Skitur på gamle tomter med stolthetsknekk som resultat...

Kjent sted fra barndommens skiturer

Helga tilbringes på Toten. Her er det kjempefine skiforhold, så skiene er derfor med i bagasjen. Før jeg kom meg av gårde på dagens tur, fikk jeg et lite smørekurs av søsteren i den provisoriske smørebua på kjøkkenbordet. Siden nevøen min er en aspirerende skiskytter, har mamma måttet erverve seg både mye kunnskap, utstyr og ferdigheter innenfor skismøring, som jeg nå fikk nyte godt. Så skiene var både nyglidet og smurt etter alle kunstens regler da jeg gikk ut.

Jeg hadde egentlig tenkt å starte på Vindplassen, åsted for NM på ski i 2009, men der var det skirenn, så da måtte jeg starte litt lenger ut i løypa.

Været var strålende, det var masse snø, fine løyper og temperaturen var behagelig. Alt lå til rette for en fantastisk tur, og med unntak for et par småting, ble det det også det.
Det viste seg dessverre ganske fort at jeg, tross den grundige smøreinnsatsen, hadde lite feste. Så da måtte jeg raskt gjøre en stopp, for på aller mest primitive måte kline på et tjukt lag med lilla - så var det problemet løst.

Ikke lenge etter stanset jeg for å ta bilder av de snødekte omgivelsene, hvilket endte med en stor knekk på stoltheten. Da jeg var ferdig med knipsingen, og skulle begynne å gå igjen, var det plutselig mange skiløpere både bak meg og som kom imot. I det jeg setter i gang, greier jeg å gjøre den klassiske tabben; nemlig i sette den ene staven mellom beina. Med det resultat at jeg går rett på snørra, bokstavelig talt. Høyre kjake møtte skiløypa før henda, et klassisk Adelheidfall. Jeg er nemlig ekspert på å falle uten å rekke og ta meg for.

Hadde selvsagt godt med tilskuere til denne begivenheten, og de nærmeste var raskt på pletten for å sjekke skadeomfanget. Jeg måtte da øyeblikkelig tilkjennegi at jeg var helt uskadet med unntak av den smellen som stoltheten hadde fått - og omfanget av den skaden var muligens ganske stort. Hvilket jeg også åpenlyst innrømte.
De neste som kom til spurte meg hvordan jeg hadde greid å få i stand det fantastiske svalestupet, hvorpå jeg svarte: Det vil jeg ikke si!.. Vel, så fikk vi oss alle, inkludert meg selv, en god latter også i dag.

Utsyn til plassen der svalestupet straks skal finne sted.

Dagens tur gikk fra Markestad (uttales Marsjsta') til barndommens skimål nr. 1; Raulåven (oi, så langt det var dit den gangen). Raulåven heter det der fortsatt, men noen låve har det vel ikke vært der på 25 år. Deretter videre til Sillongen, et helt uoverstigelig skimål da jeg var yngre - så første gangen jeg gikk på ski dit var for to år siden. Da jeg kom fram til Sillongen, hadde jeg kun vært ute i 75 min inkludert smøre-, foto- og svalestupstopp. Jeg gikk derfor en ekstrarunde før jeg havnet på Bøverbru idrettsplass, rett etter at søster og nevø var ferdig med sin skitur, snakk om timing... Dermed slapp jeg å gå hjem.

Det er ikke akkurat noen stor hemmelighet at jeg har et anstrengt forhold til stedet jeg vokste opp, men nå skal jeg faktisk si noe positivt om området. Skiforholdene er helt fantastiske i Gjøvik-/Totendistriktet, og det er et svært godt utbygd lysløypenett - mye, mye bedre enn i Oslo. I tillegg er det mye mindre folksomt i løypene, og som jeg oppdaget i dag - alle sier hei og snakker med hverandre, pluss viser hensyn! Dagens tur var en fryd av sistnevnte grunn; flere ganger opplevde jeg at folk gikk ut av løypa foran meg for å slippe meg fram. Sånn skal det være, tusen takk!

Aner ikke hvor lang turen ble, siden merkingen er så dårlig (her er de bedre i byen, gitt) og jeg ikke har gps, men jeg var ute i to og en halv time - og siden det ikke er så kupert her som der jeg ellers går, gikk det mye fortere enn vanlig. Kjempetur, gleder meg til å gjenta det hele i morra!