeg godt i etterkant, men det gikk bra underveis): Solemskogen - Sinober (kaffe og sjokoladekakestopp) - Movatn - Kjelsås via Skillingsdalen. Tok bussen rett før klokka 10 i dag, og den var full. Skigleden blomstrer tydeligvis blant Oslos innbyggere.

Var fint føre, mye nysnø og de hadde faktisk rukket å få kjørt opp de fleste løypene etter snøværet. Imponerende! Det var litt tåkete, men ikke grauttjukk. Tåka og etter hvert isregn/snø og vind, som dro masse snø med seg fra trærne, gjorde sikten litt dårlig - men jeg falt likevel ikke i noen av utforbakkene. Jeg er imponert over meg selv, i fjor gikk jeg over ende i ett sett i begynnelsen av sesongen. At det ikke skjedde i dag er et under av flere årsaker, men det skal jeg komme skarpt tilbake til...

Dagens skitur gikk så bra at jeg håper at turene kan bli mye lengre framover, og at jeg kan få realisert noen av skiprosjektene som det ikke ble noe av forrige sesong i år.

Vinter på Sinober

Ble skikkelig gåen i armene (triceps) underveis. Jeg hadde nemlig veldig glatte ski, men å stoppe for å smøre var uaktuelt. Har jeg først tatt en smørebeslutning, så står jeg ved den i last og brast. Uvisst om det er bra eller dårlig å være så sta (evt. lat...)? I dette tilfellet snakker vi også om en smørebeslutning som ble tatt i midten av desember, men smøremeldingen sa den fortsatt var gyldig. Jeg kan herved konkludere med at dagens smøremelding ikke gjaldt for Lillomarka... Men en fin tur var det likevel. Jeg tar armenes tilstand som et tegn på at det er på tide og komme seg innendørs å få gjort noen tricepspress igjen, før all muskulatur er transformert til pudding.

To godt pelskledde som måtte vente ute mens resten av flokken var inne og mesket seg med kake - så urettferdig!..

Så til slutt en aldri så liten utblåsning:
For; gratulerer - selv om du har greid å bidra til verdens overbefolkning gir det deg IKKE utvidede rettigheter i skiløypa evt. fritak for vanlig skivett!... Fenomenet barnefamilier i skiløypa kan være livsfarlig, ble jeg dessverre påminnet om i dag!
OK, jeg skal ikke skjære alle over én kam her. Har sett flere eksempler på foreldre som prøver å lære ungene sine hvordan man oppfører seg i skiløypa - men dessverre flere stygge, stygge, stygge eksempler på det motsatte. Det må være lov å sette nedfor en bakke uten at det forutsettes at man har skiferdigheter på linje med Aksel Lund Svindal, for å skulle greie å manøvrere unna barnefamilier som kommer trampende i hele løypa. Gjerne med det minst mobile familiemedlemmet i den løypa som tilhører motgående kjøreretning.
Høyrekjøring? Nei, det har vi aldri hørt om...
Dagens absolutte høydepunkt i ta hensyn-konkurransen var da jeg møtte to pulker i bredden i en krapp og smal sving i en av de bratteste bakkene. Da skal det innrømmes at det ble bannet høylytt fra min side. Håper de tok hintet!

Vurderer igjen sterkt å melde meg på konkurransen som en kollega har initiert (foreløpig kun med seg selv som eneste deltaker); 2 poeng per bikkje, 5 poeng per pensjis og 10 poeng per barn han kjører over per skitur. Så hvis du ikke ønsker blå swixmerker over poden påført av et brutalt kvinnemenneske som undertegnede i vinter, hold dere til høyre side av løypa!

Jeg er slettes ikke ufeilbarlig selv, men forsøker så godt jeg kan å ta hensyn og ikke hindre noen - både de som går fortere og saktere enn meg, og stort sett greier jeg det ganske bra. Hvis vi alle kan prøve å ta litt hensyn til hverandre, uansett alder, sivilstatus og antall avkom - er det plass til oss alle i skiløypa, selv på en søndag. Det er nå min mening!

Planene for 2011

Siden jeg kom hjem fra USA har formen vært sånn passe. Det er det sikkert flere årsaker til. Men jeg håper at noen dager med godt med søvn og skikkelig kosthold skal rette på saken. Jeg merket fort i ferien hvor mye kostholdet har å si for at min kropp skal fungere. Mye salt, raske karbohydrater, dårlig fett og lite grønnsaker ga fort negative resultater.
Siden jeg har følt meg uvel stort sett hele uka som har gått, har det vært lite trening det er verdt å skrive om, så da velger jeg å se lenger fram i tid i stedet.

I fjor hadde jeg enormt mange målsetninger og planer for årets som skulle komme. Denne gangen er jeg mye mer edruelig når jeg står foran et nytt år - klok av skade (i hvertfall bittelitt...).

Foreløpig har jeg faktisk kun to - 2 konkrete ting på løpsfronten planlagt i 2011. Det første er training camp - to uker i mars med Springtime Travel i Portugal, som jeg gleder meg vilt til. Vi får bare håpe at beina er med på det også. Jeg aspirerer å være i stand til å være med på minst én av langturene som Rune Larsson arrangerer der nede, kryss fingrene. Noen timer i selskap med andre som liker å løpe langt og skravla hans er en opplevelse.

Legenden Rune Larsson himself under fjorårets vi løper hjem i stedet for å ta bussen-tur!

Sånn så vi ut etter å ha fullført 44 km

Jeg har også meldt meg på Göteborgsvarvet 21. mai. Det blir forhåpentligvis like moro som sist. Første gangen var en kjempeopplevelse, en av mine beste løpsopplevelser noensinne, faktisk.

Resten av året må jeg bare se an og ta som det kommer. Ønsker jo selvsagt å løpe maraton igjen, men tror det tidligst er realistisk til høsten, om i det hele tatt (skrekkelig tanke).
Ultradebut er i hvertfall uaktuelt sånn det ser ut nå, dessverre. Hadde egentlig sett meg ut noen løp jeg skulle prøve meg på, men løpene arrangeres stort sett hvert år, så forhåpentligvis er det bare tålmodighet som gjelder.

Selv om det ikke skulle gå etter oppskriften med løpingen, kommer jeg til å delta på mye som har med løping likevel. Jeg har påtatt meg å være tidtakersjef hver fjerde onsdag på Sognsvann rundt medsols samt hjelpe til på ett eller flere av løpene i motbakkekarusellen i Maridalen til sommeren. Gøy å se andre slite også.

Når det gjelder treningen, så er ønsket å kunne trene kontinuerlig gjennom hele året, uten så mange avbrudd som i fjor. Nyttårsforsettet er å få med meg så mange intervalltreninger med OSI som bare mulig gjennom hele året. Dessuten håper jeg å kunne løpe både lengre, fortere og hardere enn det som har vært normalen i året som gikk. Men nå er jeg såpass langt nede, at det blir en gradvis opptrapping og tilvenning til mer trening framover, pluss at jeg på toppen må venne meg til og se hvordan det fungerer med de nye fotsengene. 14 km med dem i dag var en opptur, tross at nevromene meldte seg smertelig underveis.

2010 oppsummert

Da er vi fire dager inne i et nytt år. 2010 gikk fort, og det er på plass med en liten oppsummering av det som har vært.

Passering 10 km under årets Oslo maraton

Det skal med en gang innrømmes at fjoråret veldig langt fra gikk sånn som jeg hadde sett det for meg ved årets start. 2010 har vært preget av småtrøbbel stort sett hele veien, enten sykdom -som ødela vårsesongen eller småskader og vondter som endte høstsesongen før den i det hele tatt hadde startet.

Selv om dette høres ut som en endeløs rekke elendighet har det absolutt vært mange lyspunkter og fine løpsopplevelser, selv om persene har uteblitt. Bånnperser har det derimot blitt en god del av.
For det første ble det mange fantastiske skiturer vinteren som var, tross at en del av dem var ekstremt kalde.
Et av årets absolutte høydepunkt var Training Camp i Monte Gordo, Portugal i februar-mars. Jeg kan ikke huske å ha vært på en mer perfekt ferie noensinne. La igjen hodet hjemme og bare trente, spiste, sov og sosialiserte med likesinnede. Da jeg kom hjem var kroppen sliten og hodet uthvilt - perfekt!

I april presset jeg kroppen til en bitteliten pers på halvmaraton i Fredrikstadløpet tross at jeg var syk, og betalte dyrt for det resten av våren. Nok en dyrekjøpt lærdom, men jeg må gjøre feilen før jeg lærer.
Er veldig stolt over at jeg gjennomførte Stockholm marathon på manglende treningsgrunnlag i juni, og greide det på en tid kun 50 sekunder svakere enn Oslo maraton høsten 2009.

Dessverre var det ikke fysisk mulig for meg å løpe en maraton på høsten, slik målet var. Men jeg lyktes da likevel å komme med på maraton topp 100-listen også i år. Ser ut som jeg i 2010 var den 88. beste norske kvinne på maraton, mot nr. 79 i fjor - men når man ser tilbake bare fire-fem år i tid, er det et resultat som virkelig smeller...

Rett i Holetjernet etter 35 km Toten rundt - et at årets virkelige løpshøydepunkt.

Sommerferien var en drøm treningsmessig (og på alle andre måter), jeg løp og løp og løp og løp, merket at jeg fikk framgang og livet lekte. Visstnok hadde vi en dårlig sommer i fjor, jeg husker bare at sola skinte og at livet virkelig var verdt å leve jeg. Takk til alle som inviterte meg på besøk - jeg kommer gjerne igjen!

Deretter smalt det så klart, og høsten ble preget av småskader, delvis belastningsskader og at tverrplattfotproblemene bare ble verre og verre og hemmet meg mer og mer. Men i løpet av denne høsten har jeg i hvertfall med profesjonell hjelp fått rettet opp i alt smårusket i beina som har plaget meg siden august, samt funnet ut av hva smertene under forfoten som jeg har slitt med så veldig lenge er for noe. Nå gjenstår det bare å se om det er mulig å få gjort noe med det. Fotsenger er i hvertfall i hus, så får vi se om løpeturene etter hvert blir lengre igjen utover våren. 10 km er ingen tilfredsstillende distanse for en som elsker å løpe i timesvis - gjerne hele dagen om det er fysisk mulig.

På vei inn til ny bunnpers på Furumomila

Løpingen har blitt mye mer sosial enn den var i 2009. Jeg begynte så smått å trene sammen med OSI på nyåret, og selv om jeg har vært mye ute grunnet sykdom og skade, har det vært veldig berikende både å trene sammen og dra på løp sammen med andre. Fikk endelig debutert i Holmenkollstafetten også, og endte opp med at laget tok tredjeplass i klassen. Det var en knalldebut spør du meg.

Har blitt kjent med mange andre løpere også, delvis via blogging, via Sognsvann rundt medsols og på andre måter. Løping kan være sosialt, både i trenings- og kanskje særlig på konkurranser. Selv om vi alle egentlig konkurrerer, dreier det seg like mye om å glede seg over andres prestasjoner og ikke minst prate om løping. Det er nesten like bra (noen ganger bedre) enn å løpe.

Tre løpebloggere etter målgang i Fredrikstad

Tross av at lite gikk etter planen i fjor er det likevel bare å konstantere at jeg er i mitt livs form. Kanskje med unntak av noen få problemfrie perioder i 2009, har denne kroppen aldri vært friskere, mer utholdende, sterkere og raskere - og det skal jeg fortsette å glede meg over, og forhåpentligvis også greie å forbedre i året som kommer.

Råtten kropp tilbake i Oslo

Godt nytt år!...

Råtten er bare fornavnet på kroppens tilstand nå. Etter nesten to uker på amerikansk kosthold, stadig på reisefot mellom forskjellige tidssoner, lite søvn, mye alkohol til meg å være og milesvis med trasking på hardt underlag, føler jeg meg nå ganske langt unna toppformen. Men det har vært så verdt det, hatt en fantastisk tur!

En liten smakebit fra det beste av Vegas - Bellagios dansende fontener. Nytt show hvert 10.-15. minutt. Eksempelet er ett av de mer stillferdige numrene, men det er alltid en skikkelig grand finale. 

Vi dro tilbake til New York på torsdag - der hadde det i mellomtiden vært snøstorm og totalkaos. Denne gangen bodde vi på et hostell i det østlige Harlem helt oppe mot grensen til The Bronx. Der er det akkurat som på film. Har vært en opplevelse, men vi synes det er veldig oppskrytt at det er så utrygt i Harlem. Anbefaler alle å ta seg en tur dersom man reiser til New York, og hostellet var veldig, veldig bra. Mye bedre enn det første vi bodde på som lå på Upper East Side.
Les mer om NY Hostel 99 her.

Dette har vært en kontrastenes reise. Fra et bittelite slitent hostellrom med køyeseng de tre første nettene, til kjempestore hotellrom og queensize senger og alle mulige servicetilbud tilgjengelig i Las Vegas, tilbake til hostell i Harlem. Vill VIP-festing med kidsa i kjelleren på Chelsea hotell (gratis børst, det ble fjortisfylla på meg og Rannveig gitt). Deretter hjem igjen på første klasse, noe som blant annet innebærer henging i VIP-loungen på JFK, en meget hyggelig opplevelse. I tillegg ga denne typen flybilletter oss mulighet til å sjekke inn to kolli hver med inntil 32 kg i hver, noe som trengtes for min del. Nyttårsaften hadde jeg så mange handleposer at jeg fikk beundrende tilrop på gata i Harlem, jada! Blakk januar for meg.

Tung koffert - heldigvis var det heis på Subwaystasjonene vi brukte ned til Grand Central.

Huhei! Nå skal jeg slite med jetlag en stund, så jeg kommer til å ta det ganske så med ro i uka som kommer også. Deretter er det tilbake til normalen igjen, håper jeg.

Har vært lite på nett på turen. I Las Vegas finnes det knapt gratis Wi-Fi å oppdrive. Det siste hotellet vi bodde på, New York New York er det eneste hotellet som har trådløst nettverk i hele byen (pluss berg og dalbane rundt hele komplekset). I det virkelige New York er derimot Wi-Fi tilgjengelig over alt. Vi lo godt da vi fikk opp listen over tilgjengelige nettverk på hostellet vi bodde på, der var det mange fine navn...

Det har blitt veldig vanlig å oppgi kaloriinnholdet på rettene som står på restaurantmenyene, og noen ganger er det greit å ikke vite... Vanskelig å finne en rett på kartet som er særlig lavere enn den anbefalte dagsrasjonen med kalorier. Det verste så vi på menyen da vi spiste på Appelbie's i Harlem, tror det var mulig å få i seg 4000 kcal bare i hovedretten. Sleng på en forrett, en cocktail og dessert i tillegg, og det er ikke vanskelig å forstå fedmeproblemet i dette landet. Dessuten er all maten så ekstremt salt. Jeg er fryktelig lei og har lengtet etter selvlaget mat. Greit å vite at jeg ikke har det i meg å bli en junk food-slave.

Vi fikk gamblet litt også til slutt. Jeg startet med å vinne hele 19 dollar på en slotmachine på MGM Grand. Dette spilte jeg deretter bort i poker og roulette. Nå skal det sies at jeg vant litt også, men etter å ha spilt bort ytterligere 20 dollar, ga jeg meg. Ikke noen storgambler akkurat, nei...

Highroller Adelheid

Noe av det jeg vil huske best fra turen er bråket i Vegas. Absolutt alt har en eller annen form for pipelyd, utrolig enerverende. Deilig å være tilbake til norsk stillhet, korte og velorganiserte køer og tynt befolkede land. Men gøy var det, man må bare vite hva man går til.

Håper å kunne nyte den totale stillhet ute i skiløypene i løpet av uka som kommer, det har jeg lenget til på turen faktisk. Selv om det var deilig med vårtemperatur i Vegas.

Neste reise er treningsleir i Portugal allerede i mars, og jeg håper den blir atskillig mer helsebringende enn denne ferien har vært. Men treningen kan ikke være hovedfokus alltid heller.