To skalper i maratonbeltet - Stockholm marathon 2010

 Meg og Siri fit for fight på startnummerutdeling kvelden før:

Da er sesongen så langts største mål overstått - 42,2 km i Stockholms gater er tilbakelagt – og jeg er i høyeste grad i live og ved godt mot (men støl, forståss…).
Det gikk selvsagt ikke helt etter planen denne gangen heller. Kom i mål noen sekunder etter tiden min fra i Oslo i fjor, men er likevel fornøyd med både innsats og løpet.

For det første; Stockholm marathon er et fantastisk arrangement. Jeg kan ikke komme på noenting å utsette. Organisatorisk er det en drøm, alt er tenkt på. Utrolig imponerede! Svenskene kan virkelig dette med å arrangere store mosjonsarrangement. Også så gøy det er med folkemassene som står og heier, i time etter time, og all musikken i løypa underveis pluss alt annet som skjer.

Ute på Djurgården hadde jeg en liten tung periode grunnet varmen, og da var det en gjeng som singlet ut meg spesielt og ropte: Heja rosa strumporna! Og når jeg da smilte og vinket tilbake, tok de helt av og jeg fikk masse postiv energi med meg videre på noen ellers tunge kilometre. Sånne opplevelser lever man lenge på!

Kort om mitt eget løp: Tross at skade og sykdom har gjort oppladningen til dette løpet svært lite optimal, hadde jeg 3.30 som mål også denne gangen. Og det kommer jeg nok til å ha, helt til jeg en dag forhåpentligvis greier det. Har jo allerede avslørt at det slettes ikke gikk denne gangen heller, men jeg er fortsatt optimistisk på at jeg har det inne.

Jeg startet i gruppe C, og i de tre første gruppene er det få løpere, så det var ingen trengsel fra start. Syntes nesten det gikk i overkant fort ut. Fikk ikke pulsbeltet til å snakke med pulsklokka i det hele tatt, så jeg aner ikke hva slags pulsverdier jeg hadde i går. Men fart og tid hadde jeg kontroll på. Løp bare på følelsen, og den var ganske god. Pusten gikk lett og fint, og muligens kunne jeg faktisk presset mer og tålt det. Kondisjonsmessig var det aldri ukomfortabelt.
Men jeg slet veldig med varmen de første vel 25 km, selv om det ikke var kjempevarmt. Så hvis jeg skal peke ut hvor jeg tapte alle minuttene, så er varmen den første synderen. Tidvis slet jeg fælt på den første halvmaratonen, var veldig svimmel ved flere anledninger. Jeg tok meg derfor god tid på absolutt alle drikkestasjoner på turen (og dem var det mange av), drakk mye, brukte svampen vi fikk utdelt og dusjet. Tapte nok mye på det i dette løpet sammenliknet med i Oslo, hvor jeg delvis fikk drikke av støtteapparat og ellers var veldig kjapp på drikkestasjonene.

Formen gikk skikkelig opp og ned underveis. Som sagt så slet jeg med varmen og rundt 10 km slet jeg fælt, før jeg plutselig fikk en opptur og det gikk kjempelett gjennom byen og i området rundt stadion. Ute på Djurgården fikk varmen tak igjen, pluss at jeg hadde stivnet og greide overhodet ikke løpe i oppoverbakker, så nå begynte jeg å tape mye tid. Ved 30 km lå jeg fortsatt ganske greit an, men derfra og inn gikk det saktere og saktere. Slet over broa siste gang, og de siste 7-5 km gikk det utrolig tungt og farten forsvant helt – men ikke motet, så rart det enn høres ut. Jeg var mer motløs ved 10 km og halvmaraton, enn jeg var de siste kilometerne, selv om det var de siste kilometrene jeg tapte stort sett alle minuttene.

Det som skjedde på slutten var ikke at jeg var utslitt kondisjonsmessig, men at beina sviktet meg totalt. Jeg kjente at det begynte å nappe kraftig i venste legg, og hver gang jeg forsøkte å øke farten litt begynte krampa å ta tak. Så når valget var å få krampe, måtte gå den siste biten inn til mål og være ute med skade i et par måneder (slik jeg var ved juletider) for å tjene noen sekunder, jmf. å komme uskadet fra det, og komme raskt i gang med trening og forberedelser til neste maraton, valgte jeg det siste uten betenkningstid.

Alt i alt var løpet, tross noen nedturer underveis, en svært positiv opplevelse, og jeg er superklar for et nytt løp til høsten. Selv om de siste kilometrene var harde, jeg hadde fryktelig vondt i beina, var stiv som en pinne m.m., tenkte jeg svært positivt og var glad for at det hadde gått så greit og at det var så kort igjen. Målgang på gamle stadion var en fest! Veien tilbake til nye stadion for å hente klær og lignende ikke riktig så fest, oi så stiv jeg var (og kvalm, men det gikk heldigvis fort over).

Man blir ikke maratonløper av å løpe 2 mil i uka, slik jeg har gjort mye denne våren (eller ikke løpt noe i det hele tatt), så jeg har stort tro på at mer løpetrening vil gi en bedre opplevelse neste gang. Kondisjonen er der, men kan også bli bedre, så hvis jeg også får beina til å tåle mer og holde lengre, kan dette bli veldig bra på sikt.

Siri tar karbolagringen seriøst kvelden før:

Jeg har delt rom med Siri på denne turen, og det har vært veldig hyggelig. Siri perset så det suste i går, og gjorde et kjempeløp ut fra sitt treningsgrunnlag. Men det kan du lese mer om på hennes blogg når hun får kommet seg hjem til Oslo.

På kvelden var vi ute og feiret med et bedre måltid og jeg tok min første sånne på mange måneder (vel fortjent):

Før start traff jeg Annette og Espen som også var i startgruppe C. Veldig bra å ha noen å snakke med de siste minuttene før start, så tar ikke nervene helt overhånd (for jeg har vært forferdelig nervøs foran dette løpet). Annette greide heller ikke målsetningen sin og fikk også en dårligere tid enn i Oslo, men det kommer nye muligheter. Espen fortsetter visst i samme stim og perset skikkelig nok en gang. Det var kanskje spruten med blå sportsdrikke på skjorta som brakte lykke? Vi sier det (beklager min utilregnelige psyke før start)?!...
Gratulerer til både Espen og Siri! Vi andre må bruke det som inspirasjon.

I dag er jeg støl, men ikke spesielt sliten. Kom meg også veldig fort igjen i går. Er støl på en del uventede steder, som nok kommer av at treningen ikke har vært det den burde vært foran maraton. Men neste gang!... Gleder meg til å ta fatt på trening fram til nytt løp.

Til slutt takk til Christina, Tove og Julia som sto i løypa og heiet. Utrolig gøy å ha kjentsfolk som er ute og heier på deg når man er i en fremmed by – jeg er heldig!

I dag står det restitusjonsshopping på programmet, pluss reunion med gjengen fra Portugal m.m. Været er strålende, jeg er i fin form og gleder meg til å komme i gang med dagen.