Bratt, brattere, Mont Blanc Cross: høydeskrekk kurert!

Her er racerapport fra gårsdagens Mont Blanc Cross; 24 km i fjellene rundt Chamonix med 1500 høydemeter stigning og 500 meter nedover. For å ha sagt det med en gang, 1500 høydemeter opp er lett match sammenliknet med de 500 meterne jeg måtte løpe ned. De var klart det verste med løpet for min del, siden jeg antakeligvis er en av verdens dårligste terrengløpere i nedoverbakker - og de vi løp var spesielt vanskelige. Hadde bare lyst til å legge meg ned og grine et par steder.

Så høyt oppe var vi på slutten av løpet

De siste årene har jeg gått fra å være helt fryktløs når det kommer til høyder til å bli mer og mer redd. Da jeg var på ferie i Østerrike i fjor, var det masse steder jeg ikke turte å løpe/gå på grunn av høydeskrekken. Sånn kan jeg jo ikke la det fortsette, så det gjelder å ta tyren ved hornene og utfordre skrekken. Og det gjorde jeg med glans i går. Store deler av løpet gikk på smale stier i fjellsiden hvor det er rett ned på den ene siden. Og jeg kom meg gjennom det. Helt utrolig. Merket det da jeg tok gondolen ned igjen at suget i magen var helt borte. Yes! Klapp på egen skulder for at jeg turte dette.

Midtre del av Vertikal KM-løypa

Oppladningen til løpet var ikke akkurat optimal. Først svømte jeg litt i bassenget her. De har 50-metersbasseng utendørs, hvor man kan svømme mens man titter opp på Mont Blanc-massivet. Må bare oppleves. Deretter stresset jeg videre, og sto på toppen og frøs og heiet fram alle som deltok i Vertikal KM til langt på kveld. De beste kom til slutt, så man måtte holde ut dersom man skulle få med seg vinneren. Det ble ingen norsk verdensmester i vertikalløping, selv om norske Thorbjørn Ludvigsen var en favoritt. Men det var god stemning på toppen likevel, og nordmennene har jevnt over hevdet seg bra her nede både som deltakere og som supportere. Det ble til slutt gode sammenlagtplasseringer i VM i Skyrunning. Tror også det ble tatt mer bilder av heiagjengen fra Bergen enn trailløpingens megastjerne Kilian Jornet på lørdag.

Thorbjørn Ludvigsen rett før mål

Kjæresten til Thorbjørn Ludvigsen gir også alt i innspurten

Norske supportere heier inn folk på 80 km-løpet (som viste seg å være nesten 90 km)

"Bergensgjengen"

Arne, Frode og Sharon bak målgang på Vertikalen

Hallvard (i blått) på vei opp siste del av Vertikalen. Sharon og Frode heier.

Å stå rett opp og ned i mange timer er døden for føttene mine. Så de var ikke gode da jeg endelig kom meg i seng. Selv om jeg ikke var nervøs foran løpet, siden jeg bare skulle ta det som en tur, sov jeg likevel enormt dårlig natt til lørdag.

Før start på Crossen

Løpet ble flyttet en time tilbake, så starten gikk allerede kl. 07.30 lørdag morgen. Det er tidlig, men det gikk. Før start traff jeg noen jeg kjente, men det var også mange jeg ikke så. Jeg og Marit ble liggende sammen fra start, og løp sammen den første milen. Vi tok det rolig ut fra start. I tillegg hadde vi også stilt oss langt bak i feltet. Det valget skulle straffe seg.
Allerede de første små kneikene begynte folk å gå. Det hadde slettes ikke jeg tenkt. Planen var å løpe så mye som mulig. Så vi forserte mange, mange de første kilometerne. Pulsen var merkelig høy for min del. Men det kjentes lett og jeg kunne skravle.

Etter ca. 10 km startet de første skikkelige trange og bratte stiene, og vi ble faktisk stående helt stille i kø for å komme inn på stien. Så her tapte vi begge tid. Når vi kom i gang gikk det veldig sakte oppover. Men det var likt for alle rundt oss, så ingenting å stresse med.
Etter å ha forsert bakken og kommet ned på veien igjen, hadde jeg en tid kjent at jeg var litt uggen i magen. Siden jeg visste at de virkelige stigningene snart ville komme, og jeg derfor ikke visste om jeg ville få noen sjanse til å gjemme meg, måtte jeg ta farvel til Marit og løp inn i skogen og lette opp et sted jeg kunne gjemme meg i noe buskas oppe i en skråning - og ble der en stund. Så der var det farvel til både Marit, masse tid og en haug med plasseringer.

Avstikkeren vises tydelig på gps'en...

Men jeg følte meg heldigvis mye bedre da jeg fikk gjort det jeg måtte (godt jeg hadde husket papirlommetørklær i sekken), og jeg skulle jo bare ta det som en tur uansett.

Det som var dumt med å havne enda lenger bak i det vi var i ferd med å gå inn i de verste delene av løypa, er at det var så smale stier at man ikke kom forbi enda man egentlig ville ta seg fram mye raskere enn køen gikk. Men jeg greide likevel å ta igjen mange plasseringer ut over i løpet, siden jeg brukte alle muligheter der det var litt bredere. Marit tok jeg aldri igjen. Hun kom inn et kvarter før meg. Men jeg hadde nok uansett mistet henne i de verste nedoverbakkene på smale, stupbratte stier. For der sugde jeg.

Derimot sugde jeg ikke i oppoverbakkene. Jeg merket at de rundt meg var mye mer slitne enn meg, og at jeg greide å begynne løpe igjen før den andre rundt meg og mye lenger opp i bakkene enn mange andre. Det var en skikkelig god følelse, men litt irriterende at det var så smalt at jeg ikke kunne gi på med det jeg hadde fordi jeg ikke kom forbi. Men fy søren så gøy det er når du ser unge, godt trente menn i full Salomonoutfit slite skikkelig, mens du selv ikke er i nærheten av å hate. Det kommer jeg til å leve på lenge. Hjelper ikke å se ut som en Ferrari hvis du har motoren til en liten Fiat 500, vettu...

Med noen få unntak var det smale bratte stier fra første matstasjon og inn til mål - og få muligheter til å løpe forbi for ei som ikke er så tøff når det er smalt og stupbratt ned på den ene siden. På et punkt forserte vi også en trapp som virket å gå rett ned i avgrunnen. Det kom noen karer og presset på bakfra da, og hadde de forsøkt å presse seg forbi meg hadde jeg enten klasket til dem eller besvimt av frykt. For noen tullinger. Men heldigvis gikk det bra.

Før den andre matstasjonen måtte vi opp en alpinbakke, så der brukte jeg muligheten til å forsere mange, mange mennesker. Mulig jeg tapte en del igjen da jeg tok for meg av alt som fantes på matstasjonen. Da var jeg nemlig både sulten og tørst. Tror aldri jeg kan huske at jeg noensinne har hatt lyst på formkake, men det hadde jeg da - og slafset nedpå flere biter som smakte himmelsk.

Høyt der oppe i skyene skimtes Flégère, hvor den andre matstasjonen lå.

Fra den andre matstasjonen på Flégère og nesten inn til mål løp vi på smale stier helt øverst på bergkammen. Rett ned på den ene siden. Helt vill utsikt ned til Chamonix, og man kunne virkelig føle på hvor høyt man hadde kommet seg. Men jeg så mest ned på stien foran meg. Best det. Selvsagt var akkurat her jeg greide å snuble og tryne. Hevlet meg heldigvis inn på stien, slik at det bare var venstrearmen som havnet utfor kanten. Men der og da rakk jeg ikke å kjenne på hvor skummelt det var. Jeg rakk knapt å treffe bakken før en kar bak meg hadde tatt meg om livet, slengte meg tilbake i støende stilling og jeg bare fortsatte å løpe.

Vi hørte speakeren i målområdet flere kilometer før vi kom fram. Frode hadde sagt at det kom til å være sånn. Han hadde også sagt at løypa var forlenget, og var nesten 27 km. Så jeg var forberedt på det. Men det viste seg å ikke stemme. Fasiten ble 24 km. For plutselig, da jeg kom rundt en bergkam, kunne jeg se mål. Jeg måtte bare ned et dalsøkk og opp en laaaaaaaang bakke.

I motsetning til hva alle andre som løp Crossen har sagt i etterkant, så ble jeg glad da jeg så den lange, bratte bakken - som var som en Oslos Bratteste i seg selv. For det var bredt, det var ikke særlig teknisk og det var mest oppover. Jeg hadde masse krefter igjen, så jeg tok gjerne en motbakke eller to til. Det var langt opp til mål, men det var masse publikum som heiet meg fram (publikum på disse løpene fortjener en egen pris). Jeg var pigg og tok igjen mange. Den siste kneika gikk rett til værs. Hadde jeg stoppet, hadde jeg ikke kommet i gang igjen. Men jeg stoppet ikke, og greide til og med å løpe de siste 30 meterne til målstreken.

Vel, så gikk ikke alt etter planen, og jeg tapte tid underveis. Men jeg havnet likevel i den øvre tredjedelen av resultatlisten. Det er gøy siden jeg ikke akkurat er noen utpreget motbakkeløper. I hvertfall trodde jeg ikke at jeg var det, men da er jeg vel ikke så dårlig likevel da. I hvertfall har jeg en motor som holder.

Jeg fikk øl på toppen etter målgang (skulle ønske de kunne begynne med det i Norge også). Deretter ble enda noen flere ut over kvelden på banketten som varte til vi ble kastet ut av mikrobryggeriet. Jeg var derfor litt sjaber da jeg sto opp 06.30 i dag tidlig for å heie fram maratonløperne som startet kl. 07.00 i øs pøs regnvær. Men jeg heiet dem av gårde, og har brukt dagen på å heie dem inn igjen etter en skikkelig våt tur i fjellet. Er utrolig glad for at vi fikk fint vær i går. Jeg sleit nok som det var i de tekniske partiene når det var tørt.

Bankett på mikrobryggeriet

Start maraton

Sharon med velfortjent øl etter målgang på maraton

24 km er min lengste og hardeste tur i år. Fikk litt vondt i beina underveis, men det var fint til å holde ut. Haltet litt i går, føles fint i dag. Var heller ikke støl i dag. Så i morgen skal jeg ut å løpe igjen. Løpene i Chamonix kan virkelig anbefales, og det er også mye som skjer ellers her nede. Så til deg som leser dette, neste år: Just do it! Påmeldingen åpner i oktober, tror jeg.

I media:
Kondis: artikkel om Crossen
Kondis.no for flere artikler om VM i Skyrunning
NRK: artikkel i forkant av VM