Hjem til svært triste nyheter...

Er akkurat tilbake fra en kort løpeferie, noe jeg skal skrive mer om i et annet innlegg senere.

Meldingene nådde oss per sms på tirsdag; Grete Waitz er død! For min del var det passende nok crewmedlemmet (Rannveig, aka Futt) som varslet meg. Jeg må bare innrømme at selv om jeg ikke kjente Grete personlig på noen som helst måte, så syntes jeg det var veldig, veldig trist. Hun er en skikkelse som man alltid har beundret, selv om man selv ikke drev med idrett. De siste årene, etter at jeg selv startet å løpe, har beundringen vokst voldsomt, og jeg har virkelig forstått hvilket bidrag hun har gjort for å bane vei for både kvinneidrett på elitenivå og for masseidretten.
Jeg begynte å lese nettaviser på mobilen da jeg satt på flybussen hjem fra Torp i går - og da begynte tårene å trille. Greide ikke stoppe det. Heldigvis var det bare italienere som satt rundt meg, de er vel vant til litt følelser...

Takk Grete! Du har allerede, svært fortjent, fått din statue utenfor Bislett. Jeg vet ikke hva mer man kan gjøre for å hedre ditt minne, annet enn å alltid huske deg og det du fikk til mens du levde. Det du fikk til var ikke så rent lite. I historien vil du alltid stå som en av de aller største idrettsutøverne Norge har fostret, men din betydning går langt utenfor idrettens grenser. Tross din stillferdige, ydmyke holdning har du vunnet store slag og endret mange holdninger på vegne av alle oss som har kommet løpende etter deg - oj, som du viste dem...
Du fortjener statsbegravelsen de nå har tilbudt deg. Jeg vil alltid huske deg og det du sto for.

Jeg har ikke sett Grete i levende live så mange ganger, men var på et foredrag med henne den 30. januar i år. Den opplevelsen var både god og vond på samme tid, så jeg har ikke orket å skrive om det på bloggen i etterkant. Grete var veldig dårlig den dagen, og det var vondt å se. Har jo visst at hun har vært syk lenge, men forsto vel ikke helt hvor ille det var før jeg så det med egne øyne.
Men hun ga alt hun hadde likevel, og ønsket å få til et nytt arrangement senere, slik at vi skulle få valuta for pengene.  Sånn ble det dessverre aldri.
Er veldig glad for at jeg fikk med meg den siste muligheten til å treffe henne. Nå var det mest Jack som fortalte, men historiene deres skulle man gjerne hørt mer av. Jeg håper inderlig det kommer en bok etter hvert.

Skal ikke gjenfortelle alt jeg har hørt her, noe står også i boka hennes; Løp din egen maraton. Den anbefales!
Historien rundt hvordan hun endte opp med å vinne New York City Marathon når hun egentlig skulle legge opp og hadde reist over som en ferie er ganske kjent, men betegnende.
Da Grete startet karrieren var det bare lov å konkurrere på 800 meter for jenter, dette økte etter hvert til 1500. Det er et stykke derfra og opp til maraton, men Grete banet vei for alle oss som kom og kommer etter.
En annen ting jeg bet meg merke i er at hun alltid løp så fort. Langturene gikk sjelden saktere enn 4-fart, normalt i 3.50. Oioioioi... Men sånn er det vel når man er baneløper fra starten av, da er man vant til høy fart og det føles mer behagelig.
Vet at Ingrid Kristiansen trente annerledes, og virkelig tok det rolig på de rolige langturene. Hun ble også bedre til slutt, etter å ha levd i Gretes skygge lenge. Jeg synes ofte at Ingrid Kristiansens bragder blir litt glemt i skyggen av en så strålende stjerne som Grete Waitz - tenk at vi hadde to så fantastiske kvinnelige løpere samtidig! Men for øyeblikket er det et tema jeg skal la ligge, annet enn å si at Grete gjorde det norske folk så bortskjemte at det er vanskelig for nye løpetalenter å få noen oppmerksomhet. Kirsten Marathon Melkevik er mer kjent i Sverige enn i Norge... Utrolig, men sant.
 
Mitt personlige forhold til Grete, utenom foredraget den 30. januar, er som følger:
Da jeg trente til min første halvmaraton gjorde jeg det etter nybegynnerprogrammet som Grete hadde laget til og lagt ut på nettsidene til Oslo maraton. Selv om jeg hoppet inn ganske langt ut i programmet, og hadde noen sykdomsproblemer underveis, hadde det aldri i verden gått så bra som det gjorde dersom jeg ikke hadde hatt en plan å trene etter (pluss tipsene som fulgte med). Har anbefalt dette programmet til alle i samme situasjon i etterkant og vil fortsette med det.

Både før jeg debuterte på halvmaraton i Oslo for to og et halvt år siden og foran første gangen på Fredrikstadløpet var jeg innom statuten på Bislett og hadde et øyeblikk eller hva man nå skal kalle det... Dette er en tradisjon jeg tydeligvis må ta opp igjen - i begge de overfor nevnte løpene gikk det over all forventning, det har det aldri gjort etterpå. Ser at hun har lagt ut nye programmer på nettsiden til Oslo maraton nylig - en siste hilsen fra Grete.

Til slutt vil jeg oppfordre alle til å støtte Aktiv mot kreft som var Gretes store sak til siste slutt. Selv om Grete tapte kampen, må vi kjempe den videre for henne. Det er mange måter å støtte Gretes hjertesak på, både med store og små beløp. Jeg har blant annet støttet via at en liten sum ved salg av skomodellen Adidas Marathon 10 går til denne saken. Hittil har jeg vært gjennom fem par og flere vil det bli...

Bevis på at jeg har støttet saken!

I påsken er målet å løpe på meg en anselig antall kilometer. Siden lørdag har jeg kommet opp i nesten 63 km. Etter å ha publisert dette innlegget, er planen å få på meg klær (og solkrem) og ta trikken opp til Kjelsås og pådra meg noen flere kilometer - alle dedikert til Grete. Hvor mange Gretededikerte meter får vi til i løpet av påsken folkens? Og hva om vi legger litt penger i hver kilometer vi løper og gir til Aktiv mot kreft - noe å tenke på folkens?