Impulsiv test av konkurranseskoene: 5 km på Lørenskog

Det ble en meget impulsiv start på løpskonkurransene denne sesongen. Jeg hadde egentlig ingen plan om å konkurrere igjen før Fredrikstadløpet, tidligst. Er ikke sikker på om jeg skal løpe der heller når den tid kommer. Men om det ikke blir halvmaraton i Fredrikstad, må jeg nok dra dit likevel for å revansjere gårsdagens noe lunkne innsats på 5 km.

Løypa. De lærde strides, men jeg syntes det var ganske lettløpt.

Jeg fikk nyss om konkurransen fredag ettermiddag via Frode, i sammenheng med at jeg ble informert om at jeg har dratt i land mitt livs første "blogaward" (takk for alle trykk, folkens!). For å feire det slengte jeg meg med ham og Runar Gilberg på ekskursjon til Lørenskog (aldri vært der før). Lørdagens treningsplan var egentlig å løpe intervaller på mølle. Men siden det var spådd oppholdsvær og sol for første gang på lenge, fristet det veldig å løpe seg en rask tur ute i stedet.

Da vi kom fram var det veldig mange kjente som også ville benytte første dagen med oppholdsvær på en evighet til løping. Mange fra OSI og andre jeg kjenner både fra løpemiljøet og utenfor. Det er morsomt plutselig å møte igjen folk jeg kjente for mange år siden på løpskonkurranser. Det er ikke bare jeg som har blitt "frelst" i voksen alder.

Synøve og meg etter målgang. Blide, men tydeligvis så slitne at ingen av oss greier å holde øynene åpne. Skikkelig flaks med det bildet, gitt... :-D

Jeg løp hele løypa som oppvarming sammen med Synøve Brox. Holdt greit følge på oppvarmingen (og nedjoggen), men visste at det kun var en kortvarig tilfredsstillelse. Synøve har skiftet klasse i år til K55, og hun hadde planer om å begynne å plukke klasserekordene ved første anledning.
Kan avsløre med en gang at hun knuste klasserekorden på 5 km på første forsøk - med over ett minutt. Ny norgesrekord i K55-59 er 18.50. Lykke til dere som vil slå den. Det blir ikke meg i hvertfall, med mindre jeg slår meg på hestedoping på mine eldre dager.
Gratulerer til verdens raskeste Synøve. Jeg er stum av beundring, og gleder meg til å se rekordene falle videre ut over sesongen.

Når det gjelder egen tid og innsats, så er det lett å skylde på at jeg 99 % av vinteren har luntet rundt i en fart mellom 6 og 5:30. Og at det ikke akkurat borger for superfart. Men jeg hatet heller ikke ett øyeblikk underveis. Det er helt feil. På 5 km skal man hate masse, helt fra start. Killerinstinktet hadde jeg visst glemt igjen hjemme denne gangen også.
Likevel holdt det til klasseseier så jeg når jeg sjekket resultatlisten, så da var det ikke så verst start på sesongen likevel da. Faktisk har jeg vunnet klassen min alle ganger jeg har løpt 5 km (hele to ganger...).

Etter lunken innsats i går, syntes jeg at jeg måtte jeg straffe meg selv litt i dag - uten at jeg greide det heller: Jeg la inn Grefsenkollen opp i dagens langtur. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å starte på motbakketreningen før i april, men av en eller annen syk grunn fristet det å løpe opp til Grefsenkollen i dag. Ikke føltes det som straff heller - syntes faktisk det gikk ganske lett å komme seg opp. Det er jo i grunnen ganske fint; at man er i så god form at man kan løpe opp de bakkene uten å være utenfor komfortsona ett øyeblikk. Lurer på hva jeg skal finne på for å få sparket meg ut av komfortsona? Virker som om jeg har grodd fast der...

Dagens tur - med gps-bevis på at jeg løp hele Grefsenkollen opp-løypa.