Fredrikstadløpet: halvmaraton som medisinsk eksperiment

Overskriften er den beste jeg kunne komme på for å oppsummere dagens løp. Jeg har vært syk de siste dagene, halsen har vært veldig sår og formen dårlig. Var sengeliggende store deler av både fredag og lørdag. Dette er hva man kaller harmelig der jeg kommer fra. Hadde jo store forhåpninger til dette løpet, så det lå ikke akkurat i kortene at jeg skulle bli hjemme i dag.

Har hver kveld tenkt i det jeg har lagt meg at; i morgen er jeg sikkert mye bedre. Men i dag tidlig var halsen fortsatt under kaktusangrep, æsj... MEN: det er nesten så jeg begynner å tro på høyere makter, skytsengler, karma eller noe i den gaten. For, tross dårlig utgangspunkt - jeg gikk jammen hen og vant min klasse. Det er tydeligvis i ferd med å bli en regel dette - ha en skikkelig ræva dag og vinn!
Jeg avsluttet jo forrige sesong med å vinne halvmaraton under Jessheim vintermaraton med noe laber innsats. Og nå starter jeg denne sesongen med klasseseier i Fredrikstad på en skikkelig dårlig dag. Blir bortskjemt hvis dette fortsetter... I tillegg vant jeg jammen uttrekkspremie på startnummeret mitt også, hey, hey! Som sagt, mulig jeg må revurdere min skeptiske holdning til høyere makter.

Når det gjelder selve løpet, så lå alle ytre faktorer til rette for et kjempeløp. Supre forhold værmessig, og i år som i fjor var det ingenting å si på selve arrangementet. Fikk en hyggelig tur nedover sammen med en gjeng fra OSI, hvor alle unntatt meg skulle løpe 5 km. I tillegg traff jeg flere kjente på plass der nede og fikk slått av en prat og klaget min nød.

Så til selve løpet. Jeg var så utrolig usikker før start på hva jeg skulle kunne greie å prestere, og hva som ville skje når jeg presset kroppen. Målet mitt var å perse og helst skikkelig - hvis jeg hadde kommet under 1.35 kunne jeg ha byttet startgruppe til Stockholm marathon. Fornuften tilsa at det var et mål jeg burde oppgi, men jeg skal innrømme at jeg ikke greide å slippe det helt innerst inne.
Tross formen, gikk jeg ganske hardt ut, og det gikk greit - en stund. Det var heller aldri melkesyre som var problemet i dag. Pusten, som jeg var redd for, var heller ikke så ille i starten, men pulsen var litt høyere enn den burde være. Litt ute på første runde kjente jeg at dette var slitsomt, det var liksom ingen lagre å hente noe fra. Allerede da begynte tankene om å bryte og komme (og det er ikke likt meg) pluss den utrolig konstruktive; hvorfor driver du med dette? - det er jo bare vondt og fælt, og det var tungt, veldig tungt. Men jeg kjørte på med positive affirmasjoner til meg selv (du er sterk, dette kan du osv), og det fungerte litt. Bestemte meg også bare for å ta en runde om gangen.

Da jeg rundet for andre gang og la ut på tredje runde følte jeg meg en liten stund ganske frisk. Jeg kikket også på klokka og så at det sto 47 min da, dvs. at jeg lå an til 1.34. Men etter en kort frisk periode der, var det bare slit inn. På sisterunden var jeg kjempesvimmel og hadde ingen sluttspurt i meg, snarere tvert imot. Jeg lå i fart som jeg egentlig har planlagt å løpe maraton i. Nå hadde jeg også skikkelig raspende, vond pust - jeg kunne ikke snike meg innpå noen  for å si det sånn...

Uansett: resultatet ble 1.37.14 - 33 sekunder bedre enn i fjor. Jeg er skuffa, men har en indre dialog med meg selv om å skjerpe meg. Det jeg må finne ut av nå i løpet av sesongen, er hvor mye sykdom faktisk hindrer en. Jeg prøver å være stolt av å ha gjennomført - for det er kanskje det løpet jeg har slitt mest i noensinne (men beina holdt bra, denne gangen). Måtte jobbe skikkelig med psyken underveis, noe flow fant jeg aldri. Da jeg skulle skifte før start oppdaget jeg at flasken med Zycomb (nesespray som stopper snørr) var tom, men heldigvis ble jeg heller ikke plaget særlig av det underveis (etterpå derimot).

Halsen kjentes ut som et åpent sår ved målgang, på veien hjem har jeg vært småkvalm, nesen har tettet seg, har gjort et helhjertet forsøk på å hoste opp minst én lunge og hatt skallebank verdig en vel gjennomført russetid. Kroppen prøver sikkert å si at dette var en usedvanlig dustete ting å gjøre - godt jeg har masse fine, forskjellige smertestillende tabletter hjemme.
Så, har jeg lært noe? Nope! Hadde sikkert gjort det igjen, man glemmer jo så ekstremt fort. I tillegg er det jo gøy med alt rundt på løp; arrangementet, snakke med folk osv.

Var veldig, veldig mange som perset i dag. Stas, gratulerer til alle! De satte også mer pris på det enn meg (så klask på lanken til meg, skjerpings). Derimot ble jeg forbiløpt av Martin Kjäll-Ohlsson på et mye senere tidspunkt på tredje runde i år enn i fjor, og siden min tid ikke var så mye bedre enn i fjor, hadde han trolig ikke en kjempedag heller, selv om han vant. Misery loves company osv... Jeg er også nødt til å lære meg at man ikke kan forvente pers hver eneste gang man stiller opp, men det sitter langt inne.

Til slutt - tross all syting: Fredrikstadløpet oppsummerer på en veldig god måte hvorfor jeg driver med dette. Flott arrangement og en strålende kombinasjon av eliteløpere, supermosjonister og ganske vanlig trimmere som synes det er en seier å fullføre, uansett tid (og det er det jammen ikke alle som greier, så hurra for det).
Skal legge ut en stemningsrapport med bilder senere i uka, men orker ikke nå - senga er neste og endelige stopp for meg i dag. Så skal jeg høre på kroppen, og hvile til jeg blir frisk igjen. Det er masse løp framover, så jeg må komme meg i form - under to uker til Sentrumsløpet for eksempel.