Resultatløs æljjakt i Maridalen; "hen er'n hen, a?"

I går var jeg på æljjakt igjen i Maridalen, dvs. jeg var ute og prøvde mine nye sko på langtur. I følge Siri, og sikkert mange andre, skal man prøve ut nye sko på kortere distanser før man legger ut på lengre turer. Men her i gården er det bære eller bristeprinsippet som gjelder, så jeg tester ut nye sko på lengre turer med en gang, koste hva det koste vil. Gjort det flere ganger før, kommer garantert til å gjøre det igjen. Hvis skoa holder, må de jo karakteriseres å være et godt kjøp. Dessuten er det jo maratonsko jeg nå skal ha fått i hus, og da skal de holde på lenger distanser. Men mer om det senere, først var det denne jakten på skogens konge...

Ved inngangen til Maridalen (Brekkekrysset) står dette skiltet:

Man kan jo trygt si at det nærmest lover nærkontakt med behornede pelsdyr av den litt større typen. Siden jeg ikke har sett noen så langt i år (syklet nesten på en i fjor sommer, men det er lenge siden nå), tenkte jeg at i dag skal lykken stå meg bi. Jeg kan være litt uoppmerksom når jeg er ute og løper med musikk på øret og lar tankene fly, men nå skulle sansene skjerpes.

Her har'n beviselig gått, men hen er'n nå?

Dessverre ble det ikke noe møte i dag heller. Så opptil flere pelsdyr av den større sorten, men alle var mer eller mindre tamme og ingen hadde store horn. Vel, jeg har god tid, jeg. Skal nok treffe på deg en vakker dag (og da håper jeg du er i godlune, gulp).

Store dyr, men ælj er det itte!

Når det gjelder turen ellers, så startet det veldig bra. Det var strålende sol fra morgenen av, i motsetning til dagens trøstesløse vær. I tillegg var pulsklokka og fotpoden perlevenner igjen, så hva som skjedde på søndag vet ingen. Pulsen var lav og fin og farten bra (sprett i beina). Så på begynnelsen av turen tenkte jeg at det var lovende med henblikk på de nye skoa.

Men først nok en digresjon; når jeg har sola i ryggen og min egen skygge foran meg, har jeg lagt merke til at jeg har like store legger som lår. Ikke helt etter boka, og det er løpingen som har gjort det. Sånn var det ikke før. På toppen av det hele har leggene vokst i vinter (what?). Har merket det på buksene, og måtte opp en størrelse da jeg kjøpte de fantastiske nye rosa CEP-strømpene mine.Overhodet ingen kenyanereffekt å spore her, snarere det motsatte. Har ikke blitt større ellers, så hva er dette, og hvor skal det ende? Jeg kan skyte langt etter skinnyjeans i hvertfall. Vel, får satse på at dette betyr at leggene har blitt sterkere også, ikke bare større, og at det gir meg ekstra saft i steget i konkurransene framover.

Så tilbake til de nye skoa. Vel, jeg tror jeg må ut på skojakt igjen, for jeg tviler på at dette er skoa jeg skal løpe neste maraton i (banne, banne, banne). Vel halvveis på turen begynte jeg å kjenne på en (dessverre) velkjent murrig under tåballene og det ble bare verre og verre. Etter hvert begynte jeg også å få mer og mer krampe i tærne, måtte stoppe et par ganger og strekke, og da holdt det en liten stund. Æsj! Vel, jeg skal prøve dem ut mer, men dette er det jeg er mest redd for at skal skje under Stockholm marathon, så jeg tviler sterkt på at jeg tør å stille til start med dette paret. Ergo, må jeg punge ut for et par til over påske, men har jo ikke akkurat planer om å løpe mindre framover, så ett par til greier jeg nok sikkert å slite ut.

Burde sikkert hørt på Siri, som jeg henviste til i begynnelsen av dette innlegget, for jeg har fortsatt vondt under venstrefoten i dag. Derfor ble det spinningintervall i stedet for løpeintervall, men fikk da opp pulsen på det også (dessuten var dette ingen dag å være ute).