fredag 29. juli 2016

Sykkelferie i Brenta-"Dolomittene"; bratt, bratt, bratt, varmt, hett, svett og vått!

Brentafjellene speiler seg i Lago di Tovel
Etter oppholdet på  Mallorca i april, bestemte jeg meg for at i år måtte det bli en aktiv sommerferie. For tre år siden dro jeg til Tyrol alene, løp opp og ned fjellsider i 9 dager og hadde det helt storveis. Men jeg kan jo ikke løpe for tiden, så da måte det bli sykkelferie denne gangen.
(foto: Marco Albertini)
Det er en del mer styr med sykkel enn om man bare skal løpe, pluss at man dekker et mye større område. Derfor fant jeg ut at jeg ville prøve å finne en arrangert tur - helst i eller i nærheten av Alpene. Så jeg googlet. Ingen av de norske firmaene hadde turer som passet med min ferie. Men jeg fant et britisk firma (Saddle Skedaddle) som hadde en tur i Brentafjellene (Brenta-Dolomittene på italiensk) med mtb i siste halvdel av juli. Brentafjellene ligger vest for Dolomittene og er på UNESCOs verdensarvliste. Turen så veldig fristene ut, selv om jeg jo ikke sykler mtb til vanlig. Så jeg fyrte av gårde en e-post til firmaet med noen spørsmål, og fikk de svarene jeg ønsket.
(foto: Marco Albertini)
Før jeg forteller hvordan det gikk, så vil jeg bare reklamere litt for firmaet. Sjekk ut nettsiden deres. De har sykkelturer over hele verden for alle nivåer. Da jeg viste siden med de opplevelsesreisene til Rannveig ("Futt") sa hun bare; "Vi bare begynner på toppen av lista og jobber oss nedover!" Håper det også blir en realitet. Det er bare å begynne å spare - for det koster!
(foto: Marco Albertini)
Over til selve turen. Jeg hadde altså valgt en mtb-tur. Men jeg verken eier eller sykler mtb. På nettsiden sto følgende: "While reasonable fitness and biking experience is necessary, this tour caters to all regular riders."Så jeg tenkte som følger: "Det er jo bare briter med, hvor tøft terreng har de egentlig å kjøre på i Storbritannia da, har ikke de hugd ned all skogen sin?!" Åh, så overmodig! Gjett om jeg skulle bli grundig jekket ned… Og jeg mener grundig!
Dette var ikke akkurat den eneste gangen jeg trillet sykkelen på turen ((foto: Marco Albertini)
Da jeg kom til Verona viste det seg at vi bare var 7 stykker på turen + 2 italienske guider og 1 sjåfør. Jeg har egentlig aldri snakket engelsk på denne måten før, bare turistengelsk. Så det var spennende, men det gikk helt strålende. Verre for italienerne, gitt. Jeg hang med på alt som ble sagt, all ironi og alle spøker – pluss at nordmenn og briter jo har samme humor og mange felles referanserammer. Det krever gode språkkunnskaper å skulle henge med på alle språklige finurligheter som humor krever. Det har derfor blitt noen ganske så festlige misforståelser av den mer barnslige typen; som da vår guide Marco trodde ordet strapline var strap-on (hvis du heller ikke vet hva det er, google med forsiktighet). Stakkar! Han fikk forklart senere av den andre guiden hva en strap-on er. I det hele tatt... Tror lattermusklene er de musklene som har fått mest trim denne turen.
Guidene våre: Alessandro og Marco (foto: Marco Albertini)
Vi hadde nydelig og varmt vær første dag, så alt var duket for suksess. Men allerede ned første bratte bakke på sti skjønte jeg at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Dette sugde jeg på, gitt! Ble så utrolig irritert på meg selv for at jeg hele tiden trakk meg og ikke turte kaste meg ut i det. Så det har blitt en del gåing – og gåing i bratte unnabakker har ikke kneet mitt likt. Heldigvis bedret det seg når jeg ble sikrere på sykkelen og meg selv ut over i uka.
(foto: Marco Albertini)
Kort om kneet. Det begynte å bli vondt igjen i ukene før jeg reiste. Jeg trodde det var menisken, men da treneren min undersøkte det i går, så viste det seg at det er løperkneet som har kommet tilbake. Så da er det bare å finne fram alle de kjedelige fysioøvelsene igjen...
(foto: Marco Albertini)
Det var en digresjon, tilbake til turen. Dette var turen vår dag for dag - vi har syklet en hel runde rundt Brentafjellene:
  • Ponte Arche til Garni Nembia
  • Garni Nembia til Tovel
  • Tovel til Rifugio Peller
  • Rifugio Peller til Madonna di Campiglio
  • Madonna di Campiglio til Sarche
  • Ponte Arche til Gardasjøen
(foto: Alessandro Beltramini)
Deler av turen har vi vært innom Transalpløypa, som gikk samtidig med vår tur. Utrolig imponert over de som har syklet den altså, etter å ha syklet samme sted under samme forhold – bare kortere og saktere.
De har bratte bakker i Italia, sinnsykt bratte. Det var bare å klore seg fast og håpe på det beste. Så vi har operert med følgende kategorier: flatish, uphill, cheeky uphill og a (f...) stinker. Flatt har egentlig det aldri vært, selv om guiden vår våget å påstå det de første dagene. Så til slutt forbød vi ham å bruke f-ordet.
Men om jeg har sugd i utforbakkene på sti, så har jeg desto mer imponert i motbakkene på grus.
Vi har vært ute fra tidlig morgen til sen ettermiddag hver eneste dag Men det er ikke så mange km vi har syklet for dagen. Det har også vært mange, menge stopp underveis.

Jeg hadde egentlig fått med meg et treningsprogram jeg skulle følge der nede, men det var det ikke tid til. Så ved et par anledninger når vi skulle transporteres lengre strekk med bil har jeg syklet i stedet. Det har blitt hele to bonusfjell på meg, en av de andre deltakerne pluss de to guidene.
(eget bilde)
Til og med en 2 km lang tunnel har vi syklet (foto: Marco Albertini)
Første gang vi syklet ekstra, hadde jeg og den andre deltakeren Mark ikke tålmodighet til å vente på at bilen skulle lastes og pakkes, så vi la i vei på egenhånd. Det var 6 bratte km i varmen opp til toppen. Da vi kom til toppen sa sjåføren at de to guidene hadde trodd de skulle ta oss igjen. Ha! For en frekkhet! De kom opp langt etter oss. Da hadde vi i hvertfall satt standarden.
Utsikt fra oppstigningen på bonustur 2
Neste bonusfjell syklet dagen vi etter. Det var 11 bratte km i over 30 grader, midt i solsteiken i høyden (vi endte på 2200 m den dagen). Det må jeg innrømme var jævlig tøft. Ble svært overopphetet. Men var ikke alene om å få det tøft. Den ene guiden måtte slippe bare etter et par km. Italienere er jo på papirer mer macho innstilt enn norske menn (litt fordommer må man jo ha), men han tok det å bli parkert av ei norsk dame i 40-årene med fatning, heldigvis.
Bilen. Sjåføren Giacomo var 20 år og kjørte denne bilen med rattet på britisk side opp de verste trangeste veiene. Imponert! Men ikke nok til å ville sitte på... (foto: Marco Albertini)
Fikk litt badass-status i gruppen etter denne turen (og på grunn av alle de gærne historiene jeg fortalte, mine ferdigheter i ølløping mv...). Dersom det tror alle norske kvinner er som meg blir de enten veldig skuffet eller gledelig overrasket - alt ettersom smak og behag. Uansett, jeg har oppdaget etter at jeg har oppdatert Strava at jeg faktisk er Queen of Mountain på noen segmenter i fjellene, og det er jo gøy da.
Uansett. Da vi kom dit vi skulle møte de andre for å spise lunsj denne dagen, og deretter sykle det siste stykket til fjellhytta vi skulle overnatte på (Rifugio Peller),  var jeg så overopphetet at jeg begynte å fryse og måtte kle på meg langermet og jakke under lunsjen. Men jeg hadde definitivt gjort det igjen.

Jeg ble ble både overopphetet og dehydrert allerede første dag, fordi jeg drakk for lite. Urutinert. Fikk så vondt i hodet at jeg trodde det skulle sprenges på slutten av dagen. Men jeg lærte fort - og drakk masse resten av turen og tok salttilskudd. Fikk et annet problem av all drikkingen, og det var at jeg måtte ut i skogen veldig ofte. Alle mine "nature walks" ble etter hvert en greie. Det var det jeg ble kjent for på turen; "nature walks", min forkjærlighet for å sykle motbakker og de ca. 700 caffe doppio (doble espressoer) jeg drakk underveis. Nå må jeg på avrusing. Men syklister skal jo drikke sterk kaffe, sant...
Poserer med den 502 caffe doppio (foto: Alessandro Beltramini)
I Madonna di Campiglio snudde været, og resten av turen ble våt. På etappen fra Madonna de Campiglio fikk vi et skikkelig skybrudd i en lang nedkjøring. Guidene sa det var de verste de hadde vært med på. Jeg var ikke enig, for jeg var i Nordmarka uka før hvor jeg ble overrasket av et skybrudd så voldsomt at jeg måtte søke tilflukt under stabburet på Bjørnholt. Da jeg endelig våget meg ut igjen kjørte jeg rett inn i uværet igjen på veien ned, og det regnet/haglet så voldsomt at jeg trodde jeg skulle få blåmerker på armene.Det var både verre og kaldere.
Fanget under stabburet på Bjørnholt - ble en kort tur den dagen. Hjemme var det tørt!
t, møkkete, men blid gjeng har søkt tilflukt i en restaurant oppe i fjellet. At vi slapp inn er et under. Sjekk forresten de pastaporsjonene (kunne vært i Texas)...
Tilbake til ferien. Tross mine noe sviktende stiegenskaper og regnet på slutten, var turen er dundrende suksess. Et punkt av negativ art må fremheves, og det er at jeg fikk kuruke på den splitter nye ryebuksa mi. Heldigvis gikk det av i vask. Det var nemlig litt dyreliv på turen; massevis av kyr, noen hester og til og med lama/alpakka. Men det aller største dyrelivhøydepunktet var helt klart alle murmeldyrene vi så oppe på fjellet på veien fra overnattingen i fjellhytta. Dessverre fikk jeg bare gode bilder og andre håndfaste minner av kyrene…
Årets første bad har jeg også fått unnagjort på turen. Startet med å bade i Lago di Nembia, som holder 11 grader året rundt. Veldig kul innsjø, vannet boblet opp fra grunnen. Det var litt varmere å bade i Gardasjøen. Men maks 18 grader også der, selv om det er over 30 grader i lufta.
Våt dame sjekker temperaturen i Gardasjøen (foto: Marco Albertini)
To våte katter har ankommet Riva di Garda; Caroline og meg
Våt gjeng er framme ved Gardasjøen. Yay!
Da vi kom ned til Gardasjøen siste dagen, ble det grundig feiret med gelato og øl (fin kombo..). Gelato er noe av det absolutt beste jeg vet. Siden jeg ikke spiste is på 17. mai, har jeg brukt det som unnskyldning til å meske meg de siste dagene av ferien. Startet med å bestille en gigantisk tallerken ved Gardasjøen, og fortsatte med å innta minst to runder for dagen. Heldigvis var det ikke så mange dager igjen. selv om vi har vært på farten hele dagen, så tror jeg kaloriregnskapet har endt på plussiden. Det er alltid en haug med retter til middag, og noen av pastaporsjonene har det vært texasstørrelse på, for ikke å snakke om kake til frokost, ost og spekemat og weissbier hver kveld...
Italienske menn lager lunsj
Gelato og øl i Riva di Garda
Gelato i Verona
Ferien ble avsluttet med at par dager på egenhånd i Verona. Jeg er jo en historienerd, så det var et veldig bra sted for meg å tilbringe et par dager. Blant annet fikk jeg med meg Aida i arenaen. Det var flott, men varte i 4 timer. Og jeg var sliten, så jeg sovnet nesten på slutten da klokka nærmet seg 01.00 om natten. 
Romerne var her!
Svær oppsetning, Aida.
For oppsummere. Selv om jeg suger på stisykling - vanvittig fin ferie. Jeg skal definitivt på flere slike turer, og jeg skal tilbake til området igjen.

Nå må jeg bruke resten av ferien min til å ta igjen øktene jeg ikke fikk tatt underveis på turen, om jeg kan. Dessverre er ikke kneet mitt så bra - men jeg har ikke fått sykkelforbud. Det varierer veldig fra dag til dag hvordan det kjennes. Veldig irriterende at kneet har slått seg vrang igjen, nå som jeg endelig var litt på gang igjen. Men får håpe på det beste - og legge inn treningen som kreves for at det skal bli bra. Jeg hadde med meg kinesotape på turen, og har brukt det. Man skal uansett aldri undervurdere en god placeboeffekt... Har også drevet og pushet det på vondtene til de andre deltakerne, med gode resultater (jmf. all den rosa og blå tapen som man ser på bildene).

Syklet intervaller i Grefsenkollen i dag, og perset så det sang. Så det er heller ingen tvil om at jeg har fått uttelling for alle de bratte motbakkene jeg slet meg opp i ferien. Yay!
Dagens #persetrye

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Related Posts with Thumbnails