Tvungen triatlontrening

Da er første løpefrie uke overstått. Det har gått veldig greit, men håper selvsagt at det ikke blir mer enn én uke til uten løping. Det murrer fortsatt litt i hælen, så det er ingen tvil om at jeg skal ta minst ei uke til.

Men aldri så galt at det ikke er godt for noe - jeg har kommet i gang med triatlontreningen. Ukens fasit har blitt tre styrkeøkter, to spinningtimer og to svømmeøkter. Slett not bad!

Har gått til innkjøp av min første tube talkum. All kettlebellsvingingen tærer på håndflatene. Fått skikkelig tømmerhøggerhender (så ladylike...).

Siste gang jeg var på en spinningtime var for et år siden. Så jeg visste hva som kom til å skje. Når beina ikke er vant til det, surner lårene veldig raskt, og jeg kommer ikke så veldig høyt i puls. Men det bruker å komme seg etter noen økter, så det gjelder å holde ut.

Svømmingen er det enda verre med. Siste gang jeg hadde ei real treningsøkt i bassenget var i desember 2011. Når alternativet er å løpe utendørs, oppleves det som veldig, veldig kjedelig å svømme lengde etter lenge i kø innendørs i klorvann. Men det må til.
Jeg grudde meg da jeg gikk til svømmehallen på tirsdag for den første økta. Gikk tidlig fra jobb i håp om at det skulle være mindre folk i bassenget enn det er før og etter arbeidstid. Men det var masse folk likevel.
Jeg fikk satt opp noen programmer av en svømme-pt i 2011, og de gjør det heldigvis mye lettere å holde ut. Men er det mye folk er det helt umulig å følge programmene om man skal svømme forbi folk hele tiden. Jeg liker ikke å ligge i hurtigsvømmingsbanen dersom de som svømmer der er på et mye høyere nivå enn meg. Blir veldig stressa av å ha noen rett i ryggen ved vendinger for eksempel - og i hurtigbanen må man gjøre flipvendinger (noe annet er flaut).

Men problemet blir motsatt hvis jeg skal forsøke meg på 25 m sprintintervaller med personer som svømmer bryst i under halvparten av min fart i samme bane - for ikke å snakke om butterflyintervaller. Helt umulig dersom det plutselig legger seg en kosesvømmer foran deg. Det skal være plass til alle, absolutt. Men jeg får ikke gjort det jeg kom for når det blir for mye folk. Så ender jeg opp med å bli smågrinete og lengte ut i skogen i stedet.

Når det er sagt, første økta gikk over all forventning. Det var en del folk da jeg kom, men innen jeg kom til den delen av programmet mitt hvor jeg skal kjøre intervaller i crawl og medley (butterfly, rygg, bryst, crawl), var det god plass. Heldigvis.
Selv om jeg ikke har svømt på veldig lenge, kjentes det veldig bra ut. Jeg følte meg sterk og farten var helt grei. Kettlebelltrening er tydeligvis helt riktig dersom man vil svømme crawl og butterfly. Kondisjonen min er nok også bedre nå enn i 2011 (hvor jeg hadde vært skadet så lenge).

Faktisk gikk det så bra at jeg fikk masse skryt av en annen svømmer i hurtigbanen for butterflyteknikken min og for overkroppsstyrke - observert når jeg svømte crawl med pullbouy (uten beinspark). Nuvel. Jeg er definitivt ingen teknisk begavelse i noen av disse svømmeartene. Butterfly var det bare så vidt jeg rakk å lære før jeg sluttet å svømme aktivt. Men som sagt; kettlebelltrening er tydeligvis ikke feil om man vil bli en sterk svømmer...
Alltid moro med skryt fra ukjente. Men farlig også, for det gjør det enkelt å tro at jeg kan droppe svømmetreningen før Oslo triathlon. For jeg kan svømme 1500 m crawl uten å trene i forkant. Men jeg har masse å forbedre, og helt sikkert en del potensiale til både å bli raskere og mer utholdende. Så det gjelder å komme inn i en god rutine nå.

Har svømt i dag også. Gikk greit men mer kaos i bassenget i dag enn på onsdag. Jeg er fra Toten, hvor vi har en intimsone på ca. 25 meter. Så selv om det er hyggelig å se på muskuløse menn i små badebukser, blir det veldig fort lite hyggelig når du må kjempe om plassen med fire-fem av dem i bassenget i en time. Småslitsomt. Eller, egentlig gikk det greit så lenge det var fire av oss som svømte i omtrent samme tempo - og var enige om spillereglene. Så dukket det opp en kosesvømmer i samme bane - og kaoset var løs. Puh! 

Dersom det er noen som vil være med å svømme på Athletica Domus én gang i uka framover, så gi beskjed. Jeg har fine svømmeprogrammer jeg kan dele. Kanskje det er lettere å få det gjort om man er flere om det? Jeg tror også jeg har skjønt når det går an å trene uten å måtte slåss om plassen.

Gratiskilometer, med høy kostnad...

Nydelig dag å ikke være påmeldt Birken... (Foto: Espen Ringom, komfortsona.no)

Jeg deltok på vårens første gratiskilometer i går. Har deltatt før, og vet at jeg slettes ikke får kilometerne gratis på disse turene. Til det blir farten altfor høy. Det er altfor lett å la seg rive med av farten til de som ligger foran, og da blir det ofte litt slitsomt på slutten.
Gratiskilometer er et åpent tilbud om å felles langturer i Osloområdet med ujevne mellomrom. Det er bare å melde seg inn i gruppen på Facebook, så får du beskjed når det er en tur på gang. Neste tur er 1. mai. Bilder fra turene finnes her. I går var vi ca. 60 stykker - helt vilt. Har hørt fra flere ikke-løpere at løpere aldri smiler - ta en titt på bildene fra Gratiskilometer, og få bevis på at det definitivt ikke er sant!

Min plan var å ligge bakerst i gruppen. Småforkjølet, var ute og drakk øl fredag kveld pluss, pluss, pluss (dårlig form hele uka) - det tilsa en rolig tur. Sånn ble det jo selvsagt ikke, for de jeg la meg sammen med hadde ikke tenkt å være noen sinker. Så det ble 5.15-fart eller fortere som gjaldt.
Min plan var å trene intervaller i dag, så etter 10 km i den farten fant jeg ut at nok var nok dersom jeg skulle få til en god økt i dag. På det tidspunktet begynte jeg både å få vondt i den høyre hælen og venstre forfot. Normalt får jeg ikke smerter i hælen før etter økta. At jeg begynte å kjenne det underveis lovet ikke godt. Derfor senket jeg farten, og lot meg falle lenger og lenger tilbake i feltet - men rakk ikke havne helt bakerst før vi var i mål. Det ble i overkant av 21 km, og den lengste turen så langt i 2014 for min del. Men det kostet. Beina var vonde - og er det fortsatt.

Er ikke første gangen denne uka jeg har løpt en rolig tur som ble altfor rask. Vi har en og en halv time med trening i arbeidstiden i uka til rådighet på jobben. Tidligere brukte jeg å løpe sammen med Astrid. Men hun har nå sluttet ved UiO. Så da har jeg forsøkt å dra i gang fellesløping på jobben. Det har vært en litt nølende start, men jeg har greid å få med én person hver uke.
Sist onsdag ble det med en kar jeg ikke har løpt med før. Tror heller ikke han får bli med noe mer! Han syntes nemlig at 5 blank til 4.45-fart var rolig, så jeg fikk kjørt meg litt mer enn jeg hadde tenkt. Det gikk greit, men vi brukte 53 minutter på en runde jeg normalt bruker 62 minutter på (med da med veldig lav puls). Kan ikke akkurat kalle løping i 5 blank et lavterskeltilbud - slik jeg har reklamert med, så jeg skal ned igjen på 6 blank-fart neste tur.

Jeg har skrevet om at den høyre hælen har kranglet litt i vinter. Det var ganske bra en periode, og jeg trodde det var på vei til å gå over. Men så kom det tilbake under skidagen på jobben, og etter det har det ikke blitt noe særlig bedre. Så forverret det seg kraftig under og etter turen i går.
I dag har jeg måttet ta et oppgjør med meg selv, og innser at hvis jeg ikke tar tak nå, så kan jeg ende opp med å spolere nok en barmarkssesong. Derfor, fra og med i dag er det full løpestopp i to hele uker pluss en Voltarenkur. Ergo kommer jeg i gang med svømmingen enten jeg vil eller ikke. Styrke og spinning kan jeg også drive med, så jeg skal nok få tiden til å gå. Rulleski kan jeg ikke drive med, det har vist seg å være verre for hælen enn løping.
Jeg skal kjøpe meg sykkel denne våren, men hadde ikke tenkt å gjøre det enda. Hadde passet veldig bra å kunne sykle langturer på sykkel nå, men det får gå. Håper jeg greier å ta knekken på det denne gangen, slik at jeg kan begynne å løpe igjen i april.


Jaja, jeg burde sikkert ha tatt tak i dette før. Men det kommer alltid en "skal bare" i veien - inntil man bare må ta tak - som nå. To uker med innetrening og vondt i magen i vente. Men to uker er ingenting i den store sammenhengen, egentlig.

Impulsiv test av konkurranseskoene: 5 km på Lørenskog

Det ble en meget impulsiv start på løpskonkurransene denne sesongen. Jeg hadde egentlig ingen plan om å konkurrere igjen før Fredrikstadløpet, tidligst. Er ikke sikker på om jeg skal løpe der heller når den tid kommer. Men om det ikke blir halvmaraton i Fredrikstad, må jeg nok dra dit likevel for å revansjere gårsdagens noe lunkne innsats på 5 km.

Løypa. De lærde strides, men jeg syntes det var ganske lettløpt.

Jeg fikk nyss om konkurransen fredag ettermiddag via Frode, i sammenheng med at jeg ble informert om at jeg har dratt i land mitt livs første "blogaward" (takk for alle trykk, folkens!). For å feire det slengte jeg meg med ham og Runar Gilberg på ekskursjon til Lørenskog (aldri vært der før). Lørdagens treningsplan var egentlig å løpe intervaller på mølle. Men siden det var spådd oppholdsvær og sol for første gang på lenge, fristet det veldig å løpe seg en rask tur ute i stedet.

Da vi kom fram var det veldig mange kjente som også ville benytte første dagen med oppholdsvær på en evighet til løping. Mange fra OSI og andre jeg kjenner både fra løpemiljøet og utenfor. Det er morsomt plutselig å møte igjen folk jeg kjente for mange år siden på løpskonkurranser. Det er ikke bare jeg som har blitt "frelst" i voksen alder.

Synøve og meg etter målgang. Blide, men tydeligvis så slitne at ingen av oss greier å holde øynene åpne. Skikkelig flaks med det bildet, gitt... :-D

Jeg løp hele løypa som oppvarming sammen med Synøve Brox. Holdt greit følge på oppvarmingen (og nedjoggen), men visste at det kun var en kortvarig tilfredsstillelse. Synøve har skiftet klasse i år til K55, og hun hadde planer om å begynne å plukke klasserekordene ved første anledning.
Kan avsløre med en gang at hun knuste klasserekorden på 5 km på første forsøk - med over ett minutt. Ny norgesrekord i K55-59 er 18.50. Lykke til dere som vil slå den. Det blir ikke meg i hvertfall, med mindre jeg slår meg på hestedoping på mine eldre dager.
Gratulerer til verdens raskeste Synøve. Jeg er stum av beundring, og gleder meg til å se rekordene falle videre ut over sesongen.

Når det gjelder egen tid og innsats, så er det lett å skylde på at jeg 99 % av vinteren har luntet rundt i en fart mellom 6 og 5:30. Og at det ikke akkurat borger for superfart. Men jeg hatet heller ikke ett øyeblikk underveis. Det er helt feil. På 5 km skal man hate masse, helt fra start. Killerinstinktet hadde jeg visst glemt igjen hjemme denne gangen også.
Likevel holdt det til klasseseier så jeg når jeg sjekket resultatlisten, så da var det ikke så verst start på sesongen likevel da. Faktisk har jeg vunnet klassen min alle ganger jeg har løpt 5 km (hele to ganger...).

Etter lunken innsats i går, syntes jeg at jeg måtte jeg straffe meg selv litt i dag - uten at jeg greide det heller: Jeg la inn Grefsenkollen opp i dagens langtur. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å starte på motbakketreningen før i april, men av en eller annen syk grunn fristet det å løpe opp til Grefsenkollen i dag. Ikke føltes det som straff heller - syntes faktisk det gikk ganske lett å komme seg opp. Det er jo i grunnen ganske fint; at man er i så god form at man kan løpe opp de bakkene uten å være utenfor komfortsona ett øyeblikk. Lurer på hva jeg skal finne på for å få sparket meg ut av komfortsona? Virker som om jeg har grodd fast der...

Dagens tur - med gps-bevis på at jeg løp hele Grefsenkollen opp-løypa.

Forsetter for mars

Treningen har ikke gått helt etter planen denne vinteren - men når har det noensinne gjort det? Den venstre hælen er fortsatt ruskete. Noen dager kjenner jeg ingenting, andre dager er den konstant øm. Men det har aldri vært så ille at jeg har vurdert å ta de to ukene med full løpepause som jeg trodde jeg skulle tvinges til. Selv om det kan hende det hadde vært lurt likevel... Men hvem har vel tid til slikt?

Skisesongen har jo også vært eksepsjonelt dårlig i år, så alle planer om å bygge stålkondis med lange skiturer i Nordmarka har også gått rakt dit høna sparker.

Men på tross av dette har jeg faktisk hatt den beste treningsvinteren siden 2010. I fjor tok jeg ikke ett løpesteg før i april. Men denne vinteren har jeg ligget i overkant av fire mil i uka med unntak av de to-tre ukene det var skiføre.

Nå starter konkurransesesongen snart igjen. Årets mål rykker nærmere, og det er på tide å røske seg selv ut av komfortsonen og begynne mer målrettet trening. Så i løpet av mars er planen å komme i gang med følgende to aktiviteter:
1. Svømming (skal jo bli triatlet i år)
2. Raske og intensive løpeøkter

Tross en halvskadet hæl tror jeg faktisk punkt 1 blir verre enn punkt 2. Selv om jeg nesten ikke har løpt intervaller siden nevnte vinter 2010. Ørten lengder fram og tilbake i et overfylt basseng er ikke en aktivitet som frister når det er så utrolig mye annet som er morsommere. Ikke er det lett å få tid til alt heller. Men det gjelder å bite tenna sammen og holde fokus på målet der framme.

Vel, om jeg er flink jente i mars, så har jeg morsommere forsetter for april. Mer om det da.

Futt'n Fart Running Team mens det fortsatt var ett crewmedlem og én utøver

Hva angår konkurransesesongen så ser det ut som om "Futt" planlegger å ta steget over fra crew til utøver i år. Hun har kjøpt seg pulsklokke og startet på løpeprogram. Jeg er skikkelig stolt storesøster nå.
Så om du er skikkelig heldig så får du kanskje deng av hele Futt'n Fart Running Team på et løp i år. Jeg har i hvertfall skumle planer om at vi skal herje resultatlista på årets Mærraøl. En 10 år yngre utgave av det samme genetiske materialet som meg selv med mye mer øldrikkeerfaring enn undertegnede. Kanskje jeg endelig får litt motstand i kvinneklassen?... Så jeg går herved høyt ut på banen og lover at det også er en del karer som skal få saftig tjejdeng i ølløping i juli. Det er bare å begynne å trene!

Torsdagsdobbel: (vann)ski og kettlebell

På torsdag fikk jeg min årlige betalte skitur. Normalt er universitetets skidag i mars, men denne gangen var vi fortsatt inne i februar. Ut fra føret skulle man tro vi var langt ute i april. Mye tyder på at dette var sesongens siste skitur i Nordmarka for min del. Jeg har ikke vært på ski siden Holmenkollmarsjen 8. februar. Dette har vært en trist vinter, og årets skidag var kun for de aller, aller mest dedikerte.

Grunnet mildværet startet turen i Sørkedalen. Fra Fyllingen gikk jeg holmenkollmarsjløypa tilbake til Holmenkollen. Det ble 27 km på (vann)ski. Fortsatt er det ganske mye snø i høyden, men både snøen og underlaget er veldig vått. Tjukk tåke og lett regn bidro heller ikke til å toppe stemningen.
Jeg tok det veldig med ro, så det ble 27 lette kilometer på ski. Ingen spektakulære fall underveis heller. I tillegg var det flere skikjendiser ute og gikk. Observerte både Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Henrik L'Abée-Lund. Pluss flere andre som så veldig proffe ut, men som jeg ikke kjente igjen i forbifarten. Men for det meste var det veldig, veldig stille inne i Nordmarka - og det er utrolig deilig.

Grunnen til at det ble en dobbel på torsdag er at jeg har meldt meg på kettlebellkurs, og det startet torsdag kveld. Rannveig ("Futt") mener at jeg har forbrutt meg mot min selvpålagte regel om kun én ny idrett i året ved å melde meg på dette kurset. Men jeg mener så klart at det er godt innafor. Har jo trent kettlebell lenge, og har ingen planer om å melde meg på noen konkurranser (tror jeg).

Kurset var veldig bra, og jeg lærte masse. Gleder meg til fortsettelsen. Var også en skikkelig opptur at jeg holdt ut bedre i swings enn en real muskelbunt av en ung fyr som jobber som studioveileder i Studentidretten. Men i kettlebell holder det ikke bare å være sterk, man må ha god kondis også... Og jeg kan helt ublygt si at jeg scorer godt på begge deler. Sikkert derfor jeg liker denne treningsformen så godt. Jeg er frelst, men kjenner ingen andre som har slengt seg på "russergym"-bølgen. Er det noen flere der ute som har skjønt hvor bra og ikke minst gøy denne treningsformen er?