Status

Fire dager etter at jeg var i krigen, les: Råskinnet. Her er status - svensk uke.

Heltestatus på jobben grunnet tøffe blåmerker og skrubbsår. Check! (Eller ler de egentlig bare av meg, ikke med meg?)

Status høyre albue og underarm onsdag 8.5.13 kl. 21.55:

Status venstre kne onsdag 8.5.13 kl. 21.55:

 Totally worth it!

I går skulket jeg trening til fordel for å grillings&pilsings i sola - definitivt verdt det!

I dag; årsbeste på enrundern på Sognsvann med nesten ett minutt i pissregn med lånt brikke. Pers var det visst også, viste det seg. Men det er ikke så imponerende. Jeg løp aldri enrundere da jeg var som raskest. Men det betyr i allefall at jeg er raskere allerede nå enn jeg var på mitt beste i juli i fjor. Det blir man jo glad av.

I morgen er det fri, og jeg skal løpe langtur i marka.Og det er 3408 minutter igjen til ferie. Woop, woop!

Råskinnet 2013: krigsskadeoppsummering!

Vi som skal dø, hilser deg! Skoa klar for sin siste dyst.

Jeg fortsetter på det jeg startet i fjor, nemlig å delta i konkurranser hvor jeg er helt talentløs. Hvis man allerede vet man kommer til å gjøre det skikkelig dårlig, er det jo bare å slippe skuldrene ned og ha det moro. Så i dag har jeg deltatt i Råskinnet. Sti- og skogsløping er jo definitivt ikke noe for meg. Det går veldig tregt fordi jeg er redd for å sette ned foten, og nedoverbakker kryper jeg ned som en snegle fordi jeg ikke tør slippe på. Ergo; Råskinnet er løpet for meg!

Skulle mer enn litt regn til for å ødelegge dagen min; blid før start (foto: Frode Klevstul)

De fleste sier at det er skikkelig fælt underveis i dette løpet. Men siden jeg overhodet ikke visste hva jeg gikk til, gledet jeg meg skikkelig. Hvor psyk kan man være?

Med lungene full av astmamedisin og nesespray iført utløpte løpesko på beina sto jeg blid og fornøyd på startstreken. Det regnet helt opptil startskuddet, så det var ingen tvil om at det kom til å bli bløtt nok i skogen. Før start traff jeg Tone, Stian, Frode og Anne-Brit samt at søster Rannveig ("Futt") stilte opp for å heie og forevige begivenheten på kamera, så stemningen var god.

Lang, lang rekke klar for årets første bad i Sognsvann

Og det fortsatte den å være til mellom to og tre kilometer av løpet. Til da hang jeg greit med gruppen og alt føltes bra. Men så kom vi til et stort myrområde hvor det lå masse tykk speilblank is. Jeg greide meg en stund, men så sklei jeg og endte med ryggen, venstre albue og bakhodet rett i isen. Timbeeeeer! Et realt Donaldfall. Men det så tydeligvis stygt ut, for det var mange som uttrykte sin bekymring både der og da og i etterkant.
Vel, løpet var i grunnen over da for min del. Herfra og inn gjaldt det bare å komme seg i mål uten å gjøre større skade på kroppen. Så jeg tok det veldig med ro i alle vanskelige partier resten av turen, og sluttiden ble deretter. Men jeg hadde fem minutter bedre tid på min klokke enn det jeg står oppført med i resultatlisten, så her der det noe galt som ikke er riktig... Men samma det, egentlig.

Men selv om jeg tok det mye roligere, er det ingen tvil om at dette er et beinhardt løp; kronglete, gjørmete stier, kalde, dype myrer, bratte, gjørmete bakker både opp og ned og et ekstremt kaldt bad i Sognsvann. Jeg var kald inntil margen etter den badeturen og mistet følelsen fra livet og ned.

Rannveig hadde inntatt orkesterplass i nordenden av Sognsvann, og hadde litt av hvert av historier å fortelle derfra. Mange fantasifulle forsøk på å komme over på raskeste måte. Men det enkleste og raskeste var nok å dra seg over med tauet.

Førstemann over; Sylta i år igjen.

Her er et mislykket forsøk på å ta en snarvei

Her bader Frode

 

Og etter å ha ventet leeeeenge kom jeg

 

Jeg og 2000 til har tatt sitt første bad i Sognsvann i dag

Hun kunne også fortelle hvordan lydnivået endret seg: De beste utøverne ga ingen lyd fra seg da de dro seg over, mens publikum heiet høylytt. Men ettersom det kom flere og flere fra lavere seedede puljer, forsvant applausen i takt med at lydnivået fra løperne steg. Det var kaldt, og man hadde behov for å gi uttrykk for det.

Endelig litt grusvei, full sprint

Da vi kom ut på grusveiene når vi nærmet oss Sognsvann hadde jeg masse krefter igjen, så jeg kunne sprinte på. Over Sukkertoppen sleit jeg med å få feste til å kravle meg over i gjørma, og ned turte jeg ikke satse heller. Likevel greide jeg å tryne skikkelig nederst, til publikums store forlystelse; det gikk et sus av latter gjennom forsamlingen over fallet mitt. Glad for å kunne bidra med litt underholdning!

Så litt smågal ut etter målgang; møkkete med Yt og finishertrøye

Ekstra møkkete grunnet det siste fallet

Nærbilde av venstre kne

Jeg fikk betale for ganske dyrt for skovalget mitt i dag. Tenkte at det var greit å ta et par utløpte sko for så å kaste dem etterpå. Men dersom jeg skal delta til neste år, og forholdene ikke har endret seg radikalt, blir det piggsko. Hadde jeg hatt vett nok til å ta mine dyre fine piggsko i dag, hadde både tiden og kroppen min sett annerledes ut. Nå ser jeg fram til en svensk uke (gul og blå).

Høyre arm kommer til å bli fin ut over i uka

Skadene oppsummert:
Vondt i ryggen (etter fallet på isen)
Forslått albue og underarm (fall på isen)
Kul i bakhodet (fall på isen)
Blåslått kne med skrubbsår (fall nederst på Sukkertoppen)


Og, dette gjorde jeg altså frivillig. Og egentlig, i retrospekt, tross all elendighet, var det gøy! Med mindre jeg har bedre ting å foreta meg til neste år, er jeg nok med igjen.

Sko og strømper i søplebøtta; farvel!

Til slutt. Jeg testet startnummermagneter i dag som jeg har kjøpt på Løpeskjørt.no. De fungerte kjempebra, og kan anbefales på det varmeste. Rannveig fortalte om mange som kom med startnummeret i hånda, fordi sikkerhetsnålene hadde forsvunnet. Sånt skjer ikke dersom man investerer i startnummermagneter, så løp og kjøp. Og bli med på Råskinnet til neste år!

Og endelig en god grunn til å drikke opp pokalen fra fjorårets Mærraøl

Prioriteringer , del 2: Evolusjon

Jeg er 37 år med fast jobb i Staten og god inntekt. Likevel er min eneste TV en godt over 10 år gammel 14 tommers reise-TV med innebygd VHS og tekst-TV. Må jo ikke glemme tekst-TV, skulle man kjede seg litt er det jo alltids noe spennende å surfe på tekst-TV... Det er vel kanskje unødvendig å si at vi derfor også snakker om det svenskene kaller en tjokk-TV. Skikkelig bling!

Hvor passende var det ikke at det var "Luksusfellen" som gikk da jeg skulle ta bilde av TV'en min. Sånn TV er det aldri noen i dette programmet som har ved begynnelsen av programmet, til slutt derimot...

Tenker stadig på at jeg burde kjøpe en ny og større TV, for jeg har ikke sjans til å lese TV-informasjonen fra Getboksen med mindre jeg står 10 cm unna - og jeg er overlangsynt...

Men det er alltid noe som prioriteres foran så lenge jeg fortsatt kan lese underteksten. Og for godt under prisen av en ny TV kan jeg kjøpe meg den nye pulsklokka fra Polar med innebygd GPS. Så gjett hva jeg har vært og hentet i dag. For i 2013 er det jo tilnærmet barbarisk å skulle løpe uten at det kan plottes inn på et kart og deles på nettet, ikke sant?

Evolusjonen fra 2007 til 2013, fra venstre; F6, RS400 og RC3

Dette er min tredje pulsklokke fra Polar. Jeg har vært fornøyd med Polar hele veien: Selv om jeg har oppfattet at det finnes en god del fanatiske tilhengere av Garmin der ute, fortsetter jeg med Polar. Har siklet på den nye RC3 siden jeg hørte om den, og nå var altså tiden inne. Vil ha den nå som sommeren står for døra, og det forhåpentligvis blir mange, lange turer i marka.

Den første pulsklokka jeg kjøpte var en Polar F6 som kun målte puls. Den kjøpte jeg høsten 2007 i forbindelse med at jeg begynte å få på plass gode treningsrutiner igjen.

Den andre kjøpte jeg vinteren 2009 da jeg plutselig arvet en liten sum penger på en mindre trivelig måte. Så da tenkte jeg at jeg skulle bruke dem på ting som virkelig betydde noe, så da ble det ny pulsklokke og min første tatovering. På det tidspunktet var jeg i gang med trening til maraton, og ville ha en klokke som målte fart og avstand, så da ble det en RS400. Vært fornøyd med den, men den er jo veldig forrige tiår, da...

Og nå, bare fordi jeg vet at skattepenger og feriepenger er på vei, det er vår, jeg er motivert, har masse luftige løpedrømmer igjen og fordi jeg føler jeg fortjener det, en RC3 GPS.

Min nye turkamerat, box fresh

Jeg har allerede flere planer for lønna mi som kommer foran flatskjermen, så jeg blir vel sittende å myse på 14-tommer'n en stund til. Filmkveld hos meg, anyone?

April; opptrappingsmåneden

Det har vært litt opp og ned med treningsmotivasjonen i vinter, og mange dager har dørstokkmila vært uoverstigelig. En lang skitur hver helg har det vært lett å motivere seg til, men det meste annet har ofte vært et ork. Så det har blitt mange flere hviledager enn den opprinnelige planen tilsa i løpet av vinteren.

Men så kom april, det ble litt varmere (men bare litt), snøen begynte å smelte og det ble bart på både asfalt og etter hvert skogsbilveier. Og plutselig har jeg det motsatte problemet, jeg må holde igjen så det ikke blir for mye for fort. Så i stedet for å gå fra 0 til 100 har jeg forsøkt å gå fra 40 til 80, sånn omtrent. Men opptrappingen har nok likevel gått litt i forteste laget...

I april jeg løpt ca. tre turer i uka, og jeg løpt meg opp til rundt 30 km per uke. Foruten SRM har alle turene blitt løpt på lav intensitet. Jeg må ha litt mer mengde før jeg tør å løpe intervaller.
Den lengste turen jeg har løpt var på 18,5 km og ble unnagjort forrige søndag.
Da gjorde jeg en gammel favorittur som jeg ikke har turt å løpe siden 2010; Maridalen rundt på både gamle og nye Maridalsvei. Denne turen løp jeg mye sommeren før jeg debuterte på maraton (2009), men etter at jeg begynte å pådra meg skader har det blitt lite. Faktisk fikk jeg min første belastningsskade inne i Maridalen (akutt krampe i venstre legg som satte meg ut en måned i desember 2009).

13-14 km av turen ble løpt på asfalt, og jeg kjente det både i venstrefoten, foran på leggene og i anklene mot slutten. Så det ble i lengste laget. Men veldig fornøyd med å ha løpt runden igjen. Det føles veldig bra å kunne gjøre ting jeg ikke har gjort på veldig lenge.
Men jeg kjenner det foran på leggene nå (beinhinner og anterior tibialis). Siden betennelse i anterior tibialis ødela hele høstsesongen for meg, må jeg prøve å lytte veldig nøye på eventuelle murringer nå.

I dag har jeg løpt 14 km på skogsbilvei fra Kjelsås, og det virker å ha gått bra. Men når det gjelder leggene så vet man ikke så mye før etter en natts søvn.
Jeg løper lengre turer nå enn jeg gjorde i fjor på samme tid. Da begynte jeg først å løpe mer enn 10-12 km i slutten av juni. Greier jeg holde leggene i sjakk og irritasjonen i lungene blir bedre, går jeg forhåpentligvis en fin tid og mange fine langturer i møte.

SRM-sesongen er også i full gang igjen. Foruten onsdagen jeg arrangerte, har jeg løpt hver onsdag i april. Også i dag, så det ble to økter og 22 km til sammen som min feiring av 1. mai (ta det rolig og passe på leggene liksom...) Fort har rundene rundt Sognsvann ikke gått, men det gjorde det ikke på denne tiden i fjor heller. Jeg har ingen fart i beina, og det er mye å hente på løpsøkonomien. Men det tar tid, og jeg må spesifikt trene fart for å få mer fart (overraskende nok...). Sann er det bare. Men fort eller sakte - løping er gøy! Det er deilig å være i gang igjen.

Livsstilssykdommer og lovlig dop

Nå er det nok dop snart, håper jeg.

Har ikke kommunisert det så mye her på bloggen, men det er ytterligere én grunn til at treningsmotivasjonen ikke har vært like stor som tidligere, ut over kroniske og forbigående skader i beina. Jeg har hatt problemer med irriterte luftveiene mer eller mindre konstant siden våren 2010. Det hele oppsto i etterkant av at jeg løp Fredrikstadløpet i 2010, og satte pers på halvmaraton selv om jeg var syk (forkjølet med feber). Og etter det har luftveiene vært kronisk irriterte, og kroppen fungert som en hyperproduserende slimfabrikk.

Jeg får vel aldri svar på om tilstanden har en sammenheng med min utrolig dumme avgjørelse om å stille til start den dagen i 2010, men min teori er at det i hvertfall var dråpen som fikk glasset (i denne sammenheng lungene) til å flyte over. Men mitt motto er at jeg lærer av mine feil, men jeg må gjøre dem først. Så ingen feil, ingen lærdom.

I fjor vår/sommer ble det så ille, og hindret meg så mye på trening, at jeg skjønte at jeg måtte oppsøke lege. Fikk da en astmamedisin (Symbicort), selv om det ikke er de helt typiske astmaplagene jeg har. Medisinen hjalp litt en stund, men på nyåret begynte det å forverre seg igjen, og nå er jeg tilbake omtrent der jeg var i fjor sommer. Har økt medisindosene kraftig de siste månedene, men det hjelper ikke. Så da er det på tide å gå dypere inn i problemene. Har derfor blitt henvist til spesialist, og der har jeg vært i dag.

Besøkt første gang i dag, og det blir flere.

Resultatet av dagens undersøkelser er følgende:
1. Jeg er ikke allergisk - har vokst av meg det jeg tidligere har reagert på
2. Jeg må utredes videre, og skal ta ytterligere to store tester om fire uker
3. Jeg har fått to medisiner til som jeg skal teste samtidig som jeg fortsetter med den jeg bruker, så har jeg hele 3 - tre forskjellige inhalatorer.

Nå vet jeg 12 ting jeg ikke er allergisk mot, og det er jo greit å vite.

Men som den yngste søsteren min sa da jeg fortalte henne om mine tre inhalatorer: Man må jo ha slik at det matcher enhver outfit...

Jeg la om livsstilen og begynte å trene hardt for å unngå livsstilssykdommer, men alle livsstiler har sine sykdommer tydeligvis. Men jeg er ikke i tvil om at jeg har valgt den riktige livsstilen med dertil plager.

Håper jeg ikke blir tatt ut til dopingkontroll på lørdag...

Topp stemning i heimen

Stor eske, masse moro inni

Ikke er det jul, ikke har jeg bursdag med det første, men i går var jeg på postkontoret og hentet en stor eske. Den inneholdt tre par løpesko, to par tights, ei trøye (jeg har jo bare en skuffe full fra før...) og en haug med strømper. Løpemotivasjonen er tilbake, og det var derfor på sin plass med en skikkelig vårfornyelse.

Den var på salg, vanskelig å la være da...

Fra før har jeg ett par sko som fortsatt er box fresh stående på hylla, så nå har jeg fire par på vent. Klare for å slite stier, grusveier og asfalt. Good times! Ingenting er som lukta av nye sko som brer seg i huset... Jepp, jeg er uhelbredelig skadet!

Det er ikke skoa det skal stå når det gjelder å sanke kilometer framover.

De nye Boostskoa fra Adidas er jo den nye hypen. Så selvsagt må jeg teste dem. Blir spennende. Løpehype kom til meg, her skal du ingen motstand og åpen lommebok finne... Esken jeg hentet var også full av diverse kompresjonstøy. Om det virker får man aldri vite, men noen skade kan det vel ikke gjøre. Og man skal jo aldri undervurdere en god placeboeffekt.

Vår i Slottsparken

Det er vår og det sitrer i beina. Har vært og heiet på kjentsfolk som har løpt Sentrumsløpet i dag, og ble ikke akkurat mindre motivert av det. Neste lørdag er det min tur til å slite med startnummer på brystet. Gleder meg voldsomt, selv om de fleste jeg har snakket med sier at jeg kommer til å få det jævlig.

To be continued...

Et aldri så lite SRM-jubileum

En fin dag på Sognsvann i fjor

Da jeg gikk på nettet for å sjekke resultatet fra onsdagens SRM oppdaget jeg at onsdagens løp var den 25. gangen jeg var registrert med en tid i Emitdatabasen til SRM. Et aldri så lite jubileum altså. Jeg har løpt noen flere ganger enn det, tror jeg. Har blant annet løpt uten brikke et par ganger.

Men jeg ble nesten litt overrasket over at det har blitt så mange som 25, siden det har blitt veldig få løp hver sesong. I 2011 tror jeg faktisk at det bare ble ett løp.

Ut fra hva jeg kunne se så ligger jeg tidsmessig litt bedre an nå enn på samme tid i fjor. Så jeg håper det fortsetter. For det er langt fram til tidene jeg hadde i 2009. Da satte jeg aldersrekord både på 3-, 4-, og 5-rundern. Og 5-rundern står enda, men så er heller ikke konkurransen så stor på den distansen da, det må sies. Men som jeg har lyst til å komme tilbake dit jeg var i 2009. Når jeg var der, satte jeg ikke pris på det og higet bare framover. Mye vil ha mer... Men nå vet jeg bedre.

Hvis jeg greier å unngå skader framover, så får jeg håpe farten kommer litt tilbake. For nå føles det veldig, veldig tungt, og jeg løper saktere på én runde enn tidligere rundetider på 3-rundern. Men det var ett minutts framgang mellom det første og det andre løpet jeg er registrert med tid på i år, så det er håp. Og SRM arrangeres hver onsdag ut oktober...