Tvungen triatlontrening

Da er første løpefrie uke overstått. Det har gått veldig greit, men håper selvsagt at det ikke blir mer enn én uke til uten løping. Det murrer fortsatt litt i hælen, så det er ingen tvil om at jeg skal ta minst ei uke til.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe - jeg har kommet i gang med triatlontreningen. Ukens fasit har blitt tre styrkeøkter, to spinningtimer og to svømmeøkter. Slett not bad!

Har gått til innkjøp av min første tube talkum. All kettlebellsvingingen tærer på håndflatene. Fått skikkelig tømmerhøggerhender (så ladylike...).

Siste gang jeg var på en spinningtime var for et år siden. Så jeg visste hva som kom til å skje. Når beina ikke er vant til det, surner lårene veldig raskt, og jeg kommer ikke så veldig høyt i puls. Men det bruker å komme seg etter noen økter, så det gjelder å holde ut.

Svømmingen er det enda verre med. Siste gang jeg hadde ei real treningsøkt i bassenget var i desember 2011. Når alternativet er å løpe utendørs, oppleves det som veldig, veldig kjedelig å svømme lengde etter lenge i kø innendørs i klorvann. Men det må til.
Jeg grudde meg da jeg gikk til svømmehallen på tirsdag for den første økta. Gikk tidlig fra jobb i håp om at det skulle være mindre folk i bassenget enn det er før og etter arbeidstid. Men det var masse folk likevel.
Jeg fikk satt opp noen programmer av en svømme-pt i 2011, og de gjør det heldigvis mye lettere å holde ut. Men er det mye folk er det helt umulig å følge programmene om man skal svømme forbi folk hele tiden. Jeg liker ikke å ligge i hurtigsvømmingsbanen dersom de som svømmer der er på et mye høyere nivå enn meg. Blir veldig stressa av å ha noen rett i ryggen ved vendinger for eksempel - og i hurtigbanen må man gjøre flipvendinger (noe annet er flaut).

Men problemet blir motsatt hvis jeg skal forsøke meg på 25 m sprintintervaller med personer som svømmer bryst i under halvparten av min fart i samme bane - for ikke å snakke om butterflyintervaller. Helt umulig dersom det plutselig legger seg en kosesvømmer foran deg. Det skal være plass til alle, absolutt. Men jeg får ikke gjort det jeg kom for når det blir for mye folk. Så ender jeg opp med å bli smågrinete og lengte ut i skogen i stedet.

Når det er sagt, første økta gikk over all forventning. Det var en del folk da jeg kom, men innen jeg kom til den delen av programmet mitt hvor jeg skal kjøre intervaller i crawl og medley (butterfly, rygg, bryst, crawl), var det god plass. Heldigvis.
Selv om jeg ikke har svømt på veldig lenge, kjentes det veldig bra ut. Jeg følte meg sterk og farten var helt grei. Kettlebelltrening er tydeligvis helt riktig dersom man vil svømme crawl og butterfly. Kondisjonen min er nok også bedre nå enn i 2011 (hvor jeg hadde vært skadet så lenge).

Faktisk gikk det så bra at jeg fikk masse skryt av en annen svømmer i hurtigbanen for butterflyteknikken min og for overkroppsstyrke - observert når jeg svømte crawl med pullbouy (uten beinspark). Nuvel. Jeg er definitivt ingen teknisk begavelse i noen av disse svømmeartene. Butterfly var det bare så vidt jeg rakk å lære før jeg sluttet å svømme aktivt. Men som sagt; kettlebelltrening er tydeligvis ikke feil om man vil bli en sterk svømmer...
Alltid moro med skryt fra ukjente. Men farlig også, for det gjør det enkelt å tro at jeg kan droppe svømmetreningen før Oslo triathlon. For jeg kan svømme 1500 m crawl uten å trene i forkant. Men jeg har masse å forbedre, og helt sikkert en del potensiale til både å bli raskere og mer utholdende. Så det gjelder å komme inn i en god rutine nå.

Har svømt i dag også. Gikk greit men mer kaos i bassenget i dag enn på onsdag. Jeg er fra Toten, hvor vi har en intimsone på ca. 25 meter. Så selv om det er hyggelig å se på muskuløse menn i små badebukser, blir det veldig fort lite hyggelig når du må kjempe om plassen med fire-fem av dem i bassenget i en time. Småslitsomt. Eller, egentlig gikk det greit så lenge det var fire av oss som svømte i omtrent samme tempo - og var enige om spillereglene. Så dukket det opp en kosesvømmer i samme bane - og kaoset var løs. Puh! 

Dersom det er noen som vil være med å svømme på Athletica Domus én gang i uka framover, så gi beskjed. Jeg har fine svømmeprogrammer jeg kan dele. Kanskje det er lettere å få det gjort om man er flere om det? Jeg tror også jeg har skjønt når det går an å trene uten å måtte slåss om plassen.

Gratiskilometer, med høy kostnad...

Nydelig dag å ikke være påmeldt Birken... (Foto: Espen Ringom, komfortsona.no)

Jeg deltok på vårens første gratiskilometer i går. Har deltatt før, og vet at jeg slettes ikke får kilometerne gratis på disse turene. Til det blir farten altfor høy. Det er altfor lett å la seg rive med av farten til de som ligger foran, og da blir det ofte litt slitsomt på slutten.
Gratiskilometer er et åpent tilbud om å felles langturer i Osloområdet med ujevne mellomrom. Det er bare å melde seg inn i gruppen på Facebook, så får du beskjed når det er en tur på gang. Neste tur er 1. mai. Bilder fra turene finnes her. I går var vi ca. 60 stykker - helt vilt. Har hørt fra flere ikke-løpere at løpere aldri smiler - ta en titt på bildene fra Gratiskilometer, og få bevis på at det definitivt ikke er sant!

Min plan var å ligge bakerst i gruppen. Småforkjølet, var ute og drakk øl fredag kveld pluss, pluss, pluss (dårlig form hele uka) - det tilsa en rolig tur. Sånn ble det jo selvsagt ikke, for de jeg la meg sammen med hadde ikke tenkt å være noen sinker. Så det ble 5.15-fart eller fortere som gjaldt.
Min plan var å trene intervaller i dag, så etter 10 km i den farten fant jeg ut at nok var nok dersom jeg skulle få til en god økt i dag. På det tidspunktet begynte jeg både å få vondt i den høyre hælen og venstre forfot. Normalt får jeg ikke smerter i hælen før etter økta. At jeg begynte å kjenne det underveis lovet ikke godt. Derfor senket jeg farten, og lot meg falle lenger og lenger tilbake i feltet - men rakk ikke havne helt bakerst før vi var i mål. Det ble i overkant av 21 km, og den lengste turen så langt i 2014 for min del. Men det kostet. Beina var vonde - og er det fortsatt.

Er ikke første gangen denne uka jeg har løpt en rolig tur som ble altfor rask. Vi har en og en halv time med trening i arbeidstiden i uka til rådighet på jobben. Tidligere brukte jeg å løpe sammen med Astrid. Men hun har nå sluttet ved UiO. Så da har jeg forsøkt å dra i gang fellesløping på jobben. Det har vært en litt nølende start, men jeg har greid å få med én person hver uke.
Sist onsdag ble det med en kar jeg ikke har løpt med før. Tror heller ikke han får bli med noe mer! Han syntes nemlig at 5 blank til 4.45-fart var rolig, så jeg fikk kjørt meg litt mer enn jeg hadde tenkt. Det gikk greit, men vi brukte 53 minutter på en runde jeg normalt bruker 62 minutter på (med da med veldig lav puls). Kan ikke akkurat kalle løping i 5 blank et lavterskeltilbud - slik jeg har reklamert med, så jeg skal ned igjen på 6 blank-fart neste tur.

Jeg har skrevet om at den høyre hælen har kranglet litt i vinter. Det var ganske bra en periode, og jeg trodde det var på vei til å gå over. Men så kom det tilbake under skidagen på jobben, og etter det har det ikke blitt noe særlig bedre. Så forverret det seg kraftig under og etter turen i går.
I dag har jeg måttet ta et oppgjør med meg selv, og innser at hvis jeg ikke tar tak nå, så kan jeg ende opp med å spolere nok en barmarkssesong. Derfor, fra og med i dag er det full løpestopp i to hele uker pluss en Voltarenkur. Ergo kommer jeg i gang med svømmingen enten jeg vil eller ikke. Styrke og spinning kan jeg også drive med, så jeg skal nok få tiden til å gå. Rulleski kan jeg ikke drive med, det har vist seg å være verre for hælen enn løping.
Jeg skal kjøpe meg sykkel denne våren, men hadde ikke tenkt å gjøre det enda. Hadde passet veldig bra å kunne sykle langturer på sykkel nå, men det får gå. Håper jeg greier å ta knekken på det denne gangen, slik at jeg kan begynne å løpe igjen i april.


Jaja, jeg burde sikkert ha tatt tak i dette før. Men det kommer alltid en "skal bare" i veien - inntil man bare må ta tak - som nå. To uker med innetrening og vondt i magen i vente. Men to uker er ingenting i den store sammenhengen, egentlig.

Impulsiv test av konkurranseskoene: 5 km på Lørenskog

Det ble en meget impulsiv start på løpskonkurransene denne sesongen. Jeg hadde egentlig ingen plan om å konkurrere igjen før Fredrikstadløpet, tidligst. Er ikke sikker på om jeg skal løpe der heller når den tid kommer. Men om det ikke blir halvmaraton i Fredrikstad, må jeg nok dra dit likevel for å revansjere gårsdagens noe lunkne innsats på 5 km.

Løypa. De lærde strides, men jeg syntes det var ganske lettløpt.

Jeg fikk nyss om konkurransen fredag ettermiddag via Frode, i sammenheng med at jeg ble informert om at jeg har dratt i land mitt livs første "blogaward" (takk for alle trykk, folkens!). For å feire det slengte jeg meg med ham og Runar Gilberg på ekskursjon til Lørenskog (aldri vært der før). Lørdagens treningsplan var egentlig å løpe intervaller på mølle. Men siden det var spådd oppholdsvær og sol for første gang på lenge, fristet det veldig å løpe seg en rask tur ute i stedet.

Da vi kom fram var det veldig mange kjente som også ville benytte første dagen med oppholdsvær på en evighet til løping. Mange fra OSI og andre jeg kjenner både fra løpemiljøet og utenfor. Det er morsomt plutselig å møte igjen folk jeg kjente for mange år siden på løpskonkurranser. Det er ikke bare jeg som har blitt "frelst" i voksen alder.

Synøve og meg etter målgang. Blide, men tydeligvis så slitne at ingen av oss greier å holde øynene åpne. Skikkelig flaks med det bildet, gitt... :-D

Jeg løp hele løypa som oppvarming sammen med Synøve Brox. Holdt greit følge på oppvarmingen (og nedjoggen), men visste at det kun var en kortvarig tilfredsstillelse. Synøve har skiftet klasse i år til K55, og hun hadde planer om å begynne å plukke klasserekordene ved første anledning.
Kan avsløre med en gang at hun knuste klasserekorden på 5 km på første forsøk - med over ett minutt. Ny norgesrekord i K55-59 er 18.50. Lykke til dere som vil slå den. Det blir ikke meg i hvertfall, med mindre jeg slår meg på hestedoping på mine eldre dager.
Gratulerer til verdens raskeste Synøve. Jeg er stum av beundring, og gleder meg til å se rekordene falle videre ut over sesongen.

Når det gjelder egen tid og innsats, så er det lett å skylde på at jeg 99 % av vinteren har luntet rundt i en fart mellom 6 og 5:30. Og at det ikke akkurat borger for superfart. Men jeg hatet heller ikke ett øyeblikk underveis. Det er helt feil. På 5 km skal man hate masse, helt fra start. Killerinstinktet hadde jeg visst glemt igjen hjemme denne gangen også.
Likevel holdt det til klasseseier så jeg når jeg sjekket resultatlisten, så da var det ikke så verst start på sesongen likevel da. Faktisk har jeg vunnet klassen min alle ganger jeg har løpt 5 km (hele to ganger...).

Etter lunken innsats i går, syntes jeg at jeg måtte jeg straffe meg selv litt i dag - uten at jeg greide det heller: Jeg la inn Grefsenkollen opp i dagens langtur. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å starte på motbakketreningen før i april, men av en eller annen syk grunn fristet det å løpe opp til Grefsenkollen i dag. Ikke føltes det som straff heller - syntes faktisk det gikk ganske lett å komme seg opp. Det er jo i grunnen ganske fint; at man er i så god form at man kan løpe opp de bakkene uten å være utenfor komfortsona ett øyeblikk. Lurer på hva jeg skal finne på for å få sparket meg ut av komfortsona? Virker som om jeg har grodd fast der...

Dagens tur - med gps-bevis på at jeg løp hele Grefsenkollen opp-løypa.

Forsetter for mars

Treningen har ikke gått helt etter planen denne vinteren - men når har det noensinne gjort det? Den venstre hælen er fortsatt ruskete. Noen dager kjenner jeg ingenting, andre dager er den konstant øm. Men det har aldri vært så ille at jeg har vurdert å ta de to ukene med full løpepause som jeg trodde jeg skulle tvinges til. Selv om det kan hende det hadde vært lurt likevel... Men hvem har vel tid til slikt?

Skisesongen har jo også vært eksepsjonelt dårlig i år, så alle planer om å bygge stålkondis med lange skiturer i Nordmarka har også gått rakt dit høna sparker.

Men på tross av dette har jeg faktisk hatt den beste treningsvinteren siden 2010. I fjor tok jeg ikke ett løpesteg før i april. Men denne vinteren har jeg ligget i overkant av fire mil i uka med unntak av de to-tre ukene det var skiføre.

Nå starter konkurransesesongen snart igjen. Årets mål rykker nærmere, og det er på tide å røske seg selv ut av komfortsonen og begynne mer målrettet trening. Så i løpet av mars er planen å komme i gang med følgende to aktiviteter:
1. Svømming (skal jo bli triatlet i år)
2. Raske og intensive løpeøkter

Tross en halvskadet hæl tror jeg faktisk punkt 1 blir verre enn punkt 2. Selv om jeg nesten ikke har løpt intervaller siden nevnte vinter 2010. Ørten lengder fram og tilbake i et overfylt basseng er ikke en aktivitet som frister når det er så utrolig mye annet som er morsommere. Ikke er det lett å få tid til alt heller. Men det gjelder å bite tenna sammen og holde fokus på målet der framme.

Vel, om jeg er flink jente i mars, så har jeg morsommere forsetter for april. Mer om det da.

Futt'n Fart Running Team mens det fortsatt var ett crewmedlem og én utøver

Hva angår konkurransesesongen så ser det ut som om "Futt" planlegger å ta steget over fra crew til utøver i år. Hun har kjøpt seg pulsklokke og startet på løpeprogram. Jeg er skikkelig stolt storesøster nå.
Så om du er skikkelig heldig så får du kanskje deng av hele Futt'n Fart Running Team på et løp i år. Jeg har i hvertfall skumle planer om at vi skal herje resultatlista på årets Mærraøl. En 10 år yngre utgave av det samme genetiske materialet som meg selv med mye mer øldrikkeerfaring enn undertegnede. Kanskje jeg endelig får litt motstand i kvinneklassen?... Så jeg går herved høyt ut på banen og lover at det også er en del karer som skal få saftig tjejdeng i ølløping i juli. Det er bare å begynne å trene!

Torsdagsdobbel: (vann)ski og kettlebell

På torsdag fikk jeg min årlige betalte skitur. Normalt er universitetets skidag i mars, men denne gangen var vi fortsatt inne i februar. Ut fra føret skulle man tro vi var langt ute i april. Mye tyder på at dette var sesongens siste skitur i Nordmarka for min del. Jeg har ikke vært på ski siden Holmenkollmarsjen 8. februar. Dette har vært en trist vinter, og årets skidag var kun for de aller, aller mest dedikerte.

Grunnet mildværet startet turen i Sørkedalen. Fra Fyllingen gikk jeg holmenkollmarsjløypa tilbake til Holmenkollen. Det ble 27 km på (vann)ski. Fortsatt er det ganske mye snø i høyden, men både snøen og underlaget er veldig vått. Tjukk tåke og lett regn bidro heller ikke til å toppe stemningen.
Jeg tok det veldig med ro, så det ble 27 lette kilometer på ski. Ingen spektakulære fall underveis heller. I tillegg var det flere skikjendiser ute og gikk. Observerte både Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Henrik L'Abée-Lund. Pluss flere andre som så veldig proffe ut, men som jeg ikke kjente igjen i forbifarten. Men for det meste var det veldig, veldig stille inne i Nordmarka - og det er utrolig deilig.

Grunnen til at det ble en dobbel på torsdag er at jeg har meldt meg på kettlebellkurs, og det startet torsdag kveld. Rannveig ("Futt") mener at jeg har forbrutt meg mot min selvpålagte regel om kun én ny idrett i året ved å melde meg på dette kurset. Men jeg mener så klart at det er godt innafor. Har jo trent kettlebell lenge, og har ingen planer om å melde meg på noen konkurranser (tror jeg).

Kurset var veldig bra, og jeg lærte masse. Gleder meg til fortsettelsen. Var også en skikkelig opptur at jeg holdt ut bedre i swings enn en real muskelbunt av en ung fyr som jobber som studioveileder i Studentidretten. Men i kettlebell holder det ikke bare å være sterk, man må ha god kondis også... Og jeg kan helt ublygt si at jeg scorer godt på begge deler. Sikkert derfor jeg liker denne treningsformen så godt. Jeg er frelst, men kjenner ingen andre som har slengt seg på "russergym"-bølgen. Er det noen flere der ute som har skjønt hvor bra og ikke minst gøy denne treningsformen er?

Villmarka up close and personal uten bildebevis

Jeg observerer stadig at Oslo blir beskrevet som en trist asfaltjungel - av folk som ikke bor her, så klart. Vel, jeg har bodd her i snart 20 år, er veldig glad i byen min og deler naturlig nok ikke det negative synet. Oslo har alt en storby skal ha, men er samtidig en liten by. Og selv for de som bor i sentrum er marka bare en liten trikketur unna. Selv har jeg nå bosatt meg i gangavstand til skogen - og holder man seg unna lysløypa mellom Sognsvann og Frognerseteren kan man være helt alene i skogen, om man ønsker det. Vil man bli sett og spotte kjendiser derimot, er nevnte lysløype stedet; sommer som vinter.

Jeg har samlet på villmarksopplever i byen en god stund nå, og på søndag fikk jeg en ny skalp i beltet.  En skalp jeg har vært ute etter lenge. Det handler selvsagt om skogens konge. Ælj som vi sier der jeg opprinnelig kommer fra. Jeg har vokst opp i Vestre Toten kommune. Da de skulle få kommunevåpen i sin tid ønsket de seg elg. Men fikk ikke lov fordi det allerede var så mange kommuner i samme region med elg i kommunevåpenet. Så da ble det to totenkniver i stedet. Harde forhold!

Så selvsagt har jeg sett elg før. For noen år siden syklet jeg også nesten rett inn i en sværing på vei ned fra Bjørnholt. Men har ikke sett noen etter at jeg flyttet opp til inngangen av Maridalen. Enda de reklamerer så hardt med at det er masse her.

Men på søndag fikk jeg til gangs nærkontakt med hele fire stykker. Sparker meg selv for at jeg ikke hadde med mobil, så dere må bare tro meg på mitt ord.
Været tilsier at løpesko er bedre enn skisko for tiden, så jeg var ute og løp en langtur i Maridalen. På vei tilbake befant jeg meg plutselig midt blant fire elger som ville over veien. Jeg var så nær et par av dem at jeg nesten kunne klappe dem. Det var mye trafikk, så de stakkars dyrene var veldig forvirrede og redde. Jeg greide å få vinket til en bil slik at den senket farten, og da kom den ene seg over. Men de andre snudde og løp tilbake der de kom fra. Ingen brydde seg om meg. Kul opplevelse! Jeg var ikke supermotivert underveis på turen, men slutten av turen gikk veldig greit etter dette.

Jeg har ikke vett på å være redd for elg, selv om jeg sikkert burde ha mer respekt enn jeg har. Mitt motto når det kommer til dyr er: Har det pels, vil det sikkert bli kost! Selv ikke det å bli jaget av to grinete kuer med spisse horn i Tyrol i sommer har endret på det.

Sure kjerringer. Bare sekunder etter var jeg på vill flukt opp fjellet med disse to galopperende etter meg.

Her er en liste over alle villmarksopplevelser i byen jeg har samlet til nå:

• Røyskatter ved Akerselva
• Bever i Nydalsdammen - det topper helt klart listen sammen med elgene
• Tiur inne ved Bjørnholt
• Hare en tidlig morgen i Maridalen
• Rådyr en tidlig morgen i Maridalen 
• Massevis av ekorn. Forleden ble jeg stående i mange minutter å se på ett som viste meg sine mest halsbrekkende akrobatiske triks. Gøy! Igjen, skulle hatt med mobil akkurat da.
• Flaggermus
• Hoggorm på og i Sognsvann
• Padde - svære, ekle beist
• Frosker i hopetall og i alle størrelser
• Firfirsler
• Escargotsnegler - det bor en koloni ved Brekkekrysset
• Iberiasnegler er det over alt 

Mordersneglevoldtekt rett utenfor døra mi

Spiselige snegler (ekte escargotsnegler). Noen som tør å bli med på sanking med påfølgende middag til våren? Jeg vet hvor de bor.

Nede i sentrum har jeg selvsagt sett rotter, men synes ikke de er så ekle. De har jo pels. Pinnsvin har jeg også sett i sentrum. Har ei venninne som fikk med ett på kjøpet da hun kjøpte leilighet med uteplass på Vålerenga. Så pinnsvin er tydeligvis urbane dyr.

Siden jeg nå kan krysse av for elg, mangler jeg følgende fra ønskelisten min:

• Rev
• Grevling

Er det gaupe i Nordmarka? Det skulle jeg likt å møte i hvertfall. Ulv også. Bjørn er det kanskje greit at ikke finnes her. Men de har jo pels, og ser jo ganske kosete ut. Så de er sikkert ikke så farlige som de påstår...

Er det flere dyr i Nordmarka jeg burde se etter? Finnes det oter for eksempel? I sommer hadde vi jo også saueinvasjon i nabolaget av en gjeng som hadde vandret hele veien fra Grua. Storbyliv altså...

Holmenkollen skimaraton 2014: Tror ikke skirenn er noe for meg egentlig...

Konklusjonen jeg kom til underveis i rennet i går var følgende: Å trene langrenn er gøy - å gå skirenn; not som much!... Skirenn er best på TV!

Jeg har aldri bannet så mye og intenst på fem timer noensinne, både høyt og inni meg.

Fikk en Crafttrøye stukket til meg av ei dame fra Skiforeningen da jeg kom i mål. Tusen takk!

For ikke å bli altfor negativ skal jeg forsøke å trekke fram noen positive ting også. For det første: Arrangementet var superproft og knirkefritt gjennomført slik jeg opplevde det. Mange klapp på skulderen til Skiforeningen. Arrangørene av Oslo maraton bør ta seg et kurs hos de som arrangerte gårsdagens renn!

Intens smøring i Sørkedalen før start.

Jeg gledet meg veldig til dette skirennet. Har vært yrs ivrigste leser den siste uka, for værutsiktene var ikke spesielt positive i forkant. Det ordnet seg så godt det lot seg gjøre akkurat i de timene rennet pågikk. Men ustabile mildværet skapte utfordringer for føret og valg av smurning. Hadde lommene fulle av smurning og energigele da jeg la ut på turen, men brukte aldri noe av det. For å få det unnagjort med én gang: jeg bomma kraftig! Men var ikke alene om det akkurat. Var mange fra de beste puljene som brøt løpet tidlig.
De to foregående skirennene har jeg slitt med glid, men hatt feste. Takket være Oslo sportslager hadde jeg ingenting å utsette på gliden denne gangen.

Våknet kl. 04.00 lørdag morgen, og lå den siste timen fram til klokka ringte og grublet på hva jeg skulle smøre med. Fulgte alle smøreråd, men det hjalp ikke. Føret var for vanskelig for en amatør for meg.

Intenst grunnarbeid fredag kveld

Hadde investert i alle varianter - uten at investeringen ga noen avkastning. I følge de lærde var det Rode jeg skulle satset på...

Løypa var helt glasert de første kilometerne. Null feste. Måtte bare dra meg fram på armene. Turte ikke dra på selv om jeg er sterk til å stake, var redd for å gå ut for hardt. Før de verste motbakkene opp mot Heggelivann sto det noen snille karer med skismurning. Så jeg stoppet der, og en blid mann la på et tykt lag med VR62 under skiene mine. Dessverre hjalp ikke det med en gang. Var vel bare klister som hadde gitt feste de første kilometerne i går.

Lenger opp ble det bedre. Men så fort jeg begynt å få feste, begynte det å kladde seg under skiene. Dessuten begynte jeg å ta igjen de eldste aldersklassene som startet først og måtte skifte spor. Kladdebonanza! Hadde heldigvis med meg skrape i lomma. Den fikk jeg brukt for flere ganger underveis.

Når vi kom til toppen på Heggeli gikk det bedre en stund. Sola skinte, himmelen var knallblå og det var et helt nydelig postkortlandskap der oppe. Forsøkte å ta meg sammen og nyte det. Men gnisten var borte, og jeg fant den aldri igjen. Så det ble skirenn i søndagsturtempo på lav puls for meg. Tok meg god tid på alle matstasjoner på veien, og var aldri i nærheten av å gå tom underveis.

Jeg fikk brukt stakeferdighetene mine i det lette terrenget fram til Storflåtan. Det var overvann flere steder som var vanskelig å forsere. Pluss at nå kom også det jeg misliker mest med skirenn; utforbakker.
Er dessverre redd for nedoverbakker. Det går ganske greit på trening. Men når det kommer folk på alle sider, og jeg føler at jeg ikke har kontroll, da blir jeg veldig redd. Så jeg gikk på snørra flere ganger i går. Fire ganger fordi jeg mistet kontrollen når noen foran meg falt eller noen sneiet meg bakfra. På slutten én gang grunnet veldig dårlig sikt i tåka. I fiskebeinsbakker fordi noen tråkket på stavene mine. Den første gangen fikk jeg dratt den venstre skulderen min litt ut av ledd (gammel skade). Vel, det blir ikke akkurat topp stemning i topplokket og superresultater av slikt.
I de lange fine utforkjøringene ned mot Fyllingen var løypa glasert, så det gikk altfor fort for meg med så mye folk på alle kanter. Angst! 

Fra Nordmarkskapellet og inn var det null feste i oppoverbakkene. Jeg ville bare i mål, så det var uaktuelt å stoppe og legge mer smøring. Så jeg labbet alle bakkene i rolig fiskebein. Ingen hast! Det eneste jeg tenkte på var de siste utforbakkene til skistadion. De har jeg aldri testet, og tåka var tjukk - så jeg visste ikke hva jeg gikk til. Det endte selvsagt i et siste spektakulært fall i en skarp sving en kilometer før mål. 

Jeg hadde ingenting i pulje 5 å gjøre. Om det er noen trøst så kom jeg i mål samtidig med ei annen dame (vi var ekstremt få, godt under ti) som startet samtidig med meg.

Nest siste stavtak før målgang

Hørte Rannveig ("Futt") sto og heiet på meg på oppløpet. Jeg hadde lagt opp mellomtidsvisning på Facebook, så hun hadde god oversikt over hvor jeg var i løypa. La inn noen skikkelige stavtak til ære for fotografen på oppløpet.
Fasit viser at jeg gikk 54,79 km på 04.54.41. Gjennomsnittspulsen var av typen rolig langtur. Sikkert høyest i nedoverbakkene, fordi jeg var så redd. Jeg går mye fortere på trening på samme puls. Sist lørdag gikk jeg de siste 14 km av turen på én time uten å slite, så jeg hadde definitivt sett for meg en helt annen sluttid enn den jeg endte på - nærmere fire enn fem timer var helt innen rekkevidde. Tross at skigrunnlaget er tynt i år grunnet manglende snø. Men da må smurning, utforferdigheter og killerinstinktet være på plass.

På tide å snakke om noe positivt. Selv om jeg hadde gått nesten 55 km på ski, følte jeg at jeg kunne gått noen mil til da jeg kom i mål. Hadde en vannblemme inne i høyre hånd og et gnagsår på høyre hæl. Men utenom det hadde jeg ikke vondt noe sted, og kjente meg slettes ikke sliten andre steder i kroppen enn i hodet. Var mentalt slitsomt å håndtere glatte ski, kladder og grue seg til hver nye utforbakke underveis.

Jeg har følt meg veldig pigg og sterk i det siste, og det fikk jeg i grunnen svar på at stemmer. Så det er positivt. Tross en trøblete hæl og skulder har jeg ikke fått trent så jevnt over vinteren siden 2010, og det gir effekt.

Søster Rannveig hadde som nevnt tatt turen opp for å ta meg i mål. Det var hyggelig. Rett etter målgang ble jeg plukket ut som en av de heldige som fikk en trøye fra Craft. Gratis pølser, masse mat og drikke tilgjengelig. Blide arrangører og deltakere i den tjukke tåka. Som sagt, supert arrangement.

Skiføret her i byen ser ut til å forsvinne denne uka, så det er bare å ta fram løpeskoene igjen. Det er synd, for jeg elsker å gå lange treningsturer på ski. Men noen flere skirenn kommer det nok ikke til å bli med det første. Siden det er så dyrt å delta må det være morsommere dersom jeg skal gidde. Løping er så greit, der er det kun formen som påvirker prestasjonen. På ski er det så mange andre faktorer i tillegg. Skal jeg gå flere skirenn så må jeg skaffe meg større trygghet på utforkjøringer og et proffere smøreteam (som består av undertegnede).