Gressholmen rundt: løping, sydenstemning, bading, bankett og en blomst bak øret!

Det er trist å si det, men årets første bad ble foretatt på Gressholmen torsdag kveld. Var mye bedre enn jeg forestilte meg på forhånd, og en skikkelig god avrunding på et veldig varmt Gressholmen rundt.

Jeg tåler ikke varme særlig godt, og når den kommer plutselig, slik som på torsdag, sliter jeg. Ikke optimalt med løp etter å ha sittet lenge rett i sola før på dagen og blitt solbrent. Ut fra hvordan sommeren har vært hittil, er det ikke akkurat på sin plass å klage over at man får en dag med fint vær. Men løpet ble veldig tungt for min del. Selv om det var veldig slitsomt å løpe de fire kilometerne på kryss og tvers av øya, var alt som skjedde ellers bare kos.

Jeg ledet an oppvarmingsrunden, og på toppen av ei kneik omtrent midt i løypa fikk jeg overrakt en blomst av en forbipasserende fyr - helt sant! Jeg spurte om det var til meg da han rakte den fram, og fikk bekreftende svar. Ikke særlig ofte jeg får blomster av fremmede menn (ei heller av kjente), så dette var hyggelig. Følte meg derfor forpliktet til å løpe med blomsten bak øret på selve løpet.

Lykkeblomsten klemt til det ugjenkjennelige etter en tur i sekken

Som nevnt var løpet tungt. Løypen var hard i seg selv; lengre enn både Hovedøya og Langøyene, veldig kupert og veldig teknisk - og i tillegg var det varmt. Midtveis lå jeg og knivet med et par jenter, og slapp faktisk den ene forbi meg fordi jeg syntes det var så slitsomt å ha noen pesende i nakken i de bratte kneikene. Men skjønte bare sekunder etterpå at hun hadde brukt alle kreftene sine på å ta meg igjen, så jeg dro forbi igjen. Selv om jeg følte meg helt elendig den siste kilometeren, må de bak meg ha fått det verre, for jeg kom langt foran dem i mål. Man har en tendens til å glemme at de andre deltakerne gjerne er like sliten som enn selv, og noen ganger også har det mye verre.

Masse bilder fra løpet finnes på denne siden.

Jeg fikk deltatt på alle løpene i årets Øyakarusell, og det har vært moro hver gang. Men Gressholmen topper kanskje de to andre løpene på grunn av alt rundt. Sol, varme og sydenstemning, bading rett etterpå og ikke minst bankett på kroa ut i de små timer.

Det ble selvsagt siste båten hjem, og da sto og ventet på båten sang gresshoppene som besatt i buskaset. Man kunne jo nesten tro at man sto på en øy i Middelhavet et sted.

Sydenstemning på kroa - ikke så lett å ta bilder etter et tøft løp og noen øl (for mye?)

Note to self: neste års ferietur må planlegges utenom løpene i Øyakarusellen - dette er for bra til å gå glipp av. Og for de som ikke har skjønt det; man må ta siste båten hjem dersom sola skinner. Fikk en fantastisk kveld i sola både på Langøyene og Gressholmen fordi jeg ble igjen.

En ny milepæl tatt

Da jeg kom hjem fra gårsdagens langtur påsto klokka mi at jeg hadde løpt 19900 meter. Siden den samme klokka mente at jeg hadde løpet 10400 meter ved vending, velger jeg å regne dagens tur som en tomilstur. Siste gangen jeg løp to mil uten stopp må ha vært Göteborgsvarvet i fjor, og det var absolutt ingen høydare, snarere tvert imot - da var jeg veldig nærme bunnen som skulle komme litt senere den sommeren.

Ikke nok med at jeg løp to mil i går, det gikk KJEMPELETT! Ingen vondter, lav puls og høyere fart enn på åresvis (faktisk). Det er sånne turer man lever for, det er derfor jeg driver med dette. Og det er derfor jeg ikke har gitt opp når det har buttet imot - slik det har gjort nesten kontinuerlig de to siste årene. For det har vært så verdt all tålmodighet, smerte og hardt arbeid når jeg kan oppleve slike turer igjen.

Utsikt over Maridalsvannet fra juli 2010 - på en dag ganske lik gårsdagen.

Jeg har løpt skiløypa mellom Kjelsås og Movatn mange ganger. Det ar derfor vært symbolsk viktig for meg å kunne løpe her igjen. Jeg er fortsatt ikke helt framme, men nå er det ikke mye som mangler. Har hatt flere turer her i sommer, og har løpt litt og litt lenger hver gang før jeg har snudd. Denne veien er i tillegg veldig kupert, og når jeg kan løpe med en gjennomsnittsfart på ca. 5.45 på langturpuls, slik jeg gjorde i går, er jeg utrolig fornøyd. Et par turer til og jeg tror jeg har nådd målet mitt, nemlig krysset i nordenden av Movatn. Men jeg velger å være forsiktig og bare øke langturene litt og litt om gangen.

Lengre distanser enn hjemmefra og til Movatn og tilbake har jeg ikke tenkt å løpe framover. Det er godt mulig at det å løpe rundt 20 km også er å utfordre skjebnen i for stor grad, men det vil tiden vise. Uansett, enn så lenge er jeg veldig fornøyd med å løpe turer på rundt to mil, jeg. Selv om reportasjene fra Rallarvegsløpet i helga ser veldig, veldig fristende ut...

Etter at jeg begynte å komme meg igjen etter oppussingsskaden jeg fikk i mai, har jeg fått trent noenlunde kontinuerlig siden midten av juni. Det har gitt ganske raske resultater, og det er utrolig motiverende. Men jeg må passe meg så jeg ikke blir for ivrig.

Har lagt merke til at folk nå tror at jeg er helt tilbake i gammelt slag og kan trene fritt. Slik er det dessverre ikke, og vil heller kanskje aldri bli det. Jeg må være veldig forsiktig. Prøver nå å finne en balansegang mellom å kunne trene så mye som jeg vil og må dersom jeg skal kunne oppnå de tidene og gjøre de løpene jeg drømmer om, og ikke ende opp med de samme problemene som jeg hadde i 2010/2011.

Mortons metatarsalgia er et kronisk problem som jeg må holde i sjakk som best jeg kan, og det er fort gjort at nervene mellom tærne blir så irriterte igjen at det blir svært plagsomt. For å lindre dette må jeg bruke fotsenger, men fotsengene har dessverre vist seg å være en veldig stor belastning for andre deler av føttene. Tretthetsbruddene i venstre forfot i fjor kom på grunn av den økte belastningen ved bruk av fotsengen.

Jeg fikk støpt helt nye fotsenger før jul i fjor, og det har heller ikke vært problemfritt. Dessverre irriteres plantar fasciit i venstre fot veldig. Ikke bak på hælen som jo er et velkjent løpeproblem, men framme rett bak tåputen til stortåa. Dette problemet oppsto raskt etter at jeg begynte å trene igjen, og jeg greier dessverre ikke helt å bli kvitt det. Det kommer og går, og jeg forsøker å holde det under kontroll så godt jeg kan. Noen dager blir det plutselig akutt, som etter onsdagens SRM. Mens andre dager, som i går, går det bra.

Ergo; balansegang og kontroll er stikkordene her. Det er bedre å kunne løpe litt, enn ikke å kunne løpe i det hele tatt - det er sikkert!

På torsdag avsluttes Øyakarusellen med Gressholmen rundt. Gleder meg veldig. Etter fullført Gressholmen rundt, har jeg deltatt i alle løpene i årets karusell. Har bare positive ting å si om disse løpene. Selv løypene har vært veldig teknisk vanskelige - jeg får aldri helt taket på stiløping, og tiden derfor ikke har blitt særlig bra, har det vært bare opptur.

Her er det ca. én kilometer igjen av Langøyene rundt og jeg har nettopp passert de to bak - differansen var mye større ved målgang (det er det jo veldig viktig å understreke....). Foto: Stian Møller

På Langøyene rundt ble det til og med pallplassering; tredje plass. Jeg kom inn rett etter hun som kom inn som nummer to, men tenkte at det ikke var verdt å spurte for. Men da visste jeg ikke at det sto om andreplassen. Siden den første kilometeren av løpet var så utrolig vanskelig å løpe, trodde jeg at det lå mange kvinner foran meg. Men det var altså feil. Jaja, neste gang...

Bilder (og til og med video som starter med undertegnede) fra Langøyene rundt finnes på SRM sine nettsider.

Pers og pokal

Vinneren av et ølløp får selvsagt en pokaløl i premie, og i dag ble premien høytidelig overrakt på Sognsvann. Tusen takk for det, Stian. Lenge siden jeg har vunnet noen premie, så det var gøy. Skal nytes med andakt og følelse ved en passende anledning.

Beste pokalen jeg noensinne har vunnet...

Stilte til start i Sognsvann rundt medsols i dag. Målet var en ny pers, og det ble det jammen også med 27 sekunder. Forbedringen totalt i år på énrundern er på hele 2 minutter og 31 sekunder. Regner med at framgangen nå vil gå saktere, men drømmer om å se 13-tallet før sesongen er over.

I dag gikk det tungt, selv om pulsen var uvanlig lav til meg å være. Slik var det også på intervalløkten på mandag. Kroppen var tung, pusten var tung og beina tunge, men kom ikke opp i puls og lå 15-20 slag under normal intervallpuls.
Siden jeg har ferie, har jeg trent en god del mer enn jeg har gjort før i år. Det kan godt være at det er en reaksjon på det. Får prøve å hvile litt og se om det hjelper. Jeg har nemlig hatt så mye fore i ferien også utenom treningen, at det har blitt tilbrakt lite tid på sofaen. Kanskje i neste uke?...

I morgen er det Øyakarusell del 2; Langøyene rundt. Ergo blir det ingen hvile i morgen heller... Siden jeg aldri har deltatt før, blir det garantert pers da også. Hurra!

Uke 28: Ferie, regn, løping og MÆRRAØL 2012...

Når jeg skal oppsummere den siste uka, så er det ingen tvil om at jeg har ferie:

• Antall alkoholenheter har steget fra de normale null i uka til tja (?), mange...
• Antall løpte kilometer og treningstimer er i økning
• Til og med to økter har jeg fått trykket inn på én dag
• Med ett klart unntak, nemlig gårsdagen da sola skinte hele dagen gjennom, har jeg blitt mer eller mindre våt på alle ukens løpeturer (nettopp slik det skal være en norsk sommer...)
• Jeg har deltatt i to konkurranser, om man nå kan kalle det konkurranser
• Jeg har testet ut løping, øl og konkurranse i kombinasjon, og i den forbindelse oppdaget helt nye talenter som jeg inntil i går var totalt uvitende om.

I går deltok jeg nemlig i mitt aller første ølløp, Mærraølen 2012. Av de fem deltakerne i dette løpet, var jeg helt klart den dårligste løperen. Så i utgangspunktet var oddsen dårlig for at jeg skulle kunne hevde meg. I tillegg hadde jeg liten tro på egen evne til å drikke mye øl fort.

På toppen av det hele så var jeg ute og drakk både vin og øl kvelden før, og var derfor litt uggen da jeg sto opp lørdag morgen. Lysten på mer øl var definitivt ikke til stede. Taktikken var derfor kun å spise frokost, og deretter ikke drikke eller spise mer før løpet startet klokka to. Håpet var at jeg skulle orke mer øl dersom jeg i utgangspunktet var sulten og tørst.

Løpet foregikk på følgende måte og etter følgende motto - Don't just run - drink:
Ved start måtte man drikke en 0,33 øl før man fikk lov til å starte. Deretter løp man ei løpe på i underkant av to km (Mærradalen), ei løype med ganske stor høydeforskjell fra start til vending.
Løypa skulle løpes opp og ned to ganger, og ved hver vending kunne man velge om man ville drikke en 0,33 øl eller løpe rett videre. Ved å drikke en øl fikk man tre minutter fratrekk i sluttiden.
Før målgang var det obligatorisk å drikke en 0,5 øl før tiden ble stoppet.

Det var teorien, og her er det som virkelig skjedde:
Jeg hadde som nevnt i utgangspunktet liten tro på egne øldrikkeferdigheter, og tenkte det kom til å bli veldig vanskelig å løpe hardt og drikke mye øl fort. Først var planen det skulle være to minutter fratrekk for hver øl man drakk utenom de obligatoriske, men jeg fikk diskutert dette opp i tre minutter. Jeg trodde nemlig at jeg ikke ville greie å drikke en øl på under fem minutter eller orke å løpe etterpå.
Oi, som jeg tok feil!...

En studie i finslepen drikketeknikk (foto: Oddvar Røsten)

Allerede fra start skjønte jeg at dette kunne gå bedre enn forventet. Jeg fant raskt en god drikketeknikk, og den første ølen forsvant på godt under 30 sekunder. Jeg spant derfor ut fra start med en god ledelse. Merket raskt at jeg hadde styrtet en øl, så det ble en del raping og gulping på veien ned.
Dessverre tapte jeg ledelsen da jeg ikke visste hvor jeg skulle løpe i et veiskille, og måtte vente på de andre. Men til neste år skal jeg lede hele første etappe, så det så...

Jeg valgte å ikke drikke på første drikkestasjon. Opprinnelig taktikk var egentlig ikke å drikke annet enn det som var obligatorisk. Men da jeg så hvor fort jeg ble tatt igjen av de som hadde valgt å stoppe for å drikke på første vending, skjønte jeg at skulle jeg ha noen sjanse måtte jeg gå for å styrte øl, og håpe på at de tre minuttene fratrekk per øl ville hjelpe meg.

Så da jeg kom på toppen igjen styrtet jeg en øl, og det gikk ganske kjapt. Løp kontrollert ned igjen. Man får ikke akkurat noen fordeler av å styrte øl i forhold til løpingen.

På siste drikkestasjon greide jeg også å komme gjennom en ny øl fortere enn jeg hadde trodd. Men godt var det definitivt ikke.

Den siste etappen gikk det tungt. Motbakker med en mage full av øl er ikke å anbefale. Jeg turte heller ikke satse alt. For det første i frykt for å måtte ut i buskene og rope på vestkantelg, for det andre fordi jeg visste at jeg hadde den obligatoriske halvliteren ved målgang igjen å komme meg gjennom.

Da jeg så mållinjen oppdaget jeg at både Stian og Marianne sto med øl i hånda. Her var det bare å satse på full sprint på oppløpet. Jeg bunnet derfor den siste halvliteren så fort jeg bare kunne, og kunne derfor gå i mål bare sekunder etter Stian. Med seks minutter fratrekk på tiden sto jeg også igjen som suveren vinner av kvinneklassen. Normalt har jeg ikke sjanse i havet til å slå Marianne i løpekonkurranser, så denne seieren må nytes...

Neste år blir det ny taktikk, men hva den består i kommer jeg ikke til å røpe... 

Mer om bakgrunnen for løpet, racerapport, resultater og bilder finnes her.

Noen minutter etter at jeg hadde fått i meg den siste løpeølen, kjente jeg det smalt ganske godt. Ikke så rart kanskje. Resten av dagen ble det grilling og mer øldrikking. Så etter en dag der det eneste væskeinntaket var kaffe og øl, fikk jeg ikke særlig overraskende en skallebank uten like da jeg kom hjem. Neste år skal jeg drikke litt vann også, tror jeg - om jeg husker det...

Takk til Marianne, Tone, Oddvar, Stian, Frode og Bengt for en veldig morsom dag! Sola skinte også, utrolig nok, og jeg ble solbrent. Trodde ikke det var mulig denne sommeren, jeg.

Denne uka ble det til slutt hele to konkurranser og totalt 53 løpte kilometer. 17 av dem ble unnagjort i dag. Slettes ikke verst det dagen etter et tøft ølløp.

Nå er det skikkelig moro  å løpe igjen - selv når det er dårlig vær. Visst er det mye tyngre å løpe enn det var før, og det går mye saktere enn jeg liker. Men det er greit så lenge det ikke gjør så vondt som det gjorde, og så lenge det går framover.
For meg er det veldig god trening å delta i konkurranser selv om jeg ikke har sjanse til å gjøre det bra på noen som helst måte. Jeg trener nå veldig mye på ikke å være så seriøs, og greier det...

Til uka er det Sognsvann rundt medsols og Øyakarusell på Langøyene. Jeg gleder meg! Finnes verre ting enn å ha sommerferie i Oslo...

Løping, møkk til knea og reker på Hovedøya

Det er helt umulig for meg å snakke om Hovedøya uten å få følgende strofer på hjernen:

Så gikk vi en deilig sommernatt i land på hovedøen

Vi fant oss en vakker plett og satt så utover sjø’n

Småfugler sang i busk og kratt så jeg ble rent betatt

Det hender så mangt på Hovedøen en midtsommernatt

Jeg har nemlig en utrolig evne til å få irriterende sanger på hjernen, og når et sted har en egen sang, slik som Hovedøya, og når jeg nå har vært på Hovedøya en kveld, har jeg det gående i dagesvis...

På vei ombord i båten, og beina er fortsatt reine. Sånn så de ikke ut på vei tilbake (foto: Frode Klevstul)

Men det var ikke natt, det var kveld. Været kunne vel ikke kalles deilig, men det regnet i hvertfall ikke. Vi satt ikke og så ut over sjøen, vi løp. Småfuglene sang, og ja, det hender mye rart på Hovedøya. Blant annet kan det plutselig dukke opp 30 løpere som velger å bruke en julikveld midt i fellesferien til å løpe rundt på våte stier på en øy i Oslofjorden så fort de greier.

30 glade løpere klar for innsats (foto: Frode Klevstul)

I går kveld deltok jeg nemlig på Hovedøya rundt. Et løp på rett i overkant av 3 km, i det som for meg er en tøff løype. Fra start gikk vi rett på en oppoverbakke, ikke akkurat min favorittgreie. I tillegg var det en del stiløping, og stiene var i tillegg våte. Så da går det ikke fort med meg. Måtte nedi med hånda på ett sted også, men heldigvis ikke mer. 

Prøvde å yte en god innsats når vi ikke løp på sti, men på stiene tok jeg det ganske rolig. Har ikke løpt på sti siden i fjor heller. Lå hele veien i en gruppe med flere andre, og valgte å ligge bak i den uten å stresse med å løpe komme løs. På slutten viste det seg at jeg nok heller ikke hadde hatt sjans, jeg var sist i mål av gruppen som løp sammen.

Siden jeg ikke var utslitt på oppløpet, kunne jeg nok en gang legge inn en sprint inn til mål. Begynner jo nesten å bli en vane det nå, jmf. St. Hansgaloppen.

Full innsats de siste meterne før mål - ikke mange bilder jeg har der begge beina er over bakken når jeg løper (foto: Frode Klevstul)

Det var masse kjentsfolk som deltok, så det sosiale før og etter start må vel nesten kunne sies å overgå selve løpet. Etter løpet var det også servering av reker. Stas!

Instagrammede reker

Faktisk ble det to treningsøkter i går. Jeg traff Silja tilfeldig på Bosu core på formiddagen, og på kvelden gruset hun meg grundig på Hovedøya.

Neste torsdag er det Langøyene rundt. Jeg er påmeldt, og gleder meg allerede. Det er fortsatt ledige plasser, så det er bare å melde seg på. Kan i grunnen ikke komme på en bedre måte å tilbringe en torsdagskveld på.

Jammen godt jeg motsto fristelsen til å ta en stor munnfull jord, da. (foto: Frode Klevstul)

Frode Klevstul var som vanlig ute med kameraet sitt, så begivenheten er godt dokumentert, klikk her for slideshow.

WOOP, WOOP!...

Den siste uka har jeg:

1. Justert den venstre innleggssålen med øyeblikkelig positiv virkning på irritasjon/betennelse i plantar fasciit som jeg har slitt med siden jeg fikk sålene før jul
2. Perset på enrundern på SRM
3. Hatt bare én treningfri dag, og den brukte jeg til å arrangere motbakkeløp (Fagervann opp)
4. Løpt min lengste treningstur siden juli 2011, 18,5 km
5. Løpt det høyste antall kilometere på ei uke siden juli 2011; 54 km. Og det uten vondter i foten!
6. I tillegg går jeg nå inn i den første uka med sommerferie (første av fire uker), og Tour de France er i gang.

Det er bare én ting å si som kan beskrive dette in true blogger style: WOOP - WOOP!....

Rekordenes tid

...er heldigvis ikke forbi. Det er fortsatt langt fram til gamle høyder, eller rettere sagt perser, men så langt i år har det i hvertfall gått rette veien. De to foregående årene gikk det jo bare dårligere og dårligere, saktere og saktere og det ene bånnpersen avløste den andre.

Men nå har det snudd - det er det som er så greit med å starte helt fra bånn igjen.
Hittil i år har jeg deltatt i sju SRM (Sognsvann rundt medsols). Så nå er jeg oppe i 700 % økning fra i fjor. Nærmer meg 1000 %, det er ganske vakkert egentlig.

Selv om jeg kun har løpt énrundere, og aldri har makset totalt, så har det vært tungt. Noen ganger tyngre enn andre. Eksempelvis så har jeg to av onsdagene hatt kiropraktortime tidligere på dagen. Disse timene er veldig tøffe, så formen resten av dagen og dagen etter er ødelagt. Men er det sol og man vet at det er masse folk man kjenner 10 minutter unna der man bor, er det umulig å holde seg borte.

Fra gårsdagens SRM - Instagrammet. Som Heming Leira sa; Postkort fra fortiden, tatt i dag.

Det gledelige er likevel at det har gått ørlitt fortere hver eneste gang, uansett dagsform. Egentlig har jeg ingen tidligere pers på én runde rundt Sognsvann å sammenlikne med. Da jeg begynte å løpe SRM, løp jeg kun trerundere (var helt koko i starten på min løpekarriere - alt eller ingenting). Løp jeg kortere var det bare fordi jeg fikk vondt et sted, hadde en veldig dårlig dag eller liknende og brøt.
Så jeg vet ikke hva jeg hadde løpt énrundern på da jeg var på mitt beste i 2009/2010.

Har kikket på meg selv i resultatbasen, og det har seg faktisk slik at jeg har bedre rundetider på to og tre runder enn det som er bestenotering på én runde. Min beste tid på fire runder er også omtrent på samme rundetider som min beste énrunde...

Faktisk er det sånn at jeg nå løper én runde i omtrent samme fart som jeg tidligere har løpt en hel maraton. Litt kjipt å tenke på, men som sagt så går det framover og hele tiden fortere. Faktisk har jeg forbedret tiden min så langt i år med over to minutter fra det første løpet i april. Men jeg tror det skal holde hardt å greie å senke rundetiden med to minutter til innenfor årets sesong...

I gårsdagens SRM slo jeg faktisk den tidligere bestenoteringen med fire sekunder. Så da har jeg faktisk satt en helt ekte pers i år. Det er oppløftende - og jeg har slettes ikke tenkt å gi meg med det.

Skal jobbe litt mer med énrundern nå i sommer, men må vel prøve meg på litt flere runder snart også. Fra neste uke har jeg ferie, så da kan jeg ikke lenger skylde på at jeg er sliten etter en lang dag på jobb eller liknende. Uansett antall runder, SRM er gøy - har faktisk aldri vært morsommere enn i år (når jeg ikke tar det så seriøst).

Et glimt av lykke...

Lykken er, slik jeg opplever det, en følelse man sjelden har svært lenge av gangen. Snarere noe man opplever i glimtvis.

En aktiviteten som mange har gitt meg denne intense følelsen, i korte øyeblikk, er løping. Da jeg startet med løping var jeg euforisk i nesten ett helt år på grunn av voldsom mestringsfølelse som også trykket godt på lykkeknappen med jevne mellomrom.

Etter at det begynte å gå nedover grunnet sykdom og skader, har løpingen ikke lenger vært en like stor kilde til lykke. Men denne våren har lykkeknappen begynt å fungere igjen. Sist torsdag morgen for eksempel:

Jeg sto opp tidlig og tok en morgenrunde i Maridalen - nesten bare meg og morgenfriskt dyreliv. Blant annet traff jeg en svært opptatt katt,som meget fornøyd med seg selv la i seg de siste restene etter en nattlig musemassakre - blodige rester av flere mus lå mange meter nedover veien. Jaja, ikke like lykkelig for alle parter, kanskje?..

Jeg har lenge vært uten mp3-spiller, siden jeg svettet i stykker den forrige - det skjer ganske ofte. Men nå har jeg fått tak i en igjen. Trenger det nå som jeg kan løpe lengre turer - og dette var første tur med musikk i ørene, og dertil et viktig bidrag til lykkefølelsen som snart skulle innfinne seg.

Etter å ha sett den fornøyde katten, kjente jeg litt på hvor greit det gikk og hvor frisk jeg følte meg (klokka var da ca. 07.45 og jeg hadde løpt i 45 minutter). Jeg var i sonen - flow som de kaller det i psykologien. Helt og fullt til stede i øyeblikket. Så, for å toppe det hele; plutselig brøt sola gjennom skyen og skinte meg rett i ansiktet, mens mp3-spilleren valgte å la Lars Vaular rope følgende i øret mitt nøyaktig i samme øyeblikk: E må ha, e må ha solbriller på. Javisst!

I'm walking on sunshine, Topp stemning på lokalet og Euphoria på en og samme gang, for å bruke flere eksempler fra hitlistene for å understreke poenget ytterligere. Det var litt av et øyeblikk! Ikke helt det samme å fortelle om det i etterkant - men for en start på dagen da. 

Morgenløping i Maridalen kan anbefales!