Kjerringtrim før og nå...

Nylig dukket det opp et vagt og gammelt minne fra underbevisstheten min. Jeg kan ikke ha vært særlig gammel, trolig snakker vi nærmere 30 år tilbake i tid. Men det er ikke så vesentlig. Det jeg husker er at jeg var med moren min på trim sammen med en masse nabokjerringer. Seansen ble avholdt i det lokale velhuset/barnepark. Jeg har bare ett minne av dette, så jeg tipper det ikke skjedde så mange ganger. I tillegg antar jeg at det foregikk omtrent på denne tiden av året, og var et resultat av nyttårsforsett som forsvant like fort som de kom. Sånn er det jo, det gjelder like mye i dag som for 30 år siden...

Grunnen til at jeg skriver om dette, er at det fikk meg til å tenke på hvor annerledes ting er for meg enn det var for dem, og hvor annerledes samfunnet er i dag enn det var da. I tillegg var det en artikkel i A-magasinet på fredag som understreket poenget mitt. Dessverre er den ikke tilgjengelig i nettutgaven enda, men den handlet nettopp om sånne som meg som nekter å bli voksen i den forstand mine foreldre var det (Voksne nå til dags).

Det lille jeg kan huske fra trimmen er at alle hadde turnsokker (dere husker vel dem?), og trolig var det ikke mye høypulsaktiviteter de drev med – mer tøy og bøy a la trim for eldre (også noe vi 70-tallistene husker godt). Jane Fonda og aerobics samt joggebølgen hadde enda ikke nådd ut i hvert et hjørne i Bygde-Norge på denne tiden, vi snakker ca. 1980. Min mor var da flere år yngre enn jeg er nå – men på noen områder flere tiår eldre enn meg likevel...

Min kjerringtrim består ofte i å dundre avgårde på tartandekke så svetten spruter, med blodsmak i kjeften og krampene godt innenfor rekkevidde, eller å pese seg opp bakker med samme resultat, eller løfte så tungt at det knaker i ledd og musklene skriker. Jeg føler meg ofte støl, ikke fordi jeg har sittet for lenge i ro – men fordi jeg har brukt hele kroppen og presset den så langt det går. Åh, så glad jeg er for at jeg lever i dag, og har tilgang på det utrolige treningstilbudet som finnes. Hvis man bare vil og eventuelt kan betale, så har man tilgang på alt mellom himmel og jord.

Ute og kjerringtrimmer

Visst var det kvinner som trente hardt den gangen også, jmf. våre to langdistanseløpelegender Grete og Ingrid. Og visst er det en god del som i dag synes jeg er ekstrem, merkelig og småpsyk som driver på sånn som jeg gjør – men jeg tror likevel forskjellene er veldig, veldig store.

Hadde jeg vært godt voksen i 1980, uten idrettsbakgrunn eller annen tilhørighet til et idrettsmiljø, og plutselig hadde begynt å trene så hardt, mye og ambisiøst som jeg gjør i dag – det hadde blitt lagt merke til (og sikkert blitt ledd godt av). Trolig hadde det vært vanskelig å i det hele tatt komme på tanken om å gjøre noe sånt. Media var ikke like full av treningsartikler som i dag, og informasjonen om hvordan man kan og eventuelt bør trene, samt alle verdens treningsprinsipper, teori og forskning, lite tilgjengelig for vanlige folk.

Grete Waitz fortalte også på foredraget sist søndag, at hun i begynnelsen av sin karriere ikke hadde tilbud om å løpe mer enn 800 meter i konkurranser. Etter en stund ble dette utvidet til 1500 meter. Tøffe distanser i og for seg, men jammen godt verden har utviklet seg i forhold til synet på kvinnelig fysisk kapasitet siden den gang.

Så heldigvis, i dag er knallhard kondisjonsidrett som langdistanseløping kjerringtrim god som noen. Triatlon er også i ferd med å bli en folkesport. Tidene forandrer seg, gitt… Jeg kjenner ganske mange i løpemiljøet som er født samme år som meg (1975 var visst et gullår for mosjonistløpere). Alle i forskjellige livssituasjoner, men løpingen har vi til felles – og det håper jeg at vi kan fortsette å ha selv om alderen etter hvert plassererer oss mer og mer inn i kjerring- og gubbekategorien.
Løping er den nye kjerringtrimmen, hurra!

Til slutt, angående sammenlikningen mellom trimmen på velhuset øverst i Simensbakken på Raufoss i 1980 og dagens treningstilbud; gjennomsnittsvekta for 30 år siden var lavere enn gjennomsnittsvekta i dag. Alt har ikke endret seg til det bedre - noe riktig gjorde de tydeligvis før også.
Selv om kanskje flere av mitt kjønn trener hardere nå enn i 1980, så er det til gjengjeld minst like mange som beveger seg mindre enn det som var vanlig da, dessverre. Veldig paradoksalt, spørsmålet er bare om det er mulig å gjøre med det?