Ei helg i Skjetten svømmehall, spiker i hælen og noen flere ulykker (for de kommer jo sjelden alene)...

Altså, den siste uka har ikke direkte vært smooth sailing for min del. Det har vært opptil flere ulykker på hjemmebane. Delvis har dette gått ut over egen fysikk, men ved ukas avslutning har jeg også knapt en eneste fungerende hvitevare igjen i leiligheten. Vet ikke helt hva jeg har gjort, men karmaen er tydeligvis ikke god om dagen...

Oppvarmingsøvelser (foto: Isabel Frang)

Men først noe positivt som har med grunntemaet for denne bloggen å gjøre, nemlig trening.
Det har denne høsten vært flere tilbud om svømmecamper i helgene, men det har aldri passet. Men forrige helg hadde jeg endelig tid, måtte bare foreta en liten hormonell justering for å få det til (kommer tilbake til det). Flaks at det også var det absolutt billigste tilbudet jeg har sett til nå som passet. Så den helgen ble tilbrakt på triatlonsamling i Skjetten svømmehall.

Skjetten svømmehall er visstnok også et godt sted å være om man vil bli god!

(foto: Isabel Frang)

Jeg har som nevnt tusket litt med svømming før. Drev med svømming fram til jeg var ca. 13 år, men var aldri noe stortalent akkurat. Og det er et par år siden jeg var 13 år (nærmere bestemt 26!). Ikke kan jeg huske at jeg lærte noe særlig om teknikk den gangen heller. Vi bare svømte...

Tidlig en søndags morgen, veldig tidlig

Så det var en lærerik og slitsom helg. Det mest slitsomme med helgen var vel nesten å stå opp i otta. Vi skulle være ferdig skiftet i hallen kl. 08.30, og jeg måtte kjøre buss - tog - buss for å komme meg dit.
I tillegg passet helgen veldig dårlig med hensyn til min syklus, så jeg måtte stappe i meg hormoner ei hel uke for å kunne gjennomføre det (Primolut). Så her er det all in...

Jeg var i tillegg nesten invalid av stølhet etter en kettlebelltime før helga. Men heldigvis hjelper det med svømming.

Fikk spørsmål allerede etter første runde i bassenget om jeg hadde svømt før. Så det tydeligvis mulig å se, men det betyr ikke at jeg ikke har mye å lære - for det har jeg. Alle nivåer var representert, og jeg tror alle fikk bra utbytte av helgen. Så det var veldig bra.

Bra gjeng! (foto: Isabel Frang)

Den første dagen drev vi mest med teknikkøvelser. Den andre dagen fikk vi selv velge bane etter hvor langt vi ville svømme. Jeg la meg da selvsagt i den banen som skulle svømme lengst distanse, og fikk kjørt meg skikkelig. Var rimelig gele i armene etter den morgenøkta. Har jo ikke kjørt ei så tøff svømmeøkt på 26 år, så musklene var ikke helt forberedt. Men jeg kom gjennom - og ble inspirert.
Godt det var min tur til å få individuell tilbakemelding på ettermiddagsøkta. For da var det ikke mye krutt igjen i armene.

(foto: Isabel Frang)

Det var noen foredrag om triatlontrening mellom øktene. En av innlederne mente at overgangsøkter ikke er nødvendig å trene. Det er ikke akkurat min erfaring, så det sa jeg høyt. Fikk da tilbake at det kanskje skyldtes at jeg er i dårlig form. Oh, da skal jeg si at jeg ble sur. Ja, jeg er kanskje ikke så tynn og definitivt ikke ung lenger, men du skal passe deg for å skue hunden på hårene... Resultatene fra i fjor tilsier ikke at jeg er den dårligste trente triatleten i dette landet. Men takk for motivasjonen!
 Uansett, vi er forskjellige - og må trene forskjellig ut fra hvordan vi er satt sammen.

(foto: Isabel Frang)

Jeg greide å pådra meg en akutt strekk i leggen og langt opp i hamstring da vi skulle prøve oss på triatlonstart som avslutning på morgenøkta på søndagen. Det er mulig at det er noen barn på Skjetten som har lært noen nye banneord nå. For det kom dessverre "noen" høylytte gloser da det skjedde - og det var nok ingen i den hallen som ikke fikk det med seg. Det er bare så intenst vondt. Heldigvis satte det seg ikke voldsomt. Men det nappet stadig på ettermiddagsøkta.

Tragisk nok greide jeg å gjenta det med strekk i leggen denne helga - denne gangen i den andre leggen. Ikke ga det seg så lett som sist heller. Må være alderen som har begynt å ta meg.

Fikk også noe ufrivillig mitt første møte med årets julebrus den helga da ei dame inne på Kiwi på Strømmen, som nok gikk på noe sterkere enn paracet, slapp en 1,5 liter i gulvet rett foran meg, og jeg tok hele dusjen. Og etter det har ulykkene fulgt meg resten av uka.

Jeg har nå greid å opparbeide meg hele fire vondter i høyre fot. Så da var det jammen bra at jeg startet mandag morgen med å plante en spiker godt inn i venstre hæl. Endelig mandag...

Så den siste uke har jeg nesten ikke trent. Det er ikke lett å hinke på begge beina, bare sånn at det er sagt. Sykkelen min har vært på verksted i over ei uke, fordi de sliter med å få tak i vinterdekk til den, så det har ikke akkurat gjort det lettere å komme seg rundt.
I tillegg har jeg hatt noen dager med øreverk på høyre øre (igjen!). Har vært og fikset ganske kraftig på sålene nok en gang, for jeg var i ferd med å få en stor overbelastning på begge forføttene. Skal jammen ikke være lett dette.

Og som nevnt i innledningen er jeg ikke venn med elektronikken for tiden. TV-en min har røket. Så nå har jeg oppgradert fra 14 til 28 tommer. Varmluftsfunksjonen på stekeovnen forsvant med et smell forrige helg, og denne helga rusla vaskemaskinen med et enda større smell (med røyk). Billig!

Men den 2. desember var det 9 år siden jeg sluttet å røyke, så hvis vi tenker på hvor mye jeg har spart på det, så har jeg råd til noen nye hvitevarer.

Har løpt sju kilometer i dag uten å halte. Satser på bedre karma og mer trening i uka som kommer. Puh!
Har også vært og kjøpt meg Hokasko. Alt må prøves i desperasjonens stund, selv om jeg har sagt at jeg ikke ville ha Hokas. Men i nøden spiser fanden fluer. Håper de hjelper meg, slik at jeg får løpt litt i vinter.

Ikke akkurat minimalistiske sko...

Lenge siden...

Soloppgang på Ryen: utsikt fra flybussen en tidlig, tidlig morgen.

Jeg har ikke gitt opp bloggingen helt, selv om det virker sånn. Men ukene har bare blåst forbi, oktober kom og gikk, november er snart slutt og motivasjonen har vært lav på både den ene og den andre fronten. Men nå er jeg tilbake, og i gang med forberedelsene til neste sesong. I 2015 skal jo 40-årskrisa inntreffe, så jeg må gjøre mest mulig ut av det.

 

Det går an å trene på reise også. Her er litt flyplassyoga utført mens vi venter på Værnes. (Foto: Lena Finseth)

Har hatt mye å gjøre både på jobb og privat og hatt en runde forkjølelse. I tillegg har treningsmotivasjonen vært lav en stund. Dessverre er det slik at the saga continues når det gjelder hælen. Virkningen av kortisoninjeksjonen i sommer var veldig bra, men dessverre ikke like vellykket denne gangen. Virker som om hælsporen fortsatt vokser, og da blir det irritasjon. Så det er bare å smøre seg med tålmodighet, og vente på at sporen skal slutte å vokse. Legen sa at på ett eller annet tidspunkt kan den ikke vokse mer, og da gir irritasjonen seg, visstnok.

Her har jeg også vært i høst

Og en ny tittel har jeg fått.

Det har også stort sett regnet hver helg jeg har vært hjemme, og jeg er en godværssyklist, så cyclocrossen har ikke vært i bruk på lenge. Triste greier...

Jeg løper litt nå, men ikke langt og ikke ofte. Det er litt opp og ned, men jeg håper selvsagt at jeg kan øke på litt ut over vinteren. Det må jeg, om jeg skal nå alle målene jeg har satt meg til neste år...

Men som nevnt innledningsvis, nå har jeg bestemt meg for at grunnlaget for neste år nå må legges og har startet opptrappingen til 2015-sesongen. 

Har meldt meg på Hove tri, og neste helg har jeg meldt meg på svømmecamp hele helga. Jeg har kjøpt inn litt nytt utstyr til svømming og sykling også, for å booste motivasjonen. Svømmeutstyret har jeg prøvd, sykkelutstyret har hittil bare samlet støv - og det ser ikke ut som om det blir noen snarlig endring på det heller. Skulle hatt sykkelrulle, men jeg bor i en ettroms leilighet, så det får være grenser (enn så lenge).

Førjulsgave til meg selv

Jeg vant i det nylig avholdte bodlotteriet i borettslaget, og får en bod til på nyåret. Så nå har jeg plass til opptil flere sykler, ski og annet sportsutstyr. Heldigvis setter lommeboka ganske skarpe grenser for hvor fort den andre boden kan fylles opp da. 

Har kommet i gang med noen svømmeøkter igjen, og har til og med greid å holde ut ganske lenge på noen av dem. Har ikke hatt så lange økter siden jeg var 12-13 år. Så det er bra. På gårsdagens økt begynte jeg også å få litt taket på flipvendinger igjen. Er fortsatt litt ruskete. Men skal jeg tørre å legge meg sammen med racerne i hurtigsvømmingsbanen i løpet av vinteren, må jeg ha flipvendingene skikkelig på plass. Jeg driver også og vurderer Fredrikstad vintertriathlon i slutten av januar, og siden svømmingen foregår i basseng, bør jeg ha flipvendingene i blodet til da. Overgangsøkter bør jeg også få trent, om jeg skal få en god opplevelse.

Håper å finne enda mer motivasjon på neste helgs svømmecamp, slik at jeg holder koken oppe i vinter og oppnår de ønskede forbedringene neste sesong. Men det er bra å ha et mål å trene mot som er litt nærmere enn midten av juni (Hove tri).

Andre som strever med motivasjonen i novembermørket? Jeg skal både svømme, spinne, løpe og trene styrke framover - og det er ganske kjedelig å trene alene hele tiden (selv om jeg også liker å trene mye alene). Så gi beskjed om det er noen som vil være med på noe av dette.

Fraværsmelding: løpepermisjon - tilbake om to uker...

Har vært på NIMI og tatt kortisonsprøyte nr. 2 i dag - en skikkelig hestedose denne gangen. Tok jo en sprøyte i slutten av mai, slik at jeg skulle være i stand til å gjennomføre Mont Blanc Cross. Da fikk jeg lov til å trene løping igjen etter noen få dager, dels fordi jeg måtte (jeg jobber jo som treningsinstruktør), og fordi det ikke ble satt så mye i hælen den gangen. Så da var det ikke så stor belastning for senen som sprøyten ble satt i.

I dag ble det derimot satt en skikkelig dose, så nå skal jeg prøve å unngå løping i to uker. Det er høstferie fra Trening uten tak denne uka, så jeg har planlagt dette i lang tid for å passe det inn i programmet.
Forrige injeksjon var veldig vellykket, så jeg har veldig tro på at dette skal ta knekken på problemet for godt. Og det er definitivt verdt to uker uten løping. Det er viktig å ha langsiktig fokus. Nå har jeg slitt med dette ett år. Det var i fjor på denne tiden smertene meldte seg første gang. Så på tide å bli kvitt det.

De neste to ukene skal jeg sykle, svømme, bli sterk og fortsette mitt store høstprosjekt; å lære å stå på hodet.
Jeg elsker utfordringer, å lære meg nye ting og ikke minst rusen man får av å mestre noe man trodde man ikke kunne. Så i høst går jeg på et yogakurs som heter Yoga upside down. Om jeg vil greie å komme meg opp i håndstående uten hjelp i løpet av kurset, stiller jeg meg tvilende til ut fra hva jeg har greid til nå (jeg er ikke akkurat kursets stjerneelev). Men jeg skal i hvertfall gjøre mitt beste.
Uansett så har jeg greid å komme meg opp i hodestående (mot en vegg, dog), og stått på hendene med knærne på overarmene i ca. 2 sekunder. Så jeg har egentlig allerede overgått egne forventninger. Årets julebordnachspieltriks er allerede i boks. To be continued...

It runs in the family - tydeligvis...

Jeg og lillesøster Rannveig aka Futt'n Fart Running Team var på ny søndagslangtur i går. Nok en nydelig tur i Nordmarka i roooooolig tempo. Dagens absolutte høydepunkt var at Rannveig satte ny distansepers. Rett i underkant av 21 km ble det. Det er imponerende tatt i betraktning hvor fersk hun er som løper, og hvor få kilometer hun egentlig har løpt fram til nå. Gratulerer nok en gang (vi high fivet kraftig da rekorden røyk rett før Hammern). Nå prøver jeg å lure henne til å stille sammen med meg på startstrek med startnummer på brystet i en ikke altfor fjern framtid - og hun er på glid. Gleder meg til det!

Vi tok toget til Movatn og bussen fra Hammern. Og innimellom det fikk jeg vist fram noen flere av mine "sweet spots" i Nordmarka.

For jammen er det lite tvil om at vi er i familie, ja. Vi likner en del av utseende, det er én ting. Men det var heller ikke lang tid fra jeg tok mine første løpesteg før jeg var oppe på 20 km. Og hun, som jeg, liker de rolige lange langturene best.
Det er derfor jeg driver med løping egentlig, og jeg savner tiden da jeg sorgløst kunne legge i vei på tur helt uten mål og mening uten smerter i beina og kunne løpe i timevis. Men jeg satser på at jeg kommer dit igjen.

Og til slutt, i dag har vi begge vondt i beina - så klart. It runs in the family. Rannveig må investere i fotsenger, siden hun har en verre utgave av mine føtter (om det i det hele tatt er mulig).
Jeg skal investere i kortisonsprøyte. Har time om ei uke. Optimismen lever.
Er påmeldt Skjennungstua opp. Om jeg får fri fra Trening uten tak den kvelden er ett usikkerhetsmoment, og jeg i det hele tatt får løpt noe i forkant er ett annet. Vel, det gjelder bare å komme opp så får jeg suppe og bolle. Så vi sees kanskje på Skjennungstua, om ikke før.

Så en siste it runs in the family mens jeg er i gang. Vet ikke om noen husker det, men jeg gikk skikkelig på trynet på Oslo maraton i fjor - rett etter at jeg hadde passert operaen og hadde bare innspurten igjen av halvmaraton. Så der var det løpet ødelagt.  Og i år gjorde fetteren min nøyaktig det samme, på nøyaktig samme sted og han løp samme distanse som jeg gjorde i fjor, halvmaraton. Han slo seg også kraftig, og kom seg bare så vidt til mål. Jeg sier det igjen - it runs in the family. Familien Snublefot - det er lov å le av oss...

Det går opp og ned, gitt...

Jeg har begynt å jobbe med Trening uten tak igjen, pluss at det er mye annet som skjer. Så det er lite tid til blogging om dagen.

Fikk en kræsjlanding etter Uvdal triathlon. Det føltes ikke som om jeg hadde brukt så mye krefter den dagen, men det koster jo å kjøre på i nesten 3 timer. Tok en "hviledag" dagen etter, men så ble det, helt uplanlagt, fullt kjør både mandag, tirsdag og onsdag. Da jeg skulle løpe SRM den onsdagen kjentes det ikke bra ut, ikke i det hele tatt. Så det ble med én runde, og jeg trente bare rolig resten av uka.

Men det kunne vært verre. Jeg var tilfeldigvis i nærheten da en løper kollapset under Nordmarkstraver'n forrige helg, og hjalp til fram til vi fikk båret henne ned i en ambulanse. Det var virkelig skremmende å se hvor kraftig kroppen kan reagere på energi- og væskeunderskudd. Samtidig så jeg hvor flinke folk er til å stille opp. Det var på ett tidspunkt hele tre deltakere som var leger som hjalp til. Selv om det var masse folk på stedet som hjalp til, var det stadig noen som stoppet opp og spurte om det var noe de kunne hjelpe til med også. Konkurranseinnstilte løpere er definitivt bedre enn sitt rykte! 

Men det er også rart hvor fort kroppen kommer til hektene igjen. For forrige søndag syklet jeg 107 km på nøyaktig 4 timer på veldig, veldig lav puls. Så sykkelformen er i orden for tiden i hvertfall.
Løpeformen er det dessverre ikke så bra med. Jeg må begrense hvor mye jeg løper, for hælen protesterer ganske fort. Men nå har jeg bestilt ny time for kortisonsprøyte. Håper det får bukt med det denne gangen.

For øvrig har jeg hatt pt-time i svømmehallen. Jeg ønsker å ta noen minutter på alle grenene (svømming, sykling, løping og ikke minst skifting) til neste år. Og skal man bli god til noe, må man trene. Jeg ble filmet mens jeg svømte, og det var en del å jobbe med, gitt. Så det er bare å flytte inn i svømmehallen i vinter.

To tullinger på Sognsvann... (foto: Heming Leira)

Onsdagen som var ble jeg og Jard de første som har kjørt swimrun på SRM. Det må ha vært litt av et syn... Men da har jeg i hvertfall testet å løpe med våtdrakt og svømme med løpesko. Det blir flere sånne økter, for vi har hårete planer for 2015!

I går, lørdag, fikk jeg veldig dårlig tid. Så jeg endte med å sykle et par runder i godt tempo i Maridalen. Det var en opptur. Jeg syklet forbi flere - ingen syklet forbi meg. Blant annet syklet jeg forbi en fyr to ganger. Det ble tydeligvis for mye for ham. For nederst i de slake bakkene etter Hønefoten kjørte han forbi meg igjen, og sakket kraftig på farten rett etter han passerte slik at jeg ble sperret inne og måtte bremse hardt inn mot brua. Da ble jeg bråsint, og ropte spontant et visst ord som begynner på F og slutter på N. Deretter kjørte jeg forbi ham igjen opp den lille bakken. Han så veldig flau ut da, og jeg distanserte ham kjapt. Jeg møtte ham igjen på vei ned igjen fra Skar, og han så fortsatt veldig flau ut.
Jeg er ny på sykling, men har allerede fått med meg The Velominati Rules. Og dette var et grovt brudd på #38//Don't play Leap Frog:  
Train Properly: if you get passed by someone, it is nothing personal, just accept that on the day/effort/ride they were stronger than you. If you can’t deal, work harder. But don’t go playing leap frog to get in front only to be taken over again (multiple times) because you can’t keep up the pace. Especially don’t do this just because the person overtaking you is a woman. Seriously. Get over it.

Jeg følger ikke alle reglene selv (de fleste dreier seg kun om jåling), men denne er fornuftig, spør du meg.

I dag har jeg og Rannveig (Futt) løpt en langtur i Lillomarka (20 km). Ingen av oss har løpt så langt på lenge, men i dette været må man jo bare ut i skogen. En nydelig tur ble det også, toppet med skolebolle og kaffe på Sinober. Sånne turer må det bli flere av i høst.

Siden hælen ikke tillater meg å løpe fort, står jeg over konkurransene i høst også. Planlegger å få med meg Hytteplanmila for bollene og det sosiale - men stoltheten må jeg legge igjen hjemme den dagen.

Til slutt - det var på tide med en forandring, så håret forsvant. Forrige versjon av Adelheid er tilbake.

Ny frisyre-selfies slik Google mener jeg bør se ut; filtrert/retusjert og satt sammen i en kollasje med hilsen fra Google (ikke mitt verk dette altså)

Alt dette lå igjen på gulvet etter at Tommy hadde vært på meg med saksa.

Uvdal Triathlon 2014: Badass avslutning på trisesongen!

I det siste har det kun dreid seg om triatlonkonkurranser på denne bloggen. Dette blir nok det siste innlegget om akkurat det på en stund. Men om alt går etter planen blir det bare verre i 2015, sånn at dere er forberedt på det...

I går gjennomførte jeg sesongens siste triatlonkonkurranse; Uvdal Triathlon. Olympisk distanse i tøff løype. På forhånd hadde jeg hauset opp løypa så mye i fantasien, at virkeligheten bare ikke kunne leve opp, heldigvis. Etter planen skulle vi svømme 1500 meter i Norefjorden, sykle 4 mil med jevn stigning innbakt noen gode kneiker og avslutte med 10 km løping hvorav de siste 3,4 km gikk opp alpinbakken i Uvdal med målgang på toppen.
Bilder fra starten av arrangementet tatt av Ole Jørn Solberg finnes på flickr.

Da jeg hørte om arrangementet, var det målgangen på toppen av alpinbakken som appellerte til meg. Men etter hvert begynte jeg å tenke at det nok var mest gøy på papiret... Tre km opp en alpinbakke med de beina jeg hadde på Oslo triathlon - det kom til å bli et helvete!

Via Facebook greide jeg å få skyss med Anne, som også er i Oslofjord (takk for skyss og hyggelig selskap!). Så da var det ingenting å tenke på. Jeg meldte meg på.

Sjekket yr hele uka i forkant, og skjønte etter hvert at dette lå an til å bli nok en våt opplevelse. Det var spådd regn hele dagen, og jeg kan avsløre med en gang at det slo til - faktisk regnet det mye mer enn det yr sa at det skulle. Dette ble derfor den tredje trikonkurransen på rad i grisevær, men det har jo gått bra de to foregående gangene. Og jeg kan med én gang avsløre at det gjorde det denne gangen også. Og det på tross av at gårsdagen egentlig var månedens absolutt dårligste tidspunkt å prestere på både fysisk og psykisk - og normalt en dag best tilbrakt under et teppe på sofaen.

Det regnet som sagt friskt på veien til Uvdal, og det regnet da vi ankom. Fikk litt dårlig tid med å få ordnet alt, vært med på briefing og skiftet før start. Men rakk det akkurat nok til å få et par minutter i vannet før start.
Vannet holdt bare 13,7 grader, så det var ikke akkurat noe jeg gledet meg til. Siden det var lavere enn 14 grader sier reglementet at man skal kutte distansen ned til 750 meter. Selv om det ikke fristet å bade i den temperaturen, så er det ikke en fordel for meg om distansen er kortere, siden jeg svømmer ganske greit (men langt unna de beste).
Tross at det var kaldt, prøvde jeg å få så mye tid i vannet før start, slik at kroppen vender seg til det.
Ble veldig kald i ansiktet, og var litt bekymret for det. Men det skulle vise seg å ikke være et problem underveis.

I det hele tatt var svømmingen helt uproblematisk. Ingen trengsel verken i starten eller underveis. Jeg tok det veldig pent, og brukte lite krefter. Svømmetiden var ikke spesielt god, men jeg gikk ut av vannet som fjerde kvinne og nummer 21 av totalt 61. God uttelling for lite innsats synes jeg.

Syklingen var igjen en svømmeart. Det regnet mye deler av veien, og jeg følte at jeg ble var mye våtere etter sykkeletappen enn etter svømmetappen. Ble tatt igjen av to damer ganske tidlig, og de hadde så stor fart, og så så proffe ut, at jeg bare lot dem dra. Her gjaldt det å holde et tempo som gjorde løpedelen til en minst mulig smertefull opplevelse (husk: alpinbakke).

Jeg hadde ikke sjekket sykkelen min etter at vi tok dem av bilen, for det rakk jeg ikke. Men det burde jeg ha gjort. For det var noe som skrapte veldig både i forhjul og et eller annet sted i drivverket. Så de første 15 km hadde jeg en irriterende tsjokk, tsjokk, tsjokk-lyd å irritere og bekymre meg over. Men jeg stoppet ikke, og litt før halvveis forsvant den.

Motbakkene var slettes ikke så harde som fryktet. Jeg tok igjen noen, for det meste menn, og ble forbikjørt av noen. Hadde litt konkurranseinstinkt i starten, men etter hvert som regnet gjorde meg våtere og våtere og kulda krøp inn i lårene og tærne, gikk intensiteten ned. Tenkte en del på de som gjør Norseman i slikt vær, fy f... Så det var slettes ikke slutt på kreftene når jeg endelig kunne få lov til å gå av sykkelen og bytte til en tørr trøye før løpingen.

Én positiv ting er det å si om syklingen; all heiingen vi fikk i hele løypa. Jeg har aldri vært med på maken på et arrangement i Norge. Det sto folk langs hele løypa og heiet på alle som kom forbi. Det var så gøy, og som det varmet. Utrolig imponerende! Virket som om hele kommunen var på beina for å heie oss fram. Takk!

Løpingen har så langt vært den verste delen av trikonkurranser. Men i går var det kraftig forbedring å spore. Så hadde jeg også brukt nesten et kvarter lenger på syklingen enn på Oslo tri (men løypa var også litt hardere). Siden beina var så kalde, kjentes det ut som om jeg løp på hover da jeg dro ut. Men den følelsen har jeg jo nå kjent på flere ganger før.

Det sluttet å regne en periode, jeg hadde tatt på tørr trøye og hadde mange rygger foran meg som jeg så holdt lavere fart en meg - så humøret steg. Etter et par km hadde jeg fått varmen i kroppen igjen, farten på beina økte og nå begynte jeg også å plukke rygger.

Siden vi skulle løpe samme vei fram og tilbake før vi skulle opp bakken, fikk jeg god oversikt over hvordan jeg lå an. Det var tre damer foran meg, og nummer tre lå langt, langt foran meg. Da jeg snudde observerte jeg at jeg hadde to damer ikke så langt bak meg. Men for det første, siden pallplass uansett ikke var innen rekkevidde, og det egentlig ikke betydde så mye om jeg ble nummer fire eller seks, samt at jeg følte meg veldig sterk, valgte jeg å fokusere på mitt eget løp og holde blikket framover.

Følte meg ikke sliten da vi passerte 6 km, og frykten for alpinbakken var minimal. Dette skulle jeg greie! Tok meg tid til en Cola nederst i bakken, og så var vi i gang. Ble passert av et par karer ganske tidlig, men hadde dem i synsfeltet hele veien opp.

Ganske tidlig i bakken hørte jeg at jeg hadde fått ei dame ganske så rett i ryggen. Vel, da var det slutt på å kose seg. Samtidig visste jeg at det var tre km igjen, så det gjaldt bare å male på i godt tempo. Jeg vet jeg er seig, og er flink til å kjøre jevnt hardt over lang tid i bakker. Lærte mye om hvordan jeg takler lange motbakker i Chamonix tidligere i sommer. Etter hvert ble lyden av hun bak meg fjernere og fjernere, og jeg glei i fra. Så også at avstanden ble større i hver gang vi skiftet retning oppover åsen.
Vekslet på å gå og løpe hele veien. Kunne kanskje ha løpt hele veien opp, men det er ikke sikkert det hadde gått noe fortere.

Kom i mål som nummer fire uten å ha vært helt i kjelleren noen gang på turen. Det jeg ikke visste var at det kom ei til rett bak meg i full fart, men hun greide ikke ta meg igjen. Dette var en skikkelig bra, badass avslutning på trisesongen!

Ingen skal beskylde meg for å ha det travelt i skiftesonen i hvertfall...

Det eneste jeg har å klage på i går var været, men det kunne ikke arrangørene noe for. Arrangementet for øvrig var helt strålende lagt opp, og det hadde fortjent mange flere deltakere enn det var denne gangen. Det var en stor logistisk utfordring siden T1 og T2 lå i hver sin ende av sykkelløypa, men jeg synes det fungerte kjempebra.
Så bli med neste år folkens! Jeg gjør det gjerne igjen. Tross regnet og dårlig dagsform hadde jeg totalt en veldig god opplevelse.
Anne var nok ikke helt enig i dette, hun mente at dette var noe av det verste hun hadde vært med på. Og ja, det som i utgangspunktet var lagt opp til å bli veldig hardt, ble ekstra fælt grunnet været.
Mer om konkurransen i Laagendalsposten.
Heldigvis fikk vi begge igjen varmen i bilen på veien hjem.

Håper det kommer noen offisielle bilder på nett etter hvert som jeg kan dele. Det var for vått, kaldt og for lite tid til å få tatt noen egne bilder i går.

Åsathlon 2014: Triatlon eller gjørmebryting? Samma det, for jeg vant!

Jeg hørte om Åsathlon første gangen i fjor høst via han som jeg tok pt-timer hos. Han er fra Toten, akkurat som meg. Så fikk jeg for noen uker siden nyss om arrangementet på Facebook, og siden jeg er supermotivert for triatlonkonkurranser for tiden, måtte jeg bare slenge meg med.

Åsathlon foregår på Skumsjøen (rett ved Raufoss), og det er et sted jeg har tilbrakt mye tid i barndommen. Det gikk lysløype fra Raufoss dit om vinteren, mang en utedag på skolen har vi gått dit til fots og mange timer har blitt tilbrakt i vannet der om sommeren. Familien var jo smått legendariske på badeplassen på Skumsjøen noen år. Vi hadde nemlig en svart labrador som elsket å bade og ikke minst ta rennafart og sprinte ut over flytebrygga før han kastet seg ut i vannet. Helt fantastisk syn! Vi hadde ikke akkurat vannskrekk vi søstrene heller. Så det ble total mayhem på badeplassen når vi kom.

Åsathlon er en omtrentlig sprintkonkurranse, og ble avholdt forrige onsdag (så det ble en laaaang onsdagskveld på meg). Løypa er krevende. Slettes ikke flatt, og både syklingen og løpingen foregikk på skogsveier. Alle unntatt meg kjørte med terrengsykler. Jeg hadde tatt på knastedekkene på cyclocrossen min igjen og kjørte på den.

Forbereder meg til start

Flytebrygga har sett sine glansdager dessverre

Før start hadde det kun dukket opp fire damer, inkludert meg selv. Og den ene av mine konkurrenter hadde vært borte hos meg og gratulert meg med seieren i forkant, siden hun så at jeg var medlem av Oslofjord triatlon. Vel, et klubbmedlemskap sier ingenting om ferdighetene, og det skulle nå konkurreres før seieren kunne deles ut.

Jeg prøvde å forhøre meg litt rundt hvor nivået på svømmingen lå. Siden arrangøren mente at alle var dårlige, valgte jeg å stille meg langt fram. Rett før start åpnet også himmelens sluser seg, og jeg skjønte at dette kom til å bli nok en våt og kald triatlon.

Søsteren min og nevøen kom for å heie på meg. Sist nevøen min var med på triatlon pøste regnet ned, men det gikk veldig bra likevel. Så jeg satset på en gjentakelse av det.

Starten gikk, og jeg ble grovt tafset på fra alle kanter av en haug med karer. Men allerede ved første bøye begynte det å løse seg opp. Litt mer tafsing ble det underveis, men ikke for alvorlig. Jeg skjønte at jeg lå langt framme i feltet, og valgte derfor ikke å bruke masse krefter, men komme meg greit inn.

 

Inne til første vending (kilde: Åsathlon på fb)

Vi svømte to runder mellom to bøyer og inn til land. Ved land var jeg nummer fem. Men å komme seg på land på glatte svaberg med mørke svømmebriller på og ømfintlige føtter var ikke lett. Så jeg tapte noen plasseringer der.
Vel på land prøvde jeg å ta på meg slippers som jeg hadde satt fra meg, siden det var et stykke på sti til skiftesonen, mens jeg lette etter knappen for å trykke på lap på klokka. Greide ingen av delene, så det var nok et festlig syn. Løping i slippers gikk også ekstremt dårlig. Tror jeg har vunnet prisen for dårligste T1 noensinne i Åsathlon.
Kløningen fortsatte gjennom hele konkurransen, så jeg burde egentlig vunnet en egen pris for det. Men som overskriften forteller, så vant jeg på tross av all kløningen.

Siden det regnet valgte jeg å ta på jakke før syklingen. Det var smart, for det var slettes ikke varmt. Da jeg til slutt kom meg på sykkelen og i gang, så merket jeg kjapt at noe var galt. Det kom en veldig høy og rar skrapelyd fra forhjulet. Åh, nei! Jeg hadde tydeligvis ikke greid å sette på forhjulet helt riktig (jeg måtte ta det av for å få plass til sykkelen i bilen). Men jeg hadde ikke tid til å stoppe og gjøre noe med det, for jeg hadde los på noen karer rett foran meg. Etter bare én km går løypa rett inn i noen tøffe motbakker på ujevnt underlag. Så jeg hadde mer enn nok med å bryte meg opp dem, mens jeg prøvde å overhøre den uhyggelige lyden fra forhjulet. Men det var vanskelig å konsentrere seg om annet enn den stygge lyden. Sykkelen min er også tungt giret, så det var tungt å komme seg opp de bratteste kneikene. Men det gikk. Jeg måtte slippe noen karer forbi meg her.

Etter hvert gikk det utfor. Men det regnet, søla sprutet og det var veldig ujevnt underlag med mye store steiner. Så jeg turte ikke gi på, for jeg så ingenting. Nå hylte det fra forhjulet. Dette er nok den delen av løypa jeg tapte mest i forhold til karene på terrengsykler med demping.
Ved en bom som måtte forseres, valgte jeg å stoppe og prøve å sette på hjulet igjen. Det hjalp litt, men mulig jeg har gjort litt skade på skivebremsen.

Jeg hadde ikke sjekket klokka underveis, for på grunn av regn pluss dugg og søle på brillene, så jeg ingenting. Hadde også mer enn nok med å holde meg fast i sykkelen, for det ristet godt. Men etter hvert fikk jeg kastet et blikk på klokka, og oppdaget at jeg hadde greid å stoppe klokka i stedet for å trykke lap da jeg la ut på syklingen. Er det mulig? Hadde lånt klokka til Frode igjen (takk!), og har ikke knappene i fingrene. Vel, ingenting å gjøre med det. Fikk satt i gang klokka igjen, og nå gjaldt det å konsentrere seg om å ta seg i mål.

Inn mot T2; kald, men ved godt mot

Mot slutten av turen var tærne mine blåfrosne, og jeg var en eneste stor haug av gjørme. Det knaste i tennene, og drikke fra drikkeflaska var bare å glemme. Så jeg inntok ingenting underveis i hele konkurransen, og det gikk overraskende bra.

Jeg begynte å skimte et par karer foran meg mot slutten. Men syntes ikke det var verdt det å gi jernet på for å prøve å ta dem igjen. Ingen truet meg bakfra. Sykkelfarten var en ganske annen enn på Oslo tri, men løypa var også svært krevende sammenliknet med å sykle i Maridalen.

Inn til T2 sto søsteren og nevøen min og heiet og tok bilde av gjørmedynga som kom kjørende. Selvsagt enda mer kløning før jeg kom meg av sykkelen og ut igjen med joggesko på beina.

Ut på løpingen. Greide å trykke riktig knapp på klokka denne gangen. Sjekk de møkkete beina.

Jeg hadde ingen følelse i føttene da jeg la ut på løpingen, og begynte egentlig ikke å kjenne tærne mine igjen før godt inne i den fjerde kilometeren. Det var tungt å løpe, men ikke så tungt som på Oslo tri. Siden det ikke var noen å skimte bak meg, ga jeg ikke alt, men presset greit på. Det var mest stigning ut mot vending, så det var godt å vite at hjemturen kom til å bli litt lettere.

Kom mange karer imot på veien ut til vending, men på veien tilbake så jeg også at jeg hadde en del av dem bak meg. Hadde en ikke så langt foran meg, men syntes ikke det var verdt det å prøve å ta ham igjen.

Målgang

Første dame møtte jeg et godt stykke etter vending, og estimerte at hun lå ca. 2 km bak meg. Den neste lå over 3 km bak meg, og den siste hadde ikke kommet inn fra syklingen da jeg kom i mål. Så det må jo kunne kalles en rimelig overlegen seier til meg. Min første triatlonseier. Det var gøy!

Før start måtte vi skrive under på en egenerklæring. Der sto det blant annet at vi måtte være oppmerksom på beskjeden premiering. Dette punktet har jeg senere klaget på. For jeg fikk både en flott finishertrøye og vant en VO2maks og laktattest (som må tas på Gjøvik). Hvis det er beskjeden premiering, er totningene ekstremt bortskjemte med premier. For det er klart den fineste førstepremien jeg noensinne har vunnet (ikke at jeg har vunnet såååå mange). Tusen takk for det.

Fornøyd innehaver av ny trøye

På tross av at jeg vant, har jeg klaget på sluttiden. I følge listen brukte jeg 33 minutter på T2 og løpingen, og kom til mål 2 minutter før neste kvinne (som jeg ledet med 2 km på). Siden det jo er løping jeg har drevet mest med de siste årene, kunne jeg bare ikke leve det, og har herjet med arrangøren om dette i etterkant. Så ny sluttid er på vei. Siden jeg rotet med klokka på syklingen, har jeg ikke korrekt tid selv, men jeg hadde heldigvis tiden på T2 og løpingen. Så det ser ut til å ordne seg.

Har greid å slite ut cleatsene på skoene mine helt på bare noen få måneder.

Kan definitivt anbefale flere å reise opp og teste dette løpet (litt i overkant av 10 mil nord for Oslo). Tross grisevær og kløning, var det veldig gøy. Det er også viktig at vi støtter opp om ildsjelene rundt omkring som arrangerer slike konkurranser på dugnad.

Neste helg blir det årets siste triatlonkonkurranse for min del; Uvdal triathlon. Det er olympisk distanse, og de siste 3 km av løpingen er en alpinbakke som skal forseres med målgang på toppen. Men før det er det en sykkel som må vaskes, pusses, stelles og justeres grundig. Ingen kunne ane at den den opprinnelige fargen på den vår blå ved målgang.

Bogstad treningstri: vått klubbmesterskap

Klar til start, til venstre i rosa badehette (alle bilder: Oslofjord Triatlon)

I går var det treningstri på Bogstad igjen. Det ble en meget våt opplevelse, så motivasjonen var ekstremt lav der jeg sto i regnet før start.
Men det gikk seg til når jeg kom i gang i vannet. Syklingen var også en svømmegren i går. Ble våtere av syklingen enn av svømmingen. Likevel gikk det ganske greit.

Det verste med griseværet er at jeg har nevøen min på besøk, og hadde dratt med meg han på dette, stakkars (tante Grusom strikes again). Men tross at han ble gjennomvåt, syntes han det var gøy å se på. Heldigvis. Takk til Hanne Gro som kjørte oss hjem, så vi slapp å sykle. 

Kom litt tidligere opp fra svømmingen enn sist, skiftet litt raskere (selv om jeg tok på sokker) og syklet greit, selv om jeg overhodet ikke tok meg ut. Hadde mange menn bak meg, og noen tok meg igjen på syklingen. Men det var greit det.

Innspurt

Så til kveldens høydepunkt: jeg fikk revansje på den dårlige løpingen på Oslo tri. Hadde fine bein og det føltes mye lettere enn det har gjort før. Tok igjen ei dame og etter hvert til og med en veltrent kar (den satt!). Han la seg i rygg og tok meg i spurten (det samme gjorde en annen kar), men det er også helt greit. Selvtilliten fikk seg likevel en boost.

Summa summarum:
Tross griseværet perset jeg med hele 5 - fem minutter! What?! Jeg trodde det skulle bli veldig vanskelig å komme seg under 1.10 på Bogstad. Men det ble det visst ikke. Brant slettes ikke av alt kruttet, og det føltes faktisk lettere nå enn det gjorde i juli. Utrolig kult. Sluttiden ble 1.09.12. Den tiden får stå til 2015. Men det er forbedringspotensiale på alle deler av løpet, så jeg håper å kunne barbere den enda noen hakk til neste år.

Kvinnepallen i klubbmesterskapet

For å toppe det hele, ble jeg nr. 2 i klubbmesterskapet. Wow!

Triatlon er GØY! Jeg er hekta, og motivasjonen til å begynne å trene litt mer spesifikt for dette er på topp. Kanskje jeg til og med greier å komme meg i svømmehallen i vinter...

Oslo triathlon 2014: Bra debut, men potensiale for forbedring (så klart!)

Løp for fort for kameraet til å fange det opp (ha ha!). Foto: Hanne Gro Korsvoll

Kortversjonen av dagens konkurranse:

Kan nå kalle meg selv triatlet. Ble nummer 8 i mosjonsklassen og tiden ble 2.46. Så man kan faktisk bli noenlunde god i triatlon på veldig kort tid...

Svømmingen gikk ganske greit tross problem med høyrearmen (kjent skade). Sprengte meg overhodet ikke. Gjorde det unna på 29 minutter, og var oppe av vannet som nr. 12 i følge en kar som sto og ropte (11 var det riktige tallet).

Syklingen var dagens høydepunkt. Jeg koste meg voldsomt i min egen bakgård; Maridalen, og tok igjen flere både på første og andre runde. Ingen kjørte forbi meg. På vei tilbake begynte jeg å ane at jeg kunne greie å gjøre det unna på 1 time og 15 minutter. Og det greide jeg akkurat. Veldig fornøyd med det på en cyclocross uten tempostyre og med bare noen få sykkelturer i banken. Hadde fjerde beste sykkeltid faktisk i følge resultatlisten!

Så var det løpingen da - min idrett. Her skulle jeg jo være på hjemmebane. Men ikke i dag. Virket som om noen hadde satt Chicagotøfler (les: sementblokker) på beina mine. Killerinstinktet hadde jeg visst også glemt igjen i skiftesonen. Så jeg endte med å bli forbiløpt av hele fire damer på løpingen. WTF?! Lå rett i ryggen på to av dem ved målgang. Men hva hjelper det. Det ble joggetur i stedet for løpetur.

Så ja, det var en fin debut. Men den løpeetappen ergrer meg så mye at den må revansjeres. Men litt ekstra treningsmotivasjon kommer jo alltids til nytte.

Den lange versjonen:

Jeg har vært smålat i ferien, og ingenting har gått etter planen verken når det gjelder trening eller på andre områder. To do-listen jeg hadde for ferien har blitt lengre, ikke kortere de to siste ukene.

Kroppen har heller ikke vært på lag. Problemet med ribbein som hopper ut av stilling og stopper sirkulasjonen i høyrearmen er tilbake. Har hatt øreverk, og måtte droppe svømming ei uke. Og hælsporen har blitt verre og verre. Det går mot en ny kortisonsprøyte (når jeg kan få det inn i timeplanen). Så skippertakstreningen jeg planla, ble ikke så veldig intensiv.

Kan ikke huske å ha vært så spent foran en konkurranse på flere år, og det er positivt. Siden jeg har vært så avslappet de siste årene, har jeg aldri greid å ta ut alt.
Kjente suget i magen hele fredagen, og sov nesten ingenting i natt. Men jeg vet fra tidligere at det ikke nødvendigvis betyr så mye om man sover dårlig natten før, så lenge man har sovet greit den siste uka. Så jeg var ikke så bekymret over det.

Det lille jeg sov, så rakk jeg å drømme om at jeg snakket med Ole Einar Bjørndalen på en flyplass på Vestlandet. Javel? Uansett. Han er en av de idrettsmann jeg liker innstillingen til. Han virker å være mest motivert av å oppnå "det perfekte løp". Sånn tenker jeg også. Jeg er mer opptatt av opplevelsen av egen prestasjon enn av plassering og tid. Derfor blir jeg så ergerlig over det som ut fra min egen målestokk var en dårlig løpeetappe - og blir motivert til å forbedre dette. Men annet var kanskje heller ikke å forvente med kun to - 2 overgangsøkter gjennomført noensinne.

Strikklisser, kjedeolje på beina og tridrakt er en del av gamet.

Noen nybegynnerfeil ble det selvsagt gjort:
- Sikkert mye å lære angående å rasjonalisere tiden i skiftesonen
- Komme av og på sykkelen er heller ikke lett
- Turte kun å fylle 6 bar i dekkene. Burde vært minst 8. Men jeg hadde i hvertfall investert i nye asfaltdekk og service på sykkelen i forkant.
- Sykler på for tunge gir, men prøvde å skjerpe meg underveis
- Glemte å drikke underveis (skikkelig skallebank nå så klart). Fikk bare i meg en halv flaske og en geledrikk underveis på syklingen. Til arrangørene: vannstasjon ved målgang neste gang, pretty please.
- Hørte på de som anbefalte å droppe sokker. Fikk megagnagsår mange steder underveis på løpingen, og skoene var fulle av blod. Det ble litt hyling i dusjen etterpå for å si det sånn.

Jeg kom greit i gang på svømmingen i dag. Det var valgfritt med våtdrakt for mosjonistene, så jeg valgte det. Usikker på hvor mye jeg taper/vinner om jeg velger ikke å bruke drakt.
Det ble litt trangt i starten så klart. Men jeg lærte å svømme over folk på kurs med Rasmus Henning på torsdag, og satte lærdommen ut i praksis. Sorry ladies, men sånn skal det visstnok gjøres i triatlon har jeg lært av en proff.

Planen var å ikke bli revet med, svømme jevnt hele veien og heller øke på veien inn om jeg følte for det. Sånn ble det ikke, for høyrearmen dovnet bort halvveis, og jeg mistet kraft i taket. Men tror ikke jeg skal skylde altfor mye på det. Det er nok kanskje litt å hente dersom jeg gidder å trene svømming igjen. Det er begrenset hvor langt man kommer med at man trente litt svømming på 1980-tallet en gang. Men målet var 30 minutter, og det ble 29 uten for tung innsats - så jeg skal være fornøyd.

Hektisk i skiftesonen før start

Syklingen var som sagt en fin opplevelse. Ble litt tung i lårene mot slutten så klart, men det skal man jo være. Motiverende å holde unna for folk på temposykkel når man selv har cyclocross uten tempostyre.
Og ikke minst motiverende å sykle såpass bra på så lite trening. Sykling blir det definitivt mer av.

Greide å tigge meg til å få låne en klokke for anledningen, siden min gps-klokke ikke er vanntett. Det var gull på syklingen. Jeg ble veldig motivert av å se at jeg holdt den farten jeg ønsket (motsatt effekt å få beskjed om km-tidene på løpingen så klart...). Stor takk til Frode for lån av klokke. Made my day! Tvang en dame med maken klokke til å gi meg en kort innføring i multisportfunksjonen rett før start. Tusen takk til deg også du hyggelige damen fra Blodsmak.

Har bestemt at det nå er kjøpestopp mht triatlon for i år, så jeg må vente til neste vår før jeg investerer i en ny vanntett gps-klokke selv.

Når det gjelder løpingen så vet jeg ikke helt hva som gikk galt. De to overgangsøktene jeg har hatt har ikke vært så tunge. Jeg har jo slitt med hælsporen siden i fjor høst, som har satt meg en del tilbake. Jeg kan ikke trene fart, bare løpe rolig når jeg løper, for at det ikke skal bli for stor belastning. Men at jeg skulle bruke 55 minutter på 10 km hadde jeg virkelig ikke trodd. Håper jeg får bukt med hælen i løpet av høsten, slik at jeg kan trene fart igjen til vinteren.

Før konkurransen tenkte jeg at Haugesund 70.3 kunne være et mål for neste år. Ut fra dagens prestasjon frister det ikke å løpe en halvmaraton etter 9 mil sykling. Men det kan selvsagt endre seg.

Vel, dette ble en lang post. Til slutt vil jeg bare si at det er veldig hyggelig å være triatlet. Jeg har blitt tatt godt imot i Oslofjord, og har møtt masse hyggelige folk der, i Rye pluss, pluss. Liker meg veldig godt i denne gjengen. Vil også takke alle de hyggelige løypevaktene som i tillegg til den flotte jobben de gjorde, heiet masse underveis.

Ja, da er jeg altså en helt ekte triatlet. Nå gjelder det bare å finne ut hva som er neste konkurranse...