Øyakarusellen 2013 del 1 - Hovedøya rundt

Fra starten (foto: Sharon Broadwell)

Jeg har tatt meg sen ferie, og er derfor i Oslo i hele juli. Hvilket betyr at jeg får med meg alle løpene i Øyakarusellen i år, som i fjor. Ikke noe problem å jobbe gjennom juli når man kan fylle kveldene og helgene med morsomme ting.

Primus SRM-motor Heming Leira har satt på speakerstemmen.

Øyaløpene satt langt inne i år, men etter at jeg og Heming har fått skrevet og sendt søknader til både Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Bymiljøetaten i Oslo kommune, søkt om grunneiers tillatelse og informert Politiet, alt på kortest mulige varsel for alle involverte, har byråkratiet gitt oss de nødvendige tillatelser. Takk til alle etater for svært god og grundig behandling på særdeles kort tid!

Hadde gledet meg til dagens løp, så skuffelsen var påtakelig da jeg kjente det begynte å krible i halsen og tette seg i nesa på tirsdag. Æsj, ass...
Jeg har akkurat gått tilbake til min faste stilling etter å ha hatt et annet engasjement på universitetet i 10 måneder. Selvsagt rakk jeg tilbake akkurat i tide til å rekke å få med meg et forkjølelsesvirus som herjet i gangene. Velkommen tilbake til meg!

Det er jo ikke mange ukene siden forrige forkjølelse, og da var det ikke mange uker siden forrige der igjen. Jeg har de siste par månedene tatt noen grep for å styrke kroppen og immunforsvaret, men det er tydeligvis ikke nok. Så jeg må fortsette eksperimenteringen - og ikke minst; SOVE MER!

Alt skal prøves i kampen for å oppnå et ugjennomtrengelig immunforsvar (godt det er ferie- og skattepenger på konto, for dette koster flesk)

Uansett, jeg løp med forkjølelse på SRM på onsdag og Hovedøya rundt med enda flere symptomer på torsdag. Så da gikk jeg ned for telling i dag, fredag. Sikkert like greit - da må jeg ta det med ro.

Øyeblikk fra onsdagens solskinnsSRM (umulig å holde seg hjemme i slikt vær); Synnøve, Hanne Gro, meg og Heming (foto: Espen Ringom)

Etter mye sykdomsprat og annet, her er en liten rapport fra Hovedøya.
Kjempefint vær og omtrent bare kjentfolk. Hyggelig det, men note to self: snakk mer med de nye ansiktene som ikke har vært med før.

Selv om jeg stadig får høre at folk tror det motsatte, er jeg ganske sjenert og veldig, veldig introvert - og vet derfor hvor tungt det kan være å komme alene og ukjent på arrangement hvor alle kjenner alle (tilsynelatende i hvertfall). I dag kjenner jeg mange i løpemiljøet - og det er grunnet hard og bevisst innsats fra min side. Selv om jeg opplever miljøet som usedvanlig inkluderende, tok det meg noen år å komme dit jeg er nå. Uten Kondisforum, blogger og Facebook (pluss Heming Leira, et sosialt medium i seg selv), hadde jeg heller aldri blitt kjent med så mange som jeg gjør nå. Terskelen blir lavere for å snakke med nye folk på løp, når man har snakket litt med dem på nett før. Sosiale medier, brukt på rette måte, er virkelig gull verdt når man vil bli inn i et nytt miljø.
Uansett, til dere som var nye i går - håper vi ser dere igjen på Langøyene og Gressholmen.

Men det var nok en digresjon - tilbake til Hovedøya. Siden jeg var så forkjølet, og det derfor var utelukket med noen store løpsprestasjoner fra min side, la jeg inn en styrkeøkt etter jobb også før jeg tok båten ut. Pusten kom til å bli tung uansett, så jeg kunne jo like så godt ha skikkelig tunge bein også.

Meg, Frode (med 10 kg reker i bagen) og Trond på vei til start (foto: Espen Ringom)

Jeg kom ut på øya ca. en time før gjennomløpning, og trodde jeg skulle rekke å ligge litt på lading i sola. Men innen jeg fant noen jeg kjente nede på stranda (Espen, Frode og Trond), var de klare for å bevege seg tilbake til startområdet. Tross at det var bare noen dager siden løpet ble annonsert, var taket på 33 deltakere nesten nådd. Tipper derfor at det blir fullt både på Langøyene og Gressholmen rundt, og det er stas.

Avslapning før start (foto: Espen Ringom)

Vi startet med en rolig gjennomløpning av løypa, og da kjentes det ganske greit ut for min del. Løypene på disse løpene går i fantastisk idylliske omgivelser, og på selve løpet skal man jo egentlig ikke orke å nyte det. Så da er det veldig greit med den obligatoriske forhåndsgjennomløpningen, slik at man virkelig får sett seg rundt.

Løypa var litt annerledes i år for å unngå de mest sårbare verneområdene. Dette betydde at vi måtte ned en skikkelig bratt bakke på kronglete sti. Ikke noe for frøken antiterrengløper. Alle påsto i etterkant av løpet at det hadde gått mye greiere ned den bakken på selve løpet enn under gjennomgangen, med unntak av meg... Men jeg bøyer meg for flertallet.

Jeg la meg nesten bakerst ut fra start, og det var vel også omtrent rett. Selv om pulsen ikke var så høy, begynte det å hvese i lungene allerede opp den første bakken. Så da gjaldt det å ikke løpe fortere enn at det forble med hvesing og ikke gikk over til astmatisk hvesing.
Jeg løp forbi noen den første kilometeren, og inn i skogen ved kommandantboligen lå jeg i rett i ryggen på to karer. De ryggene holdt jeg helt til vi skulle ned den fryktede bakken. Da ble de borte for meg, for jeg gikk ned.

Etter bakken er stiene gjennom skogen lettløpte. Så da jeg kom ut på grusveien på det siste strekket, hadde jeg dem begge i sikte foran meg. Maglia Rosa, Kåre Lona var for langt unna til at jeg kunne ta ryggen hans igjen. Men den andre mannen skjønte jeg at jeg skulle kunne greie å løpe inn. Og det gjorde jeg etter bare noen hundre meter, smatt forbi og la ham bak meg. Det som er fint med oppløpet på Hovedøya er at man må opp en liten kneik på før oppløpet, mens oppløpet går i nedoverbakke, så det kan man ta i lange kliv - og det blir jo aldri feil å løpe i mål med lange, spenstige steg.

Jeg sjekket pulsklokka mi i etterkant, og gjennomsnittspulsen har bare ligget noen slag over langturpuls. Slo tiden min fra i fjor med bare fem sekunder, men da var jeg både litt tyngre og i dårligere løpeform enn jeg er nå (sett bort fra en virusinfeksjon i øvre luftveier da). Så om jeg får bukt med forkjølelsen er det håp om litt raskere løping på Langøyene i neste uke.

Team Mærraøl; Knut, Oddvar, John, meg og Frode

Alle rekepartybildene er signert Espen Ringom

Etter løpet var det den tradisjonelle serveringen av reker. Oddvar og John hadde også smuglet med seg øl i sekken, for å ta en siste skippertakstrening til lørdagens Mærraøl, og de var mer enn villige til å dele med meg. Så da ble jeg sittende og nyte kvelden og se båt etter båt kjøre til Vippetangen.

Sommer i Oslo, blir ikke feil det altså...

Flere om løpet pluss masse bilder:
Espen Ringom
Frode Klevstul
Sognsvann rundt medsols