I'm on a ride - fast - to where I don't care!

søndag 3. februar 2019

Årsoppsummering 2018: Den som gir seg er en dritt - en veldig humpete vei til VM.

Disclaimer. Parental advisory. Dette innlegget innlegget har innhold som kan virke støtende på noen lesere; grafiske bilder og innhold, og i tillegg er det smertelig langt...
Den t-skjorta der har jeg fortjent!...
Kan ikke komme på noen annen overskrift som dekker året som gikk enn den over. Jeg er tidvis ganske aktiv med oppdateringer på Instagram og Facebook, men tid til noe blogging blir det visst aldri.Snitt ett i året, om det fortsetter sånn. Denne oppsummeringen må klassifiseres som et klassisk skippertak - langt på overtid.

2018 var begivenhetsrikt. Noen fine øyeblikk heldigvis, men var dessverre forfulgt av uhell, igjen. Sesongen har derfor ikke blitt i nærheten av slik jeg hadde tenkt. Men som nevnt i overskriften, den som gir seg er en dritt! Ingen vits å gjøre annet enn å fortsette framover.

Denne sesongen har jeg hatt fire hovedmål:

  • Kvalifisere meg til VM i Varese gjennom å kjøre kvalifiseringsrittet Schleck granfondo (25 % beste kvalifiserer)
  • Kjøre NM lagtempo for SK Rye i senior-NM i Sandefjord
  • Bli Nordisk mester på tempo
  • Master-VM i Varese i Italia. Med et uttalt mål om medalje på tempo og topp 10 på fellesstarten.

Og slik gikk det:

Etter å ha startet å trene noenlunde normalt igjen i jula, etter langt avbrekk grunnet hode- og nakkeskaden jeg fikk i VM-fellesstarten i Albi, fikk jeg trent ganske jevnt fram til begynnelsen av februar. Det resulterte faktisk i at jeg perset på en FTP20-test 15. februar,  overraskende. Fikk en ny FTP på over 270 watt.

Samtidig var jeg i samtaler med klubben omkring videre satsing på noen av oss damene med ambisjoner i mesterskap og Norgescup (NC). SK Rye var villige til å hjelpe med satsing lik det et par andre klubber har for de som satser på det samme, og jeg valgte derfor å bli i Rye i 2018. Vurderte å bytte klubb, og var ærlig på det. I tillegg ble det klart at jeg, Kristin Falck og Elisabeth Solberg skulle stille lag i NM i Sandefjord, og få hjelp av Egil Aasheim til trening i forkant. Kult.

I februar ble det veldig mye press igjen på jobb, og det gikk ut over trening og form. Jeg fikk derfor ingen videre framgang etter FTP20-testen 15. februar, og måtte trappe ned på intensiteten.
Dra til Syden, sa dem. Der er det så varmt og fint på denne tiden av året... Jada! Ingen nevnte noe om fare for snø i turistbrosjyren.
Dro til Mallorca uka før påske og i påsken. Nesten tradisjon det nå. Kaldt og dårlig vær der nede denne gangen. Fikk fire dager på sykkel før jeg ble syk. Hadde ikke vært syk hele vinteren, som den eneste på jobben. Hadde feber i tre fulle dager. Veldig uvanlig for meg. Fikk syklet bittelitt rolig på slutten av turen. Kom hjem i dårligere form enn da jeg dro. Det var ikke planen. Brukte resten av april på å komme meg. Det satt i veldig lenge.
Sola kom til slutt. (foto: Jan Gamre)

Konkurransesesongen:

I begynnelsen av mai begynte rittsesongen. Jeg hadde en plan om å kjøre meg i form til Schleck granfondo med å kjøre fire - 4 ritt på ei uke: Follorittet, Sport 1-mila, Askerrunden og Ceresrittet. Ceresrittet ble avlyst i år igjen, og det ble derfor "bare" tre ritt. Men:
Lørdag 5. mai skulle jeg bare sykle en liten tur i Maridalen for å strekke på beina. I en sving lå det masse grus, jeg greide ikke å redde meg inn, og årets første velt var et faktum (hint: det ble flere). Jeg trodde egentlig ikke det var så ille rett etterpå. Det kom noen karer fordi rett etter på, da jeg hadde kommet meg på beina igjen. De stoppet, og gjett hva de lurte på. Jo, går det bra med sykkelen?! Fy faen, syklister ass...
Ja, det gikk ganske bra med sykkelen, denne gangen. Men da jeg kom hjem og fikk av meg sykkelbuksa hadde jeg en stor svart hevelse på venstre lår pluss store skrubbsår. Jeg hadde fått en stor blødning under huden. Fortsatt, nå mange måneder etterpå, har jeg en hevelse i låret, misfarging og arr.
Fy f...
Likevel:
Jeg syklet Follorittet dagen etter, Sport 1-mila og Askerrunden. Var ganske så redusert. Så resultatene ble deretter. Men jeg gjorde det, selv om det var utrolig jævlig. Om det var så smart? Kanskje ikke. Men den som gir seg er en dritt, sant. Men den uka var en voldsom påkjenning både fysisk og psykisk, det må jeg innrømme. Men bare en lett forrett til det som skulle komme.
Askerrunden. Litt energi igjen til fotografen. (foto: Ola Morken)
Som en siste forberedelse til Schleck gran fondo, valgte jeg å kjøre fellesstarten i Nordmarka rundt. Østlandets hardeste vårritt. Jeg har bra seeding nå, for bra egentlig, så skulle ut med startgruppe 2. Au! Når den foran meg slapp hjulet foran seg opp Sollihøgda, greide jeg ikke tette luka. Resten av rittet kjørte jeg mye alene eller i smågrupper. Men jeg ga meg ikke. Var så sliten som jeg knapt noensinne har vært da jeg kom i mål. Hadde også kjørt fortere enn Rye 15-laget, alene. Shit! Forbedret tiden min med én hel time fra 2016.
Etter Nordmarka rundt. Jeg smiler, men var sykt kjørt. En av årets mange 4. plasser...

Schleck granfondo

Helga etter var det Schleck granfondo. Jeg kjørte bil ned til Luxemburg for å være sikker på å få med meg sykkelen, klok av skade etter VM i fjor. Målet av å komme seg inn blant de 25 % beste, for å kvalifisere til VM, men mest av alt, unngå velt. Burde skrevet et eget innlegg om denne turen, for det er mye å fortelle.
Moseldalen: vinranker og kyr.

Men kort fortalt. Det var et veldig stort arrangement, mange ryttere, mange høydemeter. Det opplevdes som litt kaotisk, siden de slapp så mange grupper sammen ut. Det er kjempefint å sykle i Moseldalen. Det kan anbefales.
Jeg var nervøs før start, mest for velt -og litt for å ha reist så langt og kanskje mislykkes. Men unngikk begge deler, denne gangen.

Mistet oversikt over konkurrentene mine med en gang, siden vi syklet sammen med så mange andre grupper. Mange høydemeter i dette rittet, og jeg klatret kjempebra - over all forventning. Var et smart trekk å kjøre meg helt tom i bakkene rundt Nordmarka rundt helga før. Men selv om jeg kom meg over bakkene i front, var det ingen vilje å kjøre på flatene, så feltet samlet seg igjen. Æsj!

Uansett. Da det nærmet seg slutten av rittet, var feltet fortsatt stort. Jeg følte meg veldig fresh, men hørte at mange av de rundt meg ikke var det. Fryktet veldig massespurten inn mot mål som jeg visste var i vente, så nå kommer vi til det som kanskje var 2018s aller stolteste øyeblikk. I den siste lange stigningen før mål, gikk jeg opp i front og KJØRTE, det jeg greide. Og der lå jeg, opp hele bakken. Ingen gikk forbi, og feltet sprakk opp. Først noen meter før toppen var det noen karer som gikk opp foran og dro farta opp videre mot mål. Ergo ble det færre i massespurten inn til mål enn jeg fryktet. Men det var fortsatt mange. Jeg spurtet mot ei belgisk dame som jeg hadde ligget sammen med hele rittet, og tapte med en hårsbredd. Der og da trodde jeg at vi faktisk hadde spurtet om 1. og 2. plassen, men da resultatlista kom, viste det seg at vi hadde en konkurrent foran oss, som hadde greid å komme seg med i et brudd som gikk tidlig, som jeg ikke fikk med meg.

Først trodde jeg det var ei som hadde startet i feil startgruppe, siden det var en del juksing med det ute og gikk. Men etter litt googling fant jeg ut at den nederlandske dama hadde egen wikipediaside og nylig hadde lagt opp som proff. Så greit, hun slo oss. Det neste stolte øyeblikket var podiumet. Bildet sier vel det meste...
Sekunder før har jeg blitt sussa på av Fränk Schleck (til venstre) og her står jeg altså med armen rundt Miguel Indurain. Verdt turen! (foto: Atle Thoresen)
Slikt skjer ikke hver dag, gitt. Her er en oppsummeringsfilm fra rittet - og jammen har jeg ikke greid å komme med der også. Ser du meg?
Så da fikk jeg det jeg kom for, en VM-plass, pluss litt til. Veldig gøy. Men en annen gang vil jeg også ha en slik blå vinnertrøye.

NM Sandefjord

Neste mål var NM lagtempo i Sandefjord. Tempotreningen min ble veldig amputert i vår på grunn av velt og satsingen fram til VM-kvalifiseringen. Men endelig skulle Rye stille lag i lagtempoen igjen.
Første trening sammen: Kristin, Elisabeth og meg.
Jeg har for gøy kalt oss for Rye kjerringtrim, siden vi alle tre er over 40 år. De andre to er nok ikke like gira over dette lagnavnet som meg. Men jeg synes det er gøy, for kjerringtrim er ikke akkurat det som det brukte å være. De to andre på laget er begge tidligere verdensmestere i master (jada!); Kristin Falck (fellesstart) og Elisabeth Solberg (tempo). I tillegg har de en rekke andre meritter, blant annet er Elisabeth raskeste kvinne som har syklet Trondheim-Oslo, og var med inn da Rye satte klubbrekord i 2016. Legender!
Fra trening på Blikkvegen (foto: Bjørn Saksberg)
Også meg da... Men jeg skulle gjøre det jeg kunne for å gjøre meg fortjent til å være med. Vi fikk trent noen økter sammen, og sammen med trener Egil Aasheim bak i bil. Helt gull! Lærte masse.

Men jeg sleit med at jeg hadde fått for lite tid på temposykkelen og at jeg var redd, grunnet nylige erfaringer med velter. Jeg hadde også meldt meg på NC Gylne Gutuer og dreiv derfor og trente litt med landeveissykkel på grus. Og det var på vei til ei slik økt det gikk galt, igjen. Sklei på ei trikkeskinne og gikk i bakken.

Mer skrubbsår og et forstuet håndledd var resultatet, pluss enda en knekk på psyken. Så da ble det ikke noe Gylne Gutuer på meg. Jeg toppet nemlig det hele med å komme rett etter en alvorlig kollisjon mellom to syklister inne i Maridalen, kvelden før ritthelga, så da var det i grunnen nok for meg. Det var en tøff kveld. Men jeg stilte på Mot klokka dagen etter.
Var ikke superfornøyd med egen innsats på Mot klokka, men fikk bra tid, og kan hevde meg blant eliten om jeg bare får trent.
Uansett, tilbake til lagtempoen. Fram til selve dagen for lagtemporittet hadde det vært veldig mye opp og ned med meg, mest ned både med form og psyke. Men jeg følte meg bra på rittdagen. De to andre var ikke like på topp fysisk den dagen, men de var tryggere på sykkelen enn meg. Så sammen var vi ganske så jevnsterke. Vårt uttalte mål var pallplass. Tror kanskje ikke konkurrentene våre var særlig redde for oss, for i år var det uvanlig mange lag til start og høyt nivå. Både BOC og Frøy hadde også fått på plass lag, i tillegg til the usual suspects fra Sørlandet, Vestlandet og Trøndelag.


Underveis ble det litt rotete kjøring i starten og litt splitt i laget når jeg ikke turte så mye mye som de andre. Men mot slutten kjørte vi bra, kanskje best av alle, og vi kom alle tre i mål sånn noenlunde samlet. Det er ikke så vanlig, men sier noe om hvor jevnsterke vi er, og det er bra når det er lagtempo. Så endte vi på den sure fjerdeplassen (et tema for mitt år), ett sekund unna tredjeplassen!! Au, det svei. Og jeg vet mange steder hvor vi mistet det sekundet, på grunn av min usikkerhet. Det var ikke på grunn av manglende kjørestyrke. Så til neste år blir det revansje (om vi får muligheten?), og jeg får forhåpentligvis noen flere timer på temposykkelen i forkant.

Etter målgang. (foto: Arild Hermansen)

Master NM

Jeg har byttet jobb i år, og jobbyttet sammenfalt med sommerferien. Siden jeg hadde masse avspasering og feriedager til gode fikk jeg ordnet meg en superlang ferie. Den skulle brukes til å kjøre ritt og trene til VM. Så jeg bestilte meg ei leilighet i Sveits i 2 uker, og planen var å kjøre ned dit med begge syklene etter U6, mer om det senere. Først skulle jeg kjøre master-NM. Den helga var jeg ikke i form, så jeg hadde ingen ambisjoner før start. VM-kvaliken var uansett i boks. På tempoen hadde jeg ingen sterk konkurranse, så den tok jeg, selv om jeg kjørte mye saktere enn jeg ville gjort på en god dag. Fellesstartløypa var veldig lett, så det gikk i grunnen som ventet. Veltebonanza! Vår start gikk etter at det hadde vært en svært alvorlig massevelt i en av herreklassene Ikke mye lyst til å starte etter det, men jeg startet. Og som jeg i grunnen ventet, da spurten skulle starte, gikk det en velt foran meg, som jeg akkurat kom meg unna. Men jeg stoppet og hjalp de som lå der. Så det var det rittet.
Meg og Kristin med medaljer og trøyer etter tempoen.

U6 Post Nord Cycle Tour

Neste ritt på kalenderen var egentlig Tour de Hallingdal. Absolutt ikke et ritt for meg, men god trening til VM. Men så kom meldingen om at det var avlyst som Norgescupritt. I tillegg fikk jeg høre at damelaget til Frøy skulle kjøre U6 PostNord Cycle Tour i Sverige. Så da hang jeg meg på dem i stedet. Selv om Tour de Hallingdal kom tilbake på NC-kalenderen etter noen dager.

U6 sin løypeprofil passet meg også bedre, med to temporitt og flatere fellesstartetapper. Men flate fellesstartløyper betyr at flere henger med hovedfeltet, og at sjansen for farlige situasjoner og velt øker... Dere skjønner kanskje hvor dette bærer?

Første dag av touren var det prolog - kort tempo med avslutning i en bratt bakke. Jeg kjørte veldig bra i det flate partiet, men feiget ut bakken. Men tapte ikke mye tid til teten.
Dag 2 var det fellesstart med et langt grusparti som skulle kjøres flere ganger. Jeg brukte hjulsettet med dekkene jeg kjøpte til Gylne Gutuer og var klar. Det var et veldig nervøst felt å kjøre i. Klart preget av at det var mange som ville vise seg fram, og mye rar kjøring.
I gruspartiene fikk jeg betalt for alle timene jeg har kjørt i Nordmarka. Jeg følte meg bra, og turte å kjøre fort på grusen. Fikk litt sjokk midtveis på strekket, da jeg kom inn i et parti med voldsomt vaskebrett. Men overlevde. Observerte at det var mange som sleit på grusen og var redde, og det kunne jeg bruke til min fordel.

Både jeg og resten av feltet visste at det var i gruspartiet etappen skulle avgjøres. Det var det eneste stedet det var mulig å få splittet feltet. På fjerde og siste runde var planen å kjempe meg så langt fram i feltet jeg greide inn i gruspartiet. Før gruspartiet var løypas lengste og bratteste bakke. Jeg lå på hjulet til Malin Johansen opp bakken, mens hun forserte oppover i feltet. Fortere enn det er det faktisk ikke fysisk mulig for meg å kjøre en bakke. Så stort klapp på egen skulder for den innsatsen. Inn på gruspartiet var det full kamp om posisjonene, så jeg mistet hjulet til Malin. Men jeg lå likevel veldig langt framme, akkurat som jeg har fått beskjed om å gjøre. Det var kun mulig å ligge i to spor, og i det høyre sporet ville ingen ligge på grunn av det forferdelige vaskebrettet midt i. Forresten, jeg har glemt å nevne at gruspartiet gikk rett fram slakt utfor. Så farten var derfor deretter, STOR! Nå skulle det avgjøres, og det ble kjørt vanvittig i front. Jeg følte at dette mestret jeg, så jeg lå limt på bakhjulet til rytteren foran. Bak meg må det ha blitt splitt, ut fra det jeg kan forstå fra det som skjedde etterpå.

I det vi begynner å nærme oss slutten av gruspartiet skjer det. Det er uklart for meg hva som egentlig skjedde. Men det er akkurat som om noen trykket på muteknappen, for jeg husker absolutt ingen lyder (og godt er sikkert det). Jeg ser bare at hjelmene foran meg forsvinner ned og inn i en stor støvsky, som om det skulle vært dominobrikker som faller. Så ser jeg en rygg foran mitt forhjul, som jeg kjører rett inn i. Kan ikke huske at jeg rørte bremsen. Bråstopp, salto og høyre skulder og hode først i bakken.
Deretter er det veldig vagt. Men selv om jeg var helt omtumlet, og det aldri har skjedd meg før, visste jeg med en gang at jeg hadde brukket kragebeinet. Det kan ha vært så mange som 20 stykker som gikk ned (har jeg blitt fortalt), så det var nok veldig kaotisk. Men jeg var helt i min egen boble, og fikk ikke med meg så mye. Husker så vidt at det var ei som skreik noe voldsomt, men orket ikke bry meg så mye med det. Til de som spurte sa jeg at jeg hadde brukket kragebeinet, og så fort personell fra ambulansen kom bort til meg, kunne de bekrefte det. Utenom det lå jeg bare stille på bakken og holdt kjeft, jeg var i sjokk.
Og det skulle vise seg å være smart. På et så proft ritt ligger ambulansen rett bak hovedfeltet, så jeg behøvde ikke vente så lenge denne gangen, som sist. Men det var mange som var skadet, så det kan ikke ha vært lett for dem å sortere hvem de skulle ta. Jeg vant! Så da lærte jeg hvordan de prioriterer; hyler du, lever du - er du stille, er det fare på ferde. Inne i ambulansen fikk jeg morfin intravenøst, men det det måtte flere injeksjoner til før det hjalp. Kraftige spasmer fikk jeg også, så det var litt drama. Endte til slutt på sykehuset i Skövde, hvor røntgenbildene viste nøyaktig den samme diagnosen jeg meldte sekunder etter fallet. Høyre kragebein tvers av!
Når radiologen sier: Det der så vondt ut, da vet du det ikke er pent...

Sendt tilbake til hotellet udusjet i sexy sykehusoutfit. Kan melde at den kom med matchende bestemortruse. Har driver jeg og tar sexy selfe til Tinder...
Etter ha fått kontroll på smertene, og sjokket, og jeg var i stand til å stå på beina igjen, ble jeg sendt tilbake til hotellet - udusjet. Dette er andre gang jeg har gått i bakken på slutten av et langt, varmt ritt og havnet på sjukehus - og blitt sendt hjem like svett om møkkete som da jeg kom inn. Aldri mer skal jeg forlate et sykehus uten å ha fått hjelp til å dusje! ALDRI!!!! Kan nesten (men bare nesten!) le av det nå. Men det å skulle greie å dusje, når man har store smerter, er handikappet og desorientert, er ganske traumatisk og svært smertefullt. Og, hvis du er høyrehendt og planlegger brekke et kragebein, brekk det venstre. Helt utrolig hvor hjelpesløs man blir når man kun kan bruke venstrehånda. Den er jo for svarte helt ubrukelig!!!

Etter mye om og men fikk jeg sykestransport tilbake til Oslo etter et par dager. Det var et par tøffe dager, for å si det mildt. Selv om jeg hadde fått noen ganske så gøye piller på sykehuset i Sköve. Var jevnt på en god morfinrus. Men vondt var det likevel.
Skyssen tilbake til Oslo.
Ble kjørt rett på legevakta i Oslo, og det ble raskt bestemt at jeg skulle opereres. Først øynet jeg håp om at det kunne skje ganske raskt. Fikk time på Ullevål ei uke etter at velten skjedde. Jeg møtte opp, ble lagt inn, fikk til og med lagt inn dren i armen - før jeg ble sendt ut igjen. Nedtur!

For med dette burde kanskje sesongen min vært over, men jeg valgte å holde på håpet om å greie å rekke VM. Treningsleiren i Sveits måtte jeg avbestille, men det måtte da være noe jeg kunne gjøre. Men tiden rant ut mellom fingrene mine. Etter ytterligere forsinkelser ble jeg lagt inn påfølgene lørdag. Og på søndag gikk jeg ut av Ullevål med ei plate og seks skruer i høyre kragebein. Det er en del bivirkninger knyttet til den operasjonen. Men det var veldig deilig å kunne bruke armen igjen. Som nevnt, man er utrolig hjelpesløs når man ikke kan bruke den foretrukne armen.
Sånn ser det ut etter operasjon.

Veien til VM

I serien; den som gir seg er en dritt...
Treneren min var en av de første jeg kontaktet etter at jeg kom ut av sykehuset. Sammen la vi en plan for hvordan jeg skulle rekke å komme meg til VM likevel. En i overkant optimistisk plan, men jeg måtte tro at det var mulig for å holde motet oppe. Jeg trengte noen dager for å komme meg etter operasjonen. Men så var jeg i gang igjen, først veldig lett - før vi økte på med hardere økter. Først kunne jeg bare holde meg i styret med en arm. Vi modifiserte en spinningsykkel på Magnat med å teipe fast et kosteskaft.
Treneren som kom på ideen, og det fungerte kjempebra!
Stakkars CX'en. Ser litt flau ut med flatt styre. Men det var det som måtte til. Takk til Tommek som fikset, igjen...

Etter hvert kunne jeg kaste fatlet, og holde på styret med begge hender.
Jeg fikk derfor inn 2-3 uker med noen harde økter på spinningsykkelen før avreise Varese. I tillegg investerte jeg i et flatt styre på CX'en slik at jeg fikk noen få turer ute på den også. Ikke akkurat etter legens anbefaling, men man må jo leve også...

Nordisk mesterskap gikk uten meg, men til VM skulle jeg.

Landeveissykkelen hadde jeg knust i Sverige. Jeg er ikke akkurat Storebrands favorittreiseforsikringskunde nå. Men de var veldig greie med meg denne gangen også, og jeg fikk oppgjøret mitt raskt. Unaasgutta ga meg en fin pris på en 2019-ramme av samme typen som jeg hadde (BMC Teammachine SLR01 😍). Rakk å få den bestilt og skrudd opp tidsnok til avreise.
Henter min nye juvel hos Unaas.
💓😍💓
 Forresten: den knuste rammen henger til allmenn beskuelse i butikken til Unaas. Fallet mitt i U6 var så hardt at jeg har greid å sprekke styrehuset, ett av de sterkeste punktene i rammen. Ganske imponerende, og verdig en museumsplass hos Unaas. Visstnok driver de og forteller historien om hvordan ramma ble knust også til alle som er innom (og navnet mitt står på ramma). Vet ikke om et rykte som badass er noe jeg har så veldig lyst på. Har i hvertfall ingen plan om å fortsette å prøve å leve opp til det.
Gamlesykkelen på museum. 😢

VM i Varese

Det ble en svært annerledes oppladning til VM enn jeg hadde tenkt. Planen var  bruke sommeren til å pushe formen til et helt nytt nivå - og sykle maaaaaaaaange km på temposykkelen. I stedet ble det helt motsatt. Formen gikk ned, og det ble ingen km på temposykkelen. Den sto i stua og støvet ned fram til jeg pakket den inn i bilen og dro til Italia. Klok av skade fra VM i fjor, kjørte jeg bil ned, for å være sikker på å få med meg syklene mine. Ikke akkurat optimalt for skulderskaden å kjøre bil i fire dager, men igjen; man må jo leve...
Vel framme, klar forbedring fra sist VM.

Kjempefornøyd med min airbnb-leilighet
Både jeg og syklene kom helskinnet ned denne gangen. Jeg fikk kjørt gjennom løypa to ganger på temposykkelen. Følte meg ikke akkurat i ett med den sykkelen, dessverre. Så var det ritt.
Fra første trening i løypa. (foto: Jah Langleite)
Min opprinnelige plan var å være med å kjempe om pallen. Nå hadde jeg ingen forhåpninger, annet enn å fullføre. En seier i seg selv bare fem uker etter operasjon.
Det ble bare tull med oppvarmingen. Men brydde meg egentlig ikke så mye. Skuldrene var veldig lave.
Samme dama fra New Zealand som startet foran meg i fjor, startet foran meg i år også. Og det var like mye komishow for å komme seg av rampa som i fjor. Så da visste jeg at jeg hadde en rygg jeg kunne jakte på og ta igjen raskt - og det gjorde jeg.
(foto: Jah Langleite)
 
Kjørte bra opp den lange stigningen, men holdt igjen utfor og i alle svinger. Følte meg ikke trygg på sykkelen. Halvveis ble jeg tatt igjen, av ei som startet ett minutt bak meg. Da mistet jeg litt piffen, gitt.
Ferdig! Fargen i ansikten tilsa at det hadde blitt varmt inne i hjelmen... Sjekk forresten skotrekkene. Hadde tradisjonen tro glemt noe viktig, nemlig skotrekk. Og tradisjonen tro, fikk jeg låne noe av Frøy. Men heller skotrekk enn sykkel (som i fjor).  (foto: Camilla Helen Landsverk)
Jeg og Kristin diskuterer innsatsen. Kristin ble nr. 3 i sin klasse. Klart den hardeste klassen  år. Jeg er imponert, igjen.(foto: Jah Langleite)
Da jeg kom i mål tenkte jeg at jeg kanskje lå an til en plassering på midten av resultatlista. Jeg hadde tatt igjen en del, så helt totalt katastrofedårlig hadde jeg jo ikke kjørt. Da jeg sjekket resultatlista fikk jeg sjokk: 4.plass! Hadde jeg fått den oppladningen jeg hadde tenkt i sommer, kunne det blitt gull. Konkurransen i min klasse i år var ikke så hard som den var i fjor.

Da jeg skjønte det kom tårene. Jeg har ikke grått så mye over det som har skjedd, men da gjorde jeg det.Ut fra tiden vinneren hadde, sammenliknet med tidene til folk jeg har kjørt mot før, og målet mitt om å ta et nytt steg denne sommeren. Jeg kunne ha tatt gullet. Den er tung. Men får bruke det som motivasjon til videre satsing.

Når det gjaldt fellesstarten, var jeg veldig usikker på om jeg skulle starte eller ikke. Det var vel defnitivt ikke noe legen ville ha anbefalt. Men jeg hadde fått låne superlette spesialklatrehjul av Emil Unaas, hadde fått meg en superflott ny sykkel. Det talte for start.
Hadde noen tekniske issues med bremsene, men de fikk jeg løst over telefon med the supermechanic, Tommek Rønning. Så da var heller ikke det noen unnskyldning for å slippe start.

Men jeg var redd! Sist VM endte det jo i ambulanse, og denne løypa var mye, mye verre. Utforkjøringene var rett og slett hysterisk smale og farlige. Og et velt så raskt etter operasjon kunne være veldig farlig.
Men jeg valgte å stille til start, og legge meg bakerst i feltet. Skulle ta det som en tur. Borte var alle ambisjoner om topp 10. Ny ambisjon: komme til mål!

La meg bak i feltet ut fra start. Allerede på vei ut av byen kunne vi observere de første ulykkene, ambulanser og folk på båre. Grøss!

Vi fulgte tempoløypa i starten, og allerede i den lange stigningen i den løypa begynte feltet å brekke opp og jeg forserte framover i feltet, Ikke helt etter planen, men skitt au! I den første av de lange stigningene i løypa (var ei veldig hard løype denne gangen), ble jeg bare med, lot hjertet og beina pumpe og forserte oppover både bakken og feltet. Javel, så mye for å ligge rolig bakerst i feltet og ta det som en tur. Men så skjedde det; plutselig kjente jeg at setepinnen seig ned ganske raskt, og jeg satt på ramma. Æsj. Stoppet ved noen karer som sto og hjalp en annen rytter. Men ingen hadde verktøy. Det var ikke aktuelt å sykle sånn til første drikkestasjon. Altfor langt. Så da var det å sykle tilbake til start, og VM var over. Kom i hvertfall uskadet fra det denne gangen...

Og med det er min statistikk for fellesstarter i utlandet som følger:

  • 50 % alvorlig velt, ambulanse og knust sykkel
  • 25 % brutt pga teknisk
  • 25 % pallplass

The aftermath - og siste ord i anledning året som gikk

Da jeg kom tilbake var jeg ganske motivert en stund, så lenge det var fint å sykle ute. Begynte også å løpe litt igjen, og det var helt topp. Men så ble det mørkt og ufyselig for sykling om kveldene, og kneet tålte ikke løpingen. Og da fikk motivasjonen seg en kraftig knekk. 2018 har inneholdt veldig store doser fysisk smerte, og til slutt ble det bare nok.
Stas så lenge det varte...
Så det ble veldig ufokusert i november og desember. Jeg har tatt et par FTP20-tester i løpet av høsten, og de har vært bra, tross alt. For å finne igjen litt motivasjon, tok jeg helt, helt fri i jula. Det var smart. Passet samtidig på å være syk. Lysten kom litt mer tilbake i januar. Nå er jeg i trening igjen, og har begynt forberedelsene til neste sesong.
Tilbake på hesten
Siste FTP20-test. Formen er ikke så verst, selv om jeg tok fire uker fri i jula.
Målene for neste sesong har jeg ikke satt enda, med unntak av revansje på VM-tempoen. Håper på mange flere mil på temposykkelen i 2019 enn jeg har fått i 2017 og 2018.

Til slutt. Takkes de som takkes bør. Takk til trener Christopher Wolff som har holdt ut i over 2 år med så mye nedturer og drama. Takk til supermechanic Tommek Rønning for all hjelp - fra fri selvvask, brukerstøtte over telefon og til og med racingservice på søndager.

Som nevnt kan knust sykkelramme beundres hos Unaas. Hos Tommek henger et par av mine sykkeltrøyer til allmenn beskuelse, med lovnad om at det skal ryddes en egen vegg dersom jeg fortsetter å vinne trøyer. Åh, vi lo!...

Takk også til hoffleverandør av sykler og hjul for gode priser og hjelp; Unaas. Har man først prøvd en BMC er det veldig vanskelig å slutte. Jeg har også ekstremtestet flere av hjulsettene deres. Hjulene deres har tålt alle kræsjene, bare litt retting i etterkant. Syklene derimot, not so much...

Til slutt; takk til Sportklubben Rye for at de var villige til å bidra med ekstra støtte til satsingen i 2018.

2019; here we go!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts with Thumbnails