Göteborgsvarvet 2014 - planlagt DNF

Min bunad 17. mai.

Dersom man skal delta i store løpskonkurranser, så må man planlegge i god tid. Göteborgsvarvet meldte jeg meg på i fjor sommer. Men som man vet så hjelper det ikke om beina er friske og raske ved påmelding. Mye kan skje mellom august og mai, og det gjorde det også. Jeg har i grunnen vært innstilt på at jeg ikke kan løpe årets Varv siden mars. Men siden det ikke var mulig å få refusjon for hotellrommet tenkte jeg at det kunne være hyggelig med en tur til Gøteborg likevel, om enn bare for å heie.

Älvsborgsbron sett fra hotellet

Også den planen gikk skeis. Hun jeg skulle reise med ble hjemme grunnet skade i siste liten. Jeg valgte å ta turen likevel. Siden beina har blitt littegranne bedre de siste par ukene (men definitivt fortsatt langt, langt unna bra), og jeg uansett skal sette kortisonsprøyte på mandag, begynte jeg å leke med tanken om å stille til start. Ikke for å løpe hele, for det ville vært det totale idioti: 21 km på asfalt med vond hæl uten å ha løpt mer enn 5 km sammenhengende på over 2 måneder – tror ikke det…

Ville stille opp bare for å få litt valuta for pengene, en liten treningstur og kjenne på den flotte stemningen. Og sånn ble det. Jeg hentet ut startnummer på fredag, og gjorde de vanlige tingene man gjør før et stort som løp, som for eksempel å gå på en real smell på sportsmessen.

Første menn

Første kvinner

Starten for eliten gikk kl. 13, og jeg skulle ikke starte før kl. 15.46. Så jeg hadde god tid på løpsdagen. Hotellet mitt lå ganske nære den fryktede Älvsborgsbron, så jeg gikk bort dit for å heie på de første gruppene og se etter nordmenn jeg kjente. Fikk heiet på opptil flere jeg kjenner, før jeg gikk tilbake til hotellet og kikket på elitens målgang på TV. De viste nemlig fra løpet på SVT. Altså, de greier både å stenge ned en by på størrelse med Oslo i mange timer på en lørdag, ha masse entusiastisk publikum i løypa som holder ut i timevis og heier på alle (ikke bare de som de kjenner) og vise det på riksdekkende TV. Det er et stykke å gå for Oslo maraton der. Pluss at de greier å organisere et løp med 50 000 påmeldte. 

Dette er tredje gang jeg er på Varvet, og jeg blir like imponert hver gang.

Hotellet lå idyllisk til

Selv startet jeg i startgruppe 23. 25 var den siste gruppen, så jeg startet nesten sist. Men det var greit det, for jeg skulle ikke løpe fort uansett. Tok trikken til start helt uten bagasje annet enn en pakke papirservietter. Jeg hoster fortsatt veldig og snørrer mye, men været var fint og jeg skulle bryte underveis, så ingen grunn til å ha mye å drasse på. Servering er det jo flust av underveis også.

Traff flere kjente før start, rakk å gå på do (uten å måtte stå i lang kø) og så var jeg i gang. Planen var joggefart, men det er lett å bli revet med. Etter et par kilometer løping kikket jeg på klokka, og den sa 5.10-fart. Litt senere sa den 4.45. Det var veldig varmt i sola også, så jeg tok en liten alvorsprat med konkurranseinstinktet og fikk roet ned tempoet. Men oi så gøy det var å løpe, selv om jeg ikke har løpt på så lenge, og derfor ikke er særlig lett til beins. Siden jeg bare var på treningstur, kunne jeg også nyte stemningen i løypa fullt ut og fikk med meg alle sprell fra publikum. Jeg startet nesten tre timer etter eliten, likevel var det masse trøkk på sidelinjen. Så jeg high fivet alle kidsa jeg så som sto langs løypa og rakte ut hendene, besvarte alle tilrop, humret over alle rare ting jeg så og hørte og koste meg skikkelig.

Etter bare noen få kilometer kjente jeg at det begynte å murre påtakelig i hælen, men det var ikke så mye at det kunne kalles smerte. Planen min var at jeg skulle prøve å komme meg over den store Älvsborgsbron, sånn at jeg fikk være med noen kilometer i hvertfall. Det gikk veldig lett, så da ble målet å løpe halve løypa. Men ikke lenger enn det. Vel, lettere sagt enn gjort. For det var jo så gøy. Så jeg måtte ta meg skikkelig sammen for ikke å løpe helt inn. Men det er viktigere å komme meg til Chamonix enn å jogge gjennom hele Varvet, så jeg tok meg selv hardt i nakken og gikk ut av løypa på en bruddstasjon rett etter halvløpt løp. Så da ble det 11 km på meg. Det lengste jeg har løpt siden midten av mars. 

Haltet litt rundt på kvelden og i dag tidlig, men fikk ingen dramatisk forverring. Så det var verdt det. 

Hvis alt går etter planen og kortisonsprøyta gjør det den skal, er jeg i gang med løpetrening igjen om et par uker. Åh som jeg gleder meg til å slite meg gjennom kuperte skogsveier i Nordmarka igjen.