En kvinne kan aldri få for mange sko...

I mitt tilfelle dreier det seg om joggesko ((altfor?) lite pumps og spikerhæler her i huset, gitt). Det sjuende paret kom i hus i dag, og det er forhåpentligvis det paret jeg skal løpe Stockholm marathon i om vel to måneder. Jeg skal teste dem ut på noen langturer så får vi se, men de ble kjøpt med det formålet for øye. Håper at jeg en gang skal kunne løpe maraton i de letteste konkurranseskoa, men der er jeg ikke enda.
Ett av de sju eksisterende parene er på vei ut på de evige jaktmarker, men det er så vanskelig å ta farvel med sko man har vært veldig glad i. Sukk!

I dag har jeg blitt eier av mitt første par Asics, så får vi se om det er et merke som passer mine bein. Fra før har jeg vært eller er eier av flere modeller Saucony, Mizuno, Adidas, New Balance og ett par Inov8 (som jeg gleder meg vilt til å snart bruke ute i skogen igjen). Nike har jeg aldri fått til å passe på mine bein, selv om jeg må innrømme at de nye modellene ser helt rå ut.
Uansett, jeg bryr meg ikke særlig om merker, og er utro så det holder. Jeg vil ha det paret som passer meg best, og er ikke redd for å prøve mer ukjente merker. Ei heller husker jeg navnet på modellene jeg har. Dette skaper selvsagt frustrasjoner hos den stakkars selgeren på Löplabbet, når vi hver gang jeg kommer for å kjøpe sko, må bruke lang tid på å dedusere oss fram til hva slags sko jeg har kjøpt tidligere. I dag var jeg faktisk overraskende flink, men det gikk likevel med litt tid på å finne ut av det denne gangen også.

Ikke bryr jeg meg mye om hvordan skoene ser ut heller. Har overhørt at medlemmer av mitt eget kjønn  kjøper løpesko etter designen og hvorvidt de passer med treningsklærne. Der har du ikke meg, jeg skal løpe fortest mulig og på veien utøve minst mulig skade på kroppen - alt annet er underordnet!
Men, jeg var litt frustrert over at alle skoprodusentene i fjor fant ut at de skulle lage alle sine damemodeller i rosa. Jeg er definitivt ikke av den rosa typen.
Dette var heldigvis ikke tilfellet for årets modeller. Likevel, i dag prøvde jeg tre par sko: ett par svarte Adidas, ett par blå og hvite Saucony, men endte opp med, trommevirvel; ett par hvite og ROSA Asics (DS-Trainer 15).
Vel, under mottoet: If you cant't fight it, embrace it, gikk jeg likesågodt til innkjøp av et par CEP kompresjonsstrømper i ekstremt rosa (og svart) utførelse i tillegg. Jeg kommer til å synes i konkurransene framover; hvorfor være usynlig når man kan være synlig?...

Strømpene (jepp, de er så rosa):

Skoa:

 Den raffe komposisjonen under ett:

Fikk også en opptur på løpetesten i dag. Fra å overpronere mer enn noengang da jeg sist kjøpte sko, har jeg gått til å bli kjempestabil - mer enn noensinne. Hver gang jeg har prøvd sko har jeg har tendenser til overpronasjon, men nå var dette helt borte. Strålende! All treningen ser ut til å gi resultater, og den venstre ankelen er forhåpentligvis fullt restituert etter overtråkket i fjor. Teknikken har også blitt bedre, og jo fortere jeg løper dess bedre blir den og dess lengre fram på foten lander jeg. Løpe fort er altså tingen, men ikke alltid like lett å gjennomføre.  Nå snakker jeg om subjektivt fort, for hva som er fort for hver enkelt varierer mer enn litt; jeg kjenner folk som når de løper så fort de kan, løper i min maratonfart, og kjenner folk som løper rolige langturer fortere enn jeg greier å løpe på en hurtig langkjøring eller langintervall.Og hvem vet hva som defineres som fort i morgen, her håper jeg grensene stadig skal flyttes...

Ha en fortsatt fin (og rosa?) påske!