Kjære alle aspirende nyttårsmosjonister...

Jeg har i det siste snakket med flere som påstår at jeg har inspirert dem til både å forsøke seg litt på løping (eller liknende slitsomme aktiviteter) og/eller livsstilsendringer. Det er veldig, veldig gøy å høre! Stå på!

Til ære for dere resirkulerer jeg et innlegg jeg skrev i fjor. Så til Christer, Tonje, Rikke, Mirja (føler du presset?) og ikke minst Karianne som ble så inspirert av dette innlegget i fjor, og alle dere andre der ute, selv om jeg ikke har hengt dere ut med navn (foruten Jenny som har å komme seg på en spinningmaraton denne våren!) - tar dere en utfordring?
Til de førstnevnte - Sentrumsløpet 2011? 10 km folkefest i Oslo sentrum, det høres vel gøy ut?
Karianne; skirenn i 2012? Du kan velge hvilket du vil - jeg stiller som plog og opptrekker, så lenge det ikke kolliderer med treningsleir i Portugal...

Hvordan komme i gang - her er mine tips og min historie:
Det er ingen hemmelighet at jeg har snudd livet mitt totalt på hodet de siste årene, og at veldig få hadde tippet at det bodde en løper i meg, ikke minst en så dedikert en.

Billedbevis fra målgang første gang over 42 195 meter (maraton)

På meg så virker det, uten at jeg er tankeleser, at endringen har blitt oppfattet forskjellig. En reaksjon jeg har opplevd, har vært å avskrive dette som noe tilnærmet galskap. Det vil si at det overhodet ikke har vært til inspirasjon, mer som noe skummelt. Jeg kan forstå at dette er en stor forandring å ta innover seg, og at det ikke alltid er gøy å se på at noen lykkes på så uventet måte, når man selv ikke får til alt man vil (men det gjør slettes ikke jeg heller). Misery loves company som det heter. 

Andre har blitt inspirert, men mitt ambisjonsnivå og dedikasjon kan kanskje bli vel i overkant å takle for noen. Og det kan jeg forstå, det er kanskje mer inspirerende å alliere seg med noen som har samme ambisjon som deg selv. Det være seg komme seg på SATS et par ganger i uka, heller enn å trene hver eneste dag (noen ganger to ganger samme dag) og prioritere trening foran det meste. Vet at det siste kan være ganske uforståelig; Dele en flaske vin, Adelheid? Nope, planlagt en hardcore økt i morra, det går foran… Og sånn går no dagan, rart jeg fortsatt har venner egentlig.

Uansett, jeg vet at flere av dere sysler med tanken om å jogge litt – og nå er jo nyttårsfortsettene fortsatt ferske, så dette er tiden å gjøre noe med det og komme skikkelig i gang. Hvis jeg kan løpe, kan alle! Derom hersker det ingen tvil i min sjel! Så kutt unnskyldningene, meld deg på Sentrumsløpet i dag og start treningen. Alle kan løpe én mil, og man behøver slettes ikke trene sju dager i uka for å få det til. Er målet å knuse meg derimot….
Her er råd fra en som også ganske nylig var en fersking i faget – men som nå er uhelbredelig bitt av basillen. Kom igjen, bli med da vel!

For det første; løping er hardcore og noe av det tøffeste innen kondisjonsidrett du kan drive med. Motivasjon er ferskvare og dertil ofte en svært lett bedervelig sådan. Hvis du er i veldig dårlig form, kan det å dra seg ut på en joggetur være mer ødeleggende enn det bør være – og turen tilbake til sofaen veldig kort. Om du må gi opp etter 200 meter, er ikke det spesielt oppbyggelig for selvtillit og mestringsfølelse. Det må unngås – kjenn din begrensning i starten! Men husk; selv om du ikke greier å løpe mer enn 200 meter i dag, kan det godt hende du er i stand til å løpe maraton om ett år, i hvertfall en halvmaraton. Det er jeg levende bevis på.

Så, dersom du ikke skal/kan/vil/orker starte rett på løpingen, hva skal du da gjøre?
Når jeg startet med løping sommeren 2008 var kondisjonen allerede god. Jeg hadde det forutgående året begynt å trene mer og mer kondisjon, og begynte å få god uttelling for det. Startet helt enkelt med å gå. I begynnelsen synes jeg at jeg hadde gått veldig lang tur hvis jeg gikk tur-retur Torshov – Kjelsås (i dag anser jeg det som en så kort løpetur at jeg knapt gidder…). Etter hvert kom jeg meg ut i marka og begynte å gå lengre og lengre turer (og fortere og fortere), på det meste i overkant av et par mil (igjen, to mil spiser jeg til frokost i dag). Her må jeg rette litt på meg selv fra i fjor, dessverre - to mil var i gode gamle dager før tverrplatte føtter pådro seg Mortons nevrom og ødela alt - men har planer om å spise halvmaraton til frokost igjen...
Disse turene ble jeg svært sliten av, og merket også at muskulaturen fikk kjørt seg. Etter noen av de tyngste turene hadde jeg vondt i korsryggen i flere dager etterpå – og var det noe farlig? Nei, det skyldes dårlig muskulatur. Jeg fortsatte, og smerten forsvant ettersom muskulaturen ble sterkere.

Høsten 2007 kom jeg skikkelig i gang igjen med trening på studio, og trente frivekter tre ganger i uka. La mye mer i styrketreningen enn på kondisjon i starten, og jeg tror også at en sterk muskulatur gjør at du tåler og orker mer. Etter hvert fikk kondisjonsbiten mer plass. Jeg startet med å trene litt med ellipsemaskin (crosstrainer), pluss at jeg syklet litt og tråkket litt på stepmaskin. Første gang jeg prøvde en ellipsemaskin holdt jeg ut i fem - 5(!) min før jeg var helt pumpa. Men ellipsemaskin anbefales, det er mye av  den samme bevegelsen som løping, men mye mindre belastende for muskler og ledd - altså en god forberedelse på det som skal komme.

Rett før jul i 2007 tok jeg mot til meg og forsøkte meg på en lett spinningtime, og da var det gjort... Deretter har det bare gått slag i slag til der jeg er i dag. Fant spinningen utrolig motiverende, i tillegg til at jeg hadde kjøpt meg pulsklokke og skaffet meg litt kunnskap om pulstrening. Framgangen ble derfor svært målbar. Jeg trente spinning et par ganger i uka. Husk; du skal ikke drive med høypulstrening for ofte. Da sliter du deg bare ut, og får ingen framgang. Formen ble bedre, og etter hvert som jeg oppdaget intervalltimer, fikk formen et kjempeløft på kort tid – og slik er motiverende og gøy. Var med på to sykkelmaraton (full spiker i tre timer) våren 2008 og sto løpet ut med stil – selv om jeg var kvalm og besvimelsen nær og måtte ligge resten av dagen begge gangene...

Du begynner kanskje å skjønne tegningen? Jeg var klar for mer smerte og mer slit – og der kom løpingen inn i bildet. Da jeg var ferdig med vektreduksjonsdelen av livsstilsendringen våren 2008 (jeg nekter plent å kalle det slanking), måtte jeg finne på noe for å opprettholde treningsmotivasjonen og –intensiteten.

Trengte et nytt mål for treningen, og da ble det mer eller mindre tilfeldig løping jeg prøvde. Et konkret mål ble også satt før joggeskoene ble innkjøpt, nemlig å greie og løpe 10 km under Oslo maraton samme høst. Det syntes som et uhorvelig stort mål da det ble satt, men det viste seg fort at jeg hadde lagt lista altfor lavt. Jeg tror jeg løp en mil på min fjerde eller femte løpetur, og det skyldes helt sikkert at kondisen allerede var god.
Og var jeg høy på mestringsfølelse da? U bet! Følelsen den dagen du legger ut på en løpetur og du plutselig kjenner av at dette kan du gjøre i evigheter; euforisk. Verdt absolutt alt strev. Jeg fikk ofte såkalt runner’s high i starten. Dessverre er det sjelden nå, men for en rus – sjekk det ut! Helt lovlig er det også.

Det finnes selvsagt mange veier til Rom, og kanskje passer ikke spinning for deg, men det finnes mange andre morsomme måter å få opp kondisen på, om du bare undersøker litt – bare du vet hva du liker. Veksling mellom å gå og jogge er også noe du kan prøve. Etter hvert vil joggingen gå lettere og lettere og gåpausene bli kortere og kortere.

Jeg tror ikke jeg egentlig er et løpetalent (så igjen, kan jeg kan alle). Derimot tror jeg mitt talent er en sterk kropp, at jeg er lettrent på utholdenhet og tåler mye både fysisk og psykisk. Trente ganske mye, og tidvis hardt, da jeg var barn, og fra den tiden har jeg nok med meg evnen til å tåle slit og presse meg selv. Tror også at jeg utviklet en evne til å kjenne forskjell på hva som er ”riktig” og ”feil” smerte, altså hva som kommer av at du og kroppen er sliten, og hva som er en potensiell skade (igjen: her bør jeg vel rette litt på meg selv i retrospekt - lot det gå altfor lenge før jeg undersøkte føttene mine). Dette kan alle trene seg opp til, men du må over ei kneik først. Og før du vet ordet av det, elsker du å slite akkurat som meg… Galskap smitter!

Har hørt om flere tilfeller der personer har startet helt fra null og gått rett på løpingen, og faktisk greier å opprettholde motivasjonen til de kommer over kneika og det begynner å bli gøy, men det anser jeg som en skikkelig bragd. Fantastisk imponerende, men ikke for Hvermansen. Da skal du være sikker på at du har indre motivasjon i fulle monn. Indre motivasjon er viktig, jeg tror ikke man kommer langt hvis man baserer endring, framgang og mestring kun på at man skal motiveres av andre og verden rundt.

Hva er så gevinsten du kan innkassere dersom du går i gang nå? Jo runner's high i bøtter og spann (gratis, helt lovlig rus – hurra!), mestringsfølelse (mer rus), bedre helse og lengre liv! Flere grunner greier du sikkert å tenke ut selv - husk; få aktiviteter forbrenner kalorier fortere enn løping...