I'm on a ride - fast - to where I don't care!

søndag 18. desember 2011

Og vi prøver igjen...

Fjorårets modell
Etter en lang prosess og mye venting hentet jeg spesiallagede fotsenger 20. desember i fjor. Det gikk jo sånn passe for å si det mildt. Venstrefoten ble ikke bedre, snarere verre - mye verre. Etter et forsøk på å endre belastningen på sålene i sommer endte det i akutt forverring; tretthetsbrudd i forfoten.

Men jeg gir ikke opp, det står jo ikke i stil med imaget mitt. Har også i disse månedene fått god tid til å tenke på hva som er viktig - og det er ingen tvil... Tross at supermosjonistlivsstilen er forholdsvis ny for meg, er det det jeg vil. Det er sånn jeg vil leve. Jeg vil løpe langt og lenge (og helst også fort), sykle langt og lenge, gå på ski lengre enn langt osv. Og jeg har lyst til å konkurrere igjen. Har vært litt kjipt å stå helt på sidelinjen, slik jeg gjorde denne høstsesongen, og høre om alle løpene alle var på, unntatt jeg.
Men jeg har sett framover og forsøkt å glede meg over hver nye ting jeg har kunnet gjøre. Det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen, ikke det verste, ikke sant?...

Derfor har jeg nå åpnet lommeboka på vidt gap igjen og prøver på ny. Denne gangen hos NIMI. Ingenting galt med OCH Ortopedi, der jeg var sist. Men jeg tror det kan være greit å starte helt på nytt. Dessuten har NIMI mye, mye, mye kortere ventetid, og eventuelle justeringen vil kunne gjøres veldig raskt (og det kommer helt sikkert til å skje). NIMI ligger også sentralt i Oslo, mens OCH ligger på Lindeberg, og dit er det langt.
Årets modell - mer diskret farge, men jeg kjenner også at det er en forskjell på belastningen; om dette er godt er dårlig gjenstår å finne ut av.
Så nå er jeg 2400 kroner fattigere, men med et lite håp om at det skal gå i hvertfall litt bedre denne gangen.

I dag var tanken å teste sålene på en ørliten skitur. Men den ble så ørliten at den slettes ikke ble... Jeg var nemlig ekstremt optimistisk og dro opp til Kjelsås - men der var det slettes ikke noe underlag til å gå skitur på. Så da dro jeg bare hjem og la meg på sofaen (ble noen øl i går også nemlig), og satser på at det kommer nye sjanser. Snart er det jo juleferie, og da har man jo frie tøyler til å trene så mye man vil.

søndag 11. desember 2011

Alkoholenheter vs. treningsenheter

Styrkeforholdet har nok vært på alkoholenhetenes side denne uka. Sånn blir det gjerne nå før jul, og man skal jo leve litt utenom treningen også. Uka som kommer er det flere julebord og mer god mat og godt drikke som skal inntas, og sånn fortsetter det vel egentlig bare ut året... Noen som kjenner seg igjen?
Julenissen har ordnet julestemning i marka for snille osloborgere
Det er mye å gjøre og mye som skjer om dagen, så det er i utgangspunktet lite overskudd til trening. Heldigvis kom snøen denne uka, og da øker også motivasjonen. Forrige søndag syklet jeg en lengre tur i marka, denne helgen gikk jeg på ski. For plutselig var vinteren der, og den var velkommen.
Det var masse folk ute i skogen, bikkjer som virket helt fra seg av lykke over å kunne innta skiløypene i en rasende fart igjen, og i bakkene i Tryvann var det helt fullt av unger på ski og snowboard. Flere enn meg som ønsket seg snø til jul.
Det produseres kunstsnø i store mengder på Tryvann
Fredag droppet jeg spontant trening til fordel for øldrikking, og angret ikke på det. På tross av det var jeg tidlig oppe på lørdag. Gjorde unna masse juleærend på morgenen. Deretter var jeg innom i Nydalen og trente en hard økt med kettlebells. Så var det rett hjem, pakket sekken, smurte ski og satte kursen mot Nordmarka.
Nytt utgangspunkt for skitur
Det var klart for sesongens første skitur. Turen hadde et formål. Jeg skulle nemlig ta meg inn til KSI-hytta (som ligger på andre siden av veien for Nordmarkskapellet) for å være med på julebordet til OSI friidrett. Jeg må fortsatt være veldig forsiktig, særlig nå som jeg ikke har såle på venstrefoten. Jeg var derfor tvunget til å gjøre turen så kort som mulig. Valget falt derfor på Voksenkollen, hvor jeg aldri har gått på ski fra før. Jeg har gått til Tryvannstua fra Frognerseteren tidligere, og der er det noen smale, bratte og svingete bakker jeg er mindre glad i. Måtte derfor teste om utforkjøringene ned fra Voksenkollen til Tryvannstua var bedre. Kan i etterkant konstantere at det var de definitivt ikke - i tilfelle det er flere som lurer.

Den første skituren er jo alltid uvant, og man har dårligere balanse enn man har på slutten av sesongen. I hvertfall er det sånn for meg. I tillegg var sola i ferd med å gå ned da jeg startet, så det var dårlig lys. Mange hadde gått på beina i løypa, det var lite snø en del steder sånn at det var isete, humpete og en del røtter og stein som lå i løypa. Jeg har aldri vært noen kulekjører, og definitivt ikke på langrennski med tung sekk på ryggen. Må derfor innrømme at jeg tok av meg skia og gikk ned de aller verste hengene ned mot Tryvann. Og jeg føler overhodet ingen skam over å si det. Heller det enn å risikere en ny skade. Vet at jeg kommer til å bli både flinkere og tøffere med mer skitrening.
Hvordan var det man gjorde dette igjen da?
Kom fram helskinnet før det hadde blitt helt mørkt. Måneformørkelsen var dessverre skjult bak skyene, så den fikk jeg ikke se. Men det var ekstremt idyllisk likevel, og helt umulig ikke å bli grepet av god gammeldags julestemning.
Sånn så både sekken og jeg ut etter en tur i "snødusjen" på Tryvann
Heldigvis var formen ganske god i dag tidlig, tross mye alkohol og lite søvn to netter på rad. Tok samme vei tilbake. Tross alle de bratte oppoverbakkene, syntes jeg denne turen gikk bedre og raskere enn gårsdagens. Venstrefoten sa litt i fra begge veiene, så noen lange skiturer er ikke i sikte med det første. Men det er hyggelig med korte også, i hvertfall så lenge nyhetens interesse fortsatt er der.
Heldigvis ikke lenge til banen skulle komme
På veien ned til byen igjen var det flere som spurte hvor jeg hadde vært og føreforholdene i marka. Jeg sier bare; kom dere ut!.. Man vet jo ikke hvor lenge dette kommer til å vare. 

På onsdag skal jeg hente nye såler på NIMI. Godt julelønna er på konto. Men hvis sålene kan hjelpe meg slik at skiturene kan bli lenger enn seks kilometer er det verdt hver eneste krone.

søndag 4. desember 2011

Strafferunde...

Da jeg våknet i dag var jeg mye, mye sprekere enn jeg burde ha vært. Egentlig  skulle jeg vært så støl at jeg knapt skulle greie å stå opp, men sånn var det altså ikke. For i følge planen skulle jeg ha gjort unna en kettlebellsøkt lørdag ettermiddag, men det utgikk grunnet logistikkproblemer (hadde glemt noe essensielt hjemme). Dro derfor hjem med uforettet sak.

Så da ble det strafferunde i dag. Hvilket vil si at jeg i dag både gjennomførte dagens planlagte sykkeltur og gårsdagens kettlebellsøkt.
Kikut venter på snøen - men noen syklister i tillegg til meg var det heldigvis (bare menn så klart - hvor er alle kvinnene?).
I august kjøpte jeg en vindtett sykkeljakke, siden jeg trodde at jeg skulle sykle mye denne høsten. Sånn ble det ikke, men i dag skulle jakka endelig få lufte seg. Tok to lag super under jakka, vinterløpetights utenpå sykkelbuksa, to buffer, ullsokker og langrennshansker. Konklusjonen etter turen er at jeg har mye å lære om påkledning hva angår sykling i minusgrader. Holdt på å fryse av meg både tær og fingre på turen - men ellers funket bekledningen bra. I tillegg var det veldig glatt mange steder og kaldere enn jeg hadde trodd (og yr påsto). Jeg har gått ned et par bakker på grunn av speilblank is, blant annet mørdarbakken mellom Bjørnholt og Kikut. Har også syklet veldig forsiktig mange steder. Var vel egentlig ganske hasardiøst å legge ut på tur i marka med sommerdekk, men det gikk heldigvis bra.
Kaldt og glatt i mørdarbakken.
Når så alt det negative er oppsummert, kan jeg si at det positive klart overskygget det negative. Det var fem herlige mil på sykkelen. Jeg har ikke hatt en treningsøkt på mer enn 90 minutter siden august, så dette var stas - og så var jeg utendørs. Det var etterlengtet

Jeg syklet opp til Maridalen og fra Hammern opp til Kikut, derfra ned til Sørkedalen og hjem. Trodde jeg skulle fryse av meg både det ene og det andre i nedoverbakkene ned til Sørkedalen, men heldigvis var det ikke så glatt der som fryktet - så det gikk egentlig bedre enn forventet.

Både i Maridalen og Sørkedalen var det fullt av mosjonister på rulleski med snølengsel i blikket. Jeg gleder meg også til skiføre, men mens vi venter er det bare å gjøre det beste ut av det.

Hadde masse overskudd og energi på turen, og det føltes nærmest ut som om jeg fløy opp alle bakkene. Det er en fantastisk følelse. Dette sier også at kroppen er i bedre form enn forventet etter høstens strabaser. Har ikke vært i nærheten av de treningsmengdene eller intensiteten jeg skulle ønske meg, men det totale forfallet har heldigvis uteblitt.
Fra dal til dal - godt og vel fem veldig kuperte mil.
På veien hjem tok jeg en tur innom bilvasken og har nå en skinnende ren sykkel med nysmurt kjede. I følge værvarselet ser jo ikke snøen ut til å innfinne seg med det første. I tillegg er jeg innom tanken på å investere i piggdekk for å forlenge sykkelsesongen enda litt til om snøen nå skulle dukke opp.

Vel hjemme var det bare å hive innpå et par brødskiver og skifte før jeg la i vei opp til Nydalen Athletica for å gjøre unna neste økt. Altså gårsdagens planlagte kettlebellsøkt som strafferunde. Også denne økta gikk helt greit unna. Føler meg også helt fin nå, tross den uvant store treningsdosen. Gjenstår bare å se hvordan det står til når klokka ringer i morgen tidlig. Men den tid den sorg. Håper jeg får mange sånne søndager framover.

fredag 2. desember 2011

Seks år som ikke-røyker!

I dag er det nøyaktig seks år siden jeg tok min siste sigarett. Det er vanskelig å spå om framtiden, men jeg tror den sigaretten jeg tok sent på natta på et julebord 2. desember 2005 faktisk er min aller siste sigarett i livet. Å røyke føles helt, helt fjernt nå - som et annet liv. Og det var det vel faktisk også.
I stedet for å gjenta meg selv, kan man her lese de bevingede ord jeg skrev om røykeslutt og livsstilsendringer på femårsdagen i fjor.

Var på besøk hos legen på NIMI på onsdag. Status er som følger; tretthetsbruddene i foten er mest sannsynlig nå grodd, men jeg må likevel være forsiktig en stund til.

Dessverre er det opprinnelige problemet i høyeste grad fortsatt til stede (Morton's metatarsalgia). Altså, nervene i forfoten kommer fortsatt i klem, og botemiddelet er fotsenger. Utfordringen, som ortopeden på NIMI kaller ting som kan virke umulige, er å få laget såler som gir nok løft til at nervene ikke kommer i klem uten at jeg blir blir skadet av belastningen. Det gikk jo ikke sist gang jeg prøvde (for snart ett år siden - uff og uff), men jeg er villig til å betale hva det koster for å gi det et nytt forsøk (da snakker vi både penger og skaderisiko). Ingenting skal være uprøvd i jakten på å komme tilbake som langdistanseløper. Det er jo det jeg vil bli når jeg blir stor.

De siste ukene har det vært så som så med treningen. Jeg har hatt dårlig tid, jobbet mye, skallet i dusjen, vært forkjølet, fått sydd noen sting, vært på langhelg i Stockholm pluss, pluss...
Men nå begynner kalenderen å klarne opp litt, kroppen er klar for litt utfordringer igjen og jula står for døra - og for meg betyr fridager god tid til trening. Så i jula har jeg tenkt å dra på litt. Nesten det jeg gleder meg mest til når det kommer til jula - ensporet som jeg er (men nå skal det sies at gleder meg til mye annet også; sier ikke nei til god mat, godt drikke og godt selskap heller denne dama).

Av legen har jeg nå fått følgende forordninger: I tillegg til å svømme, får jeg lov til å gå på ellipsemaskin inntil én time av gangen. Men enda bedre er nyheten om at jeg kan få sykle fritt så lenge jeg ikke bruker sykkelsko. Så hvis snøen holder seg borte, og det ikke blir altfor kaldt, kan det hende jeg greier å snike inn en real sykkeltur innen sesongen definitivt er omme. Det blir stas (og sikkert veldig slitsomt).

Når det kommer snø, kan jeg også gå på ski (men må investere i nytt utstyr først). Så jeg håper virkelig det blir skiføre i marka denne vinteren. Men skiføre eller sykkelføre, én ting er sikkert; skauen, her kjæm je. Jeg har vært innendørs i hele høst, så jeg gleder meg voldsomt til å få litt vind i håret igjen.

Både gåing og løping ligger fortsatt et godt stykke inn i framtiden. Først er det en lengre prosess for å få tilpasset og laget nye fotsenger. Deretter er det en tilvenningsperiode med dem, og forhåpentligvis kan jeg etter hvert løpe litt igjen. Føler derfor ikke helt at utøveren lever opp til navnet på klubben sin for tiden.
Så til dem som bare vil lese om løping, er ikke dette bloggen man bør lese (min siste løpetur var i midten av august). Dersom man derimot er interessert i å lese om alternativ trening, og hvordan man kommer seg på beina etter lange skadeavbrekk - lover jeg å levere varene framover.

søndag 13. november 2011

Treningspruting

Eller rettere sagt, treningsforbudspruting i særklasse. Egentlig er jeg helt ræva til å prute, og prøver å unngå det som best jeg kan - så jeg sliter litt med shopping i land hvor pruting er normen. Men når det virkelig betyr noe, greide jeg å prute to ukers treningsforbud ned i to-tre dager. Så i morgen er det heldigvis på'n igjen - for denne uka har ikke bidratt til å fremme fysikken. Har vært på et landsmøte tirsdag til torsdag, og da gjorde man lite annet enn å sitte på en stol, spise og drikke alkohol... Ikke spesielt helsefremmende.

Husker ikke hvilket nummer i rekken dette treningsforbudet er dette året, men siden jeg ikke kan løpe likevel, passer det i grunnen å gjøre det unna nå. De siste månedene har jeg slitt med irritasjonen i et hudområde (treningsrelatert), og var til legen med det på fredag. Hun ble veldig lykkelig da hun øynet muligheten til å ta fram skalpell og sysaker. Tydelig at allmennleger får skjære altfor lite.

Jeg avslo sykemelding og prutet som nevnt hardt på treningsforbudet - skikkelig tøff i trynet. Men på vei til jobben var jeg plutselig ikke så tøff lenger, og jeg innså at det var bare å kaste inn håndkledet og krype til sengs resten av dagen.

I helga har jeg tatt det med ro, og føler meg fin. Badedrakten må legges på hylla i to uker til stingene er tatt, det må jeg bare leve med.

Det er lite å skrive om for tiden, og sjelden er det annet enn elendighet. Men motet er i behold. Har store planer om å komme sterkere og sterkere tilbake ut over vinteren. Jeg er nok nødt til å tenke litt alternativt foran det kommende året, og ikke satse alt på ett kort, dvs. løping. Heldigvis synes jeg kondisjonsidrett er moro, så lenge kravet til god teknikk ikke er altfor høye. Så det er muligheter for å ha det moro selv om jeg ikke kan løpe 10 mil i uka (som er drømmetreningsuka).
Eventyrlysten har bare økt de siste månedene, så jeg tenker ut nye egenkomponerte utfordringer og eventyr så det knaker om dagen. Håper å kunne realisere noen av dem i 2012.

søndag 6. november 2011

Dusjing, treningens største risikomoment!

Onsdag fikk jeg akutt merke at den største skaderisikoen  ved trening ikke nødvendigvis er selve treningen - men derimot dusjen...

Jeg greide nemlig å knalle pannebrasken rett i knotten som man skur av og på vannet med. Selvsagt der kanten var skarpest (noe annet ville jo selvsagt vært helt utenkelig). Ytterligere beskrivelser av hendelsen har jeg ikke tenkt å gi.

Men det var vondt, jeg så stjerner og fikk en fin liten kul og et blårødt merke ut av det. Heldigvis har jeg pannelugg som dekker.

De som kjenner meg godt har ikke vært spesielt overrasket over denne hendelsen. Jeg har en ganske så omfattende historie å vise til når det kommer til hjernerystelser, skulder ut av ledd, blåmerker og skrubbsår. Heldigvis ikke så alvorlig da, bare at det skjer ganske ofte.

Denne gangen var det ingen stor hjernerystelse, men har følt meg veldig uvel på trening både
på torsdag og fredag - og har derfor avbrutt begge ganger. Var også veldig svimmel og rar i kroppen fredag kveld.

Helga har jeg tilbrakt på hyttetur sammen med alle kusinene mine. Har ikke løftet en finger eller anstrengt meg på noen som helst måte annet enn det man gjør gjennom å spise godt, drikke enda mer og le (mye!). Hevelsen i panna har nå gått ned, og det er heller ikke så vondt lenger. Regner derfor med å være tilbake i slag igjen i uka som kommer.
Futt'n Fart Fashion Team viser fram siste nytt på badehette- og bartefronten foran vintersesongen 2012 (dvs. fangsten etter at helgens pakkeutdelingen var over). Dessverre ser man ikke det fulle omfanget av Futts fantastiske haibadehette. Tipper de blir imponerte når jeg entrer the fast lane i svømmebassenget på Domus Athletica i morgen i min nye froskebadehette.

torsdag 27. oktober 2011

Adelheid tar grep om skisesongen

Dersom nuet er kjedelig, får man leve litt i framtiden, ikke sant.
Dette er vel ikke akkurat helt i tråd med hvordan alle livsstilsguruer, -coacher, -mentorer, -filosofer, og hva de nå kaller seg alle sammen, mener man skal leve. Men som skadet og ambisiøs supermosjonist er det vanskelig å ikke bruke en del tid på å drømme om og planlegge de gode tidene som skal komme.

Opprinnelig plan var å gå et lengre skirenn den kommende vinteren. Siden de skirennene jeg hadde sett meg ut går tidlig i februar, tror jeg ikke det er særlig realistisk. Tvilsomt om jeg kan gå fire-fem mil på ski så tidlig. Skulle jeg gått Holmenkollen skimaraton måtte jeg også ha bestemt meg for det nå, og det kan jeg ikke.

Det jeg derimot kan bestemme meg for er å gå på skikurs, så det har jeg meldt meg på. Jeg er utrolig fornøyd med å være medlem av Skiforeningen. Så hvis du ikke er det, bli det - de har et fantastisk bra tilbud (pluss den kjempejobben de gjør i marka).
Krysser fingre og tær for at dette blir et vanlig syn i Nordmarka til vinteren.
Nå gleder jeg meg masse til vinteren, til de nye skiene jeg skal få av meg selv til jul (fordi jeg har vært så utrolig snill i år), og til skikurset som starter 18. januar. Regner med at jeg går klassisk på nivå med Bente Skari når jeg er ferdig (lurer på om de har noen pengene tilbake-garanti?).

Nå må bare beinet gro og nissen gi snille jenter snø til jul, så lover jeg å være litt i nuet igjen.

lørdag 22. oktober 2011

Med tigerbalsam og gladpack skal kroppen bygges...

Jeg fikk det endelige bevis på at det er litt dårlig stelt med kroppen på torsdag. I det jeg løfter meg opp på kanten av svømmebassenget (med hendene) etter en veldig rolig vannjoggeøkt, setter det seg en kjempekrampe i høyre legg som sprer seg godt oppover bak låret. Deilig! Hadde mest lyst til å hyle som en stukken gris der jeg satt. Heldigvis gjorde tanken på hvor pinlig det ville vært å sitte på kanten å skrike i en svømmehall full av folk, at jeg beit tenna sammen og holdt ut til den verste smerten gikk over.
Hvem skulle vel tro at jeg var så sart og tander? Ikke jeg i hvertfall.

Muskelkrampen var av det riktig så reelle slaget, og har satt seg skikkelig. Kjenner veldig godt på den i dag også. Så nå prøves alle remedier tilgjengelig, deriblant tigerbalsam og gladpack. Leiligheten lukter deretter...

Trodde kramper kom ved overanstrengelse, jeg? Vet ikke om 75 minutter rolig vannjogging kvalifiserer til overanstrengelse? Det er stusselig i så fall.

Jeg har alltid hatt skikkelig fotballegger, og det har ikke blitt noe bedre av løpingen - heller motsatt. Leggene mine har bare vokst de siste årene, inntil nå. Buksene var merkbart løsere etter seks uker uten noen form for belastning på dem. Pluss at den venstre leggen er merkbart tynnere enn den høyre - ser ganske så latterlig ut faktisk.

Vel, jeg får vel bare ta dette som et hint om at det er på tide å foreta seg noe for å bygge opp igjen muskulaturen i leggene. De bokstavelig skriker jo etter det...

Derfor; to be continued...

fredag 14. oktober 2011

Gleden over å være fysisk sliten

Endelig, endelig, endelig har jeg begynt å kjenne på det å være fysisk sliten og lemster igjen. Det er klart bevis på at jeg lever - og det føles herlig!

På nåværende tidspunkt kjenner jeg på en karamell i høyre skinke, pluss at både lår og hamstrings er såre. Dette toppes av at skuldrene er konstant såre og slitne - grunnet gode doser svømming av typen crawl og butterfly (selveste skulderdødaren) toppet med brutal styrketrening. Ikke så rart kroppen lurer litt på hva det er som skjer.

Før jeg fikk svømmeprogrammer av pt'en for et par uker siden, hadde jeg ikke vært andpusten siden i sommer, så det har vært hard en overgang, gitt. Jeg hadde også helt glemt hvordan det er å trene hardt når tilgangen til oksygen er begrenset. For sånn er det jo i svømming - man må aktivt oppsøke luft, og helst så sjelden som mulig (i crawl i hvertfall - og det er det det går i).

Tror jeg har hatt framgang på svømmingen allerede, tross at jeg kun har trent et par-tre uker. Det er moro, og motivasjonen er foreløpig godt til stede. Ved å teste fant jeg også ut at jeg greide øvelser jeg ikke trodde jeg hadde inne (det er tross alt godt over 20 år siden jeg trente svømming). Både flipvendinger og butterfly var noe som lå latent i kroppen. Tross at dette var noe av det siste jeg lærte før jeg ga meg. Det var gøy å finne ut. Har helt klart mye å jobbe med teknisk både på vendinger og nevnte svømmeart, men det helt grunnleggende er der. Jammen bra jeg testet, i stedet for å gå ut fra at jeg ikke greide det (note to self).

Skal snart ha en ny pt-time for å sjekke framgangen både hva angår teknikk, fart og kondisjon. Jeg har høye forhåpninger om å få ned 400-metertiden min fra sist (jakten på pers er jo alltid en sterk motivator).

Nå er jeg i ferd med å trappe opp både mengde og intensitet på treningen igjen. I tillegg til svømming og styrketrening, har jeg også veldig forsiktig begynt å teste ellipsemaskin.
Det eneste som mangler for å få et fullverdig treningsprogram nå er langturer - men det er hinsides rekkevidde på lang, lang tid, så det må jeg bare leve med.

Jeg kommer til å være marinert i klorvann (og kan sikkert luktes på lang avstand for tiden) i lang tid framover. Dersom det er flere halv og helskadene kondisjonsutøvere der ute, så er det bare å joine meg i svømmehallen på Domus Athletica.

torsdag 6. oktober 2011

Goody two shoes...

Sånn har det sett ut i gangen min i seks uker - men nå skal også høyreskoen få luftet seg.
Nå er høyreskoen er reintrodusert hos meg. De som deltok i tirsdagens Skjennungstua opp var de siste som fikk seg walkeren in action. Walkeren eller stinkefoten som jeg omdøpte den til mot slutten, ble levert tilbake til NIMI i går. For det fikk jeg lov til å betale 1500 kr... Koster å være skadet, gitt.
Tynn, stiv sak som skal være min følgesvenn i tre måneder framover.
I stedet for klampen om foten har jeg fått plate i skoen. Det vil si en veldig tynn, men helt stiv karbonsåle som jeg skal bruke i tre måneder framover. Sålen er så stiv at jeg ikke får noe fraspark i det hele tatt, så gangen blir fortsatt ganske rar.

Vet ikke om det egentlig var en forbedring å bytte ut moonbooten med karbonsålen. Var en liten nedtur her i går, da jeg oppdaget hvor ubehagelig den sålen var å ha i skoen. For det første fant jeg ingen sko som sålen passer i, så det strammer veldig over tærne - nettopp der det ikke skal stramme. Merker også at sålene ikke er spesielt bra forhold til problemet mitt med Mortons metatarsalgia - kjente med en gang at det området blir irritert. Ikke særlig lovende, i og med at jeg skal gå sånn i tre måneder.

I dag tidlig fant jeg heldigvis ett par sko jeg kunne bruke sålene i uten at det ble altfor ubehagelig. Men de skoene var egentlig klare for utskiftning og er heller ikke særlig representable i jobbsammenheng ol., så jeg blir nok nødt for å dra på skoshopping enten jeg vil eller ikke (og jeg vil ikke - tross at jeg i følge diverse TV-serier burde elske nettopp skoshopping kun i kraft av å være kvinne).

Var inne hos en ortopedingeniør i går, som var så snill at han ga meg noen støtdempende såler helt gratis for å hjelpe meg litt med ubehaget (dette var etter at han hadde fått 1500 kr. av meg vel å merke). Men mye tyder på at jeg må krype tilbake til ham ganske raskt, og tømme lommeboka for å få ham til å lage en ny såle til meg med følgene de egenskaper:
1. Forhindre Mortons metatarsalgia fra å oppstå.
2. La bruddene i metatarsene få gro i fred og ro.
Når man tar med i betraktningen at det var sålene jeg fikk for å dempe Mortons metatarsalgia som gjorde at jeg fikk tretthetsbrudd i metatarsene - kan det godt være at det er en umulig oppgave!

Uansett, jeg erklærer ikke slaget for tapt riktig ennå.

På den positive siden. Nå kan jeg sykle rolig med sykkelsko opp mot 45 minutter uten smerter. Dessuten begynner jeg å få riktig så dreis på svømmetreningen. Det var visst veldig gøy med treningsprogrammer. Plutselig har jeg svømt i 75 minutter uavbrutt helt uten å ha tenkt over det.
I tillegg kan jeg godt merke at jeg har trent styrketrening tre ganger i uka i sju uker nå. Noen som er klar for pushupkonkurranse i slynga eller?

mandag 26. september 2011

Sosialt Oslo maraton

Søndag sto jeg opp kl. 0700 med et smil om munnen. Dette tross for at det burde være i tidligste laget å stå opp på en fridag. I tillegg visste jeg at jeg skulle gå glipp av sykkel-VM, og det er ikke en bagatell for meg. Men i går var det kun én ting som gjaldt, nemlig min fjerde deltakelse i Oslo maraton -  men denne gangen kun som tilskuer.
Stille før stormen
Jeg skulle ha med meg alle tre distansene, og måtte derfor komme i gang tidlig. Starten på 10 km gikk jo allerede kl. 09.45. Det var ingen tvil om at det var løpsarrangement på gang da jeg kom på trikken, og den var mye fullere enn den bruker å være så tidlig en søndag morgen. Man kan oppleve mange rare lukter på trikken, og denne morgenen var det tigerbalsamlukta som rådet. Det var også en påtakelig nervøs stemning om bord.

Da jeg kom ned på Rådhusplassen,  møtte jeg tilfeldigvis Silja og en veldig nervøs Tim omtrent med det samme. Deretter gikk det slag i slag hele dagen; store mengder heiing og skravling med både kjente og ukjente - og altfor mye gåing. Tross at jeg ikke deltok som løper, kjente jeg det godt i beina på slutten av dagen. Håper legen min ikke leser dette...

Jeg hadde med meg kamera og hadde tenkt å ta bilder av dere alle, men jeg var altfor opptatt av å se etter dere og heie på dere til å få tatt noen bilder - og de få bildene jeg tok er helt elendige. Men det var mye morsommere å være der fullt og helt enn å se på bilder av det i etterkant, ikke sant?

Da jeg sto på startstreken som blodfersk løper under Oslo maraton i 2008 kjente jeg absolutt ingen andre enn meg selv som drev med løping (og jeg drev vel knapt med det selv heller). Jammen godt at jeg hadde en søster som ville være med å holde en nervøs førstegangsløper i hånda da. Mye har forandret seg på tre år, også Oslo maraton - som har blitt et mye mer profesjonelt arrangement.

I går det virkelig gikk opp for meg hvor mange nye jeg har blitt kjent med etter at jeg begynte med løping, og jeg hadde mange å heie på på alle distansene (så jeg rakk ikke se dere alle, dessverre).

På 10 km var Einar fra OSI førstemann som dukket opp, tross fall ble det både pers (33.23), klasseseier og femteplass totalt. Dette ble behørig feiret på Max på Egertorget etterpå med en luksusshake med sjokolade. For de som ikke har testet det, løp og kjøp; beste milkshake i byen!
Einar i fint driv nedover Karl Johan! Best han husker dealen vi inngikk på søndag; jeg spanderte mikshake i bytte mot ny pers på 32-tallet på Hytteplanmila, no pressure...
Var det noen som sa dårlig fotograf - men her er i hvertfall Mette på vei inn til klasseseier på 10 km
Mauro i ryggen på Øyvind - jeg tror det var omvendt rekkefølge i mål
Siri tilbake der hun hører hjemme - på løp, hurra!
Etter å heiet meg småhes på 10 km var det klart for maraton, også der med flere kjente fjes. Blant annet var det et lite lokaloppgjør internt på treningsstudioet der jeg trener mellom Jarle og Gerhard.
Jarle på vei ned Karl Johan (mellom mennene i grønt og svart)
Gerhard vant duellen, men Jarle vant klassen sin. Gratulerer! Skikkelig bra reklame for å trene på Studentidretten - to utøvere rett over 2.45 på maraton.

Til slutt var det halvmaraton, og der var det så mange kjente at jeg slett ikke fikk med meg alle, rakk å heie på alle, eller kan nevne dere alle. Men oi så moro det var å se på dere.
Per Christian var den eneste jeg rakk å ta bilde av på halvmaraton. Han greide å få fram et smil i spurten 100 meter før mål - det er imponerende!
Men noen må nevnes spesielt. Som sagt har jeg fått mange nye bekjentskaper de siste årene. De første fikk jeg gjennom deltakelse på forumet på Kondis.no. Deretter via bloggingen, OSI og SRM og så via, via, via osv.
Gjennom bloggingen har jeg det siste året kommet i kontakt med Jan Frode holder til i Trondheim. Møtte han og kona Maren for første gang i går, veldig i forbifarten. Fikk gjøre litt nytte for meg ved å stille opp som privat drikkestasjon på Rådhusplassen for Jan Frode, og det funket kjempebra, tross mye folk. Han løp inn på tiden 1.20.04 på halvmaraton. En brukbar tid, for å si det mildt. Enda mer imponerende blir det når mannen kan fortelle at han gjennomsnittlig løper ca. 3 mil i uka (og er ganske fersk løper). Mulig det er en del som har lyst til å krype ned i fosterstilling og grine når de hører det? Jaja, noen er mer skapt for å løpe enn andre. Men gleden over løping kan vi alle ha, den er ikke avhengig av tiden man løper på (i hvertfall ikke bare...). Håper dere kom dere vel tilbake til Trondheim, og så håper jeg vi sees igjen på løp en gang.

Håper for øvrig alle hadde det like gøy som meg i går. På samme måte som jeg sto opp med et smil, la jeg meg med et smil om munnen, mett av inntrykk. Til neste år håper jeg å være blant dem som mottar heiing, men om det skulle skjære seg igjen så er det slettes ikke så verst å være OM-tilskuer heller.

torsdag 22. september 2011

Futt'n Fart Swimming Team

Fra tidligere bedrifter i FFST
Sånn ligger det nemlig an for øyeblikket, og i overskuelig framtid - klorlukta kommer til å ligge som en eim rundt meg denne høsten/vinteren. Var på besøk hos legen på NIMI for en sjekk på onsdag. Tross at jeg nå skal få lov til å begynne å sykle bittelitt lett med sykkelsko også med den ødelagte foten, er treningseffekten av 15 min lett sykling minimal. Opptrappingen i forhold til vektbærende idrett vil også gå veldig sakte, så skal jeg få noen orden på kondisjonen igjen må det skje på andre måter. I morgen skal jeg nemlig til ortoped og få en stiv karbonsåle som jeg skal gå med i minst tre måneder etter at jeg har kastet walkeren. Tviler på at det blir mye løping med den.

Samtidig har fått lov til å begynne å svømme/vannjogge igjen - i helt ubegrensede mengder så lenge jeg ikke tar fraspark med venstre fot. Men for at jeg ikke skal forgå av kjedsomhet så snart nyhetens interesse har lagt seg, måtte noe gjøres. Så på mandag hadde jeg pt-time i svømmehallen for å få satt opp treningsprogrammer. Gledet meg veldig til dette, for det føles som et veldig stort steg mot å komme i gang med trening igjen. I mitt hode driver jeg nemlig ikke med trening for tiden, jeg har jo ikke vært andpusten siden august - så nå begynner det jammen å bli på tide.

Timen forløp som følger: Hun kikket på hvordan jeg svømte (crawl) og konstanterte at det ikke var så verst, men at det var noen småting å jobbe med. Rart hvordan jeg,  uansett sport, ender opp med å jobbe med å få fram brystkassa og hofta. Ergo, kanskje teknikkjobbingen jeg skal bedrive framover i bassenget vil få nytte når jeg kommer meg ut på veien igjen. Det er lov å håpe.

I tillegg kjørte hun en  400-metertest på meg. Det gikk ikke så verst, tatt i betraktning at jeg knapt har svømt siden jeg var 13-14 år, ikke har trent kondis på lenge, ikke tok flipvendinger eller kan sparke fra i kanten ved vending pluss at det var flere (tregere) svømmere i banen. Ergo, tross et greit resultat er forbedringspotensialet STORT. Tiden jeg satte skal jeg jammen knuse så jomer flere ganger før jul. Endelig er det mulig å perse i noe igjen, oh joy (helt sant)!

Så nå er det teknikkterping og svømme hardt som gjelder. Har fått fem programmer med fokus på litt teknikk og mye kondisjonen; lungekapasitet som en middels hval er målet.

Jeg kommer nok til å ta noen flere pt-timer med Hanne (som hun het). Blant annet er målet å lære meg skikkelig flipvending igjen, samt få sjekket at jeg får en god framgang. Det er vel bare å innse at skal jeg få til det jeg vil, må jeg spe på meg alternativ trening som er mindre belastende for beina enn de jeg har bedrevet til nå. For selv om bruddene vil gro (ja, det er snakk om flere - jeg spurte nemlig legen på onsdag), er de andre problemene kroniske og vil  nok dukke opp igjen etter hvert.

Hvis jeg nå både får fart på løping og svømming, er det kanskje noen som vil tenke at veien fram til en debut på triathlon kanskje ikke er så lang. Vel, jeg er nok ikke helt fremmed for tanken, men synes fortsatt sykkelterskelen er høy. Ikke selve syklingen, men alt utstyret som både skal kjøpes og tas vare på (tid- og kostnadskrevende). Triathlon er definitivt ingen billig sport. Men hvem vet, kanskje jeg skal bli en ironwoman når jeg blir stor - det er lov å drømme i hvertfall.

søndag 18. september 2011

Oppladning til Oslo maraton

Målgang 2008 (debut halvmaraton)
Målgang 2009 (debut hel distanse)
Snart i mål 2010 på ekstremt vonde bein
Årets Oslo maraton skulle blitt min fjerde, men deltakelsen i 2011 blir kun som tilskuer. At det endte sånn er egentlig ingen overraskelse. Alt har vært så usikkert så lenge nå. Det var jo under fjorårets OM plagene i beina virkelig slo ut i all sin grufulle prakt. Etter det ble det bare verre og verre, til det nå i sommer kulminerte i tretthetsbruddet. Jeg har derfor utsatt å melde meg på noen av distansene. I sommer hadde jeg en plan om at jeg kanskje skulle kunne løpe 10 for Grete, uten å være nøye på tiden, men selv det ble til slutt helt uaktuelt.

Likevel, jeg gleder meg masse til søndag. Og som tilskuer behøver man ikke gjøre noe valg hva angår distanse, jeg kan delta på alle tre - og det skal jeg også gjøre. Lover å heie på alle og skrike meg hes, så når vi endelig kommer til halvmaraton er jeg sikkert stum og har ingen hud igjen i håndflatene etter all klappingen. Kanskje jeg bør gå til anskaffelse av et realt bilhorn, sånn at det jeg har en backup når stemmen eventuelt svikter.

Planen er å mingle i start- og målområdet, samt ha et fast tilhold på Rådhusplassen utstyrt med matpakke og termos. Husk å vinke når jeg roper (men bare hvis du orker da, viktig å bruke kreftene på det som virkelig teller).
Jeg vet om veldig mange som skal løpe på søndag, men har på langt nær oversikt over alle. Hvis du vil ha heiing på søndag så gi lyd i kommentarfeltet; startnr. og distanse. Så skal jeg gjøre hva jeg kan for å å bidra til at du kommer gjennom løypa med flyt og godfølelse. Hvis det er spesielle ønsker hva angår oppmuntring, så kom gjerne med det også.

Ha en riktig god oppkjøring, på søndag er det fest! Heia, heia, heia!

torsdag 15. september 2011

"Gode nordmenn løper ikke sakte"

Kjetil Rolness har skrevet et innlegg i Dagbladet med tittelen Gode nordmenn løper ikke sakte.
Anbefales for de som ikke har lest den.

Jeg har skrevet om temaet flere ganger selv også, hvordan nordmenn og svensker (m.fl.) innstilling til mosjonskonkurranser skiller radikalt fra hverandre. Veldig enig med Rolness i det han skriver. Jeg ser at massemønstringstrenden er på vei inn i norske arrangementer også, men det er fortsatt langt igjen.
Hvis du vil delta på en skikkelig løpefest må du til Sverige, og jeg anbefaler alle å delta på svenske løp. Særlig på de store er det fantastisk stemning. Mange av heiaropene jeg fikk fra ukjente både i Stockholm og i Gøteborg vil jeg huske for alltid.

Samtidig, som den gode nordmannen jeg er, jeg skal ikke bare gjennomføre - jeg skal ha en god tid også... Greia er bare at den ene holdningen ikke behøver utelukke den andre - det er plass til oss alle.

søndag 11. september 2011

Trening for enbeinte

De tre første ukene med leging av metatarsbruddet er stort sett det meste av aktiviteter forbudt. Jeg får lov til å trene styrke så lenge jeg ikke belaster under foten, og så får jeg lov til å bedrive den utrolig morsomme sporten sykling med ett bein. Det er ikke spesielt motiverende, så det har blitt litt skulking og unnasluntring. Treningsskulk er ikke særlig vanlig kost her i gården lenger, så det blir bra å få flere aktiviteter inn på treningsplanen.
Fra min faste fritidshangout nå for tiden - multisportrommet på Nydalen Athletica (om noen lurer på hvorfor jeg er helt alene, så kan én forklaring være at bildet er tatt ca. kl. 07.15 på morgenen)
På styrketreningsøktene mine er det flere som har kommentert at de synes jeg er fryktelig tøff som trener med det beinet der. Artig å høre så klart, men det ser jo verre ut enn det er. Det har også bare vært velvilje knyttet til å få skudd av venstre pedal på en spinningsykkel på senteret der jeg trener, sånn at jeg har kunnet sykle.

Så gjør man så når man skal sykle med ett bein:
Finn en egnet sykkel - helst på enden sånn at du kan sette en pute inntil uten å forstyrre andres sykling.
Skru av pedalen og sett puta helt inntil sykkelen.
Husk å legge pedalen, verktøyet og skruene på et synlig sted, sånn at du finner dem igjen.
Med litt lavere sete og høyere styre enn vanlig, venstre fot pent plassert på en pute og høyre fot fastspent med sykkelsko er det bare å gå i gang. Alt kan løses bare man er litt kreativ. Så er det bare å sette i gang med moroa!
Styrketreningen synes jeg er mye enklere å få til enn ettbeinssyklingen. Fortsetter jeg sånn kommer jeg til å bli råsterk til jul (i overkroppen vel å merke, å trene beina er verre). Vet ikke helt hva jeg skal bruke det til, men har et lønnlig håp om at det skal bli både skiføre, og at det skal være fysisk mulig for meg å gå en del på ski til vinteren.
Styrkesirkel ala Adelheid
Bare se, men ikke røre - men jeg savner dere mine kjære kettlebells..
Henge i slyngene går bra, selv om walkeren er litt vanskelig å få inn i slynga.
Egenkomponerte treningsprogrammer, spesialdesignet for skadeperioden.
For øyeblikket det bare noen få dager igjen til jeg kan begynne å trene i basseng igjen (onsdag er dagen). Oi, som det virker gøy nå. Tidligere har jeg jo sutret over at det er så kjedelig, men slik situasjonen har blitt, har det plutselig blitt veldig fristende.

Jeg har også bestilt meg en time med personlig trener i svømmehallen. Det er nemlig mulig i Studentidretten der jeg er medlem. Formålet med det er å få satt opp treningsprogrammer, slik at jeg kommer i gang med intervalltrening igjen. Må gjøre noe for å få formen opp igjen til skisesongen. Spent på hvor tungt det vil være å begynne å trene litt hardt igjen etter såpass lang treningspause - nå er det straks en hel måned siden siste løpetur.
Lurer på hvor tung (men forhåpentligvis fantastisk) den første løpeturen etter alt dette vil være?

fredag 9. september 2011

Krykker - be gone!...

Jeg har nå endelig fått kvitte meg med krykkene, men klampen om foten beholder jeg i fire uker til. Skulle gjerne symbolsk ha kastet krykkene i elva eller noe sånt, men jeg skal pliktoppfyllende levere dem tilbake til NIMI og få tilbake depositumet mitt.
Dette burde jeg også ha kunnet nå (men dette er altså ikke meg)...
I løpet av de to siste ukene har jeg ikke lært meg noen kule krykketriks. Jeg innser nå at jeg burde ha benyttet tiden bedre. Det mest avanserte jeg har gjort er å balansere to ølbokser simultant med to krykker - men vanskelig nok det egentlig.

Da jeg var barn syntes jeg det så så kult ut med krykker, men greide aldri å slå meg hardt nok til at jeg fikk teste det. Nå kan jeg ikke si at at det slettes ikke var så kult som jeg trodde da jeg var sju.
Det er og har også vært vanskelig å skulle holde seg i ro når man har lagt seg til en så aktiv livsstil som jeg har, men det går når man må. Men når sola stråler holder det hardt.

Etter to hele uker på krykker har jeg blitt en del erfaringer rikere. Tidligere har jeg skrevet om at mitt forhold til avstander har endret seg mye etter at jeg begynte med langdistanseløping. Nå har det definitivt snudd igjen. Den siste tiden har alt vært ekstremt laaaangt unna. Det har vært liten forståelse for at Ruter ikke har et stopp rett utenfor døra mi, med en ekspressbuss som hadde satt meg av rett utenfor døra til jobben min. I stedet har det vært humpe, humpe, humpe mellom stoppesteder og dit jeg skal til og fra.
Jeg har sikkert vært en av de flittigste brukerne av trafikantenapp'en disse to ukene. Opptil flere ganger har jeg feilberegnet tiden og sett bussen gå fra meg, det går jo så utrolig sakte med meg.

Så jeg har jeg testet å løpe etter både trikk, buss og t-bane. Noen ganger er sjåføren av den vennlige sorten og venter litt ekstra, andre ganger er det ingen nåde å få. Beste episoden var da jeg forsøkte å løpe med krykker ned trappa til Storo t-banestasjon for å rekke banen dagen etter at jeg fikk krykkene (og var veldig uerfaren), sikkert litt av et syn. Det var nesten så det endte i enda større skader enn de jeg allerede har pådratt meg. Heldigvis var det ei snill dame som holdt døra åpen sånn at jeg kunne roe ned tempoet, og kom meg helskinnet ned og inn på t-banen den gangen.

Det har også vært en annen erfaring, nemlig hvor hensynsfulle og snille folk kan være - og innimellom slettes ikke er. Heldigvis er det sistnevnte som er unntaket, og førstnevnte som er regelen.
Nesten hver dag har det vært noen spør meg om jeg vil sitte, og er villige til å gi fra seg plassen sin til meg på bussen/trikken/t-banen. Dører åpnes og eller holdes åpne for meg, ting bæres osv. Det kan man absolutt bli vant til. Nøt kanskje ikke dette aspektet nok mens det varte. Tipper det stort sett gir seg nå som krykkene er borte, for jeg har jo sett mer invalid ut enn jeg egentlig er.

I tillegg har jeg fått kjenne på kroppen hvor lite handikappvennlig samfunnet faktisk er, selv om universell utforming skulle være normen. Hva gjør en rullestolbruker når heisen er ute av funksjon? Jeg kan tross alt gå trapper, selv om det tar tid. Ny respekt for rullestolbrukere her i gården altså.

Min hektiske møtekalender er heller ikke vært særlig handikappvennlig. Det er laaaangt fra Gaustad til Blindern på krykker. Har prøvd å ymte frampå om at min arbeidsgiver burde investere i en Segway, men det har vært lite gehør for forslaget. Får man Segway på blå resept eller hjelpemiddelsentralen? Har noen av partiene det på programmet nå i valgkampen? I så fall kan jeg vurdere å bytte parti.

Det har blitt en del utgifter tilknyttet skaden - igjen; hvem sa at løping er en billig idrett?
Det er kostbare greier å bruke det private helsevesenet i stedet for det statlige - men i mitt tilfelle har jeg hatt lite valg. Fastlegenes resept på idrettsskader er; en pakke Voltaren og to uker helt i ro. Og skulle man greie å grine seg til å bli henvist videre til en spesialist eller andre undersøkelse er ventetiden uendelig.
Så ja, jeg betaler gladelig det det koster å være pasient på NIMI. Et månedskort kan jeg også saktens greie å finne penger til.

Men det har absolutt vært lyspunkter og positive ting:
Tross medisinske utgifter, har jeg også spart penger. 
For det første sliter jeg ikke ut treningssko, så skogarderoben vil nok ikke behøve utskiftninger på en stund.

I tillegg får jeg brukt klær jeg ikke får brukt ellers. Jeg sykler jo stort sett alltid dit jeg skal, og da er det så upraktisk med skjørt og kjoler. Mens nå er det det eneste jeg kan bruke, siden bukser ikke går utenpå walkeren.

Ikke trenger jeg deler eller service på sykkelen heller. Og antall kroner brukt på startkontingent i løp er null. På denne tiden av året skulle jo lappene egentlig har flydd ut i lommene til diverse løpsarrangører.

Jeg har også passet på å bli syk nå mens jeg likevel var hemmet fra å trene. Veldig bra timing syntes jeg selv, og har ikke vært lei meg for det. Vanligvis bruker jeg å bli skikkelig forbanna når jeg blir syk, og jeg ikke kan trene som jeg vil. Men nå har det bare vært harmoni og balanse i sjelen...

Selvsagt har jeg de siste to ukene måttet forklare hva som har hendt en haug med ganger. Hyggelig at folk bryr seg selvfølgelig, men jeg er litt lei av å høre standardfrasen; Løping er farlig, det må du slutte med! Haha! Men jeg tror jeg sparer ytterligere kommentarer til et senere innlegg.
Men om det er flere som lurer på hva det er som feiler meg, så er det mulig å lese om metatarsbrudd her. Enjoy!

søndag 28. august 2011

Et lite innblikk i hva folk driver med på nettet

Google har laget flere funksjoner for oss som bruker deres produkt Blogger som nettsted for egen blogg. Blant annet kan jeg se hva folk har søkt på for deretter å havne på min blogg.
Hvis noen nå ble veldig svette, jeg kan ikke se hvem dere er - så ingen fare...

Men innimellom kommer det opp helt syke ting, og dette har derfor blitt en funksjon som jeg sjekker med jevne mellomrom. Jeg har notert meg noen highlights som gir et lite innblikk i hva som foregår der ute i Cyberspace.

Jeg kan starte med det samfunnsnyttige.
Et par ting jeg virkelig har lært er at folk er opptatt av stinkende treningsklær samt hvorvidt lykke kan kjøpes for penger - søk av denne typen får jeg veldig mye treff på. Tre innlegg ser derfor ut til å leve sitt eget langvarige liv der ute på weben.

http://futtnfart.blogspot.com/2011/03/lykke-kan-faktisk-kjpes-for-penger.html
De som er ute etter oppskriften til lettkjøpt lykke, tror jeg blir veldig skuffet. Er vel ikke alle som er enige i at den består av to uker steinhard trening fra morgen til kveld...

http://futtnfart.blogspot.com/2010/09/blir-man-ufin-av-lping.html
http://futtnfart.blogspot.com/2011/01/om-stinkende-klesvask-og-andre.html
Vellykket fjerning av svettelukt, der leverer jeg i større grad varene synes jeg selv - og det har jeg også fått flere positive tilbakemeldinger på - også i det virkelige liv.
Har blant annet fått vite at jeg har reddet en av mine klubbkamerater fra å bli kastet ut hjemmefra, de illeluktende treningsklærne var i ferd med å bli for mye for samboeren. Så ille var det vel kanskje ikke, men svettelukt i klær kan bli utrolig ekkelt.

Om det finnes ørret i Lappvatnet, alkohol på Øyafestivalen, sauer i Nordmarka, modne tyttebær 2011, feste göteborg torsdag og temperaturen i Randsfjorden er også ting folk har funnet svar på i min blogg, kanskje?...

Svaret på kettlebell støl har jeg definitivt, og det er JAAAA!

Ikke visste jeg at resultatet av solkremtest 2011 tenåring fantes på min blogg - men det påstår Google. Det samme gjelder Zycomb nesespray buser...

Turnsokker og vann velsignet av paven påstår Google også at det er mulig å finne kunnskap hos meg.

Så til de mer morsomme/absurde variantene - og de er det en del av:

Søker du f.eks. på følgende; triste ting på m, da er det rett inn på min blogg. Velkommen til Adelheids melankolske hjørne.

Et skikkelig bra søk var kåt på min kiropraktor. Stakkars deg, håper det blir en ordnings på problemet - beklager at jeg ikke kunne hjelpe deg.
I samme sjanger så var det også noen som hadde tastet inn Olav kåt, og havnet hos meg. Hvor skuffa ble du på en skala fra 1 til 10?

Av andre merkelige søk kan jeg nevne flyndre i bekk, futt halleluja og mann på grusvei og skog. Hva var dere ute etter egentlig?

Du som søkte skulle aldri ha gjort, fikk vel kanskje mange treff på min blogg. Som sagt tidligere; jeg lærer alltid av mine feil, men jeg må få lov til å gjøre dem først!

Så et søk som gjorde meg sugen på kamferdrops og gammeldans; futt og fart på jentefest for gamle jenter. Uff, jeg er vel ikke helt der enda, er jeg?

På trefftelleren jeg bruker, er det en funksjon som forteller hvor høyt opp jeg blir rangert i et googlesøk. For eksempel er det ingen som har mer å si om maraton og forkjølelse enn meg, der er jeg nemlig #1 hos Google. Dessverre kan man kanskje si? Om jeg er en nestor på feltet, tviler jeg på, men jeg har i hvertfall lært at man ikke skal konkurrere når man er syk. Det kostet meg flere måneder i fjor.

Hvis du søker på løping er jeg #5 og bakkeintervaller #6. Vet ikke om det er så bra for de som faktisk er ute etter kunnskap på feltet?

Men det beste er at min blogger rater som #7 hva angår alkohol og løping. Nuvel, så lite som jeg drikker, så har jeg hatt lite anledning til å teste dette. Tror heller ikke at jeg har særlig mer enn én til to løpeturer i bakfylla på samvittigheten heller.

Jeg er også Googles beste treff hva angår Hammern Bjørnholt Hakloa. Men så har jeg også vært i det området mange ganger, og skrevet en del om det. Nye innlegg med namedropping av steder i Nordmarka kommer nok.

Derimot er jeg veldig skuffa over at jeg kun er #5 på søket turnsokker voksen. 

Kunne fortsatt dette innlegget i det uendelige, men får spare litt gull til en annen gang. Faktisk har jeg også sensurert meg selv litt også - noen søk bør ikke offentliggjøres. Men jeg kan forstå nysgjerrigheten...

Jeg oppfordrer dere til å fortsette den gode, morsomme og innimellom veldig rare søkingen, man får ikke mer moro enn det man lager selv...

tirsdag 23. august 2011

Krykker og klamp om foten

De siste to dagene har jeg vært hjemme fra jobb på grunn av kraftig øreverk. Lurer på hva sjefen sier når jeg dukker opp på jobb igjen med krykker?...
Krykker og en ultracool moonboot...
Hadde time på NIMI i dag, og den måtte jeg få med meg, øreverk eller ei.

Gikk inn på Ullevål stadion og følte meg tilnærmet frisk (i beina i hvertfall), og kom ut igjen som krøpling. Det vil si med en såkalt walker (en slags avtagbar gips) på venstre fot samt krykker. At det skulle være så alvorlig hadde jeg ikke trodd, men det var det altså (tretthetsbrudd i forfoten).
Skikkelig klamp om foten (til 250 kr. i uka - dyr sko)
Vel, de neste to ukene skal jeg altså stavre meg rundt på krykker. Jeg har aldri trengt krykker noensinne tidligere, men alt skal jo prøves her i livet, ikke sant? Moonbooten skal sitte på i hele seks uker framover.

På vei hjem forsøkte jeg meg på kunststykket å handle i en matbutikk med krykker. For et jævla forbanna styr. Tror jeg så rimelig grinete ut der jeg forsøkte å balansere handleposer, håndveske og krykker... Øreverk er heller ikke akkurat en tilstand som bringer fram det beste i en, så godt ingen kom i veien for meg på vei hjem.

Nå må jeg også skaffe meg månedskort. Jeg har bodd i Oslo i 16 år, og hatt månedskort tre ganger i løpet av den tiden. Skal vel få testet tålmodigheten bra framover, tenker jeg.
Jeg mangler helt pendlergenet. Inntil nå har jeg jo nærmest ansett det som en grunnleggende menneskerett å kunne gå eller sykle overalt hvor jeg skal til daglig (ergo: jeg har ikke bil eller den minste vage plan om å skaffe meg det). Jeg har tilogmed handlet hvitevarer og flyttet en madrass på sykkel.

De neste tre ukene er den eneste treningen jeg får gjøre å sykle med ett bein og styrketrening som ikke innebærer noen som helst belastning på fotsålene. Fun, fun, fun!
Om tre uker kan jeg begynne å svømme og vannløpe igjen - gleder meg allerede.

Jaja, jeg skal leve litt gjennom dere andre denne høsten, og skal komme å heie på så mange løp jeg bare kan. Merker at jeg den siste tiden har sett lengselsfullt på alle som er ute og jogger, og lurer på om de skjønner hvor heldige de er? Trolig ikke... Det skal jeg huske på når jeg eventuelt kan begynne å løpe igjen.

Dere som kan, vær snille og løp noen kilometer for meg i høst. Jeg håper å være tilbake til skisesongen.

lørdag 20. august 2011

Ny pers i tålmodighet...

Og den blir stadig forbedret, hver eneste dag faktisk. Det siste året har det stadig blitt satt nye bånnperser på forskjellige distanser innen løping. På den andre siden setter jeg altså i stedet stadig nye perser i tålmodighet...
Vente på at det skal gå framover, at det skal gå over, vente på undersøkelser, svar fra leger, fotsenger, behandlinger osv. osv...
Med dette mottoet skal svømmehallen nå erobres...
Har ventet lenge, lenge, lenge på at jeg skulle bli bedre (og håpet at det skulle gå over). I stedet har jeg bare blitt verre og verre og verre. Jeg skal glatt innrømme at dette ikke har vært eller er spesielt gøy, og at jeg ikke helt vet hva jeg skal gjøre og hvordan jeg skal takle det. Særlig siden føttene er et område som belastes både ved skigåing og sykling også - jeg kan derfor ikke bare bytte idrett.

Skjelettscintigrafien i forrige uke viste at beina er stressa - begge beina faktisk (men venstre verst). Jeg har bare blitt verre av alt jeg har prøvd for å bli bedre. Min egenmekka teori er at fotsengene er for tøff belastning for andre deler av føttene - det er i hvertfall sånn det kjennes ut for meg. Og med den siste justeringen gikk det riktig galt, fort!
Det er jo veldig rart hvis jeg har fått tendenser til stressfrakturer i føttene nå. Det siste året har jeg jo bare løpt mindre og mindre og mindre - og belastet mindre enn noensinne siden jeg begynte å løpe. Men nå er det også totalforbud - jeg er løpeinvalid på ubestemt tid. Jeg skal ikke engang gå, hvis jeg kan unngå det (og det er jo som kjent lett...)

Da jeg snakket med legen på tirsdag, sa han at jeg kunne sykle. Det har jeg testet - og det tror ikke jeg!... Venstre foten ble veldig irritert, og etter hvert ganske vond. Så ikke sykling heller altså, da står jeg ikke igjen med mange muligheter til å bevege kroppen.

Det synes ikke å være mulighet for noen form for organisert trening ukene som kommer, siden jeg ikke kan gjøre noe som helst som belaster beina. Målet var jo å trene mindre alene og mer sammen med andre, slettes ikke det motsatte... Forsøkte meg på en yogatime i dag, men selv det ble altfor stor belastning. Så det utgår også.

Jeg kan heller ikke bedrive noen form for uteaktiviteter, og det er egentlig det aller verste. Høsten er jo en fantastisk tid å være ute i skogen - det kommer til å bli et stort savn.
Velutstyrt og klar for mange treningsøkter i basseng.
Svømmehallen er tydeligvis et sted jeg skal tilbringe mye tid framover. Jeg er ikke akkurat supermotivert, men må forsøke å gjøre det beste ut av det. Har bestilt pt-time, sånn at jeg kan få litt tips på hvordan jeg kan sette opp noen treningsprogrammer som gjør svømmingen litt mer interessant. Vil jo ikke miste all kondisen heller - da blir det tungt å komme i gang igjen.

Jeg har tidligere i sommer kjøpt meg en vanntett mp3-spiller, og den fungerer. Uten den hadde jeg slitt med å orke vannjogging i mer enn 5 minutter, men med den er det til å holde ut litt lenger.
Har nå også anskaffet meg et eget flytebelte, like greit å ha et eget nå som jeg skal drive med det så mye. Det er jo ikke som  jeg skal handle noen nye løpesko på en stund.
Denne gjengen skal samle støv en stund (men ikke for alltid håper jeg)
Kommende tirsdag skal jeg til legen og avtale videre behandling, pluss at jeg får vite mer om hva det som egentlig feiler meg nå. Greit med litt mer visshet.

Høsten er full av løpsarrangementer, men denne høsten blir jeg kun å se som tilskuer. Jeg kommer til å få med meg det jeg kan fra sidelinjen. Så hvis noen har behov for support på Nordmarkstravern eller Oslo maraton er det bare å si i fra. Jeg hjelper gjerne. Til da regner jeg med å være mye mer mobil på sykkel igjen også.

torsdag 11. august 2011

Adelheid tester skjelettscintigrafi

Før jeg begynte å løpe visste jeg knapt hva en lege var, enda mindre hva en fysioterapeut, kiropraktor eller naprapat drev med. Alle disse profesjonene har jeg god kjennskap til nå. I tillegg har jeg testet en masse fancy maskiner som finnes i det norske helseapparatet. Tidligere i vår tok jeg MR, i dag har jeg testet skjelettscintigrafi på Rikshospitalet (nukleærmedisin) og blitt tatt bilder av med et gammakamera.
Jeg fikk veldig vondt i venstre fot da jeg var i Jemtland i sommer (mer enn vanlig). Dette forverret seg raskt da jeg kom hjem. Smerten ser ut til å ha forflyttet seg, og det mest smertefulle området er nå venstre stortå og tilhørende tåpute, og vi snakker da intens stikkende/støtvis smerte som kommer brått. Når det skjer er det ingen vei tilbake, løpeturen er over...

Så da var det bare å vente på at legen min på NIMI skulle komme tilbake fra ferie, og avlegge ham nok en visitt. Jeg begynner å bli godt kjent i gangene på Ullevål stadion, dessverre. Han jeg går hos er idrettskirurg og har sett det meste, men han klør seg litt i hodet av dette han også. Han trykket masse på foten og det tok litt tid før han fant noe, men det han fant var ikke særlig godt. Auuuuuuuuuuu!
Ergo fikk jeg henvisning til Rikshospitalet for skjelettscintigrafi, for å se om bildene derfra kunne vise noe mer enn det man kunne se på MR'en.

Jeg har blitt godt kjent med at man må smøre seg med en stor dose tålmodighet når man blir henvist videre til sånne undersøkelser, men denne gangen tok jeg feil - og hurra for det. Jeg var hos legen på tirsdag denne uka, onsdag ble jeg oppringt av Rikshospitalet som grunnet en avbestilling kunne gi meg time allerede i dag. Så store deler av dagen i dag har blitt tilbrakt på Riksen.
Scintigrafi er omfattende greier. Først får man sprøytet inn et radioaktivt merket kjemisk stoff som inneholder fosfat i armen samt at det tas bilder. Deretter venter man i tre timer på at stoffet skal bre seg ut i systemet. Til slutt er det inn i gammakameraet for å ta bilder, og det tok nesten én time det også. Så det var den dagen.

Timene imellom brukte jeg på å trene for å irritere opp vondtene mest mulig, slik at bildene ble best mulig. Jeg løp en liten runde i skogen oppe ved Sognsvann. Virker som om hvile har hjulpet litt, jeg greide nemlig ikke å gjenskape den akutte smerten som jeg har fått i det siste, men så har jeg også hatt helt løpefri i ei hel uke.

Likevel, hun som styrte gammakameraet, sa hun kunne klart på bildene at jeg hadde vondt i beina. Hun pekte på de samme punktene som de jeg også kjenner. Så det var jo betryggende. Nå gjenstår det å se hva slags konklusjoner de kan trekke ut av bildene. Føljetongen fortsetter... I mens må jeg smøre meg med tålmodighet mens jeg venter på svaret.

Hvis det bare er nerver, og ikke noe annet, er det vel mer eller mindre kjørt for mine løpeambisjoner. Lite å gjøre ut over det som allerede er prøvd. I min fortvilelse har jeg allerede vært og kikket på nettsidene til Oslo kajakklubb, det kan jo i hvertfall ikke belaste beina? Men jeg kommer til å håpe i det lengste...

tirsdag 9. august 2011

Sussebass, du er så søt!

Hvis du har studert på Blindern, sånn som meg, så er du kanskje en av dem som har stått i en av kantinene/kaffebarene og bestilt en Sussebass. Hvis du i tillegg er av typen som lett blir flau, har du kanskje bare hvisket fram bestillingen eller rødmende/fnisende pekt på menyen (dette har jeg kun observert - jeg tør å si høyt og tydelig at jeg vil ha en Sussebass!).

For de uinvidde - sussebassen jeg snakker om nå er en smoothie, og en av mine absolutte sommerfavoritter. Det har blitt en del av den denne sommeren, og de foregående sommerene.

Selv om jeg både er glad i å lage mat og tilbringer mye tid på kjøkkenet, har jeg delt lite av dette på bloggen. Siden jeg nå har så vondt i venstre fot at jeg nesten ikke orker å gjøre noe som helst på treningsfronten (surving rundt det tar jeg en annen dag), må jeg jo skrive om noe.
Og noe skal jeg jo også trøste meg med - og hva kan vel da være bedre enn en Sussebass? Det er bedre enn smågodt, og i tillegg er det sunt - proppfull av vitaminer,antioksidanter, fiber, mineraler m.m.

Uansett sivilstatus, alle har plass til en sussebass eller hundre i livet sitt - og da gjør man som følger:

Ingrediensene. Bruker man frosne jordbær behøves mer væske enn når man har ferske. Drikkeyoghurt med fersken og vanilje er også kjempegodt i denne smoothien. Ta det du har og det du liker (generell smoothieregel)!
Råkjør powertool!

Lag for all del nok, helst mer enn nok...
Voila; fest midt i uka. Enjoy!
(Hm, lurer på om det er godt med rom i? - til helga altså...)

Kort tid senere - kun oppvasken tilbake (og jeg har ikke oppvaskmaskin). Men åh, det var verdt det!

søndag 7. august 2011

Sommerferien 2011 er over...

Blomstrende røsslyng og modne tyttebær vitner om at sommeren er på hell.
I morgen er sommerferien min offisielt over, og det er tilbake til gamle rutiner. Det meste har jo sklidd ut i sommerferien, nøyaktig slik det skal. Som vanlig lurer jeg på hvor de siste fire ukene ble av - det gikk så fort. Det var så mye jeg hadde tenkt å gjøre som jeg aldri fikk gjort. Sånn er et jo alltid, ikke sant?

Jeg hadde ikke så veldig store forhåpninger til at jeg skulle få løpt så mye i sommeren. Den første uka av ferien var jeg faktisk ganske optimistisk, og trodde kanskje at jeg skulle få lurt noen langturer ut av beina i sommer. Men de siste tre ukene har det bare gått dårligere og dårligere.

Denne uka har det gått riktig ille, og jeg kan for øyeblikket ikke løpe mer enn 500 meter før jeg får så vondt at jeg må stoppe. Prøvde meg på intervaller med OSI sist mandag, og da holdt jeg ut oppvarmingen. På stigningsløpene fikk jeg akutte smerter i venstre fot, og halvveis ut i første intervall forsto jeg at dette kunne jeg bare ikke gjøre mot meg selv. Disse plutselige smertene kom også da jeg var på fjelltur i Sverige, og har bare utviklet seg til det verre i etterkant. Særlig skjer det hvis jeg prøver å løpe litt fort eller på ujevnt underlag.

Jeg hadde også tenkt å gi jernet på styrketrening i sommer, men med et kne som har fått bank og et forstuet håndledd etter turen til Sverige, var det bare å ta det med ro. Denne uka er det den vonde foten som ikke har vært med på notene - og det har blitt ganske stusselige greier.

Beinas tilstand, og ikke minst den veldig negative utviklingen disse ukene er for å si det mildt ganske fortvilende - og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Har time på NIMI på tirsdag, så får vi se hva legen sier om denne nye utviklingen. Løpeforbud er det ikke nødvendig å gi meg - det faller seg nemlig helt naturlig.

For å toppe det hele har jeg greid å ødelegge to pulsklokker, mobilen min samt mp3-spilleren i sommer. Men det bruker jo å være sånn at alt ryker samtidig - og det er bare ting, så jeg har bare ledd av det.

For det kunne vært verre; mye, mye verre.. Jeg har alle mine kjære i behold! Dette har vært en veldig rar og ikke minst fæl sommer. Som så mange andre var jeg helt lamslått helga etter den 22. juli - og orket bare ikke gjøre noe som helst annet enn å sitte og se på nyhetsendinger, pluss å gå ut i byen og delta i sorgen og minnemarkeringene.
Fra plassen foran Domkirken - denne sommeren vil jeg alltid huske...
Jeg har heller ikke syklet så mye som jeg hadde tenkt i sommer, men litt har det blitt. Blant annet syklet jeg til Jevnaker og vestsiden av Randsfjorden for å besøke en kusine. Det var over 6 mil hver vei, på til dels tunge og svært kuperte veier i Nordmarka, på min kjære Finse fullastet med bagasje.
Mange vann i Nordmarka og følgende ble kjørt forbi på denne turen: Maridalsvannet - Skjærsjøen - Bjørnsjøen - Fortjern - Hakloa - Sandungen - Store Daltjuven - Svartvatn - Gjerdingen - Tverrsjøen - Randsfjorden
Det var mye tordenvær rundt omkring både den dagen jeg dro og den dagen jeg dro hjem - men jeg greide å holde meg foran, bak eller på siden av det hele veien. Veldig flaks, og jeg ble ikke våt i det hele tatt.
En fullastet Finse - klar for trillesti inn fra Gjerdingen
Utsyn fra Gjerdingen dam - her har jeg vært både på ski, på sykkel og i fjor også i løpesko.
I tillegg har jeg både greid å bli solbrent flere ganger, og det har vært både bading og parkliv i sommer. Flere bøker har jeg også lest, og det kommer jeg også til å fortsette med. Delvis fordi jeg tror at jeg etter tirsdagens legebesøk vil få mange restriksjoner hva angår trening, og derfor bedre tid. Pluss at jeg har gjort noe veldig, veldig dumt i forhold til å kunne ha et sosialt liv ut over høsten.
Løsningen på alle eventuelle framtidige fritidsproblemer.
Jeg har nemlig vært på nettet og bestilt de fire første bøkene av A song of Ice and Fire, og her snakker vi skikkelige mursteiner av bøker. HBO har også laget TV-serie av serien, og første sesong er vist i USA. Jeg har lest at andre har blitt veldig oppslukt når de har lest disse bøkene, og det kan jeg dessverre bare slutte meg til. Så nå er dere herved advart - jeg har utsatt og til og med droppet trening til fordel for å sitte i godstolen og lese. Jeg rakk bare én bok i løpet av ferien, seks gjenstår. Dette er kanskje dårlig nytt for kondisjonen?!

Hvis det ikke kommer noen bloggoppdateringer på en stund så vet dere hvorfor...
Related Posts with Thumbnails