fredag 10. november 2017

UCI Gran Fondo World Championships, Albi 2017: Tidenes verste VM-debut? Del 2: Fellesstart.

Utsikt fra hotellrommet mitt i Albi. Noe hadde jeg i hvertfall flaks med på turen.
Her fortsetter historien om da Adelheid skulle til VM og kappsykle med de beste. Tempoen er overstått, fellesstarten gjenstår.
Endelig! Sykkelutpakking i lobbyen på hotellet.
Klokka 13 dagen etter temporittet kom bagasjen. Tre - 3 døgn etter at jeg sjekket den inn på Gardermoen. Endelig! Temposykkelen fikk jeg ikke bruk for, så den var det ingen grunn til å pakke ut. Men min kjære Storck skulle ut å rulle på fransk asfalt. Jeg begynte å pakke den opp nede i lobbyen. Men før jeg fikk kommet i gang, kom det en liten kar styrtende til og tilbød seg å hjelpe. Han presenterte seg som presidenten i det libanesiske sykkelforbundet, ga meg et glass vann og begynte å skru sammen sykkelen min. Dette tandre kvinnfolket her må jo ikke få sykkelolje på sine sarte fingre... Men sykkelen ble skrudd sammen på null komme svisj, og jeg var back in business.
Supersmurfen på sightseeing i Albi (siste bilde av sykkelen mens den var hel...)
Flere av de andre hadde brukt dagene før til å sykle gjennom hele eller deler av fellesstartløypa. Det fikk jeg aldri tid til. Men jeg fikk kjørt gjennom løypa med bil med representantene fra forbundet på lørdag. Så jeg fikk sett hvordan løypa var. Flere stygge, krappe, trange svinger blant annet. Én lang bakke og noen mindre knekkere. Ganske skummelt den første mila ut av byen. Det var nesten dette strekket jeg var mest redd for før start. Her skulle det bli kjørt masterbil. Men jeg har opplevd flere stygge episoder bak masterbilen tidligere.
Morgenselfie i landslagstrøye før start. Trøya er å se hos Tommeks Velo. LOL. Ikke visste jeg at det å signere og dere ut trøyer til allmenn beskuelse lå i min framtid...
Søndag morgen sto jeg på start i mitt livs viktigste ritt. Det var veldig kaotisk. Mange deltakere Jeg prøvde å komme meg langt fram i starten, og greide det sånn passe. Hadde en veldig defensiv innstilling. Trodde ikke at jeg hadde så mye sjanse til å hevde meg i toppen. Hadde jo ingen anelse om nivået. Min ambisjon var i grunnen bare å komme meg helskinnet til mål, og også det målet skulle vise seg å være for høyt...

Kom meg ganske langt fram etter hvert, og lå framme i begynnelsen av rittet, men lå aldri helt foran og dro. Det var noen smale steder og krappe svinger hvor det var skummelt å kjøre, og da falt jeg bakover i feltet. Merket at det ikke var alle som var like gode til å kjøre i felt, og det var en del rar og skummel kjøring av noe ryttere rundt meg. Var nede og kjørte i grøfta på et tidspunkt, men kom meg på veien igjen.

Kjørte en stund med min nye svenske venninne fra temporittet, og vi var skjønt enige om at tempofadesen skulle revansjeres i Varese i 2018. Så vi sees der!

Som ventet gikk damene hardt til i de bakkene som kom. Jeg greide å henge med hovedfeltet, om enn bare så vidt. Så kom den lange bakken. Jeg var dessverre for langt bak i feltet da den kom. Kjørte på så hardt jeg kunne, og avanserte bra i feltet. Men som ventet ble det luker, og jeg havnet dessverre i den tredje gruppen. Så da trodde jeg i grunnen at løpet var kjørt i forhold til noen god plassering.
Samtidig var det mange flere ryttere bak meg, enn foran meg. Så jeg hadde kjørt bra, tross alt. Og det var veldig godt å se at jeg kan henge å bra med i bakkene, også på dette nivået, selv om jeg er tyngre enn de fleste av mine konkurrenter.

Gruppen jeg satt i fortsatte å kjøre hardt også etter toppen. Blant annet hadde jeg hun som tok gull på tempo i K45-49 i min gruppe, og hun og jeg delte på å kjøre inn luker resten av rittet. Ganske snart hadde vi kjørt inn gruppen foran oss, og vi lå derfor som andre gruppe. Men jeg hadde i grunnen ingen tanke om at vi skulle ta igjen ledergruppen, der Kristin Falck lå.

Det ble kjøre hardt i bakkene resten av rittet, og jeg var ganske så på stålet et par ganger. Ikke minst fordi jeg måtte tette luker etter toppen for ikke å miste gruppen. Etter hvert begynte vi å ta igjen ryttere som hadde startet i gruppen 7 minutter foran oss, og det ble litt kaotisk når de begynte å blande seg inn i gruppen vår, siden de kjørte dårligere enn oss.

Jeg greide heldigvis å bite meg fast over den siste tøffe bakken, og den var tøff. Det kostet, men det gikk. Nå begynte gruppen å bli ganske liten. Mange var kjørt av. Vi passerte mange ryttere, men det var vanskelig å vite hva slags ryttere man passerte. Vi kjørte opp i ryggen på en litt større gruppe, og da vi passerte dem så så jeg Kristin. Vi hadde kjørt oss opp i teten igjen, og forbi! Ropte "Hallo!" til Kristin da jeg passerte, og hun svarte: "Hva faen er det som skjer?!" Ja, det lurte jammen jeg på også... Dette var uventet.

Plutselig var en topplassering i sikte. Jeg visste at det var en stygg sving igjen i en landsby. Tok det veldig pent der, og havnet litt bakpå. Men visste nå at det var lett terreng igjen de siste 15 km, og var ikke bekymret. Begynte å tenke på om jeg skulle prøve å få snakket med hun nederlandske temporytteren som jeg hadde tettet luker sammen med flere ganger om vi skulle prøve å finne på et stunt sammen. Hvis vi hadde slått oss sammen og kjørt lagtempo kunne litt av hvert ha skjedd. Vi var jo i forskjellige klasser, så det hadde blitt gevinst for begge.

Har lest i etterkant at to ryttere i min klasse hadde gått i brudd før vi tok igjen teten, og tok første og andreplassen, så det var en tredjeplass det eventuelt sto om for meg.

På dette tidspunktet var jeg avslappet, trodde faren for velt var over og at det nå bare gjenstod å finne en taktikk for hvordan jeg skulle få en topplassering. Vi var nå så få ryttere i feltet at det var ganske oversiktlig. Men dengang ei. Ned en utforkjøring, i en slak sving, helt oversiktlig, ser jeg plutselig en svart skikkelse som ligger ved en smal midtrabatt. Foran mitt forhjul ligger det en sykkel!... Jeg var helt sjanseløs. Det siste jeg husker er at jeg tenkte noe i de baner som "Nå skjer det, nå får jeg vite hvordan det er å kræsje skikkelig". Kan ikke huske at jeg bremset engang.

Det er det siste jeg husker før jeg ligger sammenrullet i veikanten. Da jeg lå der, skjønte jeg ikke at jeg hadde mistet bevisstheten. Men i etterkant har jeg skjønt at jeg var borte, men vet ikke hvor lenge. Huske ingenting av fallet. Da jeg våknet kjente jeg at jeg hadde en begynnende strekk øverst i høyre legg samt at deler av venstre fortann var borte. Men jeg var så full av adrenalin at jeg ikke ante hvor mye eller lite jeg hadde slått meg. Husker at jeg syntes at jeg var veldig klar der og da, men i etterkant er det mye som er veldig uklart i forhold til hendelsesforløp osv.

Erindrer at jeg snakket med noen. Men de fleste som var på stedet var opptatt av den andre rytteren som hadde kjørt inn i midtrabatten før jeg kom, og som hadde mye mer synlige skader enn meg. Jeg kom meg opp i sittende stilling, og tok av en eller annen grunn av meg hjelmen. Da jeg så den skjønte jeg at jeg ikke skulle prøve å sykle videre. For den var knust. Jeg hadde landet med hodet først i opp mot 60 km/t...
Jeg kan virkelig anbefale Kask Protone. Definitivt verdt den høye prisen. Hadde vært grønnsak nå uten den. Fatter ikke at de en gang drev og kjørte uten hjelm. Skal ikke sykle uten hjelm så mye som en meter resten av mitt liv!
Kjente etter hvert at jeg hadde litt vondt i ryggen. Trodde kanskje jeg hadde fått en liten strekk i korsryggen, som jeg har fått et par ganger før i tøffe ritt. Men da jeg reiste meg, så greide jeg ikke å gå. Så dette var verre enn en strekk. Kom meg bort til midtrabatten der den andre skadde fikk behandling, en dame fra New Zealand. Hun drev og styrte noe veldig og maste om at hun skulle sykle videre. Jeg derimot bare satte meg ned, og da jeg begynte å føle meg uvel, la meg ned på midtrabatten og ventet på ambulansen, mens jeg kjente at kulen i panna vokste. Det var flere personer der jeg snakket med, blant annet en kar fra England som snakket med meg, passet på meg og klappet meg på hånda.. Ikke akkurat en situasjon hvor du har lyst til å prøve å gjøre deg forstått på alle verdens språk. Men det gikk greit. Husker som nevnt at jeg syntes at jeg var veldig klar der og da. Men i etterkant så er alt litt tåkete og hendelsene litt uklare. Ikke så rart kanskje, når man har truffet bakken med hodet først med 6-700 kg kraft?
Drama på midtrabatten! (foto: Robert Hall)
Men én ting husker jeg, og det var at hun dama fra New Zealand dreiv og maste om hvordan det hadde gått med sykkelen hennes. Men overrøret på sykkelen hennes var knust - av meg. Og det må jeg innrømme, føltes helt riktig! Hun felte meg, fra en god plassering, og ødela både meg og rittet mitt. I etterkant skulle jeg også finne ut at sykkelen min også hadde avgått med døden. Så hadde sykkelen hennes vært like hel; ikke rettferdig.

Det tok lang tid før ambulansen kom. Dette var jo langt på dagen, og det var mange ryttere på veien, og sikkert flere velt som hadde gått tidlig. Jeg hadde sett flere skadde på veien. Og i tillegg måtte vi ha hver vår ambulanse. Til slutt kom de, og jeg ble lagt i nakkekrage. Føltes som litt overkill. Men ingen grunn til å ta noen sjanser heller.
Det tok ytterligere en evighet før jeg ble løftet over på båre, og en varm evighet før vi kom oss av gårde etter at jeg kom inn i ambulansen. Etter hvert begynte jeg også å kjenne at jeg hadde vondt både her og der. Men jeg fikk snakket litt meg gutta i ambulansen mens vi ventet, tross store språkproblemer. Det spurte meg blant annet om jeg var proffsyklist. Hahaha! Det hjalp jo litt da.

Første gangen på innsiden av en ambulanse for min del. Må gjerne bli lenge til neste gang... De kjørte med blålys og sirener Igjen; litt overkill. Men når man først skal kjøre ambulanse, må man jo få maks utbytte...

Før start hadde jeg en tanke om at jeg skulle til mål uansett hva som skjedde, så jeg hadde med slange, gasspatron og mobil på baklomma. Mens jeg lå der på midtrabatten og ventet på ambulansen så tok jeg fram mobilen for å prøve å få gitt beskjed til Heidi og Chris fra forbundet om at jeg var på vei et helt annet sted enn til mål. Men mobilen var knust. Ikke rart jeg hadde vondt i ryggen som hadde most det jeg hadde på baklomma inn i ryggen med full kraft... Selv om skjermen var knust greide jeg på ett eller annet vis å få gitt beskjed. Men da jeg ankom sykehuset døde telefonen helt.
Denne har tålt mye, men her var det slutt, gitt.
På sykehuset ble jeg lagt i bårekø i korridoren. Jeg var sist inn, og bakerst i køen. Hektisk søndag på sykehuset i Albi. Siden jeg i tillegg verken blødde som en gris eller hadde beinpiper stikkende ut av kroppen og både visste hva jeg het, hvilken dag det var og hvor jeg var, var jeg ikke prioritert. Så det ble en lang, lang dag liggende i nakkekrage i korridoren på sykehuset i Albi... Fikk smertestillende. Men det hjalp bare sånn passe. Var ikke det sterkeste de hadde på lager jeg fikk. I tillegg, siden jeg hadde slått hodet så kraftig, fikk jeg ikke lov å drikke noe, eller spise noe. Så etter nesten 100 km hardt sykkelritt i varmen, måtte jeg ligge i 9 timer uten å kunne fylle på med drikke og mat. Topp stemning!

Jeg prøvde å gi beskjed til de i målområdet hvilket sykehus jeg var på, før mobilen min døde. I følge gutta i ambulansen i Albi var det bare ett sykehus i byen. I følge de som måtte ut og lete etter meg, stemmer ikke det!

Uansett. Der lå jeg, og mens adrenalinet rant ut av kroppen, ble det mer og mer ubehagelig. Men timene er litt uklare i etterkant.
Så berømt har jeg altså blitt at jeg får min første velt omtalt i Landevei...
Når jeg har fått tenkt gjennom det etterpå og sett på alle skrubbsår og skader på sykkelen, så er det følgende som har skjedd. Jeg har syklet rett i overrøret på den andre sykkelen og tatt en sykkelscorpion. Det vil si hodet ned, beina i været! Jeg har tatt bakken med hodet først. Har ikke sluppet hendene av styret før smellen. Jeg har slått venstre hånd med knyttneven i bakken (mens jeg har holdt i styret). Har fortsatt mye smerter i pekefinger og langfinger over 2 måneder etterpå.
Besvimte da jeg traff bakken, og har derfor rullet videre rundt over på ryggen og videre som en slapp melsekk. Må ha sett jævlig ut. Men bra, for det er bare på grunn av det at jeg ikke har brukket noe.

Akkurat det er jo bare helt utrolig, egentlig. Eventuelt har jeg samme skjelett som Wolverine. Jeg behøver i hvertfall ikke testes for beinskjørhet med det første... Siden jeg har rotert rundt til jeg stoppet, i stedet for å skli bortover asfalten, så slapp jeg også ganske billig fra det på skrubbsårfronten. Men hadde asfaltutslett i ansiktet, skuldre og rygg, hofte, armer, kne og ett skikkelig brannsår på venstre legg. Og etter hvert noen skikkelig sexy blåmerker. Men kunne vært så mye, mye verre.
Utpå kvelden begynte det endelig skje noe på sykehuset. Jeg kom inn på et undersøkelsesrom. Heidi, Chris og Jan fant meg, og etter hvert kom det en lege som undersøkte meg. Fikk ringt hjem og gitt beskjed om det som hadde skjedd. Det var jo flere som begynte å bli bekymret når det ble helt stille fra meg. Fikk en full runde i en fancy røntgenmaskin, og konstatert at jeg ikke hadde noen brudd i nakke/rygg eller annet sted. Puh! Så i 9-10-tiden på kvelden fikk jeg stavret meg ut fra sykehuset på egne bein.

Sykkelen min var kjørt til mål, og var hentet. Fikk hjelp til å legge den ned i en sykkelkoffert. Men resten måtte jeg greie selv. Jeg skulle tilbake til Norge morgenen etter. Det er helt, helt utrolig hva man kan få til når man må! Jeg skulle egentlig ikke sove alene den natten. Så jeg måtte få nattevakten på hotellet til å ringe meg om natta for å vekke meg.
At jeg greide å få pakket ned alt og buksert de to sykkelkoffertene den kvelden framstår som utrolig for meg akkurat nå. Noe av det verste jeg har vært med på. Noen pyse er jeg definitivt ikke!!

Min default innstilling er at jeg skal fikse alt selv, og stort sett gjør jeg også det. Men dagen etter, da jeg skulle hjem, måtte jeg skru av den. For jeg greide nesten ingenting selv! Måtte greie å kle på meg selv, men det var med et nødskrik. Skoene greide jeg ikke knyte. Fikk ikke knytt skoa igjen før jeg var hos tannlegen noen dager etter, og han hjalp meg (vi snakker ekstraservice ass...).

Heldigvis hadde jeg kjøpt meg skyss til og fra flyplassen med et britisk firma. Jeg var også så synlig skadet i ansiktet at det var lett å få hjelp når jeg ba om det. I tillegg beveget jeg meg som en 100-åring. Jeg hadde fått resept på smertestillende på sykehuset, men etter at apoteket var stengt for kvelden. Så jeg fikk sjåføren på bilen til å kjøre meg innom et apotek. Aldri i livet om jeg skulle lide meg hjem til Norge uten dop. I tillegg hjalp han meg med bagasjen helt til innsjekkingen.
MMA eller sykkel. Ser mer ut som det første.
Asfaltutslett på sitt beste.
I innsjekkingen fikk jeg beskjed om at det var for mange sykler på flyet, så jeg kunne ikke regne med at mine kom med. Frynsete som jeg var, kom tårene da. Men ingenting å gjøre med det. I tillegg måtte jeg få bagasjen til en annen desk for stor bagasje. Damen i skranken fikk vervet en motvillig tysker til å hjelpe meg med det...

Men jeg kom meg da til Brüssel på et vis og videre inn på flyet der. Traff på Atle Thoresen og fikk litt bærehjelp. I det de er i ferd med å skalke lukene på flyet, ser jeg begge mine kofferter på en tilhenger utenfor flyet kjørende bort fra flyet. Ergo; bagasjen hadde blitt med flyet til Brüssel, men der var det stopp, igjen!... Jeg skal være bra desperat før jeg tar en flyreise med mellomlandinger med sykler igjen.

Da jeg kom til Oslo var heller ikke bagasjen der, som ventet. Samme gjaldt nevnte Atle Thoresen. Så da var turen fullendt. Det hadde jo ikke vært riktig om jeg skulle kommet hjem uten problemer, sånn som turen hadde vært. Uansett, kanskje like greit. Jeg hadde aldri greid å få den bagasjen med meg hjem uansett.
Den ble til slutt levert på døra og bært inn to dager senere, og jeg fikk hjelp av ei venninne til å pakke ut.
Mer asfaltutslett...
Dagen etter skulle jeg egentlig på jobb, men det var ganske klart at jeg ikke skulle det. Fikk en sykemelding av legen som det sto "hjerneskade" på og en økonomipakke Paralgin Forte. At jeg har papirer på at jeg har hjerneskade har jeg selvsagt i ettertid brukt som unnskyldning i enhver sammenheng.

Etter hvert har meldingen endret seg fra hjerneskade til nakkeskade. NAVs diagnosesystem har ingen beskrivelse i listen sin som passer på "generelt skamslått". De to ukene etter velten ble det ikke så mye hvile som jeg nok burde ha fått. Det tok mye energi å få kommet seg til alle undersøkelser og behandling jeg måtte få. I tillegg hadde jeg hele fire - 4 forsikringssaker å administrere!Alle oppgjort nå, heldigvis.
Stusselig syn. RIP Supersmurfen.
Nå, over 2 måneder etter, er jeg fortsatt 20 % sykemeldt. Men tenna er fikset og sårene har grodd. Prøver å begynne å jobbe 100 % til uka. Det meste av smerter er borte, synet er bra igjen (hadde kraftig tåkesyn på det venstre øyet lenge). Men har ofte vondt i hodet, blir fort sliten og blir lett uvel om jeg tar i for hardt. Er i samme celebre klubb som Didrik Tønseth og Aleksander Aamodt Kilde denne høsten, har jeg lest. De har også har fått seg et kraftig kakk i skallen, og må ta det pent. Lite trøst i det, egentlig.

Men det er progresjon framover. Så jeg håper å være fullt tilbake inne året er omme. Har begynt å trene etter program igjen, men tar det pent. Det merkes dessverre at jeg har vært ute av det en god stund. Og jeg blir uvel hvis det blir for intenst.

Men motivasjonen er der! Jeg skal tilbake til VM, og da skal jeg jammen vise dem. Jeg fant jo faktisk ut nå at jeg er i verdenstoppen i min klasse! Men uten håndfaste resultater å vise til, blir det bare en påstand fra min side. Neste år må påstanden bevises gjennom håndfaste resultater. Varese 2018, here I come (i bil!). Må bare kvalifisere meg først.
Kvalifiseringsritt. Skal kjøre ett av disse. Kan ikke satse på å vinne NM.
Hell i uhell har jeg også hatt. Da jeg pakket opp igjen sykkelen min så jeg at den var ugjenkallelig død (usigelig trist, jeg elsket Supersmurfen min - og trodde vi skulle få et par år til sammen).
Til lykke for meg, så hadde gutta på Unaas kjøpt opp alle demosyklene til BMC fra fabrikken i Sveits. Og blant dem en Teammachine SLR01 med Ultegra Di2 i min størrelse. Vi snakker samme ramme som Greg Van Avermaet kjører på. Oh yeah! Vi leker ikke sykkelbutikk lenger... Uten hjul, så fikk jeg den til veldig fin pris (veiledende pris er "litt" utenfor budsjett). Hjulene mine hadde fått en smell, men ingenting som ikke lot seg reparere.
Litt fin...
Så sykkelparken jeg går ut av året med er det ingenting å si på. Nå gjelder det bare å få motoren trimmet igjen. Jeg har heller ikke blitt skremt av ulykken, som jeg trodde. Har ikke vært redd på sykkelen når jeg endelig kunne sykle igjen. Heldigvis. Jeg trodde heller ikke at jeg skulle være det. Men man vet jo ikke før man har prøvd.

Har så vidt begynt å planlegge neste sesong. Treningsleir på Mallorca i påsken er booket. Så målet for neste sesong, som jeg formet i sommer, står. 2018; sterkere, raskere, lettere! Det blir hardt arbeid og det må starte nå. Vi sees.

Snipp, snapp, snute - dette eventyret er definitivt ikke ute!

onsdag 8. november 2017

UCI Gran Fondo World Championships, Albi 2017: Tidenes verste VM-debut? Del 1: Tempo.

Det var en gang en fersk syklist som kvalifiserte seg til VM, og det som skjedde deretter er rene eventyret. Om det blir en lykkelig utgang på eventyret må jeg dessverre vente lenge for å finne ut av.

Jeg har i forrige innlegg allerede skrevet litt om at turen til Albi kanskje ikke gikk helt på skinner (for å si det mildt), og her kommer hele historien.

Det var ganske klart at jeg måtte dra til VM når jeg først hadde kvalifisert meg. Kan jo ikke garantere at det skjer igjen. Jeg tror konkurransen i min aldersklasse blir en del hardere til neste år. Jeg vet at det er et par tøffinger på vei inn i klassen min.

Hvis du nå sitter og tenker: "VM? Hæ? Ja, særlig! Du var ikke i Bergen som jeg kunne se?!" Så stemmer det. Vi snakker UCI Gran Fondo World Championships; amatør-VM. Det blir også omtalt som master-VM. Men man kan delta fra man er 19 år, så lenge man har kvalifisert seg og ikke har tatt poeng i UCI-ritt samme sesong. Det utelukker proffene, som har sitt eget VM. Men det er mange proffer som har lagt opp (eller blitt tvunget til å legge opp grunnet dopingdom!!!) som stiller i amatør-VM.
Kvalifiseringen skjer enten via topplassering i ett av rittene i UCI Gran Fondo World Series, eller at man vinner nasjonale mesterskap. I tillegg kan de nasjonale forbundene få noen wildcards som de kan dele ut.
Fin by, Albi
Årets mesterskap gikk i Albi i Frankrike. Ikke akkurat en metropol, så jeg skjønte ganske raskt at dette kom til å bli dyrt og ville kreve bli logistisk krevende. I tillegg har jeg aldri reist med sykkel før, og nå skulle jeg ha med to: tempo- og landeveissykkel. Merket raskt at bekymringsrynkene i panna begynte å formere seg. Selv om jeg var sent ute med å bestille, så fikk jeg tak i flybillett til Toulouse inkludert to sykler, ett av de siste hotellrommene som var å oppdrive inne i Albi pluss transport til og fra flyplassen med et britisk firma. Hadde jeg måttet leie bil hadde det blitt nudler resten av året på meg.

So far så good. Bekymringen med å pakke ned sykler selv for første gang løste seg ved at jeg fikk hjelp av Tommek igjen. Etter at vi hadde pakket ned begge syklene, jeg fikk sjekket at jeg hadde meg meg alt jeg trengte av verktøy og utstyr og notert ned alle tips, var jeg faktisk ganske trygg på at dette skulle gå greit.
Å reise med to sykkelkofferter er ikke for svakelige.
Den følelsen varte fram til jeg satt i bilen på vei ut til Gardermoen. Da jeg passerte E18 ved Sjølyst tikket det inn en melding på telefonen min. Jeg har den på handsfree og så i popupen at det sto at avsender var Brussels Airlines og at det første som sto var ordene We regret to inform you.
Åh nei! Var flyet innstilt? Hva skulle jeg gjøre nå? Vurderte noen minutter å bare vrenge av mot Gøteborg og kjøre rett ned. I følge Google maps var det bare 26 timer i kjøretid... Bare 10 timer lenger enn til Bodø. Jeg kjørte jo rett ned igjen fra Bodø i sommer på 19 timer. Gikk greit det.
Men var fornuftig og kjørte videre mot Gardermoen.

Fikk stoppet på Alnabru og lest meldingen.
To sykler som håndbagasje. Lykke til med å overbevise flyselskapet om det...
Meldingen var ikke riktig så ille som fryktet, men ille nok. På Gardermoen pakket jeg om litt og prøvde å få med meg så mye som mulig i håndbagasjen. Jeg er sjelden en kranglete kunde, men nå var jeg det. Jeg var desperat! Fikk med meg tempodrakt og sko, men ikke hjelm.

På flyet var også Sissel Vien (regjerende dobbelt verdensmester i K55-59). Så da var vi to i samme båt. Jeg var stressa. Vekslet mellom håp og resignasjon. Jeg så at flyet vårt var helt uten bagasje da det landet (fra Brüssel). Lovet ikke godt. Og det stemte dessverre. Da vi kom til Toulouse på kvelden var det ingen bagasje. Våre sykler sto igjen i Brüssel sammen med bagasjen til de 20 000  andre passasjerene som hadde vært innom Brüssel den dagen. IKKE BRA! Under 40 timer igjen til start på tempoen.

Den neste dagen var utrolig slitsom og stressende. Ringe hit og dit, håpe på at syklene ville komme, prøve å finne en annen løsning. Det var så mange løsninger i omløp, og så mye styr at jeg til slutt var helt på gråten. Men på ettermiddagen var det klart at syklene ikke ville komme før start på tempoen, og at hvis jeg ønsket å stille til start måtte det bli på en lånt landeveissykkel. Ikke akkurat optimalt. Men for galt å ikke stille også, selv om man er helt sjanseløs uten temposykkel og -utstyr. Sissel valgte å stå over, og det hadde nok også jeg gjort om jeg hadde hatt titler å forsvare.

Fikk låne landeveissykkelen til Jan fra Frøy. En veldig fin sykkel, men passet ikke så bra til min kropp (og nedre regioner). Campagruppe hadde jeg heller aldri prøvd før. Men nå fikk det bare stå til.
Lånt utstyr!
Løypa rakk jeg aldri å teste. Stilte til start dagen etter med bare en liten oppvarming i beina. Lånt sykkel, lånt hjelm, lånte briller. Hadde resignert, så ingen tenning. Og dette var VM. Som Trump sier: Sad!

Jeg var ikke den eneste som var rammet av streiken. Kom i prat med ei svensk dame i startboksen som også måtte starte på en lånt landeveissykkel (men det barnslig morsomme etternavnet Brems). Men fant lite trøst i at flere var i samme situasjon. Men hyggelig prat da.
Tørst landeveissrytter til start på VM-tempo (foto: Heidi Jørgensen Krokdal)
5. gang jeg starter med begge beina i pedalene. Nesten proff altså! (foto: Heidi Jørgensen Krokdal)
Så var det min tur. Skikkelig podiumstart og greier. Hun som startet før meg rotet veldig, klikket ut av pedalen og fikk en skikkelig ræva start. Jeg kom i gang helt problemfritt, og fikk henne derfor i synsfeltet allerede på vei ut av motorbanen hvor start/mål var. Og det er jo alltids litt motivasjon å finne i å kunne jage noen. Så jeg tok opp jakten, og det gikk ikke så langt tid før jeg tok henne igjen og kjørte forbi. Rett etter hadde jeg ei ny dame i synsfeltet foran meg.
Kjørte med pulsbelte og klokke (som jeg hadde med i håndbagasjen), så jeg så at pulsen min var veldig høy. Men følte ikke at jeg presset meg så voldsomt, så regnet med at det var varmen. For det var over 30 grader. I tillegg slet jeg med å finne riktig gir, og syntes aldri at jeg fikk kjedet til å ligge på riktig gir. Så jeg fikk ikke noe god flyt eller godt tråkk.

Tok meg derfor god tid på å kjøre neste kvinne inn. Det ble litt kluss ned en bakke med en krapp 90 graders sving i bånn, og det endte i en mega bremsesladd for meg. Men jeg holdt meg på sykkelen, og kom meg forbi henne. Nå hadde jeg ingen foran meg, og peppen gikk litt ut av meg. Men jeg prøvde å holde intensiteten oppe. Gikk likevel såpass på at jeg faktisk greide å prestere en skikkelig brekksladd til i en 90 graders sving, så vaktene sprutet til alle kanter. Litt drama må det være...

Passerte en rytter til før målgang, og ble passert av ei akkurat rett før vi kom inn på motorbanen igjen. En påminnelse om at noe særlig god plassering kom det ikke til å bli. Hadde fortsatt krefter igjen da jeg passerte målstreken.
Likevel, det holdt til 11.plass i min klasse. Av 29 startende. Det var en annen Adelheid som vant. Svensken jeg snakket med før start ble nummer 13. Men vet ikke om jeg synes plasseringen var noe plaster på såret akkurat. Vet ikke hvor mange minutter jeg kan ha tapt på ikke ha tempoutstyr og dårlig oppladning. Men at det var snakk om en topp 5-plassering hvis alt hadde gått etter planen, er ikke å overdrive. Så jeg kjente på revansjesuget allerede før jeg passerte målstreken.

Neste år skal det bli to Adelheider i toppen der! Ferdig snakka.

Historien om hvordan det gikk i fellesstarten finnes i et eget innlegg. Jeg kan love drama og blod.

onsdag 27. september 2017

Fra nybegynner til på hodet ut av VM (bokstavelig talt): 16 måneder som syklist oppsummert!

2017-utgaven er litt mer aero enn 2016-utgaven (fra Øyern rundt) (foto: Ola Morken)
Tja, dette innlegget har ikke vært lett å skrive. Det er over ett år siden siste innlegg, og det er det mange grunner til. Mye har skjedd. Bloggen er egentlig ikke bevisst lagt ned, men det har vært viktigere å bruke ledig tid til å trene/konkurrere enn å skrive om det. Så det har stort sett blitt med oppdatering av Instagram. Jeg har blitt en dronning av #sykkelselfies denne sesongen.
Eksempel på #sykkelselfie ala 2017
Over ett år med sykling lar seg jo ikke oppsummere i ett blogginnlegg. Men jeg skal likevel gjøre et forsøk. Jeg har nå også god tid til å blogge, er nemlig delvis sykemeldt en god stund. Og grunnen er sykkelrelatert...

Jeg begynte å trene med Rye 2 i slutten av april i fjor, og etter det har det tatt litt av. Her er noen stikkord om hva jeg har vært med på i 2017-sesongen:
Mallorca med Rye 1
  • 2 uker treningsleir på Mallorca med Rye 1
  • Vært med å sette rekord for damelag på Lillehammer-Oslo under Styrkeprøven med Ladies Editon Raceteam
  • Blitt norgesmester master på tempo i min klasse (K40-44)
  • 3.plass på fellesstart master-NM i min klasse
  • Deltatt i amatør-VM i Albi, Frankrike, og havnet i min første alvorlige velt
    • Første gang på innsiden av en ambulanse med blålys
    • Knust min første sykkel
  • Vunnet mastercupen totalt i min klasse
  • Oppslag i store medier som Oppland Arbeiderblad og Landevei (du veit du har lykkes når velten din blir omtalt i Landevei)
  • Kjørt 43 ganger opp og ned og 5000 høydemeter i Grefsenkollen på ei natt (Hope Challenge)
  • Kjørt mitt første etapperitt (Rojan Rundfart)
  • Kjøpt hele 2 nye sykler og måttet skaffe meg bil for å kjøre dem rundt i
Begivenhetsrik sesong har det derfor definitivt vært, og flust av oppturer og nedturer.
Målgang Lillehammer-Oslo (foto: Helge Langen)
I og med at det gikk så bra med syklingen på så kort tid i fjor, satte jeg meg ganske høye mål for denne sesongen. Men det ble så mye ekstra jobbing i fjor høst og vinter at det til slutt gikk på helsa løs.
Da hadde jeg heller ikke tid og overskudd til trening. Så vintertreningen gikk overhodet ikke etter planen, og jeg fikk ikke den framgangen på O2-opptak og watt som vi hadde satt oss som mål (treneren og jeg). Men startet denne sesongen i bedre form enn i fjor, så det var da noe.

Jeg jobbet veldig, veldig mye overtid fram til jul i fjor. Det ble jo litt penger av. For å holde motivasjonen oppe, valgte jeg å bruke disse pengene på noe jeg overhodet ikke hadde kunnet unne meg ellers; en helt rå temposykkel (kjent som onkel Lyn-Gordon innad i familien). Jepp! Helt vilt. Jeg tråkker jo mye watt, så temposykling bør på papiret være noe for meg. Umulig å vite før man har prøvd, men jeg tok sjansen.
Norgesmester på vei. Fra NM i Saltstraumen. (foto: Kenneth Almås)
Våren gikk mest med til å trene til Styrkeprøven med Ladies Edition Race Team. Så det ikke mye tid til å prøve temposykkelen før etter Styrkeprøven. Dermed endte det til slutt med at jeg stilte til start på master-NM som mitt første egentlige temporitt (jeg teller ikke med Megamila 9. mai, hvor jeg kom for sent til start...). I ei svært kupert løype kom jeg i mål nesten 2,5 min før neste kvinne i min klasse. Kun uslåelige Trine Hansen hadde bedre tid enn meg av alle startende på kvinnesiden. Så ja, den temposykkelen var visst en god investering. Ingen stor overraskelse derfor kanskje at jeg tror det det blir min hovedsatsing for 2018?
Seiersbilde fra Styrkeprøven 2017 (foto: Helge Langen)
Jeg har nevnt at jeg har vært med å sette rekord i Styrkeprøven med LE Raceteam. Det var gøy! Med unntak av 5 minutter hvor jeg var nede på halen for å sluke et gullbrød, lå jeg og jobbet i rulla hele veien fra Lillehammer til Oslo. Vi var 19 som startet på Lillehammer, og 10 av oss rullet over målstreken i på Vallhall 4 timer 46 minutter og 49 sekunder senere. Vi slo gjeldende rekord for damelag med 22 minutter, og holdt en snittfart på rett i underkant av 40 km/t. Rulla var tidvis nede i bare 5 stykker, så vi fikk kjørt oss alle sammen (både de som var i rulla hele tiden og de som var ut og inn). For meg var det en god bekreftelse på at jeg er sterk, tross at jeg har vært utslitt og ikke kunnet trene så bra i vinter og i vår.
Sliten sykkelselfie etter målgang inne i Vallhall.
Gjennom trening med LE Raceteam og ritt i vår har jeg også fått ganske god selvtillit på motbakker. Noe jeg fysisk sett slettes ikke burde ha, siden jeg egentlig er altfor tung til å kunne kjøre bra i motbakker. Likevel holder jeg godt følge både på trening og ritt. Jeg er så klart ikke den råeste, skulle bare mangle, men lar meg ikke kjøre av så lett.
Motbakketempo (prolog) i Rojan Rundfart 2017 (foto: Stian Gregersen)
Denne motbakkeselvtilliten ble litt i overkant høy på fellesstarten i NM. Dagen før hadde jeg jo også vunnet et svært kupert temporitt med stor margin. Så jeg prøvde å kjøre av konkurrentene i motbakkene, i ei veldig, veldig kupert fellesstartløype. Og greide det ikke! Sprengte feltet, ja - men greide slettes ikke kvitte meg med alle. Kjørte derimot meg selv helt i senk, ble kjørt av helt på slutten i nest siste bakke. Kjørte meg inn igjen, men hadde ingenting å gi i siste bakkespurt. For første gang i mitt liv var jeg skikkelig, skikkelig, skikkelig sur da jeg tapte. Sur på meg selv! Veldig urutinert å dra feltet hele rittet store deler av rittet. Burde sikkert være fornøyd med bronse i NM, men nei… Samtidig litt bra å vite at jeg har konkurranseinstinktet på plass også.
Glad testing og posering i landslagsdrakt før avreise til VM. Lykkelig uvitende om framtiden. (Hadde 20 år gamle Adelheid visst at 42 år gamle Adelheid til stadighet viser seg ute i offentlighet og uten skam poserer på bilder i åletrange klær hadde hun IKKE trodd på det... #yolo)
Blir man norgesmester så er man kvalifisert til master-VM. Det var ikke akkurat på min sesongplan (ei heller på årets budsjett). Men man vet jo ikke når man får sjansen igjen. Det ble en legendarisk VM-deltakelse med negativt fortegn. Det startet utrolig dårlig med at syklene mine ble stående igjen i Brüssel i 3 dager og endte med hodet først i asfalten 10 km utenfor Albi. Jeg skal skrive et eget innlegg om VM. Det er litt av hvert å fortelle. Jeg har vært helt eller delvis sykemeldt siden, og er nå sykemeldt fram til slutten av oktober. Har fått et kraftig slag i hode og nakke, og har egentlig hatt utrolig flaks over at jeg ikke er mer skadet enn jeg er. Ingen brudd. Har definitivt ikke osteoporose, det har jeg grundig testet.
Ser mer ut som idretten bedrevet har vært MMA, ikke sykling.
Har hele 4 forskjellige forsikringssaker gående på grunn av den turen… Blant annet er min kjære sykkel knust (RIP Supersmurfen). Selv om jeg ikke har vært på en sykkel etter fallet 27. august, så tro ikke at jeg har gitt opp. Neste år er det VM i Varense i Italia. Dit skal jeg, med bil. Sånn at jeg vet at jeg får med meg syklene.
På vei ut på VM-tempoen på en lånt landeveissykkel (mer om det i et eget innlegg). (foto: Heidi Jørgensen Krokdal)
For jeg kan avsløre, at selv om jeg ikke har noen plasseringer å vise til fra i år, lærte jeg at jeg kan hevde meg blant de aller beste i min klasse, i verden. Og det gir motivasjon til å fortsette. Nå gjelder det bare å bli frisk og komme seg i trening igjen. 

Jeg fikk ikke med meg de siste rittene av denne sesongen grunnet velten i VM. Likevel hadde jeg greid å skrape sammen nok poeng til å vinne mastercupen i min klasse i år. Hadde vært kjipt om ledelsen hadde glippet nå helt på tampen også.
Ikke bare ender jeg sesongen skamslått. Dyrt har det også blitt. Sykling er ikke billig. Trener skaffet jeg meg jo i fjor sommer. Det koster å kjøre ritt. Klær må man ha; Rye-klær, LE Raceteamklær, landslagsklær, tempodrakt(er). Temposykkel er nevnt.  Skal man satse må man selvsagt også ha karbonhjul og sykkelcomputer - og bil. Ja, bil har jeg måttet skaffe meg. Ikke lett å komme seg rundt på ritt uten. Så bilen inngår i sykkelbudsjettet.
Kjørte faktisk helt opp til Bodø for å delta i NM i sommer. Slitedeler har jeg byttet i ett sett. VM var i utgangspunktet ikke en billig affære, og var overhodet ikke budsjettert. Enda dyrere ble det på grunn av alle uhellene.
Siste bilde av Supersmurfen mens han enda levde, slanket og pimpet til VM.
Under NM oppdaget jeg også at landeveissykkelen min veide nesten 8 kg. Nedre grense er 6,8 kg. Så da fikk jeg Tommek på Sportslageret til å gjøre en slankeoperasjon på den; nytt stem, styre og setepinne. Fikk en god pris, men likevel ikke billig for slik kortvarig lykke. Storcken endte jo sine dager i Frankrike. Uansett. Stor takk til Tommek for kjempegod hjelp i hele sommer. Jeg har hengt noen timer på verkstedet til Sportslageret mellom Styrkeprøven og VM, og lært har masse. Blir helt sikkert mer mas fra meg neste sesong også.
Futt har skjønt det. Poserer her i årets bursdagsgave fra henne.
Emil og Espen Unaas har også gjort god butikk på meg i år. Blitt noen timer i butikken deres også. Men jeg har også gjort noen veldig gode kjøp av dem. Temposykkel og hjulsett var planlagte kjøp. I tillegg har jeg fått gjort sykkeltilpasning, og etter det ble det en helt ny verden. Kan anbefales! Superfornøyd.
Begge hjulene fikk seg en skikkelig smell i velten i Frankrike, men de overlevde og er nå reparert og klare for nye utfordringer. Sykkelen overlevde som nevnt ikke. Men igjen har jeg fått gjort en god deal hos Unaas. De har kjøpt opp årets demosykler fra BMC-fabrikken i Sveits, og blant dem en toppmodell i min størrelse til overkommelig pris. Yay! Så nå kommer jeg til å kjøre rundt på samme ramme som proffene i BMC Racing Team; BMC Teammachine SLR01. Min sykkel har bare Ultegra Di2 da. Greg Van Avermaet kjører Dura-Ace på sin, og har nok litt dyrere hjul enn meg. Men ellers... Sykt fin sykkel. Var overhodet ikke på planen, men når det først gikk som det gikk var jeg veldig heldig med denne utgangen.
Litt fin...
Nå gjelder det bare å komme seg på beina igjen, slik at jeg får tatt den med ut og vist den fram i Maridalen. Men det har oppstått et problem. Jeg var nemlig helt fargekoordinert med min hvite og blå sykkel. Det blir dyrt å skulle synke meg med en ny fargekombinasjon (hjelm, sko, briller). Nye sko og hjelm må jeg uansett ha, siden de ble knust i Frankrike. Men nye Oakleys til 3000 spenn for å matche sykkelen, det er ikke helt innafor. Eller?...

Alt i alt, på tross av at jeg nå er blakk, forslått og med papirer på at jeg har både hjerneskade og nakkeskade må jeg være ganske fornøyd med sesongen. 2018, here I come: sterkere, raskere, lettere!
Mallis på sitt beste. (foto: Odd Jarle Østvik)
Fersket på sykkeltur i LE-drakt. (foto: Caroline Vamnes)
Da to gamle kjerringer (jeg og Kristin Falck) prøvde å herje med jentene i BOC kvinner elite under Rojan Rundfart. Greide det sånn passe. (foto: Stian Gregersen)
Før start på Hope Challenge. Caroline og Trine i bakgrunnen everestet Grefsenkollen den natten. Helt vilt imponerende.

lørdag 17. september 2016

Kråketråkken 2016: Min første massespurt og en historie om da damene tok ansvar

Jeg har det så travelt om dagen at jeg bare rekker å kjøre ritt, ikke skrive om dem. Så her kommer en kort rapport veldig på etterskudd om sesongens siste ritt.
Det har rykket voldsomt i konkurransefoten i høst, så jeg har deltatt på det jeg kan. Søndag 4. september ble det Kråketråkken i Rygge. Tre runder ved Larkollen, som jeg bare har et forhold til via Norges første dokusåpe. Nesten helt flat runde. Så det burde være noe for meg, og det var det også.

Var heldig med været nok en gang. Alle damene startet i siste pulje sammen med menn 50+. Det var ikke så mange konkurrenter denne gangen heller, men flere hundre prosent flere enn i Follorittet.

Som ventet gikk det ganske radig i starten. Men jeg hadde ikke noe problem med å følge feltet. Lå langt bak i feltet den første runden, mens jeg så at noen av de andre jentene lå framme og jobbet hele tiden.
Det var noen småknekkere underveis, og der gikk det voldsomt hardt. Men det var ikke noe problem å holde følge over der heller.

Etter hvert var det noen forsøk på å kjøre rulle, men det var ikke alle i feltet som forsto opplegget og ødela. Utover på andre runde var det også noen spredte forsøk på brudd, men ingen som greide å komme fra. På tredje runde kjørte jeg faktisk inn et brudd egenhending (oioioi!). På det tidspunktet var det også 4 damer som tok ansvar for all kjøring i feltet, inkludert meg.

Uansett, på andre runde lå jeg mye lengre fram i feltet. Begynte å bli farlig å ligge lenger bak, for plutselig lå man bak noen som slapp, og da må man kjøre hardt for å ta igjen.

Som nevnt, på siste runde tok damene totalt ansvar for kjøringen og vi var fire damer som lå foran og byttet på å dra. Ingen karer kom fram og gjorde en jobb, og i de tilfellene noen andre la seg foran så gikk farten ned. Og jeg ville i hvertfall ha høy fart, så da var det bare å kjøre.

Samtidig passet jeg på at jeg ikke slet meg ut, og passet på ikke å kjøre for lange og for harde drag. Men på ett sted dro jeg faktisk fra i front, selv om jeg ikke hadde tenkt det. Pluss at jeg kjørte inn et brudd i ett drag, som nevnt. Så kreftene var der.

Skjønte på slutten at det kom til å bli spurt, så det gjaldt å spare litt til det. Dessverre så visste jeg ikke nøyaktig hvor mye det var igjen av løypa. Så jeg var både uoppmerksom og dårlig posisjonert da målet kom innen synsvidde, og spurten startet. Æsj! Så jeg kom i gang for sent. Pluss at jeg syntes det var drit skummelt inne i mølja, og turte ikke gå opp og stå i bukken. Jeg burde tatt den spurten siden jeg både hadde krefter igjen og sannsynligvis var den av oss som tråkker mest watt. Urutinert. Men lærte masse. Så neste gang skal jeg revansjere.
5 stykk på samme tid!

Eller; neste gang blir det ingen massespurt, for da har jeg gått i brudd!... To be continued i 2017! Gleder meg allerede.

søndag 21. august 2016

Follorittet 2016: fire harde runder rundt Årungen og først over målstreken

The green helmet og supersmurfen på jakt i Follo...
Rekker ikke skrive så mye, men her er noen få ord om dagens ritt. For det første så greide jeg å holde meg på sykkelen hele rittet. Så det er jo klar framgang fra sist uke...
Selfie 1 minutt før start
Jeg meldte meg på dette rittet i siste liten. Fikk to valg da jeg meldte meg på: master 40-44 eller kvinner senior. Siden kvinner senior var et par hundrelapper billigere enn den andre, krysset jeg av for den. Ikke tenkte jeg på at kvinner senior var lik eliteklassen. Så da de begynte å snakke om at eliteklassen skulle starte 15 minutter etter de andre, skjønte jeg ikke at det betydde meg. Så jeg startet kl. 10. 15 minutter før jeg skulle.

Hadde jeg startet 15 minutter senere hadde det blitt en veldig ensom tur rundt i Follo, så jeg er glad jeg misforsto. Uansett, siden jeg var eneste kvinnelige deltaker i eliteklassen, betyr det at jeg vant den. Jada!
Adelheid og Monica på tur. God stemning blant de to konkurrerte om seiren.
Jeg hadde vunnet master 40-44 hadde jeg stilt i den også. Men der hadde jeg faktisk én hel konkurrent. Henne tok jeg igjen ved Vinterbro på første runde. Da forsvant også feltet, så vi ble enige om å holde sammen resten av turen.
Tatt mens rulla var på sitt største, og gutta fremdeles ville leke med oss jentene. Vi damene var for øvrig klart de to sterkeste på flatene, men dessverre var det noen av dem (men slettes ikke alle) som kjørte oss av i bakkene.
Så da ble jeg kjent med Monica fra Driv, og vi jobbet veldig bra sammen i tre runder. Vi fikk med oss flere i ei rulle som gikk sånn ganske greit nesten to runder. Men siste 1,5 runder var det bare oss to fram til vi skilte lag ved Vinterbro på siste runden. Da orket hun ikke ta drag lenger, mens jeg kjente at jeg hadde mer å kjøre med. Så da kjørte jeg så hardt jeg greide de siste 10 km inn til mål.
I ensom majestet siste bakke mot mål. Go hard or go home; her skulle det kjøres hardt til målstreken!
Det er også den biten med de tøffeste stigningene, så jeg var god og sliten da jeg kom i mål - som første dame etter fire runder. Tror faktisk ikke jeg har vært så sliten etter et ritt før om det måles i syre i beina. Lå høyt puls store deler av rittet. Så dette bør det bli god treningseffekt av. Jeg var mer sliten forrige helg, det er sikkert og visst. Men da var det ikke melkesyre som var problemet.
Godt over en time på terskel og en time i i4. Nå bør treneren være fornøyd...
Fin dag, fint ritt. Det eneste jeg lurer på er hvor alle de andre damene var i dag?... Dere gjør det jo altfor lett for meg!
Related Posts with Thumbnails