Tilbake i løpesko i en uke full av merkedager

Jeg er nå så smått tilbake i løpesko. Fikk satt kortison i hælen mandag 19. mai, og det ble raskt mye bedre etter det. Var likevel flink og ventet så lenge som jeg hadde fått beskjed om før jeg begynte å løpe. Forrige søndag løp jeg hele 11 km i Maridalen helt uten smerter. For en følelse. Har ikke løpt uten noe form for ubehag eller smerter i hælen siden oktober i fjor. Kjente det litt etterpå, men det var verdt det.

Det er nå under en måned igjen til Mont Blanc Cross, så jeg har ikke tid til noen gradvis og forsiktig opptrapping. Nå må det bære eller briste, og det er bare å kjøre på og håpe at kortisonet virker en stund. Legen på NIMI har gitt sin velsignelse til dette opplegget, i tilfelle noen der ute synes jeg er dust. Jeg må løpe motbakker, and lots of it, den tiden som er igjen. Startet i går med Hammern-Skjennungstua. Det var tungt, gitt. Har jo nesten ikke løpt siden midten av mars.

Jeg er definitivt ikke helt 100 % for øyeblikket. Er fortsatt plaget av etterdønningene etter den harde forkjølelsen jeg pådro meg for en måned siden. Sliter med en standhaftig slimhoste. Hælen er definitivt heller ikke 100 %. Men det er MYE, MYE, MYE bedre enn det var. Jeg kjenner heller ikke mye når jeg trener, mest etterpå og når jeg står opp om morgenen. Det kan jeg leve med.

Mine første løpesko - Saucony Jazz

I uken som har gått har det vært to løpemerkedager å feire. På tirsdag var det seks år siden jeg kjøpte mine første løpesko på Löplabbet, og på torsdag var det seks år siden jeg testet dem for første gang. 20 minutter på mølle; lav fart og høy puls - var støl i mange dager etterpå. Men resten er historie. Uvirkelig at det er så mye som seks år siden. Jeg må vel slutte å kalle meg for en fersk løper snart.

Det har vært noen førster denne uka også.  Jeg har endelig fått sesongdebutert på SRM. Løp en runde sånn passe hardt. Tiden var ingenting å skrive hjem om.
På sykkel har det vært flere førster. På torsdag ble jeg for første gang forbikjørt av ei dame på landeveissykkel, og i dag ble jeg forbikjørt av ei dame på MTB ved Kikut. Jammen på tide at jeg ble jekket ned noen hakk. Skulle bare mangle. Det bør være mange damer det ute som er bedre syklister enn meg, som jo akkurat har startet. Men å se en annen av mitt eget kjønn som kjører cyclocross har jeg fortsatt til gode.

Mitt første fall hadde jeg også på torsdag, et klassisk nybegynnerfall. Skikkelig Donald. På slutten av langturen så jeg noen jeg kjente ved Skjærsjødammen. Så jeg bremset ned, stoppet, klikket den høyre foten ut av pedalen men glemte å sette den ned - så det ble en ganske dustete velt. Jeg slo meg ikke, men de som sto der lurte fælt på hva som skjedde. For det tok litt tid før de kjente meg igjen der jeg lå. Jaja, fikk da litt oppmerksomhet. Bedre å velte når man står stille enn når man er i fart sier nå jeg...

Göteborgsvarvet 2014 - planlagt DNF

Min bunad 17. mai.

Dersom man skal delta i store løpskonkurranser, så må man planlegge i god tid. Göteborgsvarvet meldte jeg meg på i fjor sommer. Men som man vet så hjelper det ikke om beina er friske og raske ved påmelding. Mye kan skje mellom august og mai, og det gjorde det også. Jeg har i grunnen vært innstilt på at jeg ikke kan løpe årets Varv siden mars. Men siden det ikke var mulig å få refusjon for hotellrommet tenkte jeg at det kunne være hyggelig med en tur til Gøteborg likevel, om enn bare for å heie.

Älvsborgsbron sett fra hotellet

Også den planen gikk skeis. Hun jeg skulle reise med ble hjemme grunnet skade i siste liten. Jeg valgte å ta turen likevel. Siden beina har blitt littegranne bedre de siste par ukene (men definitivt fortsatt langt, langt unna bra), og jeg uansett skal sette kortisonsprøyte på mandag, begynte jeg å leke med tanken om å stille til start. Ikke for å løpe hele, for det ville vært det totale idioti: 21 km på asfalt med vond hæl uten å ha løpt mer enn 5 km sammenhengende på over 2 måneder – tror ikke det…

Ville stille opp bare for å få litt valuta for pengene, en liten treningstur og kjenne på den flotte stemningen. Og sånn ble det. Jeg hentet ut startnummer på fredag, og gjorde de vanlige tingene man gjør før et stort som løp, som for eksempel å gå på en real smell på sportsmessen.

Første menn

Første kvinner

Starten for eliten gikk kl. 13, og jeg skulle ikke starte før kl. 15.46. Så jeg hadde god tid på løpsdagen. Hotellet mitt lå ganske nære den fryktede Älvsborgsbron, så jeg gikk bort dit for å heie på de første gruppene og se etter nordmenn jeg kjente. Fikk heiet på opptil flere jeg kjenner, før jeg gikk tilbake til hotellet og kikket på elitens målgang på TV. De viste nemlig fra løpet på SVT. Altså, de greier både å stenge ned en by på størrelse med Oslo i mange timer på en lørdag, ha masse entusiastisk publikum i løypa som holder ut i timevis og heier på alle (ikke bare de som de kjenner) og vise det på riksdekkende TV. Det er et stykke å gå for Oslo maraton der. Pluss at de greier å organisere et løp med 50 000 påmeldte. 

Dette er tredje gang jeg er på Varvet, og jeg blir like imponert hver gang.

Hotellet lå idyllisk til

Selv startet jeg i startgruppe 23. 25 var den siste gruppen, så jeg startet nesten sist. Men det var greit det, for jeg skulle ikke løpe fort uansett. Tok trikken til start helt uten bagasje annet enn en pakke papirservietter. Jeg hoster fortsatt veldig og snørrer mye, men været var fint og jeg skulle bryte underveis, så ingen grunn til å ha mye å drasse på. Servering er det jo flust av underveis også.

Traff flere kjente før start, rakk å gå på do (uten å måtte stå i lang kø) og så var jeg i gang. Planen var joggefart, men det er lett å bli revet med. Etter et par kilometer løping kikket jeg på klokka, og den sa 5.10-fart. Litt senere sa den 4.45. Det var veldig varmt i sola også, så jeg tok en liten alvorsprat med konkurranseinstinktet og fikk roet ned tempoet. Men oi så gøy det var å løpe, selv om jeg ikke har løpt på så lenge, og derfor ikke er særlig lett til beins. Siden jeg bare var på treningstur, kunne jeg også nyte stemningen i løypa fullt ut og fikk med meg alle sprell fra publikum. Jeg startet nesten tre timer etter eliten, likevel var det masse trøkk på sidelinjen. Så jeg high fivet alle kidsa jeg så som sto langs løypa og rakte ut hendene, besvarte alle tilrop, humret over alle rare ting jeg så og hørte og koste meg skikkelig.

Etter bare noen få kilometer kjente jeg at det begynte å murre påtakelig i hælen, men det var ikke så mye at det kunne kalles smerte. Planen min var at jeg skulle prøve å komme meg over den store Älvsborgsbron, sånn at jeg fikk være med noen kilometer i hvertfall. Det gikk veldig lett, så da ble målet å løpe halve løypa. Men ikke lenger enn det. Vel, lettere sagt enn gjort. For det var jo så gøy. Så jeg måtte ta meg skikkelig sammen for ikke å løpe helt inn. Men det er viktigere å komme meg til Chamonix enn å jogge gjennom hele Varvet, så jeg tok meg selv hardt i nakken og gikk ut av løypa på en bruddstasjon rett etter halvløpt løp. Så da ble det 11 km på meg. Det lengste jeg har løpt siden midten av mars. 

Haltet litt rundt på kvelden og i dag tidlig, men fikk ingen dramatisk forverring. Så det var verdt det. 

Hvis alt går etter planen og kortisonsprøyta gjør det den skal, er jeg i gang med løpetrening igjen om et par uker. Åh som jeg gleder meg til å slite meg gjennom kuperte skogsveier i Nordmarka igjen.

Hælspore, for svarte...

Okay, men better the devil you know, er det ikke? Jeg har i hvertfall fått en diagnose på hælproblemene mine nå, og da er det enklere å finne adekvat behandling for det.
Før jeg skriver noe mer, så håper jeg virkelig at dette er siste sutre over at jeg er skadet/syk-innlegg på ei stund. Uansett hva som skjer, så kommer jeg til å fokusere på å skrive om mer positive ting.

Vel, det er en stund siden siste oppdatering. Det er travelt for tiden, nå som jeg har begynt å jobbe som instruktør for Trening uten tak to kvelder i uka. Skal fortelle mer om det i et eget innlegg, ved anledning. Men det er gøy, og derfor verdt å bruke tid på (og ha vondt i foten for). Det jeg lurer på er hva som skjedde med alle kjente som påsto at de skulle dukke opp, men som jeg foreløpig ikke har sett snurten av? Vel, det er ikke for sent å bli sterk til sommeren enda. Fem uker igjen av vårsesongen...

Vel, tilbake til fotproblemene. Jeg har tatt MR, og den en liten hælspore. Så da er det nok den som forårsaker smertene i hælen. Har vært inne hos ortopediingeniøren min på NIMI en rekke ganger for å teste forskjellige justeringer av sålene mine. Det har hjulpet en del, men irritasjonen er der.
Derfor har jeg gjort en avtale med legen jeg har vært hos om å sette opp en time for å sette kortison dersom det ikke ble bedre. Så kunne jeg heller avbestille dersom det ble merkbart bedre. Den timen er førstkommende mandag, og den timen kommer jeg til å ta.

Har vært syk i over to uker nå, og har nesten ikke trent. Har en veldig lei slimhoste pluss at jeg er veldig snørrete, så det legger en stor demper på hvor intenst jeg kan trene. Men har også fått bevis for at hvile ikke hjelper på fotproblemene. Andre tiltak må til.

Jeg har lagt en plan sammen med legen slik at jeg skal kunne stille til start i Mont Blanc Cross den 28. juni. Nå er sålene justert så mye det går, og det gjenstår bare å få tatt irritasjonen. Hvis alt går etter planen, så skal det være mulig for meg å få lagt inn tre uker med bra trening i forkant av Chamonix. Tre uker er lite, men det er bedre enn å stille til start helt uten trening i hvertfall. Jeg begynte å bli redd for at både Chamonix og Oslo triathlon skulle ryke, siden hælen bare ble verre og verre med tid og hvile. Men nå er jeg litt mer optimistisk på at jeg skal kunne gjennomføre, selv om jeg ikke får gjort det så godt forberedt som jeg hadde tenkt.

Chamonix og Oslo triathlon, pluss jobben som instruktør i Skiforeningen, er årets tre store mål nå. Alle andre planer har jeg lagt på is. Så får jeg bare se det an og ta det som det kommer, og får jeg til mer enn det, så tar jeg det som ren bonus.

Hu derre blide løpedama der blir å se igjen - jeg lover...

Når det gjelder meg og skader, som det har vært så mange av, så har jeg nå begynt å innse at dersom jeg vil drive med løping, vil det høyst sannsynligvis fortsette å være en del problemer med føttene. Jeg er både hulfot og tverrplattfot. Folk med hulfot er visstnok også ekstra utsatt for plantar fasciit og hælsporer. Belastningen på føttene fordeles feil og skaper problemer. Når jeg så forsøker å justere det med såler, kan det bli overbelastning andre steder, som nå og som da jeg fikk tretthetsbrudd i den andre foten. Kan bli vanskelig å finne den perfekte balansen noensinne, samme hvor flink jeg er til å trene variert og styrke svake punkter.
Det eneste jeg kan si er at jeg elsker å løpe så mye at jeg er villig til å ta den risikoen, og perioder som nå, for gevinsten er så stor. Jeg hadde en helt fantastisk sommer i fjor, og det var verdt en hælspore faktisk. Hvis jeg skal legge for mange begrensninger på meg selv, så blir det bare for nitrist. Så derfor velger jeg heller å leve løpelivet på og rett over terskel... Så det så!

Pest i heimen

Planen for denne helga var følgende:
Fredag - svømmetrening
Lørdag - spinning og styrketrening
Søndag: Distanserekord på min nye cyclocross (10 mil pluss) med innlagt besøk hos slekt

Fasit: Med unntak av et besøk på butikken som kostet blod, har jeg ikke vært ute av døra eller iført annet enn pysj og dyne siden fredag ettermiddag.

Innkjøpt for å komme noenlunde "helskinnet" fra den planlagte langturen, men fikk ikke bruk for det denne helga

Jeg har vært litt småplaget med pollen i det siste, men når jeg fikk et forkjølelsesvirus på toppen gikk jeg ned for full telling.
Nå har jeg ikke vært forkjølet siden juli i fjor, så det var vel bare et tidsspørsmål. Men normalt blir jeg ikke så veldig syk av en forkjølelse, og holder meg på beina. Ikke denne gangen! Begynner nesten å lure på om det er svartedauden som er på ferde. Lenge siden jeg har vært så utslått som nå.

Hjelper heldigvis litt

Om ikke annet så får i hvertfall hælene hvile - for det trengs. I forrige uke begynte jeg å jobbe med Trening uten tak, og det er ikke helt uten kostnad for hælene. Men suksess på alle andre måter.
Så jeg har vært hos ortopediingeniøren omtrent annenhver dag for å gjøre nye justeringer ettersom smertene flytter på seg. Men så lenge det er det eneste jeg løper i uka, går det bra.
Tok MR på fredag og har time hos lege på NIMI på mandag. Så får vi se om det er noe som lar seg diagnostisere.

Håper å være på beina igjen snart. Finværet skal visstnok byttes ut med regn til uka. Fint for luftveiene mine, men dumt for sykkelplanene. Må innrømme at jeg ikke synes det er kjempestas å sykle langt i regnvær. Løping er bedre da. Men som vanlig gjelder det å gjøre det beste ut av det.

Hviledag - gjesp

Motiv: Nevø griller pølser på bål med tante Gal og tante Grusom

Jeg har bladd meg tilbake i treningsdagboka, og fant ut at jeg ikke har hatt en hviledag siden 10. april. Og da var det fordi jeg hadde pådratt meg en skikkelig kink i nakken, og fant ut at det ville være dumt å utsette det for en styrke- og/eller svømmeøkt. Så da var det jammen på tide med en treningsfri dag, og dette var dagen.

Jeg og Rannveig har tatt toget til Toten for å besøke den mellomste i søsterflokken og nevøen vår. Har grillet pølser på bål, sovet i sola på en stein ute i Skjelbreia, sovet i en stol i sola på en glassveranda, blitt litt solbrent, dratt meg litt på en sofa og gjespet ca. 294 ganger. Jepp, jeg har definitivt hatt hviledag!

Skjelbreia - Vestre Totens drikkevannskilde, og like idyllisk som Oslos drikkevannskilde

Kan ikke huske sist jeg grillet pølse på bål. Note to self: gjør det oftere

I morgen er det igjen på tide å rokke ved selvtilliten til en rekke menn lett angrepet av midtlivskrise (stein, glasshus osv.) med dyr terrengsykkel som tilfeldigvis befinner seg på feil sted i Nordmarka når jeg kommer brasende forbi på min cyclocross. #tjejdeng #mohahahahahaha

Klisjeen om skigarder som ikke varer evig, illustrert

Trollmannen fra NIMI!

Jeg har holdt meg unna løpingen i påsken også, men likevel har ikke hælen blitt merkbart mye bedre. Eller rettere sagt, inntil i går kveld (kommer tilbake til det), var det kun ett sted igjen hvor det var ømt/sårt. Det er et sted hvor det bare er bein og bløtvev, så jeg lurer litt på hva som har skjedd der?

Var jo ikke akkurat et velvalgt tidspunkt å oppsøke behandling onsdag i påsken (var hos lege på NIMI). Da er det jo ikke mye som kan gjøres før etter påske. Men denne uka har det heldigvis skjedd litt. Jeg har fått time til MR kjapt på Aleris, så dit skal jeg 2. mai. Der hadde jeg voldsomt flaks. Noen av stedene jeg ringte til var det opptil 8 ukers ventetid på time.

I tillegg fikk jeg komme til han som har laget sålene mine allerede på onsdag - og det var litt av en opplevelse. Da jeg gikk inn på kontoret hans orket jeg ikke sette hælen ned i gulvet når jeg gikk. Når jeg gikk ut igjen etter at han hadde justert sålene mine, kunne jeg gå helt vanlig. Det var helt magisk! Vet ikke om jeg skal kalle ham Jesus eller Gandalf, men det føltes som et mirakel hadde skjedd.

Vel, men det varte ikke så lenge. For i går kveld var jeg i Grefsenkleiva sammen med henne jeg skal være instruktør sammen med der, og sjekket ut treningsmulighetene i området. Det var i grunnen både hyggelig og positivt. Det er utrolig mange morsomme ting vi kan finne på der, så jeg kan love at det blir både hardt, forhåpentligvis gøy og kanskje litt møkkete (men det er jo trening uten tak). Men det ble jo litt løping (for første gang på lenge), og da fikk jeg tilbake vondter i hælen som jeg trodde jeg hadde kvittet meg med.

Så da var det rett tilbake til Gandalf på NIMI i dag for nye justeringer. Virkningen var ikke riktig like mirakuløs denne gangen, men det hjalp helt klart. Så nå skal jeg bare la irritasjonen roe seg fram til tirsdag, hvor TUT-treningene begynner. Jeg velger å være positiv, og ha tro på de magiske sålene.

Syklet innom SRM i påsken for å snakke med kjente, og da ble jeg knipset. Så her er mitt første skikkelige syklistbilde. Konklusjon: sykkelhjelm er ikke flatterende... (Foto: Synøve Brox)

Har trent bra i påsken, og syklet en del. Så mye faktisk at lårene har blitt litt overtrente. Var på en spinningtime onsdag morgen, og da kjentes det ut som om noen hadde helt to liter kefir i hvert av lårene mine. Greide nesten ikke tråkke rundt. Så det var ingen kvalitetsøkt akkurat.

Selv om jeg nå har resignert og innsett at vårsesongen er kjørt for min del, og har lært meg å være tålmodig på bakgrunn av tidligere erfaringer, så savner jeg løpingen. Så selv om jeg fikk litt vondt, var det deilig å få løpt noen kilometer i går.

Futt'n Fart Running Team har for øvrig gått fra å være én utøver og ett crewmedlem til å bli to utøvere de siste månedene. Futt har begynt å løpe. Det er veldig gøy, og samtidig veldig synd at det sammenfaller med at jeg ikke kan løpe. Hun har løpt på noen av mine gamle jaktmarker i påsken (etter tips fra meg), og har kunnet fortelle om fantastiske løpeturer i strålende vær. Blir nesten kvalm av misunnelse.
Men gleder meg også veldig til vi kan legge ut på turer sammen. For uansett hva det er som feiler hælen min, så varer det trolig ikke til evig tid (kryss fingrene). Og inntil det vender har jeg heldigvis en stilig sykkel jeg kan sykle på.

Vel, i morgen er det Sentrumsløpet. Nok en gang uten meg på startstreken, dessverre. I år kan jeg heller ikke komme ned å heie, for jeg er bortreist. Men regner med at dere greier å løpe uten at jeg er der. Lykke til alle som skal løpe!

Det beste i livet er gratis, og det verste er j... dyrt!

Bjørka er i ferd med å sprette i Oslo - våren er her...

Bakgrunnen for overskriften er kort oppsummert slik: Har tatt en stor bit av det sure eplet og vært hos en lege på NIMI. Det kostet 1300 spenn for 20 minutter - og det stopper ikke der. For det kommer til å bli flere besøk, ikke bare hos legen men hos ortopediingeniør, Aleris m.m. Kommer tilbake til det.

Studentidretten er stengt fram til mandag. Men så fikk jeg tips av søsteren min om at det er gratis å trene på Sats for alle i hele påsken. Yes! No strings attached, annet enn at man må oppgi kontaktinfo - og sikkert kommer til å bli spammet med info i etterkant. Men verdt det. Har trent styrke på Storo i dag, og står på venteliste på spinningtime samme sted i morgen. For man kan også melde seg på saltimer. Gullstjerne til Sats, selv om dere ikke får et nytt medlem. Tilbudet jeg har i Studentidretten er altfor bra.

Etter dagens trening på et tomt Storosenter traff jeg denne våte og frosne typen som hadde søkt ly for regner under et bord på McDonalds. Smart.Og han var tydeligvis lei drittværet, for han flyttet seg ikke selv om jeg sto rett ved siden av. Men nå kommer sola tilbake igjen, heldigvis. I dag var det nitrist.

Jeg har jobbet de to første dagene av påsken, men i går var det endelig påskeferie. Det startet med et brak med et dyrt besøk på NIMI og to treningsøkter på én dag. Jiiiihaaaaaaaa!
Ble enig med kiropraktoren min om at jeg skulle ta en tur til en lege. Han mente med det fastlegen, men for det første var det lenge til det var en ledig time hos henne og for det andre har jeg av erfaring liten tro på fastleger og idrettsskader. Sorry, men sånn er det bare. Men på NIMI kan man få time hos spesialist på dagen, bare man er villig til å åpne lommeboka.

Vel, jeg har jo sjekket en del på nettet angående symptomene mine og egentlig utelukket de vanligste løpeskadene. Tror verken at det er plantar fasciitt, fat pad-syndrome eller betennelse i akilles. Og det var i grunnen samme konklusjon som legen på NIMI kom til, uten at han kunne si noe sikkert om hva annet det kunne være. Men trolig er det noe med hælbeinet. Han mumlet noe om margødem. Uff. Men om det er hælbeinet som har fått seg en smell så er det visstnok trolig raskere å få kontroll på enn plantar fasciitt og/eller hælspore. Jeg har fått henvisning til MR, så får jeg forhåpentligvis svar da. Men de som har prøvd det, vet at ventetiden for slik undersøkelse er kjempelang (mange uker). Så jeg håper inderlig på at det bedrer seg før den tid.

Flere vårobservasjoner fra i går; gullstjerner.

Inntil da må jeg ta en tur til ortopediingeniør og se om jeg kan få noen nye fotsenger som kan lindre symptomene. Jeg må løpe igjen om under to uker, koste hva det koste vil. Og det kommer til å koste.
Legen sa jeg burde gå og stå så lite som mulig framover (slik jeg allerede har gjort). Men det er ikke farlig å løpe, det er bare potensielt smertefullt - og kan forlenge problemet.
Jeg avskriver derfor herved Gøteborgsvarvet for i år. Det er helt urealistisk, men må prøve å være på banen igjen til Chamonix i slutten av juni.

Vond hæl eller ei. Det blir fullt øs på trening i hele påsken. I går svømte jeg på formiddagen og syklet en tur i marka på ettermiddagen. Syklet innom SRM for å hilse på kjente, men mest av alt for at de skulle få en sjanse til å beundre min nye, stilige sykkel. Og det gjorde de alle sammen, så det var jo verdt turen. Slitsom dag, så selv om jeg har fri og kan være oppe så lenge jeg vil, endte jeg opp med å måtte legge meg før klokka ni. Jada, skikkelig crazy...

I dag har jeg vært på Sats for første gang. Nå vet jeg hvordan "vanlige" folk har det på trening. Jeg har jo vært i Studentidrettens beskyttede verden i snart 20 år nå. Men møtet med Sats gikk veldig bra, og det blir nok flere besøk før påsken er over.

Riktig god treningspåske folkens. Kanskje vi sees i marka eller på Sats?