Sykkelferie i Brenta-"Dolomittene"; bratt, bratt, bratt, varmt, hett, svett og vått!

Brentafjellene speiler seg i Lago di Tovel

Etter oppholdet på  Mallorca i april, bestemte jeg meg for at i år måtte det bli en aktiv sommerferie. For tre år siden dro jeg til Tyrol alene, løp opp og ned fjellsider i 9 dager og hadde det helt storveis. Men jeg kan jo ikke løpe for tiden, så da måte det bli sykkelferie denne gangen.

(foto: Marco Albertini)

Det er en del mer styr med sykkel enn om man bare skal løpe, pluss at man dekker et mye større område. Derfor fant jeg ut at jeg ville prøve å finne en arrangert tur - helst i eller i nærheten av Alpene. Så jeg googlet. Ingen av de norske firmaene hadde turer som passet med min ferie. Men jeg fant et britisk firma (Saddle Skedaddle) som hadde en tur i Brentafjellene (Brenta-Dolomittene på italiensk) med mtb i siste halvdel av juli. Brentafjellene ligger vest for Dolomittene og er på UNESCOs verdensarvliste. Turen så veldig fristene ut, selv om jeg jo ikke sykler mtb til vanlig. Så jeg fyrte av gårde en e-post til firmaet med noen spørsmål, og fikk de svarene jeg ønsket.

(foto: Marco Albertini)

Før jeg forteller hvordan det gikk, så vil jeg bare reklamere litt for firmaet. Sjekk ut nettsiden deres. De har sykkelturer over hele verden for alle nivåer. Da jeg viste siden med de opplevelsesreisene til Rannveig ("Futt") sa hun bare; "Vi bare begynner på toppen av lista og jobber oss nedover!" Håper det også blir en realitet. Det er bare å begynne å spare - for det koster!

(foto: Marco Albertini)

Over til selve turen. Jeg hadde altså valgt en mtb-tur. Men jeg verken eier eller sykler mtb. På nettsiden sto følgende: "While reasonable fitness and biking experience is necessary, this tour caters to all regular riders."Så jeg tenkte som følger: "Det er jo bare briter med, hvor tøft terreng har de egentlig å kjøre på i Storbritannia da, har ikke de hugd ned all skogen sin?!" Åh, så overmodig! Gjett om jeg skulle bli grundig jekket ned… Og jeg mener grundig!

Dette var ikke akkurat den eneste gangen jeg trillet sykkelen på turen ((foto: Marco Albertini)

Da jeg kom til Verona viste det seg at vi bare var 7 stykker på turen + 2 italienske guider og 1 sjåfør. Jeg har egentlig aldri snakket engelsk på denne måten før, bare turistengelsk. Så det var spennende, men det gikk helt strålende. Verre for italienerne, gitt. Jeg hang med på alt som ble sagt, all ironi og alle spøker – pluss at nordmenn og briter jo har samme humor og mange felles referanserammer. Det krever gode språkkunnskaper å skulle henge med på alle språklige finurligheter som humor krever. Det har derfor blitt noen ganske så festlige misforståelser av den mer barnslige typen; som da vår guide Marco trodde ordet strapline var strap-on (hvis du heller ikke vet hva det er, google med forsiktighet). Stakkar! Han fikk forklart senere av den andre guiden hva en strap-on er. I det hele tatt... Tror lattermusklene er de musklene som har fått mest trim denne turen.

Guidene våre: Alessandro og Marco (foto: Marco Albertini)

Vi hadde nydelig og varmt vær første dag, så alt var duket for suksess. Men allerede ned første bratte bakke på sti skjønte jeg at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Dette sugde jeg på, gitt! Ble så utrolig irritert på meg selv for at jeg hele tiden trakk meg og ikke turte kaste meg ut i det. Så det har blitt en del gåing – og gåing i bratte unnabakker har ikke kneet mitt likt. Heldigvis bedret det seg når jeg ble sikrere på sykkelen og meg selv ut over i uka.

(foto: Marco Albertini)

Kort om kneet. Det begynte å bli vondt igjen i ukene før jeg reiste. Jeg trodde det var menisken, men da treneren min undersøkte det i går, så viste det seg at det er løperkneet som har kommet tilbake. Så da er det bare å finne fram alle de kjedelige fysioøvelsene igjen...

(foto: Marco Albertini)

Det var en digresjon, tilbake til turen. Dette var turen vår dag for dag - vi har syklet en hel runde rundt Brentafjellene:

• Ponte Arche til Garni Nembia
• Garni Nembia til Tovel
• Tovel til Rifugio Peller
• Rifugio Peller til Madonna di Campiglio
• Madonna di Campiglio til Sarche
• Ponte Arche til Gardasjøen

(foto: Alessandro Beltramini)

Deler av turen har vi vært innom Transalpløypa, som gikk samtidig med vår tur. Utrolig imponert over de som har syklet den altså, etter å ha syklet samme sted under samme forhold – bare kortere og saktere.

De har bratte bakker i Italia, sinnsykt bratte. Det var bare å klore seg fast og håpe på det beste. Så vi har operert med følgende kategorier: flatish, uphill, cheeky uphill og a (f...) stinker. Flatt har egentlig det aldri vært, selv om guiden vår våget å påstå det de første dagene. Så til slutt forbød vi ham å bruke f-ordet.

Men om jeg har sugd i utforbakkene på sti, så har jeg desto mer imponert i motbakkene på grus.
Vi har vært ute fra tidlig morgen til sen ettermiddag hver eneste dag Men det er ikke så mange km vi har syklet for dagen. Det har også vært mange, menge stopp underveis.

Jeg hadde egentlig fått med meg et treningsprogram jeg skulle følge der nede, men det var det ikke tid til. Så ved et par anledninger når vi skulle transporteres lengre strekk med bil har jeg syklet i stedet. Det har blitt hele to bonusfjell på meg, en av de andre deltakerne pluss de to guidene.

(eget bilde)

Til og med en 2 km lang tunnel har vi syklet (foto: Marco Albertini)

Første gang vi syklet ekstra, hadde jeg og den andre deltakeren Mark ikke tålmodighet til å vente på at bilen skulle lastes og pakkes, så vi la i vei på egenhånd. Det var 6 bratte km i varmen opp til toppen. Da vi kom til toppen sa sjåføren at de to guidene hadde trodd de skulle ta oss igjen. Ha! For en frekkhet! De kom opp langt etter oss. Da hadde vi i hvertfall satt standarden.

Utsikt fra oppstigningen på bonustur 2

Neste bonusfjell syklet dagen vi etter. Det var 11 bratte km i over 30 grader, midt i solsteiken i høyden (vi endte på 2200 m den dagen). Det må jeg innrømme var jævlig tøft. Ble svært overopphetet. Men var ikke alene om å få det tøft. Den ene guiden måtte slippe bare etter et par km. Italienere er jo på papirer mer macho innstilt enn norske menn (litt fordommer må man jo ha), men han tok det å bli parkert av ei norsk dame i 40-årene med fatning, heldigvis.

Bilen. Sjåføren Giacomo var 20 år og kjørte denne bilen med rattet på britisk side opp de verste trangeste veiene. Imponert! Men ikke nok til å ville sitte på... (foto: Marco Albertini)

Fikk litt badass-status i gruppen etter denne turen (og på grunn av alle de gærne historiene jeg fortalte, mine ferdigheter i ølløping mv...). Dersom det tror alle norske kvinner er som meg blir de enten veldig skuffet eller gledelig overrasket - alt ettersom smak og behag. Uansett, jeg har oppdaget etter at jeg har oppdatert Strava at jeg faktisk er Queen of Mountain på noen segmenter i fjellene, og det er jo gøy da.

Uansett. Da vi kom dit vi skulle møte de andre for å spise lunsj denne dagen, og deretter sykle det siste stykket til fjellhytta vi skulle overnatte på (Rifugio Peller),  var jeg så overopphetet at jeg begynte å fryse og måtte kle på meg langermet og jakke under lunsjen. Men jeg hadde definitivt gjort det igjen.

Jeg ble ble både overopphetet og dehydrert allerede første dag, fordi jeg drakk for lite. Urutinert. Fikk så vondt i hodet at jeg trodde det skulle sprenges på slutten av dagen. Men jeg lærte fort - og drakk masse resten av turen og tok salttilskudd. Fikk et annet problem av all drikkingen, og det var at jeg måtte ut i skogen veldig ofte. Alle mine "nature walks" ble etter hvert en greie. Det var det jeg ble kjent for på turen; "nature walks", min forkjærlighet for å sykle motbakker og de ca. 700 caffe doppio (doble espressoer) jeg drakk underveis. Nå må jeg på avrusing. Men syklister skal jo drikke sterk kaffe, sant...

Poserer med den 502 caffe doppio (foto: Alessandro Beltramini)

I Madonna di Campiglio snudde været, og resten av turen ble våt. På etappen fra Madonna de Campiglio fikk vi et skikkelig skybrudd i en lang nedkjøring. Guidene sa det var de verste de hadde vært med på. Jeg var ikke enig, for jeg var i Nordmarka uka før hvor jeg ble overrasket av et skybrudd så voldsomt at jeg måtte søke tilflukt under stabburet på Bjørnholt. Da jeg endelig våget meg ut igjen kjørte jeg rett inn i uværet igjen på veien ned, og det regnet/haglet så voldsomt at jeg trodde jeg skulle få blåmerker på armene.Det var både verre og kaldere.

Fanget under stabburet på Bjørnholt - ble en kort tur den dagen. Hjemme var det tørt!

Våt, møkkete, men blid gjeng har søkt tilflukt i en restaurant oppe i fjellet. At vi slapp inn er et under. Sjekk forresten de pastaporsjonene (kunne vært i Texas)...

Tilbake til ferien. Tross mine noe sviktende stiegenskaper og regnet på slutten, var turen er dundrende suksess. Et punkt av negativ art må fremheves, og det er at jeg fikk kuruke på den splitter nye ryebuksa mi. Heldigvis gikk det av i vask. Det var nemlig litt dyreliv på turen; massevis av kyr, noen hester og til og med lama/alpakka. Men det aller største dyrelivhøydepunktet var helt klart alle murmeldyrene vi så oppe på fjellet på veien fra overnattingen i fjellhytta. Dessverre fikk jeg bare gode bilder og andre håndfaste minner av kyrene…

Årets første bad har jeg også fått unnagjort på turen. Startet med å bade i Lago di Nembia, som holder 11 grader året rundt. Veldig kul innsjø, vannet boblet opp fra grunnen. Det var litt varmere å bade i Gardasjøen. Men maks 18 grader også der, selv om det er over 30 grader i lufta.

Våt dame sjekker temperaturen i Gardasjøen (foto: Marco Albertini)

To våte katter har ankommet Riva di Garda; Caroline og meg

Våt gjeng er framme ved Gardasjøen. Yay!

Da vi kom ned til Gardasjøen siste dagen, ble det grundig feiret med gelato og øl (fin kombo..). Gelato er noe av det absolutt beste jeg vet. Siden jeg ikke spiste is på 17. mai, har jeg brukt det som unnskyldning til å meske meg de siste dagene av ferien. Startet med å bestille en gigantisk tallerken ved Gardasjøen, og fortsatte med å innta minst to runder for dagen. Heldigvis var det ikke så mange dager igjen. Så selv om vi har vært på farten hele dagen, så tror jeg kaloriregnskapet har endt på plussiden. Det er alltid en haug med retter til middag, og noen av pastaporsjonene har det vært texasstørrelse på, for ikke å snakke om kake til frokost, ost og spekemat og weissbier hver kveld...

Italienske menn lager lunsj

Gelato og øl i Riva di Garda

Gelato i Verona

Ferien ble avsluttet med at par dager på egenhånd i Verona. Jeg er jo en historienerd, så det var et veldig bra sted for meg å tilbringe et par dager. Blant annet fikk jeg med meg Aida i arenaen. Det var flott, men varte i 4 timer. Og jeg var sliten, så jeg sovnet nesten på slutten da klokka nærmet seg 01.00 om natten. 

Romerne var her!

Svær oppsetning, Aida.

For oppsummere. Selv om jeg suger på stisykling - vanvittig fin ferie. Jeg skal definitivt på flere slike turer, og jeg skal tilbake til området igjen.

Nå må jeg bruke resten av ferien min til å ta igjen øktene jeg ikke fikk tatt underveis på turen, om jeg kan. Dessverre er ikke kneet mitt så bra - men jeg har ikke fått sykkelforbud. Det varierer veldig fra dag til dag hvordan det kjennes. Veldig irriterende at kneet har slått seg vrang igjen, nå som jeg endelig var litt på gang igjen. Men får håpe på det beste - og legge inn treningen som kreves for at det skal bli bra. Jeg hadde med meg kinesotape på turen, og har brukt det. Man skal uansett aldri undervurdere en god placeboeffekt... Har også drevet og pushet det på vondtene til de andre deltakerne, med gode resultater (jmf. all den rosa og blå tapen som man ser på bildene).

Syklet intervaller i Grefsenkollen i dag, og perset så det sang. Så det er heller ingen tvil om at jeg har fått uttelling for alle de bratte motbakkene jeg slet meg opp i ferien. Yay!

Dagens #persetrye

Fysisk test og store omveltninger på treningsfronten, pluss, pluss...

Først en liten historie om da to selvsikre typer fra Rye 2 stilte til start i UCK karusellritt på Jessheim.

Selfie først start. Som sagt, selvsikre typer klare for å herje på resultatlisten.

Noen flere ryttere fra Rye som fant veien - hele veien...

Vel, jeg hang med feltet i 40 km/t i 25 km. Så var jeg litt for defensiv i en nedoverbakke, og mistet fart inn i en lang stigning.Da forsvant feltet, gitt. Jeg er definitivt ingen klatrer. Merking var det så som så med. Så plutselig var jeg med i "Finn på din egen løype-rittet". Men vi var to stykker i samme situasjon, vi hadde mobil med Google maps, det var fint vær. Så det ble en fin tur likevel, og 10 ekstra bonuskilometer. Det var fortsatt Cola og boller igjen da vi kom i mål. Så en vel anvendt kveld likevel, selv om det ikke ble noen plassering. Neste gang...

Men over til temaet. Jeg tror jeg ble medlem av Studentidretten første gang i 1996. Siden jeg enten har studert eller jobbet ved Universitet i Oslo fram til april i år, har jeg ikke sett noen grunn til å bytte til en annen treningskjede. Som ansatt ved UiO fikk jeg subsidiert trening, så et halvt år i Studentidretten kostet bare litt mer enn én måned på Sats. Treningstilbudet har nesten vært bedre enn på de store kjedene, siden det også er svømmehall inkludert i abonnementet.

Det er offisielt!

Men nå er det slutt, en epoke er over! Jeg startet jo i ny jobb 1.april. Siden jeg allerede hadde betalt for et halvt år, har jeg ikke behøvd å tenke på hva jeg skal gjøre før nå. Men nå er det store steget tatt.

Jeg har meldt meg inn i Magnat, som ligger på (om)veien mellom jobben og hjemme. Har tenkt en god stund at det så interessant ut å trene der, og nå passet det altså. Siden jeg endelig er litt på glid igjen på treningsfronten, og kroppen ser ut til både å tåle og like sykling, har jeg lyst til å kjøre på litt framover og finne ut hva som bor i denne kroppen.

Det er så deilig å kunne begynne å planlegge litt framover igjen, sette seg mål og ha noe å trene for. Våren har vært en skikkelig opptur. Den mellomste søsteren min sa til meg her forleden at hun ikke har hørt meg så gira siden jeg begynte å løpe; og det sier ikke lite - for da var jeg gira... Er nok et stykke unna euforien jeg opplevde da. Men jeg merker at motivasjonen for å komme seg opp om morran, og komme seg ut på trening, er ganske annerledes enn den har vært de siste par årene.

Endelig ble bunaden levert også - etter at alle de stor rittene er over så klart. Men da blir jeg i hvertfall stilig til eventuelle ritt i august.

Etter så mange år med trøbbel, har jeg også valgt å unne meg litt ekstra, så jeg har hyrt meg litt hjelp. Det kommende året planlegger jeg gå vitenskapelig til verks for å prøve å ta ut så mye potensiale som mulig av denne kroppen. Vi får se om det var verdt pengene neste sesong.

Skal man gå vitenskapelig til verks, må man gjennom en haug med fysiske tester. Så det har jeg gjort.
Siden det har gått så veldig bra på sykkelen denne våren, tross svakt treningsgrunnlag, regnet jeg egentlig med at testene skulle gå ganske greit. Jeg har også testet VO2maks en gang tidligere, i 2009 - og hadde da et ganske høyt 02-opptak (58,2). Tross at jeg bare hadde trent ett år og ikke er noen fjær akkurat. Regnet med at jeg skulle ha lavere V02maks nå, siden jeg ikke har trent så hardt som jeg gjorde da, pluss at vekta er høyere nå enn den var den gang.

Uansett. Det vi testet var terskelwatt på sykkel med laktatmålinger, V02maks på sykkel (som er en del lavere enn på løping) samt kapasitetutnyttelsen. Vel, jeg kanskje avsløre at det gikk veldig bra. Min estimerte løpeV02-maks er faktisk bedre nå enn den var i 2009, som var veldig overraskende.

Enda bedre er at jeg satte ny damerekord for terskelwatt i testlabben til Magnat. Ingen damer som har testet der tidligere har gått høyere enn 5 minutter på 240 watt for å finne sin terskel. Jeg måtte som førstekvinne ta 5 minutter på 270 watt for å finne min. Det var opptur! Og det tror jeg han som skal følge meg i vinter syntes også. Så nå skal vi jammen finne ut hva som bor i denne 40 år gamle kroppen.

Her er nå mine hårete mål for vinteren: trene meg opp til terskelwatt på 270 og V02maks på over 60. Veldig ambisiøst, særlig terskelwatten, så jeg går ikke akkurat i kjelleren om det ikke går. Hvis jeg samtidig kommer meg tilbake matchvekt, og greier å henge med litt lenger i bakkene enn jeg gjør nå, blir det gøy på sykkelritt til neste år. Jeg gleder meg allerede!
Lommeboka mi gleder seg nok ikke like mye. Sykling er en dyr, dyr idrett, og det ambisiøse treningsopplegget koster skjorta. Men jeg fortjener det, så det så.Som Rannveig sa (Futt): "Ikke har du bil, ikke har du barn, det går ikke ut over noen. Kjør på!" Det er søsteren sin det!

Og mens vi er inne på familie. Sist søndag syklet jeg, passende nok på Storcken min, opp til Toten for å feire 16-årsdagen til nevøen min OG inspisere min nye niese - hele 5 dager gammel. Den nye verdensborgeren er bitteliten og bærer av 50 % gener fra min familie og 50 % fra Columbia. Familiens første klatrer? For det må jo bli en syklist med den genblandingen?!... Sykkellagene bør kjenne sin besøkelsestid. Telefonnummeret mitt er katalogen.

Vel, det er lite annet enn sykling som står i hodet på meg om dagen, og det er også det jeg skal bruke ferien til. Fritid er jo fortsatt en enhet som måles best i tilbakelagte kilometer. Så stay tuned!