lørdag 20. august 2016

Oslo triathlon og Øyern rundt: Heftig bursdagsfeiring...

Superklar før start, tross alt (foto: Marit Krohn)
Jeg la ut denne oppdateringen på Facebook søndagen som var: "Tja, det var litt av en helg... Tusen takk for alle gratulasjoner på fredag. Oppstarten på mitt 41. år har blitt feiret som følger: Arenasjef på Oslo tri; jobbet dag og natt siden fredag - ingen søvn og lite næring. Toppet kvelden i går med å klemme to fingre skikkelig. I dag tidlig da jeg sto opp hadde jeg så vondt i føttene at jeg ikke greide å stå. Perfekt at jeg da hadde meldt meg på Øyern rundt. Toppet det hele med å få et vepsestikk i leppa rett før start, ha tekniske problemer med sykkelen som forverret seg hele turen, gå skikkelig ned i en velt etter sånn 7-8 mil og måtte få litt ettersyn av Røde kors ved målgang pga. hyperventilering og litt sårstell. Men jeg vant klassen min da! 😎 Håper dette ikke er representativt for hvordan det er å være 41!" 
Merkelig lys før uværet brake løs. Tatt på Mosseveien.
Her kommer utdypende informasjon om alt som skjedde forrige helg. Men først må jeg ta med en viktig begivenhet som skjedde helgen før der igjen. For tro ikke at velten i Øyern rundt var min første velt. Nei, jeg tok skalpen på den opplevelsen allerede helgen før. Jeg og Rannveig ("Futt") syklet nemlig til Hvitsten den lørdagen for å besøke vår mellomste søster med samboer og en helt fersk niese (1 mnd). På vei ned til byen greide jeg først å miste kjedet, deretter sklei jeg på ei trikkeskinne og smalt rett i brosteinen. Gikk så fort at jeg ikke rakk å få med meg det som skjedde, før jeg var i bakken. Så, da var det unnagjort. Har hatt litt frykt for å falle på sykkel, men nå er det i hvertfall overstått for første gang. Slo venstre hofte, kne og legg bra, reiv opp sykkelbuksa og hadde skrubbsår nedover hele beinet. Litt av et syn da jeg kom ned til Rannveig. Men vi syklet videre ut mot Follo likevel. 
Vet ikke om noen husker været denne lørdagen?! Vel, når vi så sørover var himmelen helt svart. Ved Vinterbro startet regnet skikkelig,  og det bare øste ned mer og mer. Et stykke etter Drøbak husker jeg at jeg tenkte; "Nå kan det bare ikke bli verre". Og fikk øyeblikkelig svar - for det kunne det.... Men vi kom fram til slutt. Vi så på nyhetene ut over dagen at hele Osloområdet var oversvømt, så da kunne vi slå oss på brystet og konkludere med at søstrene Huuse er noen skikkelige badasser som tar seg gjennom slikt vær på sykkel. Det var aldri snakk om å stoppe underveis, aldri...
Det ble en fin kveld etter uværet.
Over til begivenhetene i helgen som var. Jeg fylte 41 år fredag 12., og det ble feiret gjennom å bruke hele dagen til å rigge opp til Oslo triathlon dagen etter. Jeg hadde nemlig vært så genial å melde meg til å være arenasjef på Oslo tri, uten at jeg hadde skjønt det totale omfanget av det ansvaret. 
Vervet nevøen min på 16 til å hjelpe til, hadde jeg også gjort. Og vi fikk kjørt oss begge to.Er veldig stolt av ham uansett, men nå er jeg enda mer stolt. For slik som han jobbet. 
Med unntak av 3 timer i senga natt til lørdag løp vi rundt og bar, rigget og organiserte i høyt tempo fra kl. 11 fredag til kl.23 på lørdag. Jeg satt ikke nedpå ett sekund hele lørdagen. 
Vi var altfor få frivillige, så det er et mysterium for meg hvordan vi fikk området til å se så proft ut på så kort tid med så få folk. Men det gikk. Samtidig må jeg få sagt at det er for slapt at folk ikke stiller på dugnad. Det ble altfor mye arbeid på altfor få. Uansett. Lørdag kveld var jeg totalt utmattet, hadde store smerter i alle skadene i beina (og dem er det jo en del av), pluss at jeg hadde greid å slippe et tungt telt på to fingre som gjorde infernalsk vondt. Så på klokka mi etterpå at jeg hadde gått lenger enn en maraton bare på lørdag...
Skikkelig heldig var det da at jeg da hadde vært så optimistisk å melde meg på Øyern rundt. Fikk jo smekket inn 7 timer søvn natt til søndag, så det skulle jo gå bra... Litt nedtur så klart at jeg hadde så vondt i føttene da jeg skulle ut av senga den morgenen, at jeg ikke greide å stå... Kjente også at jeg var skikkelig dehydrert, hadde jo ikke rukket å drikke særlig mye før i helga, men turte ikke drikke særlig på morgenen i frykt for å måtte på do underveis.

Vel, det var i hvertfall fint vær. Kjempestas var det også å møte igjen masse klubbkamerater fra Rye 2 som jeg ikke hadde sett på lenge, men savnet. De fleste av dem skulle starte i pulje 2, mens jeg som er fersk og derfor har en lavere score på rittrankingen, skulle starte i pulje 3. Men det var helt greit for meg. For jeg kjente at det var mer enn nok bare å skulle holde styr på meg selv underveis. 
De andre begynte å fantasere om hva som skulle stå i dette blogginnlegget, og spøkte med hvilke meldinger som kom til å bli slengt når den grønne hjelmen (meg) kom susene forbi dem ("So long, suckers" endte opp som arbeidstittelen til innlegget). Sånn ble det ikke, men jeg var faktisk på god vei til å kjøre meg opp en stund.

Før start begynte jeg å kjenne på sulten, så jeg spiste litt. Blant annet en banan. Problemet var bare at en veps også hadde lyst på den bananen, og stakk meg i leppa. Nydelig! Som om jeg ikke hadde nok vondter allerede?!...

Starten gikk og jeg havnet langt bak. Vi måtte kjøre etter en masterbil i mange km. Det var faktisk det verste med hele rittet, tross alt som skjedde senere. Det ble masse bråbremsing og fæle situasjoner. Heldigvis kræsjet jeg ikke her. Men jeg fikk faktisk en skikkelig sladd på et tidspunkt, og det kan jeg love ikke er gøy på landeveissykkel.

Da masterbilen lot oss gå, begynte jeg å sykle meg oppover i feltet. Siden jeg i utgangspunktet var så sliten, var jeg veldig usikker på formen. Men det viste seg raskt at det trengte jeg ikke være. For her var det krefter likevel. Så jeg syklet meg raskt opp i framre del av feltet, og mot formodning ikke bare holdt jeg følge opp de første kneikene - jeg tok mange plasseringer i bakkene. Hæ? Jøss! Dæven... Den var ny! 
Hørte folk rundt meg pese og si til eventuelle lagkamerater at farten var før høy, mens jeg syntes det gikk helt fint. Opptur. Begynte nesten å tro at jeg faktiske skulle greie å ta igjen de andre i gruppen foran, og at jeg kunne få en god plassering. Men nei...

Etter noen mil kom det en høy hylelyd (og da mener jeg HØY) fra sykkelen, samtidig som hele sykkelen vibrerte. WTF?! Heldigvis gikk det over. Men etter en stund skjedde det igjen, og jeg turte ikke annet enn å stoppe for å sjekke hva det var. Så da var det takk og farvel til teten. Æsj! Fant ikke ut hva det var, for bremsene så ikke ut til å ligge på hjulene. Så da var det bare å fortsette alene. 
Så en stund feltet langt der framme, men det er i overkant tøft å kjøre inn et stort felt av mannfolk alene. Etter hvert begynte jeg å se at jeg hadde en gruppe bak meg. Jeg fortsatte likevel å kjøre på, så de brukte en god stund på å ta meg igjen.

Da de tok meg igjen, spurte de meg om jeg ville være med i rulla deres. Gruppen besto av en del BOC-ryttere og noen enkeltryttere fra andre lag. Jeg forklarte at jeg ikke hadde falt av teten fordi jeg var sliten, men fordi jeg hadde tekniske problemer. Så jeg hadde masse krefter,  og ville gjerne være med i rulla. Vel, de gutta skulle komme til å angre på tilbudet sitt. For det var en grunn til at de hadde ligget et stykke bak og jeg foran. 

Jeg "ryddet" raskt opp i gruppen ved å øke farten i rulla, og ganske snart hadde vi kjørt av oss halvparten av de opprinnelige medlemmene. Vi forsøkte å invitere inn alle som vi passerte, men det var veldig få som tok imot tilbudet. Derimot var det mange som la seg i halen. Et par begynte å klage på at rulla var for liten, at det ble for kort mellom hvert drag og at det gikk veldig mye fortere enn da de hadde kjørt i fjor. Jeg syntes derimot at det var bedre med 5-6 i rulla som holdt god fart, enn å slippe inn folk som dro ned farten. Jeg ville raskt til mål, må vite! Travel dame! Men det er lett å tenke for en som befinner seg godt nede i komfortsonen, og ikke for de som eventuelt kjører helt på limit. Siden jeg merket at jeg hadde så godt med krefter, prøvde jeg å ligge i front og låse rulla og ta litt støyt både oppover og nedover, slik at farten ble holdt oppe.
Meg og mine nye venner (foto: Ola Morken)
Men jeg var altfor, altfor ivrig, og fikk etter hvert beskjed om å roe meg ned og slutte å dra opp farten på dragene. Med rette, så jeg tok det til meg det. De var tross alt så snille å invitere meg inn, og så kommer jeg og herjer og ordner opp og kjører i stykker hele gjengen som takk. Men når det er sagt så var det veldig god stemning i rulla. Vi tiltalte hverandre med navn, og sendte oppmuntrende beskjeder til hverandre.

Sykkelen min fortsatte å hyle med jevne mellomrom, særlig i utforbakker når jeg ikke tråkket. Men jeg bare fortsatte. Hjulene gikk jo rundt...

Ved ca. 80 km var det nesten ingen som ville kjøre i rulla, og det ble en del rot når halen blandet seg inn i rulla uten å ville jobbe. Veldig mye rar kjøring. Vi greide heldigvis å reetablere rulla etter hver gang det ble rot. 
Som sagt så var jeg veldig sliten, særlig mentalt, og mer ukonsentrert enn normalt. På vei inn i en bakke kom jeg for nærme hjulet til han foran, greide ikke å ta meg inn igjen og smalt i bakken. KATASTROFE! For å toppe det hele ble det en dominoeffekt bakover i feltet hvor flere gikk ned. 

Med unntak av meg og en annen fra BOC, kom de fleste seg raskt på sykkelen igjen og forsvant. Jeg hadde slått venstre kne og hånd ganske hardt. I tillegg hadde kjedet hoppet av og bremsehendelen forskjøvet seg. Men jeg fikk ordnet det og kunne fortsette. Men så at han BOC-rytteren sto igjen, så jeg valgte å snu og vente på ham.
Kneet, ei uke etter...
Så da var det bare å ta fram temporytteren i seg og kjøre. Litt optimistisk å tro at det skulle holde i 4 mil. Men på dette tidspunktet hadde jeg helt sluttet å tenke klart. Jeg hadde så dårlig samvittighet for at jeg hadde forårsaket velt, og tenkte at jeg måtte ta jobben nå. 
I det hele tatt brøt jeg nå totalt sammen mentalt. Tenkte at alle var sinte på meg, og det ble tilnærmet en livskrise at sykkelen var ødelagt. Nå kunne jeg jo verken trene eller kjøre ritt før den ble fikset, og det hadde jeg jo ikke tid å få ordnet. I det hele tatt, nå var det i grunnen totalt slutt på moroa og det ble faktisk så ille oppe i topplokket at tårene sto i øynene. Men jeg kjørte på med BOC-rytteren på hjul. For å toppe det hele hadde jeg også store smerter i venstre forfot. Fint!

Jeg kjørte hardt og vi tok igjen flere, men kjørte stort sett rett forbi. Men etter en stund var det et par karer som la seg på hjul. Etter å ha kjørt med dem på hjul en stund så ropte han ene at han fortsatt hadde noe å kjøre med, og at vi kunne bytte på å dra. Så da ble vi fire som kjørte temporulle. Jeg valgte å ta veldig lange, harde drag, og fikk veldig ros for det. 
Men det kostet altfor mye, og brått hadde det blitt for mye og jeg begynte å slite. Han BOC-rytteren passet på meg, og nappet blant annet av meg startnummeret som var i ferd med å falle av og puttet det i lomma mi og ga meg en dytt i en bakke når jeg var i ferd med å miste taket på de andre.

Da vi begynte å nærme oss Rælingen hadde vi mistet ham, og vi var bare tre igjen. Den voldsomme tempokjøringen jeg hadde utsatt en egentlig veldig sliten kropp for, hadde som nevnt kostet altfor mye. Så i den siste tøffe bakken hadde jeg ingenting igjen, og det var bare så vidt jeg kom meg opp. Hvem kom på den knallgode ideen å legge innspurten der? Fy f... Men jeg kom meg da opp, og rullet pent inn til mål.

Og der var det jevnt slutt. Da jeg gikk av sykkelen toppet jeg alle de vondtene jeg allerede hadde med å få en akutt strekk i ryggen. Siv Elin fra samme lag som meg kom og tok meg imot. Hun hadde for øvrig kjørt olympisk på Oslo tri dagen før. Imponerende. Jeg ba om en klem - for det trengte jeg. Fikk det, og da kom tårene. Og ikke nok med det, jeg begynte å hyperventilere. Hellendussen for drama! Det har skjedd bare en gang før, da jeg gikk tom for salt oppe på et berg på treningsleir i Portugal. Mens jeg sto der og sleit kom han fra BOC også i mål, og jeg fikk en stor klem som takk for turen da han gikk forbi. Jeg var dessverre så omtumlet at jeg verken husker hva han het, eller fikk takket skikkelig tilbake. Hjelper vel lite å si det nå, men takk i like måte!

Jeg greide å komme meg igjen nok til å ta meg bort til de andre på laget å få lagt meg litt på gresset. Skjønte at jeg hadde fått 10 minutter dårligere tid enn dem. Et under, spør du meg etter den turen jeg hadde hatt. Etter å ha fått litt vann og cola trodde jeg at jeg hadde kommet med nok til å greie å gå bort å hente meg litt mat selv. Men dengang ei. Etter bare noen få skritt begynte jeg å hyperventilere igjen, og måtte legge meg rett ned. Så da ble Røde kors hentet, og jeg fikk litt hjelp og sårstell. Som sagt; drama! En kompress på kneet, en sandwich og to vafler senere var jeg klar for å reise hjem. Jeg bruker å være av "greie selv"-typen. Men akkurat denne gangen følte jeg meg så shaky at jeg faktisk ba om å bli fulgt fram og tilbake hvoren jeg skulle gå, og var sjeleglad for at jeg hadde skyss med Stein på laget helt hjem til døra.

Ja, så sånn går det altså an å starte sitt 41. år. Noen som topper den?!

Jeg fikk hjelp fra Lars på laget til å reparere sykkelen på mandag. I hvertfall håper vi at det hjelper med litt rens og bytting av bremseklosser. Det finner jeg ut i morgen, for da er det nytt ritt...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts with Thumbnails