Uke 24: råtten kropp på ukjente stier

Starter med et biologispørsmål - kan noen svare meg på hva som foregår her?

Jeg observerte dette fenomenet da jeg gikk forbi på ski i vinter også, men da var ikke hullene infisert av de store svarte beistene av maur sånn som nå. Hvem har laget hullene? Jeg tenkte først hakkespett, men det er så store fliser, så det rimer seg ikke, vel?

Dette treets dager er talte, det er sikkert. Stakkars, hva hadde det gjort for å fortjene dette?

Denne uka har jeg forsøkt å ta opp treningen litt igjen, men kroppen er ikke helt med. Har fått en ny forkjølelse, så klart - men det er bare en liten en, og jeg er ikke så stressa på det nå som jeg var tidligere i vår. Det er lenge til neste konkurranse nå.
Hartatt opp styrketreningen igjen denne uka, og det merkes at det er en stund siden sist. Har vært noen utrolig støle dager midt i uka. Men jeg vet det vil bli bedre etter hvert, alltid verst i starten. Uansett, det er deilig å være i gang igjen, og jeg hadde savnet det (som det psyke mennesket jeg er).

Løpingen denne uka har ikke vært spesielt oppmuntrende, og jeg har merket godt at kroppen ikke er helt med. Løp min vanlige morgenrunde på onsdag, og da lå jeg veldig høyt i puls selv på lav fart - håper det går over snart. Beina var vel heller ikke fjærlette, akkurat. Etter det reiste jeg på tjenestereise til Bergen, og det er mulig at det har vært for mye stress og for lite søvn etter Stockholm. Restitusjon har det derfor kanskje blitt for lite av.
Har merket at jeg har vært skikkelig trøtt også, så det har blitt en del soving etter at jeg kom hjem. Kanskje det hjelper.

Lørdag bega jeg meg ut på den første litt lengre turen jeg har hatt siden 5. juni, og denne gangen angrep jeg Lillomarka fra Solemskogen. Jeg gikk på ski fra Solemskogen en rekke ganger i vinter, men i barmarkssesongen har jeg aldri startet der. Målsetningen var å løpe til Sinober og deretter ned igjen til Kjelsås. Det skulle bli et par mil, og noe mer enn det burde jeg ut fra formen i det siste ikke ha ambisjoner om.
Selvsagt hadde jeg, som den anarkiststiløperen jeg er, ikke med kart, og jeg la i vei med stor selvtillit. Selvtilliten er vel fortsatt intakt, men neste gang tror jeg at jeg skal følge litt bedre med på merkingen og da særlig blåmerkingen. Inn til Sinober er det litt i underkant av en mil på ski, og det er mulig å gjøre det kortere på blåmerkede stier. Jeg brukte 1 time og 45 minutter på turen, og ja, det ble nok litt lenger enn en mil...
Det vil altså si at jeg løp meg helt bort. Men jeg fant da tilbake til rett vei etter hvert, etter å ha fått sett litt av hvert, men planen var slettes ikke å være ute så lenge.
Hadde problemer med lavt blodsukker underveis, merket at jeg var litt slapp og svimmel. Men det ordnet seg med en eske rosiner, en kanelbolle og kaffe da jeg vel kom meg opp til Sinober.

Været i går var mildt sagt ustabilt, og sola skinte og det striregnet om hverandre. Jeg hadde flaksen litt med meg, for den absolutt verste skura kom akkurat da jeg var innenfor dørene på Sinober. Men våt ble jeg likevel på veien hjem. Men etter rasten på Sinober tålte jeg en del mer, og da kunne ikke litt regn ta motet fra meg.

Da jeg havnet utenfor sti en periode, kom jeg over dette - hva er det? Brukes i elgjakta?

Turen oppsummert: beina var mye bedre enn ventet, pulsen fortsatt for høy - området, tross at jeg rotet meg bort, får et høyt terningkast. Det er mange stier å velge på, og de er delvis både kronglete og lettløpte, variasjon jeg liker. Kupert er det, men det er bare god trening. Det er også vått en del steder, men ikke mer enn jeg kan leve med. har vært mye våtere på beina etter løpeturer tidligere enn jeg var da jeg kom hjem i går.

Skogstjernetid igjen:

I går kveld var det alkohol og fest nok en gang, så i dag har jeg holdt meg helt i ro. Det var siste utskeielse på den fronten en stund. Håper å kunne trappe opp treningen et hakk igjen i neste uke og snart være i normalt gjenge igjen.