TC, Monte Gordo 2011 i bilder

Jeg tok på langt nær så mange bilder på årets tur som jeg gjorde i fjor, men noen ble det da. Har lagt ut noen på Picasa. Hvis du er interessert er det bare å klikke på bildet under.

TC, Monte Gordo 2011

P.S. Det er lov å stjele hvis du finner deg selv og det er bare å tagge i vei...

Portugal oppsummert

Yoga på stranden

Da er jeg tilbake til Oslo, og det er tid for ettertanke etter to fantastiske uker i Portugal. Har vært skikkelig trøtt i dag. Bare to timer søvn før avreise var visst ikke så smart, men fortjente en liten fest etter så iherdig innsats i to uker.

Det regnet litt da vi kom ned - faktisk slo det et lyn ned i flyet på vei ned for landing (skumle greier). Etter det har været bare blitt bedre og bedre, som en god norsk sommer. Herlig! Litt trist å komme tilbake til kuldegrader, men heldigvis har det blitt bart nok til at jeg kunne sykle til jobb i dag.

Appelsinblomster - lukter fantastisk

For å oppsummere det hele:
På to uker har jeg rukket å trene hele 37 ganger og løpt oppunder 170 km. Dette tross for to dager med migrene og en totalkollaps på Bergspasset. Jeg har også løpt hver eneste dag i 14 dager, det er ny rekord. Faktisk kjennes ikke beina så ille ut i dag heller.
Jeg fikk også med meg tre runder med kettlebells - så nå er jeg råsterk!

Selv om det kanskje høres mye ut med 37 treningsøkter på to uker, har jeg nok hatt et ganske lavt antall sammenliknet med mange andre. De fleste går knallhardt ut, og mange holder ikke mer enn noen få dager. Den siste morgenjoggen jeg var med på, lå jeg helt i teten etter å ha ligget nesten bakerst i begynnelsen av uka - men jeg holdt samme fart som jeg hadde gjort hver gang. Antallet som var med var vel også bare 20 % i forhold til mandagens morgenjogg.
Mange av øktene mine har også vært lavintensiv trening som yoga og flex (dynamisk stretching).

Treningsplanen slik den så ut etter uke 11

Treningsplanen slik den så ut etter uke 12

Resultatet fra Pricka tiden var at jeg hadde løpt 32 sekunder fortere enn jeg hadde tippet - ergo var det ikke jeg som hadde bommet grovt. Men jeg var langt unna å vinne.

Antallet vondter underveis har vært mange, og det gikk med en del smertestillende tabletter den første uka. Men det var stort sett grunnet hodepine. Den andre uka fungerte hele kroppen mye bedre, og jeg tydde kun til muskelsalvene. Lukten av menthol har hvilt tungt over hotellrommet jeg bebodde den siste uka, men da bodde jeg også der alene - så det plaget ingen. Takk Julia for linimentet du la igjen til meg, det har blitt flittig brukt! Takk også til Christina, det var skoj å ha deg som romskompis den første uka - og håper du lever lenge på femmilen?
Mine plager grunnet Morton's nevrom i begge føttene har jeg stort sett greid å holde i sjakk, men så har jeg stort sett også bare løpt kortere turer. På begge Bergspassene kom det på slutten, men det ble ikke helt krise.

Antall besøk og penger brukt i Runner's store har vært svært, svært nøysomt sammenliknet med i fjor. Innsparingene har i stedet blitt brukt på behandlinger - to hos naprapat og en hos ortoped/idrettskirurg. Fortsatt er jeg litt i stuss over hvordan man kan få seg til å betale så mye penger som jeg har gjort, for å bli påført så mye smerte som jeg ble påført de to rundene hos naprapaten. På onsdag skal jeg til kiropraktoren min her i Oslo, det blir sikkert heller ikke bare kos.

Har i år som i fjor, møtt mange nye mennesker som jeg håper å holde kontakten med framover. Vi sees vel igjen i Monte Gordo til neste år, om ikke før?

Selv om været har vært kjempebra og sola har stekt, har jeg faktisk ikke blitt solbrent; kryss i taket!
Antall bad i Atlanterhavet har dessverre bare blitt ett - forbedringspotensiale til neste år, altså.

Jeg har også fått tid til å gjøre ting jeg ikke rekker ellers, som å lese to bøker, blant annet mursteinen Freedom av Jonathan Franzen (anbefales). Har dessuten også nesten fått sett ferdig tredje sesong av True Blood, et prosjekt jeg har hatt gående siden november.

Til slutt kan jeg stolt fortelle at jeg har blitt tatt opp som hedersmedlem og som første utlending i Rune Larssons darling team (eller var det club?). Av Rune himself, godkjent av kona Mary. Smooth operator with the ladies han Rune. Noen av de aller beste komplimentene jeg har fått i livet har jeg fått av ham, og jeg vet jeg ikke er den eneste - langt derifra.
Uansett, det var tøffe opptakskriterier for medlemskap. For det første må man være et rejält, äkta fruntimmer (ett av kriteriene for å være det var blant annet å kunne backa med släp dvs. rygge med tilhenger), ha vært med på langtur med Rune og beriket hans liv. Vel, jeg kunne visst stå inne for alle kriteriene og bærer medlemskapet med stolthet!

På langtur med Rune i fjor

Det jeg nå står igjen med, foruten muskelverk, er masse ny inspirasjon og motivasjon. Er superklar for en ny sesong. Godt det bare er tre uker til neste treningsleir, men det blir en kortere affære denne gangen. Men bra blir det helt sikkert.

I mellomtiden skal jeg også løpe Fredrikstadløpet (halvmaraton 10. april). Men er urolig for at det skal gjøre veldig vondt i beina - derfor fint om jeg kan slippe mas om pers denne gangen. Fredrikstad blir bare et testløp for å se om jeg greier å løpe 21 km på asfalt i litt tøft tempo. Göteborgsvarvet nærmer seg nemlig med stormskritt.

Planen for uka som kommer er å ta det ganske rolig, trene litt - men ikke mer enn at kroppen får mulighet til å reparere seg og forhåpentligvis superkompensere seg etter to uker med hardkjør.

Skal forsøke å legge ut noen flere av bilder i løpet av uka til de som måtte være interessert.

Siste dag i Portugal

Men likevel ikke det siste blogginnlegget om turen. Kommer nok til å legge ut en oppsummering av turen når jeg kommer tilbake til Oslo. Er nødt til å roe ned på treningen noen dager når jeg kommer hjem, så da har jeg god tid til andre ting.

I skrivende øyeblikk har jeg kun én trening igjen; fartslek og løpestyrke kl. 16.30. Deretter er der middag og fest, og tidlig i morgen tidlig drar vi hjem, dessverre. Men om jeg ikke mentalt er klar for å reise, tror jeg kroppen er det.

Gårsdagen ble brukt til å kjøre Bergspasset igjen, også denne gangen gikk jeg for både 14 km-sløyfa og 10 km. Kan med en gang avsløre at det gikk mye bedre enn sist uke. Avtalte å løpe sammen med en annen deltaker, Anne, hele veien. Vi holdt samme fart, peppet hverandre opp alle de tøffe bakken og skravlet hele veien. Da går to og en halv time veldig fort.
Var ikke så preget av gårsdagens kettlebellstrening heller som sist fredag, men underveis fikk jeg mer og mer vondt i setemuskulatur, hamstring og etter hvert på yttersiden av kneet (den var ny!). Kroppen prøver tydeligvis å si at den ikke synes det er så voldsomt smart å løpe så mange dager i strekk. Jeg har nemlig ikke hatt én eneste hviledag fra løpingen her nede.

Meg og Anne etter å ha fullført 24 km med innlagt appelsinslang

Men vondt eller ikke, Bergspasset var en kjempeopplevelse denne gangen. Pasi Salonen løp med oss de siste 10 km. Eller det vil si, han løp med oss litt, stakk i fra, løp tilbake til oss igjen og gjentok så det hele på nytt. Var omtrent som å ha med seg en engelsk setter på tur. Men mannen er i stand til å gjøre en ironman på godt under ni timer, så han bør jo være i vesentlig bedre form enn to mosjonistdamer.

På ettermiddagen var jeg hos naprapaten igjen, og med god hjelp fra undertegnede fant han en god del smertefulle punkter å klemme på. De 30 minuttene med ham kommer jeg til å huske noen dager. Au!
Men jeg fikk bare det jeg ba om, så jeg får skylde meg selv. Etter å ha vært til diverse behandling de siste årene, kan jeg nå selv peke ut punktene det skal trykkes på - og deretter betale prisen for det (dvs. tviholde meg i benken og banne høyt).

I dag har vi kjørt Pricka tiden. Der løper vi en femkilometer hvor vi på forhånd har gjettet hvor fort vi skal løpe. Den som kommer nærmest tiden man har angitt vinner premiepotten, som er en euro fra hver deltaker. I fjor var det ei som greide det nøyaktig på sekundet. Svaret på hvordan det gikk, får vi først i kveld. Men enten så har jeg bommet grovt, eller de som kom i  mål rundt meg bommet grovt.
Jeg tippet at jeg skulle løpe på 26.57. Siden jeg er ganske sliten nå, løp jeg så jeg fikk opp pusten og pulsen litt. Prøvde å holde passe avstand til en kar som skulle løpe på 25.25 - men tror jeg kom lenger etter han i mål enn ett og et halvt minutt.

Etter målgang tok jeg turen første og eneste bad i Atlanteren. Burde blitt flere merker jeg nå - som en av trenerne her sier; man angrer aldri et bad. Så sant, så sant! Angrer vel heller på de badene man ikke tok. Det er to mil med fantastisk sandstrand her, og jeg har ikke benyttet den til særlig annet enn å løpe på.
Nye muligheter til neste år - for jeg skal tilbake. Hvorfor er det ikke flere nordmenn her, det lurer jeg på? Dette stedet og opplegget er jo bare fantastisk!

Kroppsfiksering og visualisering

Trainingcamp survival kit: elektrolytter, linimenter for såre muskler, solkrem, sportstape og magnesium. Alt har vært høyst nødvendig og flittig brukt.

Denne uka har jeg så langt følt meg mye sterkere enn i forrige uke - bank i bordet. Det er enda noen dager igjen. I morgen er det nytt forsøk på Bergspasset. Men jeg fikset fire runder med trening i går uten problem. Svingte meg til og med på et danspass på stranden til slutt. Selv om det er litt å utsette på koordinasjonen, er det ikke hver dag man får danse sammen med en som har danset på scenen med Madonna, så da er det bare å kaste seg ut i det. Var kjempegøy!

Jeg er på langt nær den eneste som føler meg, eller kanskje helst ser sterk ut, her nede. Det er for tiden mange friidrettslandslag som er her nede og trener - så det er mye å se på når man er ute og trener. Jeg har så langt observert finner, tyskere, ukrainere, litauere og flere andre østeuropeiske nasjonaliteter av ukjent art og nå sist også amerikanere.

Etter at jeg begynte å trene så mye har jeg vel blitt godt over middels interessert i kroppen og dens funksjoner. Det er ganske spennende hvor lett det er å se hvilken idrett utøverne bedriver når man møter dem; kasteøvelser, hopp og løpere - definitivt forskjellig bygd.

Samtidig skal aldri skue hunden på hårene heller; jeg ser vel mer ut som en som driver med kasteøvelser enn en løper - men så er ikke jeg noen eliteutøver heller. Da hadde jeg måtte gjøre noe med kroppsammensetningen min, gitt...

Særlig de amerikanske løperene har vært et flott skue å møte ute i skogene her. Første gangen jeg møtte dem, var mens jeg slet meg over en bakke (dunk, dunk, dunk). I det jeg skal til å runde toppen kommer det et langstrakt vesen imot meg fra den andre siden. Tror han tok bakken i tre steg og svosj var han langt forbi - for et imponerende syn. Definitivt en løper!

På samme reise som meg er det også en del triatleter, noen av dem på  elitenivå - og disse er virkelig imponerende gjennomtrent. Hver en muskel i kroppen er i bruk - det ser i hvertfall sånn ut fra utsiden. De ser utrolig sterke ut. Ikke sterk som de russiske biffene som ligger nede ved poolen hele dagen (definitivt kastere), men sterk som i både sterk av typen muskuløse samt raske og utholdende. Sånn vil jeg også bli.

Som sagt har jeg så langt følt meg sterk denne uka, og det har jeg også merket på løperundene mine. Det går lettere og lettere, og fortere og fortere... Herlig! Faktisk har jeg så langt løpt hver eneste dag siden jeg kom ned hit, og har ingen planer om å trappe ned igjen før jeg er hjemme. Så mange dager i strekk har jeg aldri løpt før, tror jeg. Selv ikke i sommerferien.

På en av løperundene hvor jeg lett lå og cruiset i 5:30-fart (lenge siden det sist den farten føltes lett), begynte jeg å visualisere i mitt indre at jeg hadde kroppen til en av triatletene. Fortsatte å visualisere hvordan det ville kjennes ut å løpe i en kropp som er i stand til å gjøre en ironman på 8 timer og 15 minutter som Clas Björling. Riktignok litt far out - men tross alt mer realistisk enn å visualisere meg selv som en kenyaner.

Uansett, nok kroppsprat; poenget er bare at det hjalp å visualisere på den måten. Jeg følte meg supersterk; skuldrene falt ned, brystet og hofta kom fram og det ble skikkelig saft i frasparket. Plutselig lå jeg og cruiset i 5:15-fart, lett som bare det. Dette trikset skal jeg huske og bruke igjen - kanskje det hjelper meg litt på slutten av et løp. Anbefales å prøve.

Nå begynnermusklene å bli ganske slitne etter å ha løpt hver dag og fått kjørt seg kraftig innen diverse styrketreningsvarianter. Hamstrings har fått det såpass at jeg sliter med å sitte ned særlig lenge av gangen. Har time hos naprapaten her nede etter bergturen i morgen - og da behøves det sikkert sårt. Så får kiropraktoren ta seg av resten av vondtene jeg har pådratt meg til uka. Likevel, det er bare så verdt det!

Om noen skulle behøve bevis på at jeg trener...

Så er det lagt ut masse videoer fra forrige ukes trening hos Runner's World, klikk her. Det er fare for at jeg har blitt festet på film et par ganger, men jeg tør ikke se etter. Å se seg selv filmet på intervalltrening er sjelden heldig for selvtilliten.
Så hvis nysgjerrigheten skulle ta overhånd, og du skulle bli blind - ikke skyld på meg... Jeg har advart!

Adelheid prøver ting hun aldri har gjort - og delvis aldri ønsker å prøve igjen...

Programmet for denne første uka i Portugal har overskriften lugn (dvs. rolig), og sånn har den også delvis blitt for meg - men det er høyst ufrivillig!

Det er flere enn meg som tar det lugnt denne uka.

Det startet på tirsdagen. Hadde følt meg tung i hodet helt siden jeg kom, men men avskrev det for to dager på reisefot med veldig lite søvn samt tungt vær her nede. På ettermiddagen skulle jeg på en yogatime, og bare minutter etter at vi hadde startet begynte jeg å se veldig dårlig. Eller det vil si, jeg fikk kraftige synsforstyrrelser og det betyr bare en ting; migreneanfall på vei. Valgte å fullføre timen, siden jeg tenkte at yoga umulig kan gjøre annet enn nytte for kroppen. Deretter var det rett i seng og resten av dagens trening utgikk.

Onsdag følte jeg meg fortsatt tung i hodet, men gikk likevel på med krum nakke. Kveldens intervalltrening ble derfor bare sånn passe, og jeg ga meg før det var slutt.

10 dollarbrillene fra Las Vegas fungerer også utmerket på stranden

Torsdag løp jeg en lengre tur før frokost i strålende vær. Kroppen føltes fin igjen og alt var velstand. Planen var uansett å ta det rolig denne dagen for å lade til Bergspasset dagen etter, hvor jeg hadde tenkt å løpe både runden på 14 km og 10 km. Derfor tok jeg en time kalt flex etter frokost for å få strukket på såre og støle muskler (for det har jeg greid å opparbeide tross alt), veldig bra time.

På ettermiddagen skulle jeg forsøke noe jeg aldri har gjort før, og som jeg så veldig fram til, nemlig kettlebells. Egentlig burde jeg tatt det ganske rolig, for å spare beina til dagen etter, men nei...
Det var bare så altfor gøy og så altfor meg! Brutalt løfting og svinging av tunge vekter - det kan jeg like.

Visst er jeg akademiker og har foretatt en større klassereise sammenliknet med mine foreldre, men plutselig merket jeg mine aner; tusenvis av år bakover i lavere bondestand uten noen form for forfinet blod innblandet. Min indre budeie kom fram med et brøl, og jeg slengte rundt meg med kettlebells som om jeg aldri skulle gjort annet. Kroppen fikk kjørt seg, og jeg tok ut det som var. Lårene var helt gjennommørnet etterpå.

Det kommer til å komme en lapp i forslagskassa til studentidretten om å få en sånn trening på timeplanen når jeg kommer hjem. Dette vil jeg gjøre igjen.

Fredagen opprant med sol fra skyfri himmel. Tilsynelatende en perfekt dag for å løpe en lengre, kupert tur i flotte omgivelser. I fjor løp jeg runden på 14 km først, og deretter sammen med Rune Larsson tilbake til hotellet - totalt 44 km ble det den dagen. Men det var i fjor.

Hittil i år er det lengste jeg har løpt 14 km på grunn av vonde føtter - men planen var å teste ut smertegrensen; først løpe 14 km-runden og deretter en annen runde på 10 km.
Begge rutene svært kuperte.

Jeg ble skysset i gang mens jeg egentlig var på vei ned en åsside for å kvitte meg med morgenkaffen, så det fikk vente. Og som vanlig her nede, var tempoet altfor høyt. Jeg la meg derfor bak i gruppen, og løp i mitt eget tempo. Likevel gikk pulsen svært høyt, tross at pusten ikke var så tung - uvant med stekende sol og varme.
Turen gikk egentlig bra, selv om det var hardt å løpe opp bratte bakker i varmen med støle bein. Ved drikkestasjonen etter ei mil ble jeg tatt igjen av Kristin Lie og Pasi Salonen (triatleteliteutøvere), tydelig mer vante til varmen enn meg, og de forsvant ut av syne etter hvert den siste biten på 14 km-sløyfa.

Nå var det såpass slitsomt at jeg skjønte at det ville være litt mye å tro at jeg skulle få til en god intervalltrening dagen etter. På 10 km-runden var det en god del drøye bakker og absolutt ingen skygge, men jeg holdt ut og løp opp alle bakkene. Kjente at jeg var veldig tørst, og begynte å bli redd for at det ikke var noen drikkestasjoner på denne runden. Men det var det heldigvis, og vi tømte det siste som var igjen.

Inntil da hadde jeg følt meg sterk, og ligget foran de to siste i gruppa. Men nå begynte jeg å føle meg uvel, og slet med å holde følge med de to siste i gruppen som skulle løpe 24 km. Hadde allerede takket nei til energidrikke, fordi jeg trodde det bare var vann jeg trengte - men da neste tilbud kom, takket jeg ja. Men da var det for sent.
Det gikk det brått og bratt utfor fysisk med meg. Først måtte jeg gå opp en bakke fordi jeg var så uvel, og så blir alt litt uklart, men jeg husker at jeg plutselig fikk forferdelig problemer med å puste. Jeg greide bare ikke å trekke luft ned i lungene - som om jeg hadde krampe i halsen og lungene. Usj, så skummelt det var. Men jeg holdt hodet kaldt, og pustet så godt jeg kunne. Tenkte at dette har sikkert hendt folk før meg.

Han som var med oss fra Springtime dro raskt konklusjonen at jeg hadde akutt saltmangel (heteslag?). Så da har jeg prøvd det også, og kan krysse det av lista - og har forhåpentligvis lært til senere.
Etter å ha fått i gang lungene igjen, prøvde jeg å løpe litt, men da kom det tilbake - og etter å ha prøvd nok én gang til med samme resultat, var det bare å innse at jeg var sjanseløs på å løpe, og måtte derfor gå de siste tre-fire kilometerne tilbake til der vi startet. Heldigvis var det en leder, Magnus, som passet på meg og at jeg kom meg tilbake.

Dette er utvilsomt den fysisk verste opplevelsen jeg har hatt innen løping (og kanskje utenom løpingen også) - å ikke få puste er utrolig skremmende. Har nå lært at man skal ta saltinntaket alvorlig, og fikk masse tips av Kristin Lie under middagen samme kveld. Viktig å lære av de som virkelig kan dette - energibar med saltstrø på er visstnok toppen. Jeg er skeptisk, siden jeg i utgangspunktet ikke er verdens største fan av Maxim energibarer (det vet crewmedlemmet alt om), men må man så må man...

Det er sommer, det er sol og det er best å ligge fullt påkledd under et ullteppe..

Resten av dagen lå jeg fullt påkledd under et ullteppe på sofaen og frøs, mens sola skinte fra skyfri himmel ute og jeg hørte plask fra bassenget rett under. Etter hvert innfant det seg også en skallebank av større dimensjoner. Jeg hadde også bestilt massasje denne dagen, altså mer smerte. Denne fredagen ble virkelig a day of pain (selvpåført dog).

Neste torsdag har jeg forhåpentligvis vendt meg mer til varmen, og kan få revansje på Bergpasset. Dagens positive nyhet er at jeg ikke fikk kjempevondt under beina. Jeg kjente det, men det var ikke overveldende ille.

Denne uka har til nå absolutt ikke gått etter planen (bare løpt 64 km så langt), men jeg har hatt det fint likevel. I neste uke har programmet overskriften kraft, og jeg håper det har overføringsverdi på min kropp også. Ingen planer om å gi opp enda. Jeg tar det rolig i dag, siden jeg fortsatt ikke er helt i slaget etter gårsdagens skrekkopplevelse, og i morgen er det byttedag og derfor lite program.

I morgen drar mine polare Christina og Julia også, og jeg må finne meg nye venner. Blir spennende å se hvem som kommer da.

Lykke KAN faktisk kjøpes for penger...

Utsikten fra balkongen på hotellrommet

I hvertfall opplever jeg det sånn for øyeblikket. Jeg befinner meg nå i Monte Gordo på Algarvekysten i Portugal, bare vel fire km fra grensen til Spania.
Samme opplegg som jeg var på i fjor, Traning Camp med Springtime travel i samarbeid med Runner's World i Sverige - eneste forskjell er at jeg denne gangen skal være her i hele to uker, herlig! I tillegg kjenner jeg mange fra før - i fjor dro jeg helt på egenhånd uten å kjenne en sjel.

Kroppen kommer til å være sliten når jeg kommer hjem!

Det er 200 svensker her og meg... Heldigvis kommer Kristin Lie nedover på onsdag, så jeg ikke blir helt alene. Men jeg har, som sist, møtt andre nordmenn i pinjeskogen rundt byen.

Før jeg kom hit hadde jeg hele tre - 3 hviledager i strekk. Det er sjelden vare. Var på seminar, litt sliten og i dårlig form samt at jeg reiste til Stockholm før jeg dro hit, så det var ingen mulighet - og jeg regnet med at jeg kom til å ta det igjen i fulle monn her nede.
Husker fra i fjor at jeg gjerne trente tre-fire ganger om dagen, og at jeg var veldig sliten utover i uka. Så i år skal jeg ta det bittelitt roligere - skal tross alt holde ut i to uker. Men ser rundt meg at det er en del som kommer til å gå på en smell ganske kjapt. Det makses totalt på hver eneste løpetur, og alle treningsformer skal prøves i løpet av én dag - det kan gjerne bli litt slitsomt dersom man bare er vant til å trene to til tre ganger i uka hjemme.

Mye klær som skal tørkes når man trener tre ganger om dagen...

Selv har jeg så langt vært flink til å holde lav intensitet på løpeturene, sånn at jeg orker å være med på intervaller (planen er tre av dem denne første uka). Skal heller ikke ta mer enn tre styrketreninger denne uka, men heller fylle på med yoga og stretching i ledige stunder. Har bestilt meg massasje på fredag, og det kommer sikkert til å behøves - hamstrings skriker allerede.

Må teste litt hvor langt jeg greier å løpe her nede også, så får jeg en pekepinn på hva jeg kan forvente at føttene (og hodet) tåler når sesongen starter. Har jo ikke løpt mer enn 14 km på én gang siden før jul.
Rune Larsson er her nede, så tilbudet om lange langturer er mange - men jeg tør ikke bli med.
På fredag avholdes det såkalte Bergpasset, og der er planen å forsøke meg på 24 km. Den turen går på stier og myke veier, så sjansen er derfor litt større for at føttene skal tåle distansen enn om jeg skulle løpt på asfalt.

Hvis jeg tør, skal jeg spørre om jeg får henge med triatletene som er her på en av svømmetreningene deres også. Det hadde vært gøy å teste det igjen.

Laget et plan sammen med kiropraktoren før jeg dro ned om at jeg skulle teste hvor mye beina tåler (blir jo også en mentalt test av hvor mye smerte jeg tåler før jeg kaster inn håndkledet). Hvis Bergspasset denne uka går bra, kanskje jeg tester flere langturer i neste uke.
Blir det ille, blir det ingen løpeturer med Rune Larsson i år - synd! Som kiropraktoren sa; de får hente deg i en bil om det blir for ille... Vel. da biter jeg nok heller tenna sammen og kryper til målstreken. Uansett, han skal få nok å jobbe med når jeg kommer hjem - her skal det kjøres hardt uansett!

Da vi kom ned hit var det  samme vær som i fjor - det vil si styrtregn. Men nå har sola kommet, og den er spådd å vare resten av turen min. Hurra!

Dette kan jeg leve med!

Mer oppdatering kommer kanskje, dog med ujevne mellomrom. Nå må jeg forte meg tilbake til hotellet for å skifte til treningsklær, neste økt er yoga på stranden etterfulgt av en 10 km rolig løpetur.

Ikke så dårlig på ski likevel...

Jeg påstår at jeg er dårlig til å kjøre nedoverbakker på ski, selv om jeg har blitt mye bedre siden jeg kjøpte meg ski igjen for to år siden. Men jeg er langt fra så god som jeg ønsker å være. Så fikk jeg se denne videoen - og selvtilliten er nå på topp:

Jeg har kjørt ned veldig mye verre bakker enn dette i vinter og fortsatt stått på beina, uten problemer.

Selv om det er vanskelig ikke å le, er moralen at man slettes ikke behøver være Marit Bjørgen eller inneha tilsvarende skiferdigheter for å delta i skirenn - selv ikke Vasaloppet...

Mylla - Hammern via den STORE omveien!

I dag har jeg foretatt sesongens aller siste skitur - i morgen settes skiene i boden. Har ikke mulighet til å gå på ski de neste tre ukene, av grunner jeg sikkert kommer tilbake til ved en senere anledning. Når kalenderen begynner å vise april, vil jeg heller løpe på barmark enn gå på ski på råtten snø.

Siden det var sesongens siste skitur måtte det jo foregå med litt stil - så da bestilte jeg plass på skibussen igjen. Jeg har allerede gått over Katnosa, Katnosfjellet og Kikuttoppen tre ganger i vinter, så derfor hadde jeg lyst til å forsøke meg på en annen rute tilbake til byen. Beklageligvis hadde jeg glemt to veldig essensielle ting da jeg dro, begge deler var lagt fram på stuebordet; kart og solkrem. Har fått angre litt på at jeg glemte nettopp disse tingene. Sola har stort sett brent på nesen hele den lange veien tilbake fra Mylla, og det kjennes godt for øyeblikket. Ingen tvil om at det går mot vår, og at sola steiker både snø og vinterblek ultranordisk hud!...

Lett rosa i huden etter tre mil med sola i ansiktet, og enda 25 km igjen med samme behandling. Fikk tyn for at jeg hadde så lite sportsaktige solbriller på torsdagens skitur - men jeg vil bare opplyse om at de er kjøpt for 10 dollar i Las Vegas og fungerer utmerket til formålet. Mine solbriller er tøffe, så det så!...

Dagens matpakke var VM-boller med brunost, det var et valg jeg var veldig godt fornøyd med. Synd VM er over snart, for bollene var gode de...

Bussen til Mylla var overfylt av folk som skulle ut på ski, og jeg fikk samme problem på veien som sist. Igjen gikk derfor turen fram til Tverrsjøstallens bråkete utedo (lokalisert vegg i vegg med aggregatet) veldig fort.

Etter Tverrsjøen møtte jeg knapt et menneske før jeg nærmet meg Kikut igjen - for jeg har vært i villmarka og gått løyper nesten ingen går. Mange steder var det knapt løyper igjen, dels fordi de ikke har blitt kjørt på lenge, eller kun blir kjørt med scooter som bare pakker snøen og dels fordi de hadde blåst igjen.
Det blåste nemlig mye i dag, og over vannene merktes det godt. Jeg gikk over Hakloa for bare et par dager siden, og da var det kjempefine løyper der - nå kunne man knapt se dem.
Dagens tur har delvis vært veldig tung og delvis veldig lett å gå, så det har både gått fort og sakte med meg.

Siden jeg som nevnt hadde glemt kartet, ble det gjort noen feilvurderinger underveis, og etter tre timer i delvis tunge løyper sto jeg på Stålmyra, øverst i bakkene fra Stryken, 25 kilometer igjen. Men nå visste jeg i hvertfall hvor jeg var og veien tilbake. Litt vondter i beina hadde jeg selvsagt. Pluss at kiropraktoren knakk opp igjen hoftene og anklene mine i går, så jeg var litt mørbanket, men følte meg ellers veldig frisk og sterk.  Fem-seks timer på ski skulle jeg derfor kunne takle.

Var ikke innom Kikut i dag, men tok av 500 meter før og gikk mot Skar, der jeg etter hvert (etter en bom og påfølgende strafferunde) tok av ned mot Skjærsjødammen og Hammern.

Endelig skilting jeg skjønte noe av...

Dagens skiforhold har vært veldig varierende, og jeg skjønner at folk kjøper seg smørefrie ski. Det er alt fra blåis til våt snø; glatte forhold. Har fått brukt armene godt. I tillegg er det mye nedfall i løypene, så det lugger også en del. Men jeg har faktisk ikke vært nedi med annet enn ett kne i dag, ikke verst. Har jo tross alt vært ned en del bratte skrenter dekket av issvuller og mye annet som gjør nedfarten i overkant spennende. Ingen tvil om at det hjelper å øve på ting man er dårlig på - men det er fortsatt langt igjen. Skulle gjerne vært den som turte og sette nedfor enhver bakke i hockey, men det får bli til neste år...

Har kikket på kartet i etterkant og funnet ut hvor jeg har gått. Ser at det stemmer at min rute var en god del lenger enn de jeg har gått før. En skikkelig real avslutning med godt over fem mil altså. Siden kvinnene ikke får gå femmil i VM, gjorde jeg det for dem i dag.

Rakk akkurat bussen fra Hammern. Det var utrolig godt beregnet på en så lang tur (det var ikke beregnet). Maridalsbussen går jo bare en gang i timen. På bussholdeplassen var det mye folk som hadde vært ute i løypene og heiet på tremila, så da fikk jeg vite resultatet fra den også (fikk ikke radioen til å fungere underveis).

Siden dette var sesongens siste skitur er det vel på sin plass med en oppsummering. Jeg gikk en del på ski i fjor også, men aldri har jeg gått så lange turer som i år. Det har vært en flott skivinter, og jeg er veldig glad for at jeg har muligheten til å gå langt på ski når beina nekter meg å løpe langt.
Nesten 90 km på ski ble det denne uka. To skiturer i fantastisk solskinn. Til sammen har det blitt ca. 440 km på ski etter nyttår. Det er jeg fornøyd med, selv om jeg egentlig ikke har gått så veldig mange turer. Håper forholdene blir like flotte neste vinter, så skal jeg gjøre mitt beste for å slå antallet kilometer fra i år.

Adelheid tester "en Nordthug"

Det er jo så in å trene som Nordthug om dagen, så da måtte jeg jo også kaste meg på bølgen og ta en bitteliten test av opplegget. Hvorfor? Fordi jeg kan, vel...

I dag var det nemlig den årlige skidagen på jobben. Buss til Stryken og deretter skitur til Kikut og inn til byen.
Siden det er torsdag er det også intervaller med OSI. Det er jo nyttårsforsettet mitt i år; få med meg så mange intervalltreninger med OSI som overhodet mulig. Ergo, sto det også fortsatt på programmet. Puh!

Her var jeg mens du var på jobb!..

Begge deler har blitt utført, men ingenting helt etter planen så klart - det hører jo til sjeldenhetene.

Skituren var fantastisk! I Oslo var det tåke, men så fort vi nærmet oss Oppland forsvant den til fordel for strålene og etter hvert varmende sol. Tåka fant jeg igjen på enden av Bjørnsjøen, og siden har jeg ikke sett noe mer av sola i dag.

Jeg hadde smurt skia på forhånd (og rubbet selv for første gang), og hadde gamblet med to lag lilla og ett lag rødt. Men på Stryken var det kaldt og blåføre - så jeg hadde godt feste opp de første bakkene, dvs. jeg var helt uten glid. Opp bakker har man uansett ikke bruk for glid, og de første fem-seks kilometerne er kun bakker - og de gikk radig!
Det var mye folk, og det gikk sport i å plukke rygger oppover - og til slutt var det få igjen å plukke, og plutselig var jeg på toppen. Der ventet sjokolade og skryt for at jeg var så rask, da jeg kunne opplyse om at jeg hadde vært med buss nr. to, ikke den første slik de antok... Ros er kos.

Deretter begynte sola å ta skikkelig på snøen, og mitt smørevalg ble mer og mer rett. Over Hakloa fikk jeg veldig god flyt, og før jeg visste ordet av det var jeg på Kikut. Må innrømme at denne delen av turen også inkluderer ett fall, av typen skikkelig på trynet - helt bokstavelig. Venstre kjake var en av de første kroppsdelene som nådde bakken - men nok en gang var det bare stoltheten som tok skade...

Jeg hadde en avtale kl. to i dag som jeg var nervøs for at jeg skulle rekke, men halvveis lå jeg så godt an at jeg unte meg en laaang pause i solveggen på Kikut.

Resten av turen gikk jeg med vilje på lavere intensitet enn den første halvdelen, men forholdene var fine - så det gikk mye, mye raskere i dag enn det har gjort når jeg har gått den samme løypa tidligere i vinter. På slutten var det så glatt at jeg slet med bakglatte ski, og var ufrivillig nedi med knærne et par ganger.

Jeg rakk avtalen med veldig god margin. Innen klokka fire var jeg hjemme igjen, spiste havregrøt og tok en liten dupp på sofaen - skikkelig Nordthug. Rett før kl. seks var jeg på Bislett, klar for tusinger.

Kroppen føltes ganske bra, tross at skituren ble gått mye hardere enn jeg hadde planlagt på forhånd. Jeg tok det ganske pent på den første intervallen, og det føltes fortsatt bedre enn ventet. Men jeg kom ikke særlig høyt i puls. På den tredje tusingen sank pulsen veldig, og på den fjerde følte jeg meg svimmel og uvel. Så da tok jeg hintet og avsluttet der. Men slettes ikke så verst økt likevel. Ble nesten en 4×4, selv om jeg ikke skal påberope meg at dagens tusinger gikk i firefart. Løpeturen fra Bislett og hjem var tung.

Men dagens sluttsum ble ca. 35 km på ski og rett i underkant av 10 km i løpesko, slettes ikke så verst. Men jeg hadde ikke orket å være Nordthug hver dag...

I morgen tidlig har jeg dobbelttime hos kiropraktor, og det kommer til å bli vondt. Helt selvforskyldt!

Ny sportsdrikk oppdaget på Meny!

Alt man behøver for optimal ytelse!

Sist jeg var innom Meny og handlet, kom jeg ved en tilfeldighet over den beste sportsdrikken jeg har sett til nå, i form av...

Jada, det er alkoholfri øl vi snakker om...

Det hender jeg skeier ut med en alkoholfri øl, og er derfor alltid på utkikk etter nye merker og typer. Her om dagen fant jeg alkoholfri Carlsberg på Rema. Flasken var veldig fin, smaken helt grei. Bayerutgaven av Munkholm er veldig god, det samme er Hansa null.

Den dagen man begynner å drikke alkoholfri øl har man sikkert mistet all streetkred, men samma det...

Vel, i hvertfall - jeg hadde rimelig høye forventninger til fangsten  fra Meny. Smakte en alkoholfri variant av Weissbier på et utdrikningslag i sommer (jada, denne dama er skikkelig vill - men det var helgen før Stockholm marathon...), og den var veldig god, mye smak.
I tillegg må jeg legge til at jeg har tilbrakt ti måneder av mitt liv i Innsbruck, Østerrike. Der skjedde mangt og meget, men det aller viktigste var jeg lærte å drikke øl via Weissbier, lærte å røyke, at unger er noe skikkelig herk samt bittelitt tysk også da...

Jeg hadde da greid å komme meg gjennom både videregående og russetida uten noen tanke om å begynne og drikke øl eller røyke - men ti måneder i Alpene fikk endret på det. Tror i hvertfall 60 % av lønna mi forsvant i øl den tiden. Good times!
Så jeg vil nok påberope meg å være en ganske bra Weissbierkjenner, alle typer (Dunkel, Kristall og den aller beste; Hefeweizen). Har prøvd en haug med merker også, med Franziskaner som en favoritt blant de største bryggeriene.

Tilbake til den isotoniske, vitaminholdige og kalorireduserte alkoholfrie varianten fra Erdinger. Smaken var dessverre ganske tam, men noe usmak var det ikke direkte på brygget. Og det smakte definitivt bedre enn det andre man får kjøpt på butikken som sorterer under etiketten sportsdrikk, så det kommer sikkert i hus igjen.
Hvis noen vet om andre typer som er bra (og hvor man eventuelt får tak i dem), så gi meg gjerne beskjed.