Gjensyn med skibussen: Mylla - Brekke

Idyllisk i høyden (Katnosfjellet)

Sist jeg tok skibussen til Mylla var i begynnelsen av mars 2011. Så det lå an til et hjertelig gjensyn i dag. Endelig skulle jeg ut på en skikkelig, skikkelig langtur på ski igjen. Det har jo ikke stått på viljen, men det har vært for mye tull med fysikken de siste årene til å kunne få det til. Men det skal vi ikke dvele ved nå.

Fasit viser at det ble nesten 5 mil til slutt, og at marsjfarten var en del høyere nå enn den var i 2011. Bedre utstyr og bedre teknikk.

Den lengste turen jeg har hatt før i vinter har vært på 35 km, og da var jeg skikkelig gåen på slutten. Langturformen er ikke helt det den engang var, så jeg var litt spent på hvordan det skulle gå i dag. I tillegg trente jeg en ganske tøff økt med kettlebells og TRX i går, og den satt i kroppen hele veien. Men det viste seg at det var ikke formen det sto på...

Jeg fikk et forvarsel allerede ved starten på Mylla da jeg skulle kjøre over snøplogkanten og ned på vannet. Det endte rett på ryggen. Men jeg børstet av meg snøen og gikk glad og fornøyd videre.

På de tidligere turene mine har jeg prøvd flere forskjellige løyper hjem, men én tradisjon har jeg. Når jeg kommer til Mylla må jeg nemlig alltid på do, og der er det ingen do - så da er det bare å sprinte til Tverrsjøstallen for å kvitte seg meg morgenkaffen. Dagens første dobesøkende på Tverrsjøstallen var meg. Det blir sikkert ikke siste gangen jeg må blotte rompa mi på Tverrsjøstallen, dette virker å være en regel helt uten unntak.

Hedre en tradisjon, check!

Dessverre hadde jeg flere deja vu-opplevelser på turen. Siden jeg ikke har gått en så lang tur på to år, valgte jeg den raskeste ruten tilbake til Oslo. Da må man gå over Holoaseter til Katnosa. Den siste delen ned til Katnosa går i det Skiforeningen kaller "friske utforkjøringer" i scooterkjørt løype (ergo: smal og humpete). Jeg kan med en gang bare konstatere at JEG HATER BRATTE UTFORKJØRINGER I SCOOTERKJØRTE LØYPER!!!! Sist jeg kjørte ned de bakkene kjørte jeg ut rett før det flatet ut, men kom heldigvis helt uskadet fra det.
For å hedre tradisjonen slo jeg til med et megaspektakulært fall omtrent på samme sted som sist; pannebrasken var det første som traff bakken (jeg overdriver ikke), samtidig som jeg moste håndtaket på høyre stav inn i venstre overarm. Herlig; både såret kropp og såret stolthet!
 Jeg tror ikke jeg har fått hjernerystelse. Det har jeg nemlig hatt en rekke ganger før (er ganske god på å falle, nemlig), og siden jeg nå ikke er kvalm, tror jeg at jeg slapp fra det med skrekken.

Idyllisk før nedoverbakkene fra Katnosfjellet starter

Men dessverre satte dette fallet standarden for turen. Har vært nedpå så mange ganger at jeg mistet tellingen. Er ganske sikker på at det er ny rekord, og det var en rekord jeg ikke hadde så lyst på egentlig. Ble så lei av å falle at jeg endte med å gå rundt Kikuttoppen i stedet for over. De fleste fallene gikk bra, men jeg slengte på et nytt spektakulært et på tampen et sted nede i Bjørnsjøhelvete. Omtrent helt maken som det mellom Holoaseter og Katnosa, bare med unntak av at brystet tok bakken først og slo lufta ut av meg - og DET er skikkelig ubehagelig.

Jeg tror jeg kunne trengt et kurs i telemarkskjøring eller noe i den duren slik at jeg blir litt stødigere i nedoverbakkene - kan jo ikke fortsette sånn. Har lyst til å gå skirenn, men slik jeg driver på i nedoverbakkene både taper jeg en masse tid og er en fare for omgivelsene.

Heldigvis er jeg normalt ikke riktig så ekstremt dårlig som jeg var i dag. Tror det første store fallet gjorde at jeg både var stiv og forslått, og spente meg ekstra i resten av bakkene på turen. Men jeg gir meg ikke, neste helg skal jeg ut på nye lange eventyr. Koste hva det koste vil!