Mer bikkjementalitet til folket

Jeg har lest flere artikler og blogginnlegg om dagens tema, men en god ting kan jo ikke sies for ofte, så her er min versjon.

Har reflektert rundt den enorme gleden ved å bevege seg som de fleste hunder utviser nå etter de lange skiturene jeg har hatt på ski vinter. Da jeg tok skibussen til Mylla var det flere som hadde med seg hunder, og flertallet av de firbeinte gikk fullstendig amok ved turens start.
Man kunne formelig ta og føle på turbegeistringen i tillegg til både å kunne se og høre den. Slik jeg tolket flere av dem var det som ble uttrykt som følger: Tuuuuuuuuuuuuuuuur! Jaaaaaaaahhh! Jippi, jippi, jippi! Jeg løper, jeg løper, jeg løper, jeg løper og jeg kommer aldri til å stoppe - jiiiihaaaaa!
Og innimellom: Herregud, kom igjen da menneske - dette går altfor sakte!...

Jeg observerte at mange gikk ut med Usain Bolt som forbilde (evt. trodde de var greyhounds, som jo er hundeversjonen av Bolt) - totalt blottet for enhver tanke om at det faktisk var en ultradistanse de skulle tilbakelegge. Det ble løpt store runder i et vanvittig tempo i løssnøen, snust, hoppet hit og dit og i det hele tatt. Intervalltrening det virkelig står respekt av - men også helt vanvittig sløsing med krefter.

Flere av hundene som fikk løpe fritt uten bånd, settere, retrivere og en italiensk spinone (sånn som Skavlan har - morsom bikkje), tilbakela garantert minst fem til ti ganger distansen til eierne på turen. Ingen av dem virket å ha noen som helst tanke for at de skulle ta strakeste veien. Nei, hver centimeter av marka skulle utforskes og oppleves - i høyt tempo. Man kan jo ikke bli annet enn smittet av gleden.

Til en viss grad kan jeg kjenne meg igjen i det jeg observerte. Jeg har også en tendens til å gå for hardt ut. Det har hendt på løp, men særlig på kortintervaller - da sliter jeg med å holde helt til siste meter. Flere som kjenner seg igjen?

Da jeg vokste opp overtok vi en hund som var helt ekstrem i så måte - og hun lærte aldri! For det første så kunne hun ordet tur, så det måtte aldri, aldri, aldri sies høyt for da ble det totalt rabalder og ville tilstander før vi kom oss ut - alt i ren glede. Når så turen (eller T - U- R som vi kalte det) endelig var et faktum (aldri et øyeblikk for tidlig), ga hun alt de første 500 meterne for deretter å henge i hælene resten av turen. Men like blid og like klar for nytt slit når muligheten meldte seg. For en fantastisk innstilling til fysisk fostring!

Så jeg mener klart at vi tobeinte har noe å lære av denne gjengen med firbeinte gærninger. Go with the flow! Ikke tenk så mye, bare gjør det!

Også på ett annet punkt mener jeg at vi virkelig har noe å lære av bikkjene. Når de kommer hjem fra en lang og hard treningsøkt så er det ikke noe skal bare både det ene og det andre. Da gir de totalt blanke i alt og prioriterer restitusjon knallhardt. De kan ligge som slakt på lading i timesvis, helt uberørt av verden rundt - inntil de er klare for å gi 210% igjen. På dette punktet synder i hvertfall jeg, og jeg tror ikke jeg er alene?...

Så min målsetning framover må bli å trene som ei bikkje og restituere som en hund.